Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Vet ikke om det er en slik tråd fra før av? Da får dere heller slette denne :)

Men jeg lurer på om noen her har angret på noe med hunden(e) deres? Rase, kjønn, individ, ol. Angret på noe dere har gjort med hunden, eller ikke har gjort?

Skrevet

Det er egentlig ikke noe å angre på, for jeg var ikke så godt inne i hundetrening da jeg fikk Marvin. Men hadde jeg fått han nå, ville jeg startet målrettet trening med en gang. Det hadde hjulpet meg mye i dag.

Men ellers angrer jeg ikke på noe. De feilene jeg har gjort har jeg lært av og vokst på, og de har bidratt til at jeg er der jeg er i dag. Og de feilene jeg måtte begå i dag, lærer jeg av til senere slik at jeg kan bli enda bedre hundemenneske og trener. Sånn ser jeg på det.

Skrevet

Jeg angrer på at jeg ikke begynte på agility tidligere. Jeg skulle begynne når Blondie var 1 år, men da fikk venninnen min valp og det ble avtalt at vi skulle begynne i lag når hennes var 1 år, men da fikk enda en venninne av meg valp, og vi bestemte oss for å vente til den og ble 1 år så vi alle kunne starte treningen samtidig. Jeg gikk nybegynner kurs med hun første venninnen da Blondie var 3 år gammel, den andre venninnen min trente det aldri. Nå trener ikke venninnen min som jeg gikk kurs med noe særlig agility lengre en gang, så det var liksom ikke vits å vente :P

Også kan jeg si som Marianne, jeg har lært av mine feil, så sånn sett angrer jeg ikke. Eller jeg kan si at jeg angrer på at jeg ikke sosialiserte henne godt nok, eller på det jeg gjorde feil ved sosialiseringen av henne, i og med at hun i dag er fryktaggressiv. Jeg angrer på at jeg ikke var mer streng på varslingen hennes.

Uten om dette syns jeg ingenting ved henne er noe jeg angrer på :) Hun er en eksemplarisk hund :ahappy:

Skrevet

Jeg loka bare med lydighetstrening i starten, og med en egenrådig hund som jeg heller burde trent innkalling med, sitter jeg igjen med en hund som kan en masse unyttig, og en del nyttig. Men akkurat den innkallinga. Fader altså. Skal ikke lære neste bikkja en dritt annet enn "kom" / *plystr* før den blir 1 år :P

Skrevet

Angrer på at jeg tok "første og beste" valp og angrer på hvordan jeg taklet usikkerhet og en dårlig genetisk pakke som valpen fikk med seg. Jaja, lærer så lenge man lever.

Skrevet

Jeg angrer på at jeg ikke var konsekvent fra begynnelsen av med å ikke la ham få trekke i halsbånd. Men sånn ellers angrer jeg vel ingenting tror jeg. Rase, kjønn og mest av alt individ har vært det beste valget i livet mitt :-)

Skrevet

Jeg har før tenkt at jeg skulle ønske jeg gjorde ting helt annerledes med Tinka. At jeg trente mer konkurranserettet, at jeg hadde visse tydeligere regler, at vi hadde tatt tak i matstjelinga på en bedre måte med en gang også videre. Nå innser jeg at det kanskje ikke hadde spilt så stor rolle allikevel. Hun er jo seg selv uansett, på en måte. Ut fra den pakken med egenskaper som hun har, tror jeg faktisk ikke at jeg kunne fått noe særlig mer ut av henne selv om jeg hadde gjort enkelte ting annerledes tidligere. Vi har jobbet MYE med flere forskjellige ting de siste årene, og noe har løst seg. Andre ting må jeg bare leve med, men det tror jeg at jeg hadde måttet uansett hva slags oppvekst hun hadde fått. Tinka er Tinka, liksom.

Jeg angrer forresten ikke på at vi kjøpte akkurat den hunden, heller. Rase og kjønn var veldig greit for førstegangseiere som oss, og selv om hun er helt snål og teit i blant er hun jo gjennomført skjønn, så da går det fint. Glad i labradummen min, jeg. :heart:

Geo har jeg bare hatt noen få uker, så det er det vanskelig å svare på. Jeg er mer bevisst på en del ting nå enn det jeg var med Tinka da hun var valp, men jeg merker allerede at det er mye som blir litt tilfeldig og at det kanskje ikke alltid er like enkelt å være så konsekvent og konstruktiv som jeg hadde tenkt jeg skulle være. Det er umulig å få til ting perfekt. Foreløpig bruker vi mye tid på kontakt, sosialisering, miljøtrening, lek og innkalling, og det tror jeg vi kommer til å ha igjen mye for seinere, selv om han sikkert får både hverdagsmessige og konkurranserelaterte problemer etterhvert. Det hører liksom med.

Rase, kjønn og linjer er det også for tidlig å si noe om, men foreløpig føles det helt riktig. :)

Skrevet

Angrer på at vi var viljeløse og brukte alt for mye fysisk straff for alt av uønsket atferd da hun var liten.

Angrer på at vi brukte alt for mye bur det første året.

Angrer på at jeg ikke brukte mer tid på rehabiliteringsøvelser den første tida etter skaden, men vi visste ikke nok/kunne ikke nok.

Skrevet

Jeg angrer vel ikke på noe akkurat. Men jeg brukte bur i begynnelsen da Tuf var valp. Fant fort ut at det overhodet ikke var nødvendig, og at det bare gjorde han utrygg. Så skulle nok ønske jeg hadde latt være. Ellers har jeg jo aldri drevet noe med hundetrening, så var ikke noe jeg kunne gjøre feil sånn sett :P Begge to er fine, snille hunder som det er lite problemer med.

Edit: Kom på at jeg nok kunne lært Tuf å gå pent i bånd fra han var liten! Også lurer jeg på om jeg kanskje har sosialisert han litt FOR mye. Han er meget interessert i å hilse på alt og alle som vi møter på tur, og det kan være litt slitsomt. Ikke for sent å jobbe med da :)

Skrevet

Jeg angrer vel egentlig bare på en ting, og det er at jeg siktet så innmari høyt når jeg så etter Yaris. Jeg skulle liksom ha det beste av det beste, uten å tenke så mye på om det ville passe meg. Resultatet er jo at etter ett år sammen, må jeg se etter noen som har det som trengs for å takle en slik energiklump.

Tør nesten være sikker når jeg tror at jeg fortsatt hadde hatt munsterlanderen min om jeg hadde sett etter en litt mer familierolig type. Men jeg har lært ekstremt mye av ham, som jeg kan ta med meg videre. Grunnen til at jeg angrer er vel at jeg hadde kunnet spare både oppdretter og meg selv for jobben å finne et nytt hjem.

Skrevet

Da jeg kjøpte første hunden min i 95 var det ikke så vanlig med posetiv trening så jeg husker at jeg satt leste du er sjefen boka lånte av noen med en Dunker...Jada.Så dessverre i startet ble hun tatt litt hardt.Veldig dårlig smvittighet for det.

Heldigvis tok jeg raskt til vett av meg selv og de neste 11 årene hun levde styret jeg hun kun med stemmen lavt nei om det var nå "galt"Har også tenkt på at om jeg har brukte bedre godbiter enn de tørre ekkle kjeksene kjøpt på butikken til 15 kroner som oftes har det kanskje vært litt lettere få en bedre innkalling;)!Hehe.Ikke sikkert da hun jeg har nå trente jeg aldri innkalling på kunne det liksom bare fra var 9 uker så rase/blanding spiller også stor rolle;)Var nå løs hele tiden for det Engelsk Setteren min selv om det kunne ta lang tid før jeg fikk hun i bånd!

Det jeg angrer på til hun jeg har nå er at var så sløv på trene være hjemme alene.Fatter ikke og begriper hvorfor jeg var det vet jo utrolig godt hvor viktig det er!Resultete i litt seperasjons angst/bjeffing/uling/masse ødleggelser i starten.Gikk seg heldigvis til med masse trening da.Metode messing lærte jeg godt av at var litt hard til forrige hunden i starten.Har aldri tatt i hun jeg har nå kun rolig nei om er noe.Og da at lå i bur første natta si da kom her.Hallo hva er det for noe liksom!Var for så mange sa det var lurt...Æsj.Ble med den natta ja.

Skrevet

Angrer på at jeg lot Boris bjeffe og angripe tven, noe som har resultert i at han prøver ta det meste som er i fart, og stresser livet av seg om det er dyr/bjeffes på tven.

Skrevet

Tja, jeg synes angrer er et sterkt ord. Jeg angrer feks ikke på at vi hadde Fanta halvannet år, selv om det ikke endte godt. Vi lærte ekstremt mye og hadde det veldig gøy sammen mesteparten av tiden. Aldri har jeg vært så lykkelig som når jeg hentet henne hjem. Selvsagt hadde det vært fint om jeg hadde valgt en annen oppdretter, men det ble som det ble og i dag er det i grunn helt ok.

Monti angrer jeg egentlig ikke på så mye. Jeg burde kanskje vært enda mer forsiktig med klikkertreningen i begynnelsen siden motivasjonen ikke lå i han fra dag en (det gjorde det jo på Fanta, så jeg ble nok tatt litt på senga). Men det er jo bare småpirk. Han er en kosegris, morsom å trene med, en fantastisk og trofast turkamerat og i grunn ganske så lydig (foreløpig :lol:).

Men hadde vi ikke hatt Fanta hadde vi nok angret på mye ang Monti - vi lærte mye om oppdragelse der og sånn sett var det jo praktisk å få unghund så raskt igjen :lol:

Skrevet

Angrer på at jeg ikke gikk valpekurs med Ganzie, hun ble ikke sosialisert nok da hun var liten, og det merkes. Hun er stødig som bare rakkern på nye steder og nye ting, men ikke på fremmede mennesker og andre hunder.

Ellers angrer jeg på at jeg ikke trente litt mer konkurranserettet fra hun var valp. Hun er veldig flink og gjør sitt aller beste, men enkelte uvaner sitter så grodd fast at det er vanskelig å trene bort.

Ellers angrer jeg ikke et sekund på at jeg valgte henne fremfor broren, selv om han var penere og stødigere mentalt, for en bedre hund kunne jeg (nesten) ikke fått :heart:

Skrevet

Nå angrer jeg ikke på noe, men jeg angret som en hund over at jeg kjøpte meg valp da jeg fikk Snusern. For det første var jeg veldig langt nede selv, og for det andre så fikk jeg valpen fra *******. :lol:

Mye jeg kunne gjort anderledes, men samtidig utifra forutsetningene vi to har sammen, så tror jeg at jeg gjorde det beste jeg kunne. Veldig fornøyd med henne i dag. :)

Gutta? Hmm. Kanskje at jeg ikke har vært nøye nok på alenetrening på hver av dem. Mye der og jeg kunne endret på og gjort anderledes om jeg skal gå over med lupe, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med alle tre og hundeholdet jeg har.

Skrevet

Gutta? Hmm. Kanskje at jeg ikke har vært nøye nok på alenetrening på hver av dem. Mye der og jeg kunne endret på og gjort anderledes om jeg skal gå over med lupe, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med alle tre og hundeholdet jeg har.

Oh, der kom jeg på noe jeg angrer på: Alenetrening! Jeg fikk Joshi når begge to var 1,5 år gamle, og etter det har de stort sett vært sammen... Nå er det helt umulig å skille dem uten at Joshi går berserk (Tuf klarer seg fint alene). Det har ført til at jeg alltid må ta med begge når jeg skal noe med den ene. På kurs, til dyrlegen, overalt... Bodde jo alene før, men nå er det enklere siden samboeren kan ta Joshi mens jeg er ute med Tuf, så kanskje det blir bedre etterhvert. Men samtidig er det jo ikke noe å angre på heller. Jeg har nemlig ikke kapasitet til å gå to turer, så det var ikke så mye annet jeg kunne gjort.

Skrevet

Jeg angrer på noe med hver hund jeg har hatt jeg. Det er alltid noe jeg bommer på og i etterkant ser at jeg burde løst på en annen måte...

Regner med det er en del av lærdommen.

Skrevet

Nei, jeg angrer ikke på noe vedr valg av hundene mine. Det er vanskelig å angre på forhold man ikke kan styre, som helse….Og hver enda hund jeg har hatt her i livet har lært meg noe, og noen mer enn andre. Ingen har hatt uspiselig gemytt eller problemer jeg ikke har følt at jeg har kunnet takle. Men noen har hatt utfordringer som har kostet meg mye tid, krefter og penger. Men angre gjør jeg uansett ikke - det er bortkastet energi.

Skrevet

Jeg angrer på veldig lite. Da jeg valgte omplasseringshund og satt med Mike i setet ved siden av meg var jeg verdens lykeligste og det er jeg fortsatt. En bedre hund kunne jeg ikke hentet hjem. (min uslepene diamant<3) Det er jo mye som kunne vært gjort anderledes, men jeg har lært vanvittig mye og det må jeg bare ta med meg.

Er det noe jeg angrer på så er det at han ble operet uten å trenge det, men når sannt skal sies tror jeg ikke jeg kunne valgt anderledes der og da.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...