Leaderboard

Fordel nr.2718 for å være alene! Det var egentlig alt jeg hadde å bidra med.

Åh herrefred og bevare, nå måtte jeg styrte drikke her for å ikke dehydrere av alle lattertårene Hadde GU hos fastlegen, som jeg kjenner godt, for noen uker siden, og siden jeg har vokst opp med hippieforeldre, så tar jeg sånt ganske piano. Dusja selvfølgelig, men ugresset gror stort sett fritt her. Nå er jeg tydeligvis fra naturens side utstyrt med naturlig ugressmiddel, så det er ikke rare enga der nede. Dessuten har jeg måne. "Førstemann på månen" er en setning jeg har hørt et par ganger Anyhoo, jeg skreller av klærna i en haug, og ligger klar med pipstælkene i hver sin retning før legen har funnet frem nebb-f**nskapet. Mens han vurderer størrelse og slikt, sier han: "Jeg får vel ta det minste jeg har. Hos deg er det vel så lite trafikk at det snart er gjengrodd!" (for de uinnvidde: er lesbisk). Da fniser jeg å mye at det forbanna torturredskapet ikke kommer inn, og hele seansen tok litt lengre tid enn planlagt

Glem elg i solnedgang. Her har vi bernerrumpe i solnedgang!

@Belgerpia sin tråd om intimfrisering i forbindelse med gynekologbesøk

Om valpen min går løs, går bort til en tilfeldig unge og river den overende fordi bikkja ikke eier selvkontroll, så hadde det vært min skyld. Det er ikke hundens feil, det er min. Hunden er ikke nødvendigvis slem, den er bare ukontrollert. Den skulle vært under kontroll. Bikkja ville fått korreks der og da, og kanskje lært noe. Hadde forelderen reagert og kjefta på bikkja (f.eks. "nei!" i sint stemme), så ville jeg sett på det som rimelig naturlig og passende, for barn skal ikke måtte utsettes for å bli nedløpt av fremmede hunder, og forelderens oppgave er å passe på barnet sitt, ikke oppdra hunden min. Om noens barn går løst, går bort til en tilfeldig hund i bånd og slår den med en pinne, så er det forelderens skyld. Barnet er ikke nødvendigvis slemt, bare ukontrollert. Barnet burde vært under kontroll. Barnet bør få korreks der og da, og kanskje lære noe. Om hundeeieren reagerer og kjefter på barnet (f.eks. "nei!" i sint stemme), så ser jeg på det som rimelig naturlig og passende, for hunder skal ikke måtte utsettes for å bli slått med pinner av fremmede barn, og det er hundeeierens oppgave å passe på hunden sin, ikke oppdra andres barn.

Kunne ikke skjønne hvorfor jeg måtta bla så langt for å finne tråden til Jäger, også viser det seg at den ikke er oppdatert på over et år!? 2 gledelige nyheter siden sist oppdatering! Første er at vi var en tur til Danmark i slutten av september, og der gjorde han det riktig så bra. På lørdagens rasespesial vant han klassen med ck og ble 2. beste hannhund av ca. 30 hannhunder. En fantastisk plassering, men desverre var ikke hunden foran han dansk champion (bare norsk, svensk, finsk, nordisk og international....) så Jäger fikk det veldig sure reserve certet. Da var det jaggu bra at det gikk veien på søndagen! På den internationale utstillingen vant han igjen klassen sin med ck og ble 4. beste hannhund, og denne gangen var alle foran i rekka danske championer, så certet gikk til Jäger som dermed kunne føre til titlene DANSK og NORDISK CHAMPION foran navnet sitt! Han er nå: -Norsk champion -Svensk champion -Dansk champion -Nordisk champion -Norsk juniorvinner 2012 -Dansk juniorvinner 2012 I tillegg har han godkjent K-test, gjennomført MH og DM testet A/N. Den andre gode nyheten er at etter små endringer i avlsreglene som ble vedtatt sist helg så er Jäger nå GODKJENT AVLSHUND i NBSK Dette har vi ventet lenge på, for en så fantastisk hund som Jäger, på alle måter, fortjener å få lov til å gå i avl! Så får vi se hva det blir til etter hvert

Har sittet i hele natt med en oppgave som skulle leveres i dag, og fikk det likevel ikke til. Og nå har innleveringa blitt utsatt til mandag for det er visst mange som sliter. Hurra! Da har jeg håp om å overleve semesteret likevel

Det var bare et eksempel. Jeg kan fint se for meg skremte, sinte og brølende foreldre som skremmer bikkja, på samme måte som skremt, sint og brølende hundeeier som skremmer ungen. Shit happens. Og så føler jeg for å påpeke at Tempus ikke kalte barnet slemt, men var uenig med mor om at han var snill. For SNILT får det jaggu ikke blitt, og jeg ser ikke at det er så himla galt. Det ville sikkert vært mer pedagogisk riktig å si "han var ikke snill nå", men igjen - ikke hundeeiers oppgave å være småbarnspedagog. At man blir oppfattet som slem når man gjør slemme ting bør foreldrene klare å forklare ungen selv.

Jeg forventer ikke at folk som ikke liker hunder skal opptre pedagogisk hvis en av mine hunder f.eks hopper på dem, jeg forventer faktisk ikke at noen folk i det hele tatt skal opptre pedagogisk hvis mine bikkjer bøller med dem, jeg opptrer ikke pedagogisk hvis noe truer mine hunder, om det er en annen hund eller et barn driter jeg en lang marsj i. Det er mest sannsynlig mine hunder som får skylden hvis noe skulle gå galt og det er jeg absolutt ikke interresert i! Så ja, jeg kunne nok fint ha brølt hvis en unge hadde klasket til mine hunder med en pinne, akkurat som at jeg kan finne på å sparke en hund som anngriper mine. Når man blir redd gjør man irrasjonelle ting. Ikke klarer jeg å opptre særlig pedagogisk mot barn i det hele tatt, så jeg holder meg helst unna dem.

Da er vi uenige om hva det innebærer å være slem. Hvis man vil unngå at barnet blir påført sjelelige sår av hundeeiere som ikke vil ha hunden sin slått med pinne, så får man ha kontroll på ungen. Akkurat som at hvis man vil unngå at valpen blir usikker på unger fordi foreldre kjefter, så får man ha kontroll på hunden. Jeg forventer ikke at småbarnsforeldre skal være pedagogiske rundt ustyrlige, fremmede hunder. Jeg synes det er en uting at jeg forventes å opptre pedagogisk rundt ustyrlige, fremmede barn. Det er et annet element i dette, og det er risikoen for at ungen blir bitt. Det bør både foreldre og hundeeiere være obs på i en sånn situasjon, og det er kanskje noe av grunnen til at noen hundeeiere reagerer sterkere enn andre. Vi vet at hunden får skylda og som regel må bøte med livet om den skulle gå i forsvar.

Bare en bi kommentar til hvorvidt det er normalt at unger slår hunder. Har en 4 åring selv, hun er normalt oppdratt og har god oversikt over hva som er rett og galt. Selvfølgelig en liten ramp, men i den forstand at hun helst ikke vil legge seg akkurat når vi sier det, eller at hun utnytter sin snille mormor på det groveste for å få Non-Stop. Det er IKKE normalt for en 3-4 åring å slå dyr, de vet at det kan være vondt og at den som blir slått blir lei seg eller skadet, uansett dyr eller andre barn. Vil derfor være såpass frempå og si at barn som ikke vet det, er enten dårlig oppdratt (foreldrene var kanskje selv dårlig oppdratt) eller sent utviklet.

I helga var jeg figurant på funksjonsanalyse, og jeg var så heldig å få være spøkelse. Så langt alt vel. På tredje hunden, som hadde høyt mot og god avreagering, og som sjekket ut alle momenter relativt raskt, så hørte jeg noen rare lyder idet hunden ble sluppet løs (jeg sto som spøkelse med ryggen til, så jeg så jo ingen ting). Jeg skjønte relativt lite, helt til eimen av DRIT begynte å nærme seg. Det viste seg da at det var et menneske som hadde gjort fra seg midt i løypa vår, og lagt litt mose over det, og dette hadde selvsagt denne bikkja oppdaget mens den sto og så på oss, så da den endelig ble sluppet løs benyttet den anledningen til å både spise og rulle og mere til. Da den etter flere minutters rulling var ferdig, kom den så bort og hilste på meg, og jeg må medgi at jeg aldri har vært så kvalm i hele mitt liv som da jeg som figurant fikk beskjed av testleder om "å ta kontakt med hunden", dvs sette meg ned på kne og hilse på hunden som var innsmørt i menneskelig avføring. Plukk opp både etter deg selv og bikkja!

Jeg veit ikke jeg, jeg hadde blitt aldeles rasende og antagelig skjelt ut foreldren så det stod etter - sørget for at vedkommende følte intens ubehag slik at vedkommende passet bedre på ungen sin neste gang. Barnet hadde jeg ikke skjelt ut såfremt det er en forelder tilstede - men et barn uten forelder/eldre barn hadde nok fått høre ja. De fleste barn med normal oppvekst har ikke vondt av å oppleve at det er faktisk ikke alle i verden som synes de er guds gave til menneskeheten. Og ja, jeg har hatt barn sjøl. Jeg synes dog det er en stadig økende trend til at foreldre forventer at omgivelsene skal ta så sinnsykt hensyn til og tåle alt fra ungene deres (mulig jeg kjører for mye kollektivtransport og at mine kollegaer med små barn har et spesielt syn på egne barn i forhold til resten av verden). Jeg synes det er litt uhørt at man forventer at alle og enhver skal ha orden på hvilket utviklingstrinn et barn utvikler empati, hva slags pedagogikk som skal brukes til det enkelte alderstrinnet etc. Passer man på at ens barn har noenlunde normal grei oppførsel/skjermer omgivelsene, så får ikke barnet heller noen ubehagelige greier fra omgivelsene. Og forøvrig - shit happens!

en politihund eller en førerhund, betyr ikke at de er best på problemløsning.. Det er hunder som er lojale og vil jobbe for føreren uansett hva.. Hva de hundene kan, har de blitt lært.. kanskje du skal ta deg en tur rundt i hundemiljøet og møte forskjellige hunder i forskjellige grener i virkeligheten?

Er så hyggelig med ærlige selgere! Skulle kjøpe 2 nye vinterdekk, og dro innom sjappa for å levere dem inn. Mannen ser på dem og sier: hvorfor skal du bytte disse? De er jo helt fine! Jeg svarer at de har vabler, hvorpå han ser på dem og sier: dette er bare stram cord. Disse varer fint en sesong til! Jeg lever av å selge altså, men jeg lurer ikke folk!

Bris og jeg har besøkt demensavdelingen der jeg har praksis i dag. Er så koselig å se at de blir så glade og koser og stryker masse på Bris

Nå er det jo snakk om ting man gjør i affekt - f. eks når en unge slår hunden din, ikke måten man vanligvis snakker til barn på. De fleste av oss har vel brølt på en valp eller to innimellom, dersom man blir veldig, veldig redd (f. eks valp som løper mot veien) eller fordi man bobler over i sinne eller frustrasjon idet valpen river ned en duk med den fine arvevasen fra grandtante Laila. Sånt skjer, og de en normal valp/unge bør tåle det. Tåler den ikke det, så bør eieren/forelderen sørge for at valpen/ungen ikke blir satt i en situasjon hvor den kan risikere å bli brølt til. Jeg har brølt på bikkja mi opptil flere ganger jeg, selv om ikke det er min primære treningsmetode.

Sånn jeg ser det, så bør foreldre som ikke ønsker at andre skal gripe inn i oppdragelsen, sørge for at barna er såpass veloppdratte at det ikke er behov for inngripen. Men noen unger mangler dessverre oppdragelse, og noen foreldre evner tydeligvis ikke å ha ansvar for ungene sine. Jeg husker ennå en gang jeg var barn, og Mamma og jeg var på kino. Bak oss satt en mor med to barn på 5-8 år, og disse ungene satt konstant og sparket i stolryggen, og stakk beine mellom setene, slik at vi fikk dem i ansiktet. Mamma ba dem gjentatte ganger om å slutte, og henvendte seg også til moren, men sparkingen opphørte i noen minutter, før de begynte igjen. Til slutt tok Mamma resolutt tak i strømpebuksene deres idet de stakk føttene fram, og dro til (i strømpebuksene, ikke i beina). Ungene skrek, og moren ble kjempesur, men ungene klarte på mystisk vis å droppe å sparke i stolryggen og stikke fram føttene igjen resten av filmen. Velger man å få barn, så må man også ta ansvar for dem og deres oppførsel, og bedriver man fri barneoppdragelse og ungene er drittunger, så må man nesten forvente at de som blir utsatt for ufin oppførsel sier i fra, og det er ikke sikkert at de har samme syn på oppdragelse som det man har selv, ei heller at de har noe som helst kunnskap om barn og deres utviklingsnivå. Er de i tillegg ekstremt irriterte på barna kan det også hende at de brøler og sier ting du ikke ønsker at barna skal høre.

Tusen takk, du er alltid så snill du Jeg glemte å skrive at hun frem til NKK Hamar lå på førsteplass på årets mestvinnendeliste i NBSK Av over 60 tisper på lista! Som forventet havnet hun på 2. plass etter Hamar, men det er også en knall plassering synes jeg! Det har blitt mye utstillingsbilder i tråden her, så her er noen turbilder fra de siste ukene Vi er veldig aktive på turfronten, med lange skogturer og bratte, tunge toppturer, og jeg er veldig glad for at albuene hennes holder så bra, samma hvor sliten hun blir etter de tyngste turene så halter hun aldri!

Her i heimen er det jeg som har hovedansvaret for hundene (hadde de da jeg møtte samboern) og det er jeg som går hovedturene, trener og mater de. Om samboern din er villig til å gjøre det meste med hunden selv, hadde det vært mer greit da? Samtidig skjønner jeg at det ikke er spesielt gunstig å dele hjem med en rase/hund man egentlig ikke passer med i mange, mange år.. Jeg hadde nok sagt at vi måtte ha møttes på halvveien, det skal jo tross alt være alright for den andre parten å ha denne hunden i hus også. At du har fått "bestemme" rase tidligere synes jeg ikke er noe godt argument. Du kan jo be han lage rasetråd her inne, og se hvor mange som vil anbefale han dobber

Jeg snakker altså ikke om å kjefte på unger, men å gi dem en irettesettelse. Et eksempel fra dyrebutkken: En guttunge står å slår på akvariene. Gutten er vel 5-6 år, og står alene. Jeg vet ikke hvem foreldra er, eller om de i det hele tatt er i butikken. Jeg går bort til gutten, og, fordi jeg aldri, i kraft av flere år i barnehager og mange år yngre søsken, aldri har sett poenget med å dille med unger, sier rolig, men bestemt "Du får ikke slå på akvariene, for da blir fiskene redde". Gutten responderer med å vræle. En dame komme ilende til, og gir meg huden full for å ha traumatisert den stakkars engelen hennes. Uten å spørre om hva som har skjedd, det eneste hun reagerer på er at ungen leker brannsirene. Det er slike ting jeg sikter til. Foreldre som automatisk går ut fra av de små djevlene er engler i alle sammenhenger, og ikke evner å se at unga deres kan gjør noe galt. Beklager, men det gidder ikke jeg å ta hensyn til. Jeg kjefter aldri på unger, jeg brøler aldri, og hever stemmen svært, svært sjelden. Men jeg tar meg friheten å irettesette når foreldre enten ikke er til stede eller overser. Kunne fortalt side opp og side ned fra min søsters jobb på SFO, men kan begrense det til mora som trua med både avis og skolesjef fordi søster var så freidig å gi snørrunge først advarsel om konsekvens, og når den ikke ble respektert, gjennomførte konsekvensen. Sånne foreldre er det alt for mange av, og selv om det ikke er min jobb å oppdra andres unger, så er det min fordømte rett å sette grenser for meg og mine, spesielt når foreldra selv ikke gjør det. Og når jeg først gjør det, så gjør jeg det skikkelig, med forklaringer og det hele. De foreldre som måtte ha et problem med det, vel... les historien under Moralen er: I køen i en butikk, driver en guttunge å tupper en eldre dame i leggen. Damen ber moren om å få guttunge til å slutte, hvorpå mor svarer at de praktiserer fri barneoppdragelse. Bak mor og barn står en ung mann. Han åpner melkekartongen han har i handlevogna si, og heller den over huet på mor. Som jo snur seg, passe forbanna. Den ungen mannen svarer da: Mine foreldre praktiserte også fri barneoppdragelse!

Turen til Riga førte til to (av to) vellykkede parringer med 15-20 minutter heng Valpene ventes som forsinkede julegaver den 26. desember!

Jeg er fortsatt imponert over at folk vet akkurat hvordan man reagerer i en slik situasjon, jeg, og at man greier å være sånn superpedagogisk og "voksen" når man ser at noen plutselig plager bikkja... jeg aner ikke hvordan jeg hadde reagert, men jeg hadde neppe verken satt meg ned og tatt "den lange samtalen" med en unge som antakelig ikke forstod en pøkk av det eller vært så åndsnærværende at jeg hadde tatt samtalen med foreldrene.. Jeg hadde muligens bare gått avgårde og slengt noen mindre pedagogiske gloser akkurat passe høyt til at foreldrene hadde hørt det ....

Sa du dette foran en 3-4 åring? At han ikke er snill? Så hva gjør man når voksne oppfører seg stygt mot barn lurer jeg på da? For det gjorde du. En 3-4 åring er ikke ansvarlig for det de gjør, det er det voksne som er. De har ikke dømmekraft, de har ofte ikke empati enda, de har gjerne ikke impulskontroll og de tester grenser. Å teste grenser er ikke noe man gjør på trass, for å være slem eller oppsternasig. Det er en helt normal måte å lære seg om livet på, å gjøre ting man vet man ikke skal er vanlig og normalt når man er 3-4 år gammel, og noen barn gjør det i større grad enn andre. Det gjør dem ikke slemme. En 3-4 åring er uferdig og trenger veiledning og hjelp til å finne ut hva som er riktig og galt. Sånn er det å være barn. Unger er forskjellige. Veldig forskjellige. For din egen del, hundens del, barnets del OG foreldrenes så del bør du forholde deg rolig. Du skal selvsagt reagere, og du kan også være streng, men vær rolig og tydelig. Sett deg ned på nivå med barnet og snakk med det, fortell at hunden blir redd og får vondt når barnet gjør sånn. Hunder kan bli sinte når de er redde og har vondt. At det ikke er lov til å slå. Gi barnet mulighet til å forstå hvorfor det ikke skal oppføre seg slik og vis dem så hvordan de skal oppføre seg. Involver foreldere(n) i samtalen om det er rom for det slik at de også forstår. La så barnet hilse på hunden på en ordentlig måte etterpå, slik at både hund og barn går derfra med god læring. Det er god oppdragelse, det er å opptre voksent og modent, det er å være et forbilde, det er å lære respekt for dyr og det er noe du kan bidra til. Det er dette som vil gjøre at han ikke slår neste hund som går forbi ham. Om forelderen(e) ikke bryr seg eller responderer nok, da er det desto viktigere at du gjør din del. Når du i stedet roper at han ikke er snill? At han ikke er oppdratt? Det kan være han tror på deg. Det ville vært veldig trist kjenner jeg. Barn må læres og det tar både tid, tålmodighet og modning. Husker du da du hadde valp? Da hunden din var dum, bet på alt og alle, hoppet, trakk i båndet og var en regelrett idiot? Hvordan ønsket du å bli møtt da? Med forståelse for at du har et individ som er uferdig og enda ikke evner å se forskjell på rett og galt - som er under oppdragelse - eller hadde du satt pris på å bli brølt og skreket til av mennesker som innerst inne har lyst til å klabbe til ham? Unger og valper er ikke så forskjellige. Unger er bare valper over mye lengre tid.

Å godt man har mange liv, for jeg har dødd av latter noen ganger her.. Men jeg husker min ungdomstid, og en venninne var første mann ut i GU-enes vidunderlige verden. Hun fikk jo masse oppbacking og hjelp og spekulasjoner av mer eller mindre fantasifulle type av oss andre (jeg har for meg at dagens ungdom er mye mer oppegående i selve teorien rundt dette med GU enn vi var.. det eneste vi visste var at doktoren glodde en i hufsa og antagelig skulle noe mer enn å glo, men hva det skulle eventuelt være for noe, ante vi ikke - derav alle spekulasjoner!). Og akkurat hygiene-faktoren ble jo diskutert i det uendelige. På den tiden fantes det intim-spray - parfyme for hufser (vet, ikke, finnes sånt lenger?) og avgjørelsen falt på at hun skulle vaske seg godt og så være litt raus med intim-sprayen. Vi var 5 stk som fulgte henne til timen. Og stakkaren ble sendt inn blek og skjelvende. Nå vet jeg ikke om det hadde med å gjøre at legen var tidligere hvalfanger (! Man omskolerte seg tydeligvis også på 70-tallet..) men han var nå frisk i språket. I alle tilfelle, hun lå nå der i stolen og doktoren begynte å undersøke men så hadde han plutselig stoppet og begynt å snuse i lufta og spurte litt bøst "Hva er den lukta?" Hvorpå stakkars flaue venninne visket at hun hadde brukt litt intim spray, hvorpå doktoren sa "Her skal det ikke lukte blomster, her skal det lukte mus!" En lærdom hele venninne-gjengen tok til seg, aldri fikk noen intim-spray krysse våre lepper nei!

Historie fra virkeligheten: Jeg hadde time hos gynekologen litt ut i uka for å få tatt den årlige celleprøven.. Tidlig en morgen ringte de fra legens kontor for å fortelle at de hadde fått en avbestilling, og at jeg kunne komme inn tidligere, – faktisk samme morgen kl 09:30. Jeg hadde akkurat fått alle i vei til skole og jobb og klokka var allerede blitt kvart på 9. Det ville ta minst 35 minutter å kjøre til legen, så jeg hadde litt hastverk. Som de fleste kvinner ville jeg bruke noen minutter ekstra på underlivshygiene før et besøk hos gynekologen, men denne gangen var det ganske enkelt ikke tid for en grundig rengjøring. Jeg tok derfor bare en vaskeklut som tilfeldigvis lå ved servanten på badet og vasket meg litt raskt ‘der nede’, slik at jeg iallfall så presentabel ut. Da jeg var ferdig, kastet jeg vaskekluten i skittentøykurven, slengte på meg klærne, hoppet inn i bilen og kjørte i ilfart til undersøkelsen. Jeg måtte bare vente et par minutter før det var min tur til å gå inn til legen. Da jeg, som alle kvinner, hadde vært gjennom denne prosedyren flere ganger i livet, hoppet jeg vant opp på undersøkelsesbenken, tittet opp i taket og innbilte meg at jeg befant meg i Paris eller et annet sted laaaangt borte. Legen kom inn, og jeg må jo si at jeg ble litt forbauset da han sa: “Oi da, i dag har vi virkelig anstrengt oss!”. Jeg svarte ikke og sukket av lettelse da undersøkelsen var over for denne gangen. Resten av dagen gikk som vanlig med vasking, innkjøp og matlaging. Da skolen var slutt og min 6-årige datter lekte for seg selv, ropte hun fra badet: “Mamma, hvor er vaskekluten min?” Jeg sa til henne at hun kunne ta seg en ny fordi den gamle skulle vaskes. Hun svarte: “Nei mamma, – jeg må ha akkurat den som lå på servanten. Jeg hadde jo pakket inn alt glitteret mitt i den! Slikt skal det gjøres! Kjør på med en bombe av glitter!

@2ne og @Raksha kan dele på skylda for at jeg sitter her og drikker kakao. Men dæsken det var godt ja. I kveld gikk jeg tur med Symra først og Pippin etterpå, som vanlig. Vi traff en mor med to barn på begge turene, og jeg så at alle tre lurte fælt på hvorfor hunden min hadde forandret både farge og pelsstruktur mens jeg hadde vært ute og gått. Kanskje de la merke til formen på ørene også.

Jeg pleier å uttale meg om hvor teit ridgebacken er, men han er strengt tatt ganske smart. Han gidder ikke å sette seg eller å legge seg bare fordi vi sier det, hvis han selv heller vil noe annet. Derimot løper han gjerne mot verandadøra med et bjeff, slik at gårdshunden forlater godplassen i senga eller tyggebeinet, slik at han kan ta det selv. Og det er bare et eksempel på den utmerkede problemløsningsevnen til ridgebacken. Når det passer ham.

Lille spirrevipp har vært ute å testet ut høstfargene!

Jeg var der for noen uker siden, og jeg hadde selvfølgelig hull i sokken...

Bare for å dra den opp igjen

Jeg forventer ikke at ungen skal ha impulskontroll, men jeg forventer at ungens foresatte har kontroll på ungen, og kjennskap til dens manglende impulskontroll, slik at ungen ikke får utløp for tilfeldige impulser om å slå forbipasserende hunder. Hvis jeg vet at jeg har en hund som kan finne på å hoppe opp på forbipasserende, så sørger jeg jo for at den ikke får mulighet til det når jeg passerer noen, right? Og hadde jeg hatt en unge som hadde hatt for vane å slå etter folk og dyr med pinner, så hadde jeg a) sørget for at ungen ikke fikk gå rundt med pinner, og b) hatt kontroll på ungen når jeg passerte andre, f. eks ved å holde den å hånden. Det er ikke rocket science. Klarer man ikke å ha kontroll på hunden eller ungen sin, og hunden eller ungen finner på noe som er uakseptabelt, ja, da kan den bli brølt til og få kjeft og bli kalt slem. En hund som hopper opp for å sleike noen i ansiktet er vel ikke slem den heller, men man skal ifølge loven hindre at det skjer.

Å, nå fikk jeg lyst på ender jo . Kanskje slike man bruker når man gjeter? Yasmine skulle hatt seg sin egen andeflokk... .

Men empati er da ikke det samme som oppdragelse? Det er helt riktig at empati kommer senere hos mange barn, men det betyr ikke at barn ikke vet hva som er akseptabel atferd før de utvikler empati. Oppdragelsen barnet får er med på å utvikle empati og ikke minst det å forstå konsekvenser av handlinger - samt legge grunnlaget for hva som er akseptabel atferd i samfunnet vårt. Og nei, det er ikke normalt at små barn går ut av sin vei for å slå dyr - det er min mening.

Hvis unger spør så sier jeg de får sette seg på huk og se om hundene vil hilse på dem, for da får de velge. Det er alltid en av dem som lar seg hilse på.

Jeg er i den fella nå. Jeg var riktignok positiv, men skeptisk, til ridgeback, men hadde aldri i verden skaffet den på egenhånd. Nå tar han mesteparten av ansvaret for hunden, og jeg går og ønsker at jeg hadde kjent litt mer på magefølelsen og vært litt tøffere. Når du VET at det er du som kommer til å ha hovedansvaret, og at ingen av dere nødvendigvis kommer til å jobbe med og bruke hunden, så ville jeg vært skeptisk uansett.

Vi har laget vår egne ruinbane! Hun går så det suuser Hun hopper opp på gamle bråkete takplater uten og mokke, freser rundt og bruker nesa og hodet [emoji7] flink liten flekk! Her om dagen fikk jeg et infall av at vi burde trene litt stå, og plass. Så vi gjorde det! Ståen kunne vært bedre, men det kommer seg sakte men sikkert, plass er også ikke så dumt faktisk! Må bare få venninna mi til å pirke litt, siden jeg ikke alltid ser når hun sitter riktig [emoji23] men det hele går fremover, og det er gøøøøy!!! Jeg får fortsatt ikke til å legge inn bilder her, men det ligger bilder/video på fb siden vår ' perfect image dressed to the nines ' [emoji1] Sent from my iPhone using Tapatalk

Nei, det er faktisk ikke helt sammenlignbart, for vi alle har vært små barn en gang, og har erfaring med å VÆRE små barn. Ut fra DET kan vi uttale oss. Ingen av oss har vært hunder, eller valper, dermed er oppdragelse av hund noe vi må lære oss - ikke noe vi selv har erfart gjennom en lang oppvekst.

Nå har ikke jeg vært på Sonen så lenge, men her om dagen deiset jeg over et innlegg som jeg lo så tårene sprutet av, nemlig dette: http://hundesonen.no/topic/43596-en-engel-med-bæsj-på-vingene/

Tipper det. Han har plutselig ikke så vondt lengre , men øret "poffer" , så da regner jeg med trommehinnen gikk. Igjen Kom på at det samme skjedde akkurat på samme tid I fjor for da måtte han ha oppfølgingstime rett før jul Folkens! A leser og skriver. På ordentlig! Plutselig kan han ressonere seg frem til hvordan enkle ord skrives ved å høre på lydene og han kan lese enkle ord som sko, ost, lese etc. Helt uten hjelp. Sprøtt! Han har jo kunnet skrive alle bokstavene lenge og han har kjent igjen ordbilder, men han har ikke kunnet skrive og lese! Ped. Led i barnehagen er kjent for å være superdyktig på slikt og det stemmer åpenbart... De har hatt ca 2 førskoletimer med lesing så datt poletten ned gitt . Forøvrig er ped.led en irakisk flyktning ( han satt fengslet i 9 år i Irak før han rømte ) som snakker noget gebrokkent, men det hindrer han åpenbart ikke å være en god norsklærer for barnehagebarn I'm in aw! Jeg klarer ikke lære bort en dritt...

Det er jo ikke alltid så greit å ha 100% kontroll over følelsene i en sånn uventet situasjon, og så tre inn i en rolig, pedagogisk rolle... jeg tror jeg hadde reagert litt på samme måte om det var et barn som slo hunden min eller om det var en annen hund som fløy på. Det henger vel sterkt sammen med beskyttertrang og at vi er glad i den som er "under angrep" - det skal lite til før adrenalinet fyrer opp både sinne og utbrudd da. Impulskontroll i vanlige situasjoner er vel ikke helt likt som dette? Jeg tviler på at TS går rundt i den sinnstilstanden til vanlig! Tror ikke det går an å finne den snille og den slemme sånn svarthvitt i akkurat det eksempelet i førsteposten. Det går litt begge veier etter hva jeg leser. Men er det ikke forresten litt sånn at noen barn syns det ER litt spennende å plage og sånt da..? Uansett om det er en naturlig del av utviklingen eller hvor enn det kommer fra.

En unge på 3-4 år kan godt ha "lært" å være snill mot dyr hjemme , men allikevel finne på sånt. De er fortsatt i alderen hvor de slår hverandre av all kraft med spader pga småting. De har ikke impulskontroll, de har ikke empati og de er ALDRI slemme. Hadde min sønn gjort noe sånt hadde jeg forklart han at han sånn gjør man ikke, og forklart han hvorfor. Hadde eier av hunden begynt å brøle og kalle ungen min slem hadde jeg klikket mental. Det er langt mer forståelig at et barn på 3-4 år slår en hund enn at et voksent menneske brøler til et fremmed lite barn og kaller det slem. Barn vet ikke bedre, en voksen burde vite bedre.

Jeg er ikke mye nådig om jeg opplever at unger (eller voksne) er slemme mot dyr, men så bruker jeg litt tid nesten hver dag på å lære dem og hilse pent og lese atferd, så jeg føler jeg veier opp der. En gang opplevde jeg det samme som deg: Vi gikk på et fortau rett ved siden av en trafikkert vei. En fyr med to barn ikledd sjørøverkostymer kom gående, og begge gutta hadde "sverd", ganske tjukke pinner. Vi gikk forbi helt som vanlig, og idet vi passerer, tar den ene ungen og klasker til Aiko. Min Aiko er et unikum helt enkelt, så hun takka for invitasjon til lek og nappa fornøyd fra han pinnen før hun spratt bortetter veien. Ungen begynte å grine, og jeg sa leende til han at sånn går det når han er en dritt. Faren var helt enig.

Herre gud for historier Har et par til: Min søster, som er av den litt sære typen, i likhet med sin mann, hadde hatt en litt heftig kveld i alkoholrus. Resultatet var at hun ble barbert, med et litt varierende resultat. Det hun ikke hadde tenkt på, var at hun skulle ha en skjekk på underekstremitetene et par dager senere. Hun syns dette var såpass flaut da hun lå der med et bein i hvert sitt verdenshjørne, så for å avvepne situasjonen, sa hun: Ser du ikke at jeg har klipt meg eller? Jeg skulle i min tidlig ungdom på undersøkelse på sykehuset, p.g.a vedvarende blødninger. En ung og kjekk (syns jeg da hvertfall) lege skal undersøke meg. Jeg ligger der helt blottet, han trekker på seg et par plasthansker og stikker en finger inn i rompa på meg, hvorpå jeg klapper sammen beina og utbryter: feil høl! Jeg viste jo ikke at man gjorde dette for å "dytte" livmora fremover

Det er mye mer nyttig å forklare barnet hvorfor det ikke kan gjøre sånn, fremfor å kjefte. De fleste barn klarer å forstå sammenhengen om man bruker et eksempel "Når du gjorde sånn så fikk hunden vondt og ble lei seg. Tenk om noen slår deg, da får du vondt og blir lei deg ikke sant? Det får hunden også." (selvsagt tilpasse etter alder og nivå) og så etterfølge det med at "Hunden liker sånn og sånn" og så demonstrere på hunden og vise at den da blir glad. Jeg har hatt fin effekt med den metoden, stoppe adferd, forklare hvorfor det ikke kan gjøres, presentere alternativ adferd som er enkel og gir barnet mestringsfølelse (bedre læring, og mindre sannsynlighet for at den negative adferden gjentas). Jeg gjør dette også konsekvent om barn kommer bort for å klappe hundene uten å spørre (overraskende mange foreldre som lar barn i hundens hodehøyde bare gå rett bort til hundene våre). Da stopper jeg dem, forklarer, og så sier jeg pent fra til foreldrene. Om barna er så små at de ikke kan kommuniseres med på den måten gir jeg beskjed til forelder med en gang. Barn får hilse etter de (eller foreldrene) har spurt, dersom vi har tid. For min del handler ikke dette om å ta over andres barneoppdragelse, men rett og slett om respekt og medmenneskelighet ovenfor barnet. Sånn på siden, at det ikke finnes slemme barn stemmer ikke med realiteten. De fleste barn med adferdsproblemer (eller som bare gjør ugjennomtenkte eller teite handlinger) er derimot ikke slemme, og barn bør selvsagt ikke settes i en sånn kategori uansett. Men slemme barn finnes, akkurat som at det finnes slemme voksne.

Intelligens er ikke det samme som vilje til å lære. Hvis man skal ha en brukandes hund til et eller annet formål har man nok mye større nytte av en "dum" hund, med mye drifter, som gjør det du vil at den skal gjøre og ikke alt annet. En hund i arbeid bør helst ikke tenke "hvis at"/"hva om"/"hva hvis jeg", men "gjør jeg dette, så får jeg ballen!". Min personlige erfaring er at jo smartere bikkja er, jo mer "utspekulert" blir den, og jo vanskeligere er det å jobbe med den.