Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3 2.0


Kaja
 Share

Recommended Posts

Dette er noe av det som gjør at jeg fremdeles bremser mtp på barn (og at leiligheten er knøttliten :P ). Det virker som man må ofre "alt", konstant? Jeg er redd for at å få barn skal føles som en plage, og ikke noe hyggelig :| .

Jeg skjønner at man kan vel til en viss grad velge hva slags forelder man skal være, men det virker som hormonene skrur seg på og mange f. eks bare sitter hjemme med babyen mens den er liten og gjør ingenting fordi alt har blitt pes?

Litt negativt formulert her, men jeg er såå skeptisk. Tenker samtidig at jeg kommer til å angre når jeg blir eldre og "ensom" hvis jeg ikke har barn..

Edit; i tillegg forstår jeg meg ikke på barn og syns de er like uforutsigbare som valper, hehe.

Jeg syns overgangen har vært veldig naturlig og ikke så veldig utfordrende. Noen tøffe tak nå og da, særlig i starten, men jeg storkoser meg med han, selvom jeg ikke er en utpreget baby-person. Men med B føles det bare veldig riktig alt sammen, instinktene våre er gode å ha ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 9.3k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Da var vi blitt foreldre Lillegutt kom til verden klokken 11.45 i formiddag etter en litt dramatisk fødsel som endte i akuttsnitt. Han veier 3580 gram, er 49 cm lang og selvsagt helt perfekt Mor,

Siden nærmeste familie nå er informert så får jeg snike meg sånn litt småoffisielt inn her

03:22 kom verdens skjønneste tass. Han fikk det veldig travelt på slutten og kom ut med superheltarmen først. Veldig effektiv og grei fødsel. Lystgassen var noe drit, ble bare kvalm og svimmel, så da

Posted Images

Dette er noe av det som gjør at jeg fremdeles bremser mtp på barn (og at leiligheten er knøttliten :P ). Det virker som man må ofre "alt", konstant? Jeg er redd for at å få barn skal føles som en plage, og ikke noe hyggelig  :| .

Jeg skjønner at man kan vel til en viss grad velge hva slags forelder man skal være, men det virker som hormonene skrur seg på og mange f. eks bare sitter hjemme med babyen mens den er liten og gjør ingenting fordi alt har blitt pes? 

 

Litt negativt formulert her, men jeg er såå skeptisk. Tenker samtidig at jeg kommer til å angre når jeg blir eldre og "ensom" hvis jeg ikke har barn..

Edit; i tillegg forstår jeg meg ikke på barn og syns de er like uforutsigbare som valper, hehe.

;) tro meg, ikke noe av det man gjør som foreldre, for barnas del, føles som et offer.

Og per i dag er det å være sammen med barna mine bare kos. Vi turer sammen, vi trener hund sammen, vi gjør mye vi alle liker.

Med de to første dro vi rundtomkring som vi ville, bla back-packing der vi sov ute. Haika m hurtigruta, sov på dekk, og levde som vi ville m barna med. Etter tredje hadde vi "metta" oss på mye av denslags, og det ble istedet turer gjennom England ol. Mannen min drar stadig på turer til USA og har med unger. Jeg er land og strand rundt på kurs og utstillinger og treninger og har med min likesinnede datter.

Livet ble rikere og fullere med barn. Ikke mer begrenset.

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er noe av det som gjør at jeg fremdeles bremser mtp på barn (og at leiligheten er knøttliten :P ). Det virker som man må ofre "alt", konstant? Jeg er redd for at å få barn skal føles som en plage, og ikke noe hyggelig :| .

Jeg skjønner at man kan vel til en viss grad velge hva slags forelder man skal være, men det virker som hormonene skrur seg på og mange f. eks bare sitter hjemme med babyen mens den er liten og gjør ingenting fordi alt har blitt pes?

Litt negativt formulert her, men jeg er såå skeptisk. Tenker samtidig at jeg kommer til å angre når jeg blir eldre og "ensom" hvis jeg ikke har barn..

Edit; i tillegg forstår jeg meg ikke på barn og syns de er like uforutsigbare som valper, hehe.

Instinkter og hormoner sier jeg bare :aww:

Neida. Jeg har visse ting i livet mitt jeg har holdt fast på og ikke ofret for noe i verden. Vi er alltid vært veldig TO om ting, og selv med småbabyer har jeg dratt på hundetrening, vært sosial osv. Noen ganger har jeg egentlig ikke orket, men dratt uansett fordi jeg vet jeg får energipåfyll på en annen måte av å gjøre sånne ting. Men, jeg og faren deres var veldig klar på at det er våre unger, våre babyer og vi er to om ting. Han har aldri regnet med at jeg bare gjør ting, eller at jeg er den som sitter hjemme osv. Og jeg har aldri latt han "slippe unna" babylivet, som jeg har sett ekstremt mange av mine venninner gjør :P (Og klager på at mannen aldri deltar, og den ene gangen mannen faktisk har ungen blir den stakkars fyren kritisert for alt mulig :P )

Man vet jo aldri hva slags baby man får, men den følelsen man får mot barnet sitt er så sterkt at det blir verdt det selv om man har en fæl barselstid og er alene om alt. Og ungene blir sakte med sikkert større så man kan finne seg selv igjen også :)

Jeg synes det er kjempepes å ha med ungene mine på ting om dagen, men det er kanskje fordi jeg føler vi er på et mellomstadiet enda og jeg er som regel alene om å ha de da med rundt. Enklere alene eller inni skogen, skjerme folk fra tantrumen deres :lol: Det har nok ofte med at jeg TRENGER alenetid for å fungere, samme hvor høyt jeg elsker trollene mine, så derfor verdsetter jeg "turene" mine alene veldig høyt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er noe av det som gjør at jeg fremdeles bremser mtp på barn (og at leiligheten er knøttliten :P ). Det virker som man må ofre "alt", konstant? Jeg er redd for at å få barn skal føles som en plage, og ikke noe hyggelig  :| .

Jeg skjønner at man kan vel til en viss grad velge hva slags forelder man skal være, men det virker som hormonene skrur seg på og mange f. eks bare sitter hjemme med babyen mens den er liten og gjør ingenting fordi alt har blitt pes? 

 

Litt negativt formulert her, men jeg er såå skeptisk. Tenker samtidig at jeg kommer til å angre når jeg blir eldre og "ensom" hvis jeg ikke har barn..

Edit; i tillegg forstår jeg meg ikke på barn og syns de er like uforutsigbare som valper, hehe.

For å si det enkelt: de følelsene der er akkurat de samme som folk som ikke har hund sier at man blir jo så bundet.

Bare det er lettere med barn enn hund på mange måter, siden man kan ta med seg barnet overalt..

Jeg følte at livet mitt kom til stoppe den dagen tøtta ble født, siden jeg sikkert ikke kom til å få drive med det jeg liker aller mest osv. Men jeg har funnet eb løsning, men krever bare en annen type planlegging.

Og så hjelper det å finne løsninger og kompromiss med seg selv, istedenfor å følge boka..

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Får visst ikke formulert noe fornuftig om barn og endringer, men ting endrer seg helt klart, man "ofrer" mye, men man velger også hva man vil prioritere. Det har gått mest utover tiden med hestene hos meg, men det har heller ikke vært hoveprioriteten heller. Og er det som er minst forenelig med barn av det jeg driver med. Alt annet kan hun være med på. Hvertfall nå som hun kan sitte på bakken og leke mens jeg ordner kaniner (eller krabbe halveis inni kaninburet, dra ut høy, smake på på kaninbæsj og pellets, kjenne på flis, og i det heletatt utforske alt som er).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er noe av det som gjør at jeg fremdeles bremser mtp på barn (og at leiligheten er knøttliten :P ). Det virker som man må ofre "alt", konstant? Jeg er redd for at å få barn skal føles som en plage, og ikke noe hyggelig :| .

Jeg skjønner at man kan vel til en viss grad velge hva slags forelder man skal være, men det virker som hormonene skrur seg på og mange f. eks bare sitter hjemme med babyen mens den er liten og gjør ingenting fordi alt har blitt pes?

Litt negativt formulert her, men jeg er såå skeptisk. Tenker samtidig at jeg kommer til å angre når jeg blir eldre og "ensom" hvis jeg ikke har barn..

Edit; i tillegg forstår jeg meg ikke på barn og syns de er like uforutsigbare som valper, hehe.

Ja for meg ble det sånn i starten, men jeg tenker litt at det er de tre første månedene som er mest intense for mor.

Da er babyen helt liten og hjelpeløs og hvis du ikke får den til å ta flaske så er det kun deg som er bra nok.

Far her var den som ønsket seg barn mest og stod klar til å hjelpe til med alt, men det var ikke babyen interessert i dessverre. Hun ville bare amme, sovne ved puppen, skiftes bleie på av far også tilbake til meg igjen. Det han kunne gjøre da, var å lage mat til meg, hente ting til meg og gå med henne når hun hadde vondt i magen. :heart:

Så ble det bedre fra 4 måneders alder, hun kunne ligge på gulvet og lekes med, og lettere å ta med ut i vogn/ bæresele og hadde hun ikke vært syk så hadde nok alt blitt mye bedre allerede da. :)

3 måneder er lite for et barn det er meningen at man skal ha glede av livet ut. Og tenk alt barna ofrer tilbake når vi blir gamle. Ikke alle selvfølgelig, men jeg kjenner en dame som dro ned til gamlehjemmet flere ganger i døgnet for å hjelpe sin gamle mor med å få opp slim hun hadde i lungene. Siden de ansatte ikke hadde kapasitet til å gjøre det ofte nok.

Det er jo sånn med kjærlighet at man tar og gir.

(Selvfølgelig ofrer man mer for barna enn de tre første månedene, men ikke like intenst om det ikke er noe galt. )

Men det skader ikke å være forberedt på at det kan være tøft heller.

Jeg har akkurat lest denne boken: http://www.vg.no/rampelys/bok/bokanmeldelser/bokanmeldelse-helena-brodtkorb-mammasjokket/a/23281120/ og kjente meg veldig igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan kanskje se ut som jeg "ofrer" mye for A, men det føles ikke som noe offer..

Jeg har blitt tilført så mye nytt.

Det eneste det har blitt mindre av er byturer og hundetrening, men til gjengjeld har det blitt langt flere ( og koseligere ) skogsturer etc.

Man velger også litt selv.

Jeg er ikke veldig glad i lekeland, lekeplasser etc så for meg er det naturlig at vi drar i skogen i stedenfor.

Livet har jo endret seg selvfølgelig, men det har jeg også.

Og jeg kan faktisk med hånden på hjertet si at jeg har langt flere stunder hvor jeg er komplett lykkelig nå enn før jeg fikk barn. Det hadde jeg aldri trodd.

Før var lykken tur alene i skogen etc , nå er lykken barnelatter, å se han mestre noe han blir stolt av, de gode samtalene etc. Følelsen jeg fikk første gang han slapp puppen for å se meg inn i øynene og smile bredt var av en så intens Lykke at den sitter i enda

Jeg ler mye mer også, for jeg synes faktisk ungen min er det morsomste mennesket i hele verden *flir*

Utrolig hva hormoner kan gjøre :P

Så får det heller være at jeg er mer sliten, litt mer trøtt og har mye mindre alenetid.

For meg er det verdt det.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det periode for unger der de ikke skal legge seg eller er det bare håpløse gener fra far? Tøtta nekter å gi etter for søvnen uansett hvor trøtt hun er..

Sent from my iPhone using Tapatalk

Ingen av mine trengte søvn, untatt han med autisme. Han sov, sov og sov. Og spiste innimellom. Han var så rolig at han fikk sove med meg og hadde meg til smokk :D De andre 3 snurret rundt hele døgnet. 2 hadde kolikk, jeg var nesten utilregnelig på slutten før det ga seg med nr. 2. Han var da 7 mnd. og hadde skreket "døgnet rundt" føler jeg. Tror til og med helsesøster syntes det var et uløselig problem. Andre babyer lå på golvet og løftet hode og prøvde å kravle rundt, han lå med nesa og munnen i golvet og siklet og skrek. Til slutt fant fastlegen en låsning mellom skulderbladene som ble korrigert, violá-ny unge. Minstejenta var akkurat lik, men hun dro jeg til fysioterapeut med i 4-mnd.alder. Hun hadde to massive muskelknuter, en på siden av halsen og en ved skulderbladet. (hadde ligget i skråleie under svangerskapet). Når fysioterapeuten hadde jobbet med henne noen uker og kiropraktor behandlet henne til slutt så ble hun rolig. Søvn har hun imidlertid aldri behøvd, unntatt det siste året. Nå sover hun døgnet rundt, sovner hvorsomhelst og nårsomhelst hvis hun ikke er i aktivitet.

Var nettopp til en sjekk med henne på grunn av all sovingen, men alle blodprøvene er normale og hun ser frisk ut, greier skolen fint og har mange venninner. Så det er visst bare all den tapte søvnen fra babystadiet hun tar igjen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har besøk av klassebamsen i helgen. For tredje gang i løpet av 1. og 2. klasse har han ligget i gangen under trappa en hel helg. Det forventes en historie og bilder av alt det morsomme han har vært med på, men jeg har ingenting å skrive ... og jeg gidder ikke mase på datteren om å ta han med seg heller, for hun synes det er kjedelig :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan ikke annet enn å si at ting forandrer seg fort. Hun bare gråt og gråt i går kveld, og klarte ikke å roe seg. I mårest våknet hun tidligere enn vanlig og var helt utslitt. Så da var det sutring og bæring i et par timer før hun sovnet igjen. Men da vi sto opp da, har ting vært helt på skinner. Så blid og fornøyd, og har sovet flere lengre dupper. Sovner med en gang også istedenfor å gråte i 2 timer først.. Plutselig tilbake til det gamle..

Forandringene skjer jo så plutselig at man blir jo bekymra når hun plutselig sover igjen :lol:

Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

15062116148_e21dcdf1be_z.jpg

Lille klatremus. Kom hjem fra barnehagen og brått har hun funnet ut at hun kan reise seg opp uten å bruke armene som støtte, står av seg selv uten å holde, og når jeg løfter henne opp så prøver hun å klatre med beina. Hun kunne ikke det der i går. Stå har hun gjort en stund da, men ikke bevisst uten å holde seg.

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 uke nå, så de eneste tydelige tegnene er kvalme :P

Synes det er kult at du har gått ut med det så tidlig! Det er vel en "regel" at man ikke skal si det til andre enn de nærmeste før 12 uker, men det synes jeg er teit. Skjønner de som vil vente altdå, men de som vil dele med en gang liker jeg! Tror ikke jeg vil vente til 12 uker. Jeg tenker at om vi mister det, så er det lettere om folk vet, enn om alt er hemmelig. Vet om en del som har fått småsure kommentarer om de har gått ut med det før 12 uker, "for sånn er jo regelen".. Det gjør meg sinna :P

Vet alle om deg? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det er kult at du har gått ut med det så tidlig! Det er vel en "regel" at man ikke skal si det til andre enn de nærmeste før 12 uker, men det synes jeg er teit. Skjønner de som vil vente altdå, men de som vil dele med en gang liker jeg! Tror ikke jeg vil vente til 12 uker. Jeg tenker at om vi mister det, så er det lettere om folk vet, enn om alt er hemmelig. Vet om en del som har fått småsure kommentarer om de har gått ut med det før 12 uker, "for sånn er jo regelen".. Det gjør meg sinna :P

Vet alle om deg? :)

Jeg fortalte om det da jeg var 9 uker på vei.. Da hadde jeg vært på tidlig UL og de så da hjerteslag osv og da er sjansen for at ting går galt veldig liten allikevel.

Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi ventet til uke 12 når vi hadde vært på tidlig ul.

Nå er snuppa blitt 11 uker og det skjer stadig ting. Hun er så flink til å løfte hode når hun ligger på magen. Og har så smått startet å gripe etter ting. På sjekk hos helsesøster i dag ble jeg rådet til å ta en sjekk hos manuell terapeut siden hun ligger vridd med hode når hun sover, er så sterk i nakken og hyler i bilstolen. Mulig hun er litt stiv/har låsning som gjør at bilstolen er vond å sitte i. Så da skal jeg gjøre det. Hadde vært deilig med bilkjøringen løste seg, håpløst når man ikke kan reise noe sted.

Ellers nyter vi tiden hjemme og koser oss.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har besøk av klassebamsen i helgen. For tredje gang i løpet av 1. og 2. klasse har han ligget i gangen under trappa en hel helg. Det forventes en historie og bilder av alt det morsomme han har vært med på, men jeg har ingenting å skrive ... og jeg gidder ikke mase på datteren om å ta han med seg heller, for hun synes det er kjedelig :hmm:

Du får ta bilde av han under trappen og skrive "Helgen til bamsen var mørk."

:lol:

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du får ta bilde av han under trappen og skrive "Helgen til bamsen var mørk."

:lol:

Herregud ja! Jeg hadde gått bananas med den der i hus. Bunny Suicide style. :D

bunny-suicide-21.jpg

bunny_example.jpg

bunny-suicides-dog1.jpg

Bare å nyt mens de er bittiser ja. Min da jeg sa at vi ikke rakk å lese en bok til; "Skal jeg banke deg i tissen, eller?" :blink: WTF?

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Herregud ja! Jeg hadde gått bananas med den der i hus. Bunny Suicide style. :D

bunny-suicide-21.jpg

bunny_example.jpg

bunny-suicides-dog1.jpg

Bare å nyt mens de er bittiser ja. Min da jeg sa at vi ikke rakk å lese en bok til; "Skal jeg banke deg i tissen, eller?" :blink: WTF?

:lol: :lol:

Og: :lol: :lol: :lol: :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det er kult at du har gått ut med det så tidlig! Det er vel en "regel" at man ikke skal si det til andre enn de nærmeste før 12 uker, men det synes jeg er teit. Skjønner de som vil vente altdå, men de som vil dele med en gang liker jeg! Tror ikke jeg vil vente til 12 uker. Jeg tenker at om vi mister det, så er det lettere om folk vet, enn om alt er hemmelig. Vet om en del som har fått småsure kommentarer om de har gått ut med det før 12 uker, "for sånn er jo regelen".. Det gjør meg sinna :P

Vet alle om deg? :)

Syntes det passet meg best å gå ut med det tidlig. Jeg forklarte selvfølgelig først til nærmeste familie, men så syntes jeg det passet greit å fortelle på sonen :)

"Alle" vet det ja, men det er ikke noe jeg har postet på FB liksom da blir det så innmari mye ståhei rundt det.

Men de jeg tilbringer tid med i hverdagen som jobb og nærmeste venner er godt inni sirkelen.

Mye greiere og få støtte og kunne stille spørsmål osv. hvis man lurer på noe :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi ventet ekstra lenge med å si noe, bare min sjef som viste noe. Ingen fikk vite noe før etter oul i uke 18. Men hadde jeg ikke opplevd de 2 sa'ene hadde vi nok fortalt det tidligere, i hvertfall til nærmeste familie etter første ul om alt sto bra til da.

Vi har jo fått en del kommentarer på at vi ikke har sagt noe om dette tidligere til noen :) tror man bare må finne ut av hva som føles riktig for en.

Edit. Begge gangene vi mistet var det deilig for meg at så mange ikke viste noe rundt meg, hadde ikke orket alt fokuset fra folk på det da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syntes det passet meg best å gå ut med det tidlig. Jeg forklarte selvfølgelig først til nærmeste familie, men så syntes jeg det passet greit å fortelle på sonen :)

"Alle" vet det ja, men det er ikke noe jeg har postet på FB liksom da blir det så innmari mye ståhei rundt det. 

Men de jeg tilbringer tid med i hverdagen som jobb og nærmeste venner er godt inni sirkelen.

 

Mye greiere og få støtte og kunne stille spørsmål osv. hvis man lurer på noe :)

Phew. Godt å høre. "Avslørte" det nemlig til vår felles NVH vennine i dag fordi jeg trodde alle visste, og fikk akutt dårlig samvittighet når hun ble sjokkert. :P
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Første svangerskap fortalte vi det tidlig til nærmeste familie, første barnebarn på begge sider og alle var over seg av begeistring. Nr 2 sa vi fra 10-12 uker. Nr 3 og 4 jeg var ca 4 mnd på veg. Da vi informerte om nr 4 var det en i familien som utbrøt:"Skal dere ha enda en unge? Noe så pinlig," Og det tok jeg meg ganske nær av, så da vi ble gravide m nr 5 sa vi ingenting til noen i familien før jeg var 6 mnd på veg, jeg greidde faktisk å skjule det så lenge.

Så forstår godt de som ønsker å si fra tidlig- i glede over svangerskapet. Og de som vil holde det skjult forde de ikke orker alskens reaksjoner. Mange tror gravide er "fritt villt" ift hva man kan tillate seg å ytre av personlige meninger. Om både det ene og det andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
    • Ja - det har nok vært lite struktur på tilværelsen på landet.  Han er svært lite interessert i lek. Har prøvd diverse leker, biteleker og dra-leker - men han skjønner ikke poenget. Apportering er også null interessant. Har tydeligvis ikke vært aktivisert med dette tidligere. Oppdaget i går kveld at jeg kan fremprovosere "krypingen" hans også hvis jeg bare står og jogger på stedet innendørs. Så det er noe med hoppingen/løpe-bevegelsen som gjør han redd eller usikker. Har ikke forsøkt med ball - men har noen tennisballer liggende - så skal prøve ut neste gang vi går ut. Hva angår turområder - så varierer jeg turene i helgene - da er det tid å kjøre til ulike steder  - mens i hverdagen blir det nok ofte litt de samme stiene siden jeg bor i skogkanten.   
    • Fordommene mine sier "vokst opp på landet uten mye rammer eller struktur, og heller ikke mye sosialisering og miljøtrening". Det trenger ikke å være riktig, men hvis det er tilfelle kan det ta ganske lang tid å venne seg til et nytt sted, nye folk og nye rutiner. Jeg ville startet med en fysioterapeut for å utelukke muskulære problemer, og så bare gitt det tid. En måned er ikke lenge å omstille seg på for en voksen hund. Prøv heller å aktivisere med lydighetsøvelser, triks, lek og søk. Hva skjer hvis du har ham løs og bare går? Går dere på samme sted, har du evt. mulighet til å prøve ulike områder? Ikke ofte jeg anbefaler ballkasting, men hvordan er han der?  
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...