SandyEyeCandy

Ikke glem Stockholm.

Er du sikker på at det er hodelykta og ikke fremmede møtende som er ekle? Spiller egentlig ingen rolle, du må jo bare sørge for å ha god innkalling og ta han i bånd når du ser noen med lykt nærme seg. Det blir helt klassisk passerings-trening. Da kan dere gå forbi uten at du diller, og så kan du si at han er flink idet dere passere. Veldig enkelt og greit, men det forutsetter at du er føre var og ikke lar han fyke bort til folk med lykt.

Her er min kennelside, bygd over lesten til et yogastudio: www.kennelokurimono.com Jeg koser meg med å flytte rundt på ting og bygge opp helt på nytt.

Jeg liker Wix.com. MASSE å velge i, du blir sittende hele natta!

Jeg mener ikke at det ikke er en fin rase, altså, bare at lapphunden jevnt over må sies å være enklere. Dette basert på hva folk jeg kjenner med eurasier forteller.

Eurasiere er nok jevnt over en del særere enn lapphundene, altså. Sånn mtp håndtering, vokt og selvstendighet.

Hver stand får et visst antall "utstiller-kort". Vi pleier å bytte på disse og passe på at de som går fra standen legger dem igjen.

Ja, man må IKKE ha kennelnavn for å avle, få registrert valper, stille i oppdretterklasse eller noe sånt. Så lenge avlstispa er registrert i NKK, samt alle avkom, er det bare å stille. Som @ skriver, så er en jo oppdretter likefullt om en har kennelnavn eller ikke, så lenge en lager valper.

Jeg er veldig påkobla andre mennesker hva gjelder sinnsstemninger og "energier" (i mangel på bedre ord) de tar med seg inn i et rom, og det finnes sikkert folk som kan plukke opp disse tingene fra dyr også. Men det er jo ikke det "dyretolkene" gjør. De famler i blinde, legger latterlig avansert syntaks og humoristisk sans i munnen på dyra, og kommer i beste fall med selvfølgeligheter alle kan kjenne seg igjen i. Og tar fett betalt. Det er så stygt å utnytte desperate og fortvila dyreeiere at jeg ikke kan få sagt det. Og at Sigra-senteret får taletid på D4A og stor stand og står der side om side med etologer, tjenestehundtrenere og lydighetsmestre er en skandale i mine øyne.

Ah, det visste jeg jo egentlig. Takk for svar.

Herreminjesu...

Gult slim = tom mage og overaktiv magesyre. Gi henne noe hun liker og spre måltidene godt.

Hvorfor var hun så "dyr"? (Ikke at hun ikke var verdt det, men du skjønner hva jeg mener).

Jeg er HELT uenig med Renate. Jeg fikk helt vondt i magen da du var så åpen om at moren din hadde dødd, og synes ikke du skal ta det med. Det at du sier at du har reist vekk for å ta del i det praktiske etter dødfall i nær familie er mye mer profesjonelt, og du kan heller fortelle mer om det, gitt at de spør, på et intervju. Jeg ville også droppa å ta med en del av de fritidsgreiene, det kan du heller legge til under "annet" på CV'en din. Ga akkurat dette tipset til en som kontakta meg: Når du skriver søknaden din, husker du på at mens CV'en er den kliniske beretninga om din gjøren og laden, har du i søknaden mulighet til å vise hvem du er ER, ikke bare hva du har gjort. Jeg ville unngått å skrive noe særlig om innholdet i stillingene du har hatt (for det står jo i CV'en, sant), men fokusert på hva du lærte, hvordan du opplevde de rollene og hva du føler du bringer til arbeidsplassen. Lykke til!

Men nå må du huske at Ganzie er en veldig gammel dame, og på den tida trur jeg ikke det var noen restriksjoner på registeringer utenfor kennelordninga.

Ja, jeg skjønner at det må komme som et sjokk hver sesong at bikkjer med dobbel pels, som fint kan bo ute under polare forhold, røyter.

Jeg mener jo at shibaer kan passe til mange, altså, men at det må være nettopp de spesielle sidene ved rasen en ønsker seg, ikke noe en sier en "kan leve med". Men nå kjenner jeg jo din hundeeierhistorie, og tenker at det er veldig fint for dere å få en så ukomplisert rase som mulig. Edit: Jeg ville sjekka ut dansksvensk gårdshund. DET trur jeg er noe for dere!

Ja, Christen er den som har holdt på med rasen lengst i Norge, og har både hunder av den ekstremt sosiale sorten (fordi han jeg tenker på har vokst opp på kennel i Japan og er helt utsulta på menneskelig kontakt), noen som er litt mer beskjedne, og noen som gjør riktig så mye ut av seg og hopper opp i sofaen og klemmer seg inn mellom dere. Ja, jeg forteller fine og gøyale historier om Sirkus Samurai. Jeg elsker de hundene, hands down. Men legg også merke til alle de gangene jeg forteller om sider som kan være utfordrende. Det er feks en grunn til at Imouto enda ikke har hatt noe kull, til tross for at hun er godt over tre år gammel. Hun kan være ganske heftig mtp vokt overfor andre hunder, men er samtidig verdens mjukeste og enkleste hund. Jeg har derfor vurdert henne tett hele veien. Andre hadde neppe vært like kritiske, men det får være deres sak. Men jeg pleier å si at jeg er VELDIG glad for at det var Aiko som blei min første shiba, og ikke søstra, for da hadde hun nok vært en helt annen hund fordi jeg hadde måtte prøve og feile litt mer. Aiko er verdens mest stabile, så der har feilmarginen vært uendelig. Med Imouto har det måttet være rett hele veien, mest mtp håndtering og støtte. Jeg trur at dere vil trives bedre med en rase med en mer selskapshund-profil (og da tenker jeg ikke nødvendigvis på de bittesmå, altså), en rase avla fram for å jobbe/være tett på menneskene sine. De er vanligvis fornøyde med småturer (men kjempeglad for mer, bevares), og får mest ut av å være sammen med familien sin. Det er her diskrepansen mellom shibaer og selskapshunder blir mest tydelig, synes jeg.

Du trenger ikke kle på en shiba, og du kan trene hva du vil med den, men den bestemmer sjøl når, hvor og hva den gidder å vise fram av kunster. Hverdagslydighet og triks er normalt aldri noe problem. Det er STORE indivuelle forskjeller på voktinga (om, hva og hvordan de vokter) og ikke minst lydmengde. Noen lager aldri en lyd, noen har et veldig bredt lydspekter uten å bjeffe, noen er skikkelige gneldrete og noen er helt "vanlige". Det kan godt hende dere vil trives godt med en shiba, men da bør dere legge opp til mer aktivitet enn det du nå beskriver. Det er ikke en rase som jevnt over bør beskrives med lite til moderat aktvitetsbehov, altså, sjøl om det finnes noen sofaputer det ute. Jevnt over er rasen alert, aktiv og blodtørstig (godt med jaktinstinkt, som arter seg på ulike måter), med varierende grad av nærhetsbehov til menneskene sine. Det KAN gå skikkelig galt, sånn at du får en utagerende, miljøsvak "idiot" som ikke vil bli håndtert (og som biter for slippe) og ikke være hyggelig å ta med seg noe sted i det hele tatt. Og det kan også være noe av det beste som finnes, med morsomme, uendelige kloke, sterke, friske, ekstremt selvstendige og vakre hunder. Uansett hvor grei og blid bikkja er, kan du ikke automatisk forvente at de skal godta besøk av andre hunder i hjemmet sitt, og du vil alltid måtte ha i bakhodet at det å ha den løs er bittelitt risikosport. Ikke fordi den nødvendigvis løper bort til andre hunder for å banke dem opp, men pga tidvis manglende impulskontroll (finnes det noe å jakte på midt i veien, er det ikke så viktig at det kommer masse biler, altså). Jeg synes det er viktig å huske at dette er en urhund som ikke lever for å være selskap for mennesker. En bør ville ha en shiba, ikke bare en vakker, liten spisshund, for å trives med rasen.

Aiko (shiba på 4 år, IKKE en apporterende hund! ) biter også i hendene på mennesker hun er ekstra glad for å se. Alle som kjenner henne veit jo hva som er greia, så hun får bare holde på. På din hund ville jeg nok bare instruert de han skal hilse på til å ikke LA han bite i hendene, altså at de tar dem vekk eller holder dem på kroppen hans og koser i stedet.

Han er så fiin! Skal han selges eller beholdes?

Dette er jeg helt enig med deg i! Men når en person bruker tusenvis med kroner for å importere en voksen hannhund fra et land langt borte, så synes jeg ikke det er så drøyt å ønske seg litt ekstra i sprang bare pga linjene, jeg da.

Aiko gleder seg vilt til å stå på stand! Håper vi får til noen litt lave benker vi kan sitte på sammen med dem som vil prate og kose. I fjor blei jeg sittende på gulvet på standen med folk som kom innom, med Aiko liggende på rygg og lekre seg.

Jeg er ikke oppdretter og kjenner ikke til andre rasemiljøer enn shibamiljøet, men ja, hos oss er det helt vanlig å betale mer for en japansk import (uavhengig av utstillingspremieringer) enn for en norsk hund som ikke har blitt stilt eller brukt til noe som helst. Fordi tispene jevnt over får så små kull er det heller ikke vanlig å gi prisen av en valp, men sprangavgift og deretter feks 1000 kr pr levende valp.

I går hadde vi også en fin tur. Imouto hadde på kløven sin, Aiko tutla stort sett løs (men måtte komme i bånd da hun etterhvert blei litt for vill i mørket) og det var stjerneklart og litt tåke over vannet. Var ute i bare en time og logga ikke mer enn 4-5 km, men det var bare oss, helt stille, og variert med skog, fjære og grøftekanter.