På julaften i fjor blei jeg oppringt ca kl 16 av en lettere hysterisk mor som lurte på hvor jeg var. Jeg satt nemlig hjemme på rønna med bare stearinlys, julemusikk og sjokolade som stimuli, så på de fine hundene mine ligge og hvile etter vår tradisjonelle juletur hvor vi vasser i snø og titter på verden, hadde røde roser i kinnene og kjente en sånn vanvittig fred bølge inni meg. Ikke huska vel jeg på at jeg skulle være på Skedsmokorset til julemiddag om en time, jeg hadde det jo så fint.
Jeg er helt enig med deg, Belgerpia. Det er fint å kunne leve sitt liv sånn at en kan kjenne fryd i eget selskap og trives med det. Jeg sympatiserer også veldig med de som får tyn for å velge utradisjonelt. Jeg skal feks feire jul med min fine mann, sirkusjentene og faren hans. Denne fantastiske fyren ingen har skjønt hva slags forhold jeg egentlig har til, men som de aller fleste har slutta å stille spørsmålstegn ved når de ser at vi har det helt absurd fint sammen.
Problemet er jo som flere nevner manglende forståelse for at det å feire jul aleine ikke er det samme som å være ensom på julaften. Jeg skulle ønske at alle som var ensomme på julaften kunne få et sted å være, og at alle de som ønska å være aleine fikk lov til det, uten å bli overøst med misforstått omtanke.
Og glansbilder, regnbuer og enhjørninger og sånn...