Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3 2.0


Recommended Posts

Skrevet

Mine to var gode venner så vidt jeg kan huske, unntatt den vanlige, delvis godmodige søskenkranglingen selvfølgelig. Men sønnen hadde sin helt egne måte å vise sin kjærlighet på. Husker for eksempel en gang han bant tau rundt Sara og satte seg på henne og prompa, jeg tror det var en kjærlighetserklæring, men vil ikke råde noen til å kopiere den. En annen gang hang han henne opp i et dørhåndtak så hun ikke klarte å røre seg.

  • Like 7
  • Svar 9.3k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Da var vi blitt foreldre Lillegutt kom til verden klokken 11.45 i formiddag etter en litt dramatisk fødsel som endte i akuttsnitt. Han veier 3580 gram, er 49 cm lang og selvsagt helt perfekt Mor,

Siden nærmeste familie nå er informert så får jeg snike meg sånn litt småoffisielt inn her

03:22 kom verdens skjønneste tass. Han fikk det veldig travelt på slutten og kom ut med superheltarmen først. Veldig effektiv og grei fødsel. Lystgassen var noe drit, ble bare kvalm og svimmel, så da

Posted Images

Skrevet

Mine to var gode venner så vidt jeg kan huske, unntatt den vanlige, delvis godmodige søskenkranglingen selvfølgelig. Men sønnen hadde sin helt egne måte å vise sin kjærlighet på. Husker for eksempel en gang han bant tau rundt Sara og satte seg på henne og prompa, jeg tror det var en kjærlighetserklæring, men vil ikke råde noen til å kopiere den. En annen gang hang han henne opp i et dørhåndtak så hun ikke klarte å røre seg.

:lol: :lol:

Skrevet

3,5 mellom meg og bror, og vi var veldig gode venner (selvsagt kranglet vi - men det gjør alle) frem til bror ble tenåring, da hadde vi en periode der vi ikke tålte trynet på hverandre, den varte til vi begge flyttet ut. Etter det har vi vært gode venner stort sett.

Men ser jo vennepar av mamma som vi hadde mye med å gjøre, gutt og jente med samme aldersforskjell, og der var det hat fra dag en. Vet ikke hvaslags forhold de har i dag da.

Ser jo svigersøstrene her og, de går ikke over ens, de har vel null kontakt med hverandre om de ikke tilfeldigvis er hjemme her samtidig. Der er det 3 år mellom.

Tror det er veldig avhengig av personligheter rett og slett. Og etterhvert livserfaring og verdisyn.

  • Like 1
Skrevet

Jeg pleide å smøre inn tannbørstene til søstrene mine med såpe. På lekeplassen en gang når jeg hang i stanga (for det gjør man) så kom hun og dro ned buksa og trusa mi, rett foran alle de andre barna. Jeg døde.

En gang stod jeg i andre etasje og tittet ned på min søster som satt i trappen og pratet i telefonen. Helt impulsivt spyttet jeg på hodet hennes. Jeg kastet en stor stein rett i bakhodet (!!) hennes en gang, helt uten provokasjon.

De to siste var med godsøster. Størstesøster turte jeg ikke gjøre så mye mot, hun var litt uforutsigbar. Jeg kalte henne hore en gang da, for det var det absolutt styggeste ordet jeg visste, og angret veldig, veldig fort.

  • Like 5
Skrevet

Jeg pleide å smøre inn tannbørstene til søstrene mine med såpe. På lekeplassen en gang når jeg hang i stanga (for det gjør man) så kom hun og dro ned buksa og trusa mi, rett foran alle de andre barna. Jeg døde.

En gang stod jeg i andre etasje og tittet ned på min søster som satt i trappen og pratet i telefonen. Helt impulsivt spyttet jeg på hodet hennes. Jeg kastet en stor stein rett i bakhodet (!) hennes en gang, helt uten provokasjon.

De to siste var med godsøster. Størstesøster turte jeg ikke gjøre så mye mot, hun var litt uforutsigbar. Jeg kalte henne hore en gang da, for det var det absolutt styggeste ordet jeg visste, og angret veldig, veldig fort.

:lol: Og allikevel maser alle i det uendelige om hvor mye søsken får ut av å ha hverandre (misforstå meg rett, jeg tror mange får det også, altså :P ).

  • Like 2
Skrevet

Jeg har en lillebror som er 19 mnd yngre enn meg. Vi hadde et veldig fint forhold :aww: "E ikke hent dukken min til meg! Den som ligger på kjøkkenet..." * E sprang alt han kunne for å hente den til meg* :whistle::whistle::thumbsup:

  • Like 4
Skrevet

Jeg og storesøster klarte kunststykket å være bitre uvenner fra jeg poppet ut av mamma ( kødder ikke, hun dyttet meg tilmed ned trappa når jeg var baby, heldigvis lå jeg i vogn :lol: ) til jeg flyttet ut 15 år senere :P

Det er et år i mellom oss. Stakkars mamma :lol:

Men vi lærte begge å kjempe for vår sak da. Det skal vi ha...

Jeg og lillesøs er bestevenner fortsatt. Vi skjønner hverandre bedre rett og slett.

Høres ut som meg og min storesøster (18mnd eldre). Bitre fiender helt til hun begynte på folkehøyskole, da snakket vi på tlf så ofte vi bare kunne. Husker pappa bare ristet på hodet og lurte på hva som hadde skjedd. :lol: Hun er min beste venninne den dag i dag. Hun ringte meg i går fordi det var så lenge siden vi hadde pratet.... det var lørdag :aww::)

  • Like 1
Skrevet

:lol: Og allikevel maser alle i det uendelige om hvor mye søsken får ut av å ha hverandre (misforstå meg rett, jeg tror mange får det også, altså :P ).

Jeg setter enorm pris på min ene søster. Hun har gjort en stor forskjell i livet mitt. Den andre har jeg så lite til felles med, og lite kontakt med, pluss at hun var ganske slem da jeg var liten. Jeg er glad i henne, det er ikke det, men jeg tror ikke vi tilfører livene til hverandre med så mye om du skjønner?

Jeg tror det er en crapshoot, så man bør bare få så mange unger som man klarer å betjene og har lyst på. :D

  • Like 2
Skrevet

Jeg har en lillebror som er 19 mnd yngre enn meg. Vi hadde et veldig fint forhold :aww: "E ikke hent dukken min til meg! Den som ligger på kjøkkenet..." * E sprang alt han kunne for å hente den til meg* :whistle::whistle::thumbsup:

Det klarer jeg virkelig ikke å se for meg :lol:

Jeg setter enorm pris på min ene søster. Hun har gjort en stor forskjell i livet mitt. Den andre har jeg så lite til felles med, og lite kontakt med, pluss at hun var ganske slem da jeg var liten. Jeg er glad i henne, det er ikke det, men jeg tror ikke vi tilfører livene til hverandre med så mye om du skjønner?

Jeg tror det er en crapshoot, så man bør bare få så mange unger som man klarer å betjene og har lyst på. :D

Ja, jeg skjønner veldig godt. Og jeg kan ikke se for meg at det er noe annet enn tilfeldigheter hele greia, hva slags barn man får med hvilken personlighet. Noen ganger klaffer det, andre ikke.

  • Like 2
Skrevet

OT, men crapshoot? Jeg er ikke så inne i engelske formuleringer og sånt jeg. :ahappy:

Å kaste terninger. :)

Den der engelsken er en ordentlig uvane jeg har. Har prøvd å kvitte meg med den i mange herrans år, men det er fortsatt under arbeid. (Jeg hadde SÅ lyst til å skrive work in progress der, du aner ikke! :lol: )

  • Like 3
Skrevet

Kan forresten si at tråden inspirerte meg til å ringe min søster og fortelle henne hvilken forskjell hun gjorde i livet mitt. Alt var fryktelig tungt, jeg var for liten til å ha noen verktøy og jeg trengte noen som mest så var det bare hun som var der. Fikk skravla i en god time vi nå! Takk for det, jenter. :)

  • Like 10
Skrevet

:lol: Og allikevel maser alle i det uendelige om hvor mye søsken får ut av å ha hverandre (misforstå meg rett, jeg tror mange får det også, altså :P ).

Tenker jeg også. Jeg tror det viktigste er å føle hva man selv vil og ikke presset fra omverden om at en må ha søsken.

Jeg har et godt forhold til broren min.

  • Like 1
Skrevet

Jeg har et veldig godt forhold til min lillebror (8 år yngre) selvom vi ikke har så mye kontakt. De to eldre har jeg av å på godt forholdt til :P ( 7år og 12 år eldre).

Skrevet

Tenker jeg også. Jeg tror det viktigste er å føle hva man selv vil og ikke presset fra omverden om at en må ha søsken.

Jeg har et godt forhold til broren min.

Helt enig. Det aller, aller viktigste må da uansett være at folk ikke får flere unger enn de har kapasitet til å følge opp og gi det de trenger her i verden.

Skrevet

Angående søsken så er dette litt morsomt, jeg kan ikke HUSKE min søster fra jeg var liten (hun er 7 år eldre enn meg) Hun eksisterte liksom bare ikke :lol: Altså, jeg husker jo at hun VAR der, men ikke noe mellom oss. Mens min bror var HELTEN over alle HELTER, selvsagt, når jeg var 12-13 og han 17-18, kranglet vi så busta føk men vi ble alltid venner igjen.. Jeg kan ikke huske noen gode opplevelser med min søster før jeg var 15-16 :lol: Vi hadde bare ikke interesse for hverandre i det heletatt. Hun syns jeg var en bebrillet liten bollete drittunge av en attpåklatt, og jeg syns hun var en utgammal kjip kjerring :lol:

Jeg kan huske at jeg alltid heiet på broderen når de slåss.. Og en gang kastet han henne ned trappen så hun fikk hjernerystelse og bristet håndleddet..(det var litt fortjent, siden hun bet han i låret så han blødde som en sil) Da heiet jeg på broderen, og lappet sammen søs når broderen ikke så det :lol:

Den dag idag snakker jeg mest med min søster, men det har nok mye å si med at vi begge har hund. Har ett godt forhold til broderen også, men ikke på samme nivå.. Noe som er forståelig, siden søs og jeg har samme interesse.

  • Like 1
Skrevet

Hver gang A maser etter søsken tenker jeg på meg og storesøster *plystre*

Etter første uken med en redusert mor utviklet ungen seg til å bli så atal at jeg nesten fikk fnatt. Det er jo helt normalt, mamma var ikke seg selv og mamma klarte ikke å følge opp oppdragelsen. A innehar jo noen fantastiske egenskaper for sin egen del ( jernvilje, for å si det mildt... ) , men det gjør det jo noget mer strevsomt å oppdra han. Nei, han kan ikke avledes. Nei, det hjelper ikke å finne på noe morsomt og å være søt og snill og hyggelig. Flere har prøvd , alle har feilet grovt og sett forundret på at ungen viser de fingeren ( ikke bokstavelig da..) .

Han er bare ikke sånn alltid søt og snill og grei unge, han må ha tydelige regler og ting må ha konsekvenser som følges opp. Hvis ikke eskalerer det kjapt og han gir seg ALDRI!

I hvertfall : jeg så jo at det sklei ut ( når ungen ut av det blå spytter på deg og kaller deg for bæsjemamma og bare ler når du blir sint skjønner man fort det) og satte meg ned og forbedte han på at uansett hvor sliten jeg er så er det slutt på sånt NÅ! Ethvert tilløp til stygge ord, slag etc mot meg eller andre vil bli straffet med time out eller fjerning av goder.

Uten unntak.

Og vet dere hva? Det virket? Helt siden den samtalen har det gått greit! Ingen store krangler, bare et slag ( med et flagg som ble konfiskert på sekundet) , han har ikke kalt meg dum en gang :|

Bare etter å ha forberedt han på det liksom? Wtf! Han vokser!

  • Like 7
Skrevet

Så koselig å lese om søskenmimring :) Jeg og lillebror (4 års mellomrom) hadde mye glede i hverandre mens vi var små. Altså, vi krangla så busta føyk stort sett hver eneste dag, men jeg husker mest av de studene hvor vi lekte sammen, hadde overnatting på hverandres rom, så filmer sammen når vi var syke og hjemme fra skolen osv.

I dag er vi 23 og 19 år gamle og jeg setter bare enormt pris på broren min, kranglingen stoppet et par år før jeg flyttet hjemmefra :teehe:

Som jeg sa i konfimasjonstalen til han: "Når vi spurte mamma hva hun ønsket seg til jul og bursdag når vi var yngre var svaret ALLTID "Snille barn." Nå de siste par åra har hun faktisk begynt å ønskse seg ting, det kan ikke bety noe annet enn at vi har blitt snille barn!"

Skrevet

"We thougt we were giving him a playmate, but what we gave him was an Arch enemy." :ahappy:

Jeg og søsteren min beit hverandre, klorte hverandre, helte melk i hodet på hverandre osv. Men hadde også noen fantastiske rolleleker innimellom. Men jeg bestemte at det var bare min bamse som kunne fly :lol:
Et år imellom så vi hadde også noen felles venner. Tror noen ganger feilen ble at vi gikk litt for mye oppå hverandre, begge gikk på ridning, kor osv sammen. Åhh det verste som kunne skje; trøtt og forsovet seg, har dårlig tid, du tar i baddøren som er stengt, også er det hun som er der inne! *grøss*


Brødrene mine er endel yngre og de har alltid vært best i hele verden. :wub:


Skrevet

Plutselig sov ungen 2.5 timer i strekk! I vogn! Mamman får jo angst og hjertebank og alt som er og måtte ut og sjekke at alt var bra og til slutt sette vogna i gangen for å ha kortere vei. Når ungen MAKS sover 30 min alene/stillestående vogn, så blir 2,5 timer veeeeeeeeeeldig lenge. :lol:

  • Like 1
Skrevet

Jeg har to storebrødre som er 5 og 8 år eldre enn meg. Før jeg ble født, så hadde min eldste bror fått seg rattkjelke, som han yngste ville prøve. Det var greit sa han eldste, men han måtte vente litt. Han minste hadde bare et rumpeakebrett eller noe annet lite. Da de hadde kommet nederst i bakken fikk yngstemann låne akebrettet. Opp bakken, bare. På toppen ville eldstemann ha det tilbake og akte ned igjen, også gjentok de det noen ganger.. Han yngste fikk ikke låne rattkjelken ned, men dro det opp (ganske tungt for en på rundt 4 år), mens eldstemann bar med seg det lille akebrettet... :lol:

  • Like 1
Skrevet

Veldig interessant å lese søskendiskusjonen her. Jeg tror at søsken som kjenner deg ut og inn er blant de menneskene som har muligheten til å stå deg nærmest, samtidig som de har muligheten til å såre deg dypest. Nettopp fordi de (som oftest) kjenner deg så godt.

  • Like 2
Skrevet

Bror (11 år eldre) var den kuleste, beste, morsomste og mest fantastiske personen jeg visste om da jeg var yngre. Han har alltid vært skikkelig flink med barn (det speiler seg enormt i Pernille bl.a.), og tok meg med på masse hele tiden. Om det så var å gå eller kjøre en tur bare for å gå eller kjøre, gå på jakt, begynne med konkurranseskyting, jeg var med på alt. Ingen var bedre enn han :D Og jeg er fortsatt veldig veldig glad i han, selv om vi nå er ganske så ulike i flere grunnleggende ting. Han bor i eget hus på gården til mamma og pappa, så vi sees jo ganske så ofte.

Søster (8 år eldre) hadde jeg ikke noe godt forhold til før..tja.. 15årsalderen kanskje? Nå er vi veldig gode venner og har ofte kontakt, finner på mye sammen når vi først møtes og sånn :) Jeg er glad jeg ikke ble gutt da, for hun sa til mamma mens hun gikk gravid med meg at om jeg ble en gutt så skulle jeg sendes til Afrika :lol: Bare synd jeg ble en guttejente hun manipulerte og kranglet med konstant i 15 år :P Hadde ikke forundret meg om mamma vurderte å gi oss bort et par ganger :lol:

Skrevet

H var med en kompis hjem fra barnehagen i dag for første gang. I helgen hadde han ordentlig kompisovernatting også for første gang. Helt rart hvor stor han har blitt. De gjør så store hopp føler jeg. Poof! Og plutselig er et kapittel av livet lagt bak ham som vi aldri får tilbake. Fint og trist.

  • Like 4
Skrevet

Jeg trodde jeg var relativt aktiv og grei form gjennom svangerskapet med tanke på muskler og slikt.. Men kjenner jo nå at kroppen er jo helt ødelagt :P blir jo stiv og støl av "ingenting" :P

Ingen fortalte meg om den siden heller :P

Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Like 3
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
    • Hei! Etter å ha kranglet med vår golden retriever hanhund nesten hver dag i ett år så oppdaget jeg dette forumet! Skal prøve å gjøre en lang historie kort. Vi har en golden gutt på 14 mnd som vi plages med. Han er en nydelig hund på alle mulige måter men siden vi fikk han har vi slitt med et og samme problem. Han klikker totalt på tur. Å ikke sånn "han biter i båndet å bjeffer på hunder osv" men ut av det blå så ser han totalt svart å flyr på oss i full kraft. Vi kan gå en kort tur, lang tur, sent eller tidlig, spiller ingen rolle. Ca 85% av turene våre ender i ganske heftige basketak. Vi har vært på valpekurs og grunnkurs og i tillegg hatt 3 ulike hundetrenere hjemme hos oss for å prøve å hjelpe oss. Ingen av de har klart det. Instruktørene på hundekursene fikk også sett noe av adferden hans å mente de kjente det igjen men at han ville vokse det av seg. Trenerne vi har hatt på hjemmebesøk har hatt forskjellige teorier om hvorfor og hvordan det kan løses men ikke noe som har løst problemet.  Vi har forsøkt en hver korrigering vi kan komme over. Vi har avledet, flyttet fokus, godbit søk, distrahere han med leker for å få han til å snappe ut av det. You name it, we've tried it. Vi har også forsøkt å "ta han" ved å fysisk sette han mellom beina våre å holde han fast, men han legger seg ned å biter oppover. Vi har tatt han i nakken, vi har nesten satt oss på han. Ikke for å skvise han men for å få kontroll på han. Vi ser at alle fysiske metoder gjør bare vondt verre. Han eskalerer å blir verre. Problemet er at vi ser ingen mønster i angrepene hans, vi kan gå på fine turer å tro at dette blir en vellykket tur men på 0,5 sekunder så snur han å flyr på oss. Han er 40kg å biter oss i armer, bein, hetten på jakken oppi nakken. Vi har prøvd å stå på båndet men til ingen nytte, han hugger tak i legger og ankler. Den eneste metoden som "funker" er å få bindt han i en lyktestolpe og skape avstand melllom oss å bli stående. Der kan vi bli stående lenge. Til vi tror han har roet seg, forsøker å gå videre å så begynner han igjen å vi binder han på nytt. Har vi ikke en stolpe tilgjengelig så har vi et større problem. Vi har tatt opp dette med flere og de fleste svarer at han vil vokse det av seg å vi må være tålmodige osv, og det kan jeg forstå og være enig i til en viss grad. Men ingen har egentlig sett hvor ille det er til tider. Kan forstå at mye av tullet en unghund gjør er pga alder og umodenhet, men dette er et ekstremt nivå. Å vi kan nesten ikke forstå at dette skal gå over med alderen da det ikke har blitt noe endring i oppførselen hans på ett år, det har bare blitt verre etterhvert som han har blitt eldre. Vi får nye blåmerker å skader på hud og klær hver dag å har ikke "tid" til å vente han ut mer - vi er desperate etter noe som funker kvikt. Det eneste "verktøyet" vi har som faktisk snapper han ut av anfallet er en kompostgrind som han fikk respekt for da han var liten, fordi den veltet. Så om han klikker inne så trengs ikke mer enn å ta i den før han snapper ut av det. Men kan naturligvis ikke gå rundt med den på tur..   Nå ble dette veldig langt, å jeg vet at det er mange ting og detaljer som kunne vært med, men da blir dette en liten novelle. Det vi lurer på er om noen har opplevd lignende å har råd å komme med? Eller eventuelle adferdskonsulenter å anbefale som har ordentlige metoder og erfaringer med denne typen oppførsel? Det er helt tydelig at positiv forsterkning ol. ikke har noen effekt i dette tilfellet. Her må det til en metode som trenger igjennom utbruddet hans.  Håper med dette at noen har kan dele erfaringer eller råd, eller bare en dialog. Å spørr gjerne om noen tenker at detaljer som ikke er med i teksten min er relevant 🙂 Som sagt kunne teksten vært x5 så lang, men frykter at folk ikke gidder å lese da   Legger til at han har vært til flere vetrinærtimer, både kontrolltimer og øvrig, ingenting å bemerke. Vi har begge vokst opp med Golden Retriever og ingen av oss (eller familiene våre) har vært borti den samme adferden. Ikke i denne graden i hvertfall. 
    • Ja, ingen av de du nevner er spesielt enkle å trene eller har lite lyd ihvertfall. Med unntak av whippet og basenji som ikke bjeffer mye, men basenji har ulingen sin. Spanieler luker nok mer hund, og de fleste hunder med underull vil lukte mer enn en puddel. Du kan jo se på de andre vannhundene? Lagotto har hatt mye dårlig gemytt, men portugisisk vannhund er en av mine favoritter som jeg så en del av da jeg drev aktivt med hundesport.
    • Jeg brukte for det meste lek som belønning med puddelen, han krevde en del aktivisering men han begynte ikke å bli destruktiv eller pipete om jeg var litt treg en dag eller to, det var greit. I tilfelle det er interessant har jeg en video av en ekstra lang treningsøkt ute en kveld da han trengte litt ekstra hjelp til å få ut energi. Slikt går helt fint, så lenge hunden ikke sier ifra ved å ødelegge ting 😅   Kan jo hende det blir puddel igjen, men kjekt med input i tilfelle det var noe jeg ikke hadde vurdert. Spaniel var ikke på radaren min, vet ikke om det inntrykket jeg har av dem er helt riktig for meg. Og en tråd jeg fant her inne snakket om at de luktet sterkt for noen, det gjør meg litt skeptisk, lukt er grunn til at jeg ikke ville hatt Golden retriever feks 🫣 Korthår collie så jeg på for en del år tilbake men falt ikke helt i smak. Vurderte også chodsky pes, basenji, lundehund, sort elghund, whippet etc, veldig forskjellige raser med forskjellige behov 😅 
    • Det kommer jo litt på ambisjonene mtp lydighet og sånt også. Hunder som er lette å trene krever ofte også mer aktivisering.  Med labrador er det på godt og vondt mye matfokus, det er et godt verktøy i treningen, men også en utfordring. På samme måte som at mange pudler er kresne og vanskeligere å belønne med mat. Spaniel er generelt også mer matglade, men kanskje ikke så ekstreme som labrador.  Gjeterhundrasene har ofte også en del stress, og gjerne lyd med det.  Korthårscollie er en av de jeg synes er litt annerledes og som er ok hunder på aktivitet, de røyter en god del, men ikke noe pelsstell utover børsting og støvsuging. Jeg er litt usikker på lydnivå der. Men kan være verdt en titt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...