SandyEyeCandy

Aha, da er jeg med! De bjeffer jo svært lite og er ofte glade i folk, så de vil neppe være så avskrekkende utover at de er digre, trur jeg.

Oh my lord, du nevner schäfer som potensiell kandidat, men er redd det er mye lyd i en malamute?!? I mine øyne finnes det knapt verre bæljebikkjer enn schäfere, så det er åpenbart at vi har ulikt syn på ting. Jeg forstår forøvrig godt frustrasjonen din, @Heidihj, men det viktigste her er jo at nettopp han som er interessert i mutte har akkurat samme opplevelse av rasen som deg. Jeg har også en rase som etter sigende skal være så sær og umulig at den hater fremmede, biter når den ikke vil ting, vil drepe alle andre hunder og kommer med shibahyl over en lav sko, men sånn er det heldigvis ikke, noe alle som faktisk får hilse på normale shibaer (som det finnes aller flest av, haha!) forstår. Edit: Jeg trur også det blir et spørsmål om egenskaper heller enn eksteriør. Det er mange hunder med de egenskapene dere ønsker dere som ikke er avskrekkende i utseende, og hunder med avskrekkende utseende som er snille som dagen er lang.

Sånn er det jo alltid her på sonen: Folk ønsker seg hunder med de og de egenskapene, og det går nærmest sport i å foreslå de mest obskure og eksotiske rasene som finnes, ofte også uten aktive oppdrettere (eller engang noe særlig antall individer) i Norge, så det å treffe noen og kunne legge henda på bikkjene er umulig. Det er også viktig å nevne den ene hunden i den ene rasen som en gang tilbake i juratida gjorde alle andre hunder fra samme rase til skamme. Jeg tenker at du godt kunne trivdes med en cattledog. De er som en fysisk mellomting mellom de mer mastifflignende hundene du nevner og de snertne gjeterhundene. De er også førermjuke, men ikke så voldsomt ivrige som en del gjeterhunder er. Bakdelen er fryktelig mye HD og ekstremt mye piping. Doberman kunne kanskje vært noe? (Igjen, om du orker piping...).

Det første jeg tenkte da jeg leste teksten din er at han er klar for pulings. Det du beskriver er klassiske tegn på kåt hannhund som lengter etter den han kjenner duftene av.

Aiko har ikke fått endra pelskvalitet, den er like fin som alltid, men hun får mer underull, og røyter aldri ned sånn hun gjorde før. Noen shibatisper som slipper alt ser jo helt skrekkelige ut, så jeg er ganske fornøyd med at hun alltid er vakker og i full pels, sjøl om hun ser ganske tjukk ut midt på vinteren.

Det var akkurat dette jeg sikta til i mitt første innlegg. Det krever en del mer planlegging å ha hunder som både kan være brutale med andre (ikke fordi de er slemme, men bare "mye") og som ferdigstiller jaktsekvensen. Men om dere går tur og du har 5 løse collier og en attåthund i trekkbelte med kjetting på, så går jo det mye for det samme. Typisk eksempel på eksotisk rase med få individer å velge mellom hvor spesiell interesse stort sett er motivator.

Spetser er jo en type spisshund brukt til jakt og/eller varsling. De er bjeffete og er nok en del tettere på eier/fører enn shiba. Den største forskjellen på buhund og shiba (bortsett fra at buhund er en del større og at de bjeffer for å kommunisere, mens shibaer flest har et stort spekter av lyder de gjerne bruker før de tyr til bjeffing, om de i det hele tatt har lyd) vil jeg nok si er bruksområdet. Buhunden blei avla fram for å passe på gård og buskap og være førervare, mens shibaen er en selvstendig jakthund med normalt MYE drifter, som ikke egentlig er så opptatte av å gjøre mennesker til lags.

Jeg tenker litt pragmatisk: Her snakker vi to små barn, et aktivt liv, en hund som må FUNKE uten å måtte tas masse hensyn til, og en haug med andre bikkjer som vil være tett på menneskene sine og som denne bikkja må finne sin plass med. Da utgår faktisk i mine øyne veldig mange av de store (tenker her på størrelse) og litt eksotiske rasene folk ofte kjøper grunnet spesiell interesse, som feks sarloos, beauceron og hvit gjeter. Jeg ville også valgt en hund fra en rase det enten er heva over enhver tvil at hundene er stødige og blide, eller fra en rase hvor antallet individer er så høyt at dere har en del å velge i.

Er det nå jeg skal nevne den landseertispa som fløy rundt på St. Hanshaugen og forsøkte å drepe alle hunder hun så, uansett kjønn og størrelse? (Jeg tuller, jeg er klar over at det var noe riv ruskende galt med henne, altså). Jeg tenker at dersom dere vil ha en hund som kan være med på de mila Lars løper, som ikke er så interessert i å drive og trene på ting støtt og stadig, og som ikke har alle disse typiske storhund-utfordringene mtp helse, så kan en trekkhund være et fint alternativ, da de er nærmest vedlikeholdsfrie mtp pels og helse.

Hva med skotsk hjortehund? Litt mindre mynde enn iren, bittelitt mindre i størrelse også, og veldig, veldig god og omgjengelig. Det med samkjønnsaggresjon mellom en mutte-hannhund og andre innad i flokken ville jeg ikke bekymra meg for så lenge de vokser opp sammen, men sånn "slippe løs på jordet"-lufting er nok ikke så egna, både pga jaktinstinkt og mye voldtendenser under lek.

Det er jo fordi vi elsker dem fordi de er noe helt for seg sjøl! Det betyr ikke at vi ikke er veldig ærlige med hvordan livet med dem arter seg på både godt og vondt, men det er jo så lite vondt! Ta med deg typen og kom og heng med oss over jul. Sirkus-jentene gleder seg allerede.

Takk! Feirer dere jul hjemme, eller skal dere nordpå eller til Sverige...? Takk, vi har det veldig fint sammen. Ja, det synes jeg du skal! Kommer du "nerrafor" på et tidspunkt, eller skal vi treffes på Rørosmartnan i februar?

De ligger gjerne rett på gulvet og er flinke til å veksle på liggeplassene sine, og liker ikke å ligge under tepper og dyner. Mine har aldri bodd ute, men er jo ute mer eller mindre fra jeg kommer hjem fra jobb til vi legger oss, og har veldig bra pelskvalitet for å tåle skikkelig vær. Bestefaren deres som bor ute synes det blir veldig varmt inne. Aiko, som er kastrert og har skrekkelig mye pels, har en klar grense for hvor lenge hun kan ha kroppskontakt, mens Imouto er en skikkelig koseboll som gjerne vil være nær hele tida. Men at shibaer som lever inne synes det blir ubehagelig varmt har jeg aldri hørt om. Hvis du har det supervarmt inne vil jo hunden få "dårligere" pels også.

Det er bare å si ifra.

Jeg har tid nå til helga og neste.

Du må gjerne komme og henge med oss noen timer. Se hvordan de er inne og være med på en tur.

Men det kan de jo, helt seriøst! Aiko er løs "overalt" mens Imoutos krumspring må planlegges litt. Men hun aktiv i en litt annen skala enn mange andre. Jeg kjenner veldig, veldig få som aldri har shibaene sine løse.

Haha, det beste er at jeg synes Aiko ligner skikkelig på doge innimellom, hun er ganske animert i uttrykket sitt.

Når en litt reservert hund opplever at de andre hundene den lever med blir veldig glade når de ser mennesker, så vil jo det vanligvis smitte over i form av trygghet på at mennesker=hurra, akkurat på samme måte som bjeffing på passerende hunder eller varsling innendørs også kan smitte. Det betyr derimot ikke at hunden nødvendigvis vil oppsøke fremmede mennesker, men den vil nok forbinde mennesker med noe positivt.

Hun tispa som går agility (Arven) er etter min erfaring en veldig ålreit hund. Trur hun er entlebucher? Iaff den med kortest bein. Hun konkurrerer jo med eiers sønn som er i starten av tenåra, og det går som ei kule, for å si det sånn. Har ikke hørt henne gaule og holde på, noe noen av disse vakthundene ofte gjør. Jeg har sett henne på konkurranse og på utstilling, og hørt henne omtalt av eier på et kynologikurs jeg var med på. Jeg opplever henne som ganske lik staffen i væremåte, bare ikke så hektisk.

Ja, det har du rett i. Jeg ønsker ikke å gå i detalj, men jeg synes vel kanskje at mengden valper er mer relevant enn antall kull, uansett hvor etablert rasen er, mtp dyrevelferd.

Vel, hadde det vært analesekret hadde du ikke trengt å lukte på den for å kjenne hva den lukta.

Det er jo ikke tilfeldig at veldig mange med malamute også har shiba som "innehund", men de vil jo veldig gjerne spise rådyr og har ofte litt meninger om fremmede hunder, men passer ellers veeeeldig godt inn i kriteriene dine.

De er riktig så bollete med all den deilige pelsen sin!

Hannhunder har innen mange raser (alle?) et øvre tak før det settes stopp på antall kull eller før de blir gjenstand for avkomstgransking (heter det det?) før de igjen kan bedekke noen i en ny generasjon. Men gjøres dette offisielt innen noen raser for tispene, eller er det bare opp til den enkelte tispeeier/oppdretter å avgjøre at nok er nok, så lenge antall kull er iht NKK's eller raseklubbens bestemmelser? Det er jo noen tisper som er særdeles fruktbare og som reint tallmessig har bidratt med sin skjerv etter feks tre kull, men hvor eier kan fortsette å avle fordi tispa fortsatt ikke har fylt opp kull-kvota si. Når har det kommet nok valper?