Leaderboard

Tuusen takk alle sammen! Er helt forelsket i den lille jenta som idag for det meste har hengt på puppen eller sovet søtt Men èn fødsel holder for en stund merker jeg Et par bilder til av prinsessa:

Sperren burde jo settes på hundene MED graden.

Fallgruven der er jo at man bare blir rigid og er null fleksibel. Etter at jeg fikk barn synes jeg det at man skal være så himla konsekvent hele tiden er veldig oppskrytt i oppdragelsesøyemed. Jeg har flere ganger sagt at sånn blir ting, og så får jeg en reaksjon som gjør at jeg heller sier, "vet du? Jeg ser at dette er viktig for deg, så da gjør vi det på din måte i stedet". Jeg åpner absolutt for at jeg kan ombestemme meg, og jeg ønsker å høre hva han har å si og mener om ting. For når jeg tenker meg om så var akkurat den tingen egentlig ikke så innmari viktig at det er verdt å gjøre en prinsippsak ut av. Om du skjønner? Jeg får litt makk når jeg hører en venninne fortelle om sønnens monstertantrum en morgen fordi hun sa han skulle ha på grønne støvler mens han vill ha på de blå, og siden hun hadde sagt grønne så måtte det jo bli sånn. Da handler det om makt, og i mitt liv så er en maktkamp en parenting fail. Jeg har driti meg ut når jeg har havnet i en maktkamp. De må jo selvfølgelig gjennomføres når man først har havnet der, men de er ikke så gode for relasjonen. Forstå meg rett altså, forutsigbarhet og tydelige grenser gir trivsel hos mange (de fleste?) barn, det er ikke sånn at det ikke er viktig. Men den der regla om å være så konsekvent hele tiden, den er jeg ikke så enig i. Jeg får også noen vibber om et barnesyn som ser på barn som voksne under opplæring, noe jeg heller ikke er enig i. (Ikke fra deg altså! bare rent generelt)

"Å korrigere" betyr for meg å rette opp noe til det bedre. Jeg driver et infosenter, og kan feks korrigere de jeg er leder for når vi diskuterer saker og de kommer forslag til svar som kan spisses ytterligere. Jeg korrigerer også hvordan studenter blir møtt i skranken dersom jeg ikke synes at servicenivået er høyt nok, ved å helt konkret å feks si at "det er fint om vi passer på å se alle som kommer inn med en gang". Når det gjelder hundetrening gjelder det samme. Jeg korrigerer atferd ved å avbryte med stemme eller berøring, og på trening korrigerer jeg ved å fortelle bikkja når den gjør feil, enten med stemmen min, berøring (dytte) eller som deg @Tabris, å flytte meg så hun får prøve på nytt. Korrigering er veldig udramatisk i min verden, og jeg mener aldri noe mer med det enn at en feks fysisk flytter en hund ned fra et bord (om en har problemer med at den vandrer på bordet). Dersom en har forsøkt dette veldig mange ganger (og opplever det som et problem), så ville jeg foreslått "å si fra ordentlig", og ville da ment en eskalering i form av feks brøling og klasking i ei flate (for lyd), som et overraskelsesmoment. Jeg ville aldri tatt fysisk smertefullt i hunden for noe sånt, eller fordi den feks ikke blir liggende på plassen sin. Da leder jeg tilbake så mange ganger det kreves. Jeg ville heller aldri tatt fysisk smertefullt i en hund på trening, og begynte feks å grine på kurs en gang fordi instruktøren nappa i kobbelet på bikkja mi så hun kvapp. De gangen jeg anser det for innafor å "ta" bikkja, er om den forsøker å banke en annen hund (eller går etter et menneske, men her er det også svært mange gråsoner). Jeg har "tatt" begge mine hunder når de går på andre bikkjer, og gjør det da ved å røske tak i nakken/det jeg får tak i på dem og dra dem unna, og holde dem fast/riste mens jeg ser dem inn i øynene og er sinna i stemmen. Jeg slipper idet kroppen deres liksom "slipper taket" og blikket viser at jeg får kontakt. Jeg kan også "snakke til dem", som er en annen form for korrigering: Da holder jeg i feks halsbånd eller sele og ser dem inn i øynene mens jeg med rolig stemme sier at det er nok. Det skjer ganske ofte med Aiko, min eldste hund, som blir veldig "høy" og voldelig i leken sin, og som får tilsnakk på en sånn måte for at hun skal lande igjen. Det er ikke noe fysisk ubehag involvert, utover at det nok føles veldig intens å ha meg oppi trynet, sjøl om de begge er øyekontakthunder. Idet jeg er ferdig får hun er suss på nesa. Jeg har lært inn dekkmarkering på henne for å kunne rose i stedet for å kjefte, nettopp fordi jeg synes det er hyggelig enn å være streng. En eneste gang har jeg klemt Aiko i bakken og rista henne kraftig for å nå inn, i rein desperasjon. Men jeg har ingen erfaring med det å håndtere hunder som går på folk. Men jeg tenker nok at passifisering er det viktige her også, ved å holde fast til ro oppnås, dersom mulig. Det å liksom "slåss" med bikkja er ikke akkurat en god strategi. Nå skriver jeg veldig detaljert fordi dette er et ullent område, men jeg kjenner at jeg blir veldig bevisst hvordan jeg håndterer ting og ikke minst hvordan jeg ønsker å håndtere ting ved å gå gjennom det på denne måten. Korrigering er for meg noe en gjør kalkulert og som fungerer som en veiledning, mens det jeg beskriver i siste avsnitt er mer brannslukking der og da. Det er jo en form for korrigering reint semantisk, men jeg synes det blir unyansert å kalle all form for inngripen i hundens atferd for korrigering.

Kunne lagt det inn i den andre tråden om korrigering men det hadde kanskje blitt litt off topic. Jeg stusser noen ganger på at enkelte mennesker har fordypet seg så hardt i læringspsykologi at de ikke ser hunden de har mellom hendene. Et eksempel, men en hund som konstant sitter og piper under trening (diskvalifiserende på prøve) og eier venter ut hunden, og gir pølsebiter når den er stille i 2 sekunder for å trekke pusten før neste strofe. Altså.. i mitt hode må man enten godta at den piper og slutte å belønne den for det og samtidig tro den blir bedre, eller korrigere hunden for å stoppe atferden. Men hvis h*n korrigerer hunden så vil den kun være stille for å unngå ubehag sier h*n. As opposed to what? Være stille i håp om å få en pølse? Og hvis det er valget man står med, må man vel ta en avgjørelse: 1, korrigere hunden og hunden blir stille og man kan få premiering. Ulempe: hunden er stille for å slippe ubehag. 2, vente ut hunden, avlede osv for å kunne belønne 2 sekunder stillhet. Fordel: hunden får aldri ubehag. Ulempe: de kan aldri gå prøve. Tror man ikke lenger, at en hund som blir korrigert (les.f.eks hender på hver skinnside av halsen og si "NEI"! ) kan rette atferden og trene videre fordi den synes det er dritgøy, og ikke fordi den er livredd for ubehag? Må hunden bli en ulykkelig zombie av det? Burde ikke en hund tåle dette nervemessig, og samtidig være en lykkelig hund som elsker å trene?

Jeg trodde jeg hadde oppdatert denne tråden på jaktfronten, men jeg hadde vist ikke det Ikke bare fungerer ungsauen, han er gruelig flink faktisk Det er skutt 2 storfugl (en tiur, en røy), to ryper og en rugde for flinkingen. Han søker veldig bra, stødig i stand, rolig i oppflukt og apporterer som en gud. Man kan faktisk ikke forvente mer! Jeg gleder meg til jaktprøver for å si det sånn. Det er ikke så mye fugl her, og det er ikke alltid man treffer heller men Storfuglen er en skikkelig luring, og kan løpe langt på bakken. Han beholder roen og går rolig etter, stopper, venter på oss før han foter videre. Litt smågrums er det jo innimellom, men jeg hadde forventet mye mer "startproblemer". Han er et naturtalent

i sverige er det flere som kjører med riesenschnauzer i klasse B. Ganske kult. Jeg driver med trekkhunder, har siberian husky- her er spannet mitt:

Da er jeg stort sett klar for den store julegavestrikkeaksjonen 2014. Først et par av disse, går det noenlunde raskt så skal jeg strikke enda to par til etterpå:

Ja, det bunner nok i det for meg og. Jeg har jo ikke barn enda, men gjennom utdannelse og yrkesvei har jeg fått kjenne litt på hva som er mine fanesaker og hvorfor de er det. Men, at mine fanesaker ikke stemmer overens med andres har lite å bety - det er en personlig sak. For meg er f.eks. noe av det aller viktigste å lære barna at de har selvbestemmelsesrett over egen kropp. Tvangskosing med oldemor er fullstendig uaktuelt her i huset ("gi nå oldemor et kyss på kinnet før du går da"), ("mormor vil jo så gjerne at du skal sitte på fanget, så det synes jeg du skal gjøre"). Hvis de ikke får kjenne på at de selv bestemmer over fysisk kontakt og kjærtegn synes jeg det gir noen veldig uheldige signaler. Du bestemmer over din egen kropp, men bare når mamma sier det er greit, liksom.

Eg har ein stirreBC, som heile tida har tykt at å stirre på det meste anna er langt meir interessant enn å stirre på meg. Han ramlar fort ut på trening, og sjølvforsterer adferda stadig vekk. Me har grisekorte økter og tydelige pausar, og så låge kriteriar som overhodet mogleg når det er "vanskelig". Har trent kontakt ei stund kan du sei, med jackpotbelønningar. Han er no 19 mnd. Han er ein heilt annan hund heime, og der han er godt nok kjent til at omgivelsane vert kjedelige. Har og fått til at han er rimelig bra fokusert så lenge me er rett utanfor bilen, eller dersom han får gå rundt og vime i ein halvtime først på treningsområdet, målet er då sjølvsagt å kome seg lengre frå bilen og få mindre utsjekking av område. Ein del av orsaka til at det har vore eit problem så lenge har vore at eg har vore for snill (venta han ut for lenge, så han fekk styre på som han ville og kom innom ein gong i blandt og fekk superbelønning, før han datt ut att), og at eg har hatt for kjedelige belønningar, for han fungerer nesten berre på leik der ein verkeleg sliter seg sjølv ut, og det har eg ikkje alltid kondis til. Me startar no treningar med å belønne i det han går ut av bilen, og går inn i bilen att dersom det ikkje er fokus i det heile tatt, og tar ellers hyppige pausar. Han har og byrja ta godbitbelønningar, så lenge dei er gode og varierte. Det skal nok bli treningspatrulje av oss og til slutt.

Hvis man belønner hunden for å pipe så gjør man noe feil i utgangspunktet. Målet er jo ikke alltid å stå å vente på at hunden skal slutte å pipe slik at man kan belønne, men at hunden etterhvert skal forstå at det lønner seg å ikke pipe i det hele tatt. Og belønner man det feil så risikerer man definitivt å få mer piping. Men på lik linje så vil den neppe slutte å pipe om trener korrigerer feil heller. En annen ting jeg også føler er at mange ikke forstår at det finnes et ganske vidt spenn på det å trene med positiv forsterkning og uten ubehag, og jeg vil påstå at man kan trene en mengde veldig ulike hunder innenfor det spekteret. Så lenge man kan stille med noe hunden har et ønske om å jobbe for så kan det løses. Jeg vil anse meg som relativt godt begravet i klikkertrening først og fremst, deretter positiv trening generelt, med positiv forsterkning som treningsmetode i ulike varianter. Selv har jeg bare hatt to hunder, men begynner å ha en god del kurs bak meg hvor jeg har sett både instruktører og førere som løser veldig mange ulike problemer på forskjellige hunder med positiv forsterkning. Og jeg er rimelig overbevist om at det er svært få hunder og problemer som ikke kan trenes uten korreksjon (i form av ubehag). Men at det i en del sammenhenger såklart er avhengig av instruktør/førers presisjon, tankegang og kompetanse, definitivt. Jeg tror ikke at en hund vil bli en ulykkelig zombie av å bli korrigert med ubehag. Selv bruker jeg stadig "nei" i treningen, og selv om vi har en positiv innlæring på det så er hundene meget klar over at det er en korreksjon av at de gjør noe galt. For min del så går det på at jeg ikke ser behovet for å bruke ubehag når det ikke er nødvendig, og at jeg selv ikke tror jeg greier å være konstruktiv nok i bruk av det som verktøy, og dermed urettferdig mot hunden. Jeg er ikke konstruktiv nok med bruk av belønningen alltid heller, så det er sagt, men et par godbiter for mye eller feilplassert føles rett og slett ikke så ille. Men ellers er jeg veldig enige i at mange har et veldig firkantet og svart/hvitt-syn på treningsmetoder, uavhengig av hvilken metode det er snakk om.

Igår var jeg og jentene på tur med @ingvildoline og Meesha på Askøy. Alle tre var gode venner og løp løse sammen hele turen. http://youtu.be/CvFZ6qbu9wU Fire fine Jentene og jeg har trent mye kontakt, så når Ingvild har godis prøver de sitt beste for å sjarmere. Meesha er forelsket, og prøvde seg på begge to. Så fine synes han! Diverse bilder siste dagene: Agilitytrening søndag.ida ser og lærer av Geir og lagotto Lisa Ida fikk nytt halsbånd igår Så fornøyd med det Bare til å legge oss til på snap. Nora sender mye sykt. Anemoren Sengekos ala Nora. Nora vil helst ligge inni oss. Men dette er nest best. @ingvildoline fikk merke koseborder som bare ville sitte tett tett tett oppi en og kooose Ida og vil kose Jentene har lært å holde snacks til jeg sier ifra Easy peasy for Ida Nora, vel, bildet sier sitt Busstur med Ida er så mye stress Nylig fått kontakt med en til av søstrene til Ida. Hils på nedrøytet naken Blu

Bare seks ruter igjen! Har laget ferdig det lilla til fire ruter nå.... det nærmer seg! Får bare glemme midlertidig at tråder må festes ..

@Helianthus - for min del kommer tre minutter fra instruktøren, det var hun som kom med det forslaget og det har mange fulgt. Men selvsagt ikke slavisk - noen ganger trener vi kortere, andre ganger litt lenger. Vi ser jo an hunden også. Men det er greit med en påminnelse, for vi eiere har lett for å bli for ivrige (spesielt hvis hunden gjør det veldig bra) og trene for lenge. Ellers, angående din frustrasjon, så gjentar jeg det jeg har sagt til deg tidligere: Flytt ned hit.

Hvor kommer akkurat 3 minutter fra? ***************** @Avani .. jeg er helt enig i tankegangen din om å ikke la hunden feile, og at det kan brukes på alle øvelser som går over tid og avstand. Det er noe for TS å tenke på i forhold til kurset. Dette blir jo selvsagt min tolkning av det TS startet med, men jeg fikk på følelsen at det ble en konflikt mellom hva som var forventet av hundene fra "kursets" side og hvordan TS var vant til å trene. Jeg har litt samme erfaringer fra mer "tradisjonelle" kurs/treningskollegaer. Det har vært mye fokus på hva "hunden burde klare nå" og lite forståelse for hva hunden faktisk klarer fra instruktørens side. Det legger mye press på hundeførere som ikke trener på samme måte, og krever at hundeførerne ikke lar seg presse til å stille for høye krav eller rett og slett til å være bevisst på å dele opp øvelser/gjøre det enklere for hunden blant annet mtp forstyrrelser. Derfor er jeg skeptisk til å delta på kurs med annen "filosofi" enn jeg selv har. Digresjon over samme tema (beklager TS at jeg sporer helt av): men jeg er altså med på en lokal treningsgruppe med en del hverdagslydighet. Det er ikke den første jeg har vært med på. Felles for disse/slike grupper er at det er mange fellesøvelser som er lagt opp til at alle hundene skal passe inn i øvelsen og ikke omvendt. Eksempel på det kan være "gå sikksakk" forbi de andre hundene. I min verden så ville jeg startet med kjegler, eller med hundene på GOOOD avstand fra min hund, Men i praksis blir alle hundene stående med ca 2-3 meters avstand fra hverandre, noe som gjør det veldig utfordrende å passere. De fleste hundene er voksne, så de blir ikke helt gale av dette, men de har heller ikke fokus på eieren. Slik er det med mange øvelser... Alt trenes som hele øvelser uavhengig av om det er første gang hunden prøver den eller ei, og hundene får feile veldig mye fordi det blir for tett, for vanskelig, for lenge. Jeg har kommet frem til at den eneste måten jeg kan få noe ut av disse treningene, er om jeg står i utkanten og gjør min greie. Jeg har vært med på et slags bronsemerkekurs (med voksen hund) og jeg har mye samme erfaring der. Der var det riktignok mye mer en og en hund, men det var hele øvelser uten fokus på delmomenter og hva hundene kunne fra før. Jeg smugtittet på et lokalt valpekurs, og det var det samme der. Jeg har rett og slett veldig lite nytte av sånne treninger/kurs. Det sies at man kan plukke av noe fra alle, og det stemmer sikkert det, men jeg synes det blir mest slitsomt når jeg filtrere alt som sies samtidig som jeg skal prøve å konsentrere meg om hunden og treningen vår. Jeg kunne visst startet en egen frustrasjonstråd om dette, kjenner jeg

Sånne ønskelister bør ikke være lov syns jeg. Man kan skrive noe konkret hva man liker.

Snusken min

Jepp, akkurat så kjedelig blanding Men duverden for en brukshund

Tror mange dobber og KV piper selv om det ikke er trening også? Eller tar jeg feil? At det er piping mye av døgnet uansett hva som skjer?

Du har aldri hatt Doberman? Nei?

Jeg synes at trekk er veldig gøy, både sommer og vinter. Setterne elsker å trekke, og det synes jeg er veldig kjekt. Her snørekjører vi en påske:

Guttene lekte i senga mi. De har god kontroll på å komme seg opp og ned nå. Men i dag datt C baklengs ned og dunka hodet i gulvet. Å gud. Jeg springer bort og plukker han opp og trøster etter beste evne. Alt dette så jo M... Og han vil også ha like mye oppmerksomhet. Så han kaster seg ned av senga og slo seg selvsagt han også... Tror han angra Visste ikke om jeg skulle le eller grine når jeg satt der med to hylende unger. Det gikk jo bra med begge, så jeg endte med å le tilslutt hvertfall. Herregud. Teiting.

Er det lov å være med selv om man bare er på hobbynivå? Hvor tidlig kan man la en valp bli med å løpe? Er det best å ha den løs ved siden av, eller koblet til "resten"? Resten i hermetegn, da min gruppe ikke er spesielt homogen, en dvergpinscher og en whippet Planen er å ha de to whippetene festet sammen når de begge er voksne. Vi kjører ikke veldig langt, alt fra 2-3 km, til 10 km maks.

Nesten da Jakthundting

Klasse A: alle hunder (som oftest alaskan husky og stående fuglehunder) Klasse B: Alle renrasede hunder som ikke er siberian husky eller stående fuglehunder Klasse C: Siberian husky Det er ikke alltid det er delt inn sånn. Ofte går det ikke an å delta i noe annet enn klasse A. Der er jo fuglemixene og ah'ene, så det er ikke lett for andre hunder å hevde seg. Malamute, grønlandshund og samojed er de vanligste klasse B hundene, men det hender andre raser glimter til å møter opp også :-)

Jeg elsker høsten, altså. Også er det noe HELT eget med grytidlige, kalde høstmorgener:

:|

Det tror jeg mine hadde gjort også, nå kan jo strømgjerde være mye verre for en hund enn et "fy deg" men en nervesterk hund med hodet på plass burde jo takle det og jobbe videre. Kanskje dog litt enklere for en gjeterhund som er i "sauemodus" eller en jakthund som er i jaktmodus enn en hund som trener agility/LP o.l? Iboende instinkt tar noen ganger over for det som er normal reaksjon.

samme situasjonen som jeg er i, men det er jo gøy å slenge seg med uansett. Og gøy med gaver (både å gi og få!)

:lol: Jeg har jo en hund ute nå, men der er forholdet litt spesielt siden hun bor hos min bror og samboer. Jeg ser hvor praktisk det er for meg at jeg har et godt forhold til de andre eierne av hunden, og det går jo også andre veien.

Nei, det er jo en harehundting.

Dette

Ja, kamelene går ned som perler på en snor tidvis, noen ganger på tvers føles det som.

Jeg har nesten holdt på bli fôrvert for hannhund ved flere tilfeller, og har droppa det i all hovedsak av to årsaker: Det blei forventa at jeg skulle betale for livsforsikring. Eier/oppdretter hadde ingen planer om at hunden på noe som helst tidspunkt skulle bli min. Skal en være fôrvert for tispe er grensene litt enklere, da får du henne skrevet over på deg etter et visst antall kull. Edit: Jeg kommer aldri til å være fôrvert for noens hund. Jeg vil ikke føle at jeg må drive med selvsensur f.eks. dersom jeg har lyst til å fortelle om utfordringer i hundeholdet, og jeg vil ha full råderett over tida jeg har med bikkja. Jeg vil heller ikke risikere at hunden min skal gå drektig med en hund jeg ikke ville valgt sjøl, eller i verste fall: At oppdretter insisterer på å pare hunden, til tross for at jeg sjøl ser mange brister jeg ikke er komfortabel med at skal gå i avl.

Ah nå ble jeg glad ?

Okej, jeg ser helt annerledes på det, og synes nesten det er litt småfrekt å komme med ønskelister, det blir nærmest som en bestilling. Men jeg tar tilbakemeldinga, og kommer med noen ønsker: - Jeg liker frukt-te (men ikke Lipton) - Jeg elsker salt lakris (men den må være så salt at en nesten begynner å svette på overleppa) - Jeg liker sjokolade, men ikke mørk - Jeg liker hårstrikker (fordi jeg aldri har nok) - Jeg liker øredobber, men ikke sånne "pene" med perler og sånt på - Tjukke sokker! Jeg liker ikke pyntegjenstander eller andre kitchy ting, som sånne hvite krukker med "visdomsord" på og sånt. (Og nevner igjen at jeg ikke tåler nøtter og marsipan).

Det var min første tanke også - dette er jo mer kommandoer enn betingede forsterkere. Men det kan jo faktisk være begge deler. Det er det som er så genialt når man trener positivt, synes jeg - kommandoordet i seg selv blir en betinget forsterker og noe hunden venter på med glede, fordi den vet at "Sitt" betyr "snart får jeg belønning".

Jeg bruker ikke ordet selv, fordi ordet kan bety alt mulig. Det er jo som du skriver at man kan si at man korrigerer også bare ved at belønning uteblir, og da kan man etter min mening like gjerne si at belønning uteblir eller hva annet man konkret gjør eller la være å gjøre. Er det å gi hunden en dult ("påminnelse") i siden, så kan man vel si det. Er det å rykke i båndet, ja, så kan man vel si det...Det gir rom for færre misforståelser og er mer ærlig, etter min mening. Korreksjon/korrigering er rett og slett et upresist begrep som kan bety hva som helst slik jeg ser det, men er styrke en faktor? En korrigering betegnes ofte som noe bagatellmessig. Det handler ikke akkurat om å slenge hunden i veggen ... det er mer i gata mild til kraftig "påminnelse" til hunden, er det ikke? Hvis man absolutt skal bruke uttrykket så er det strengt tatt mest korrekt å si at man korrigerer en atferd ved å straffe eller belønne hunden, mens jeg har inntrykk av at de mange bruker det i betydningen "korrigere hunden" ved å straffe den bittelitt.

@plutte Jeg trur du kommer til å nå målet. Jeg har sett akkurat samme problematikk på en BC og fører måtte gå tilbake og gjøre akkurat det du gjør nå, og etter en vinter med slik trening er hunden nå fokusert på fører under fvf. Lykke til og hold oss oppdatert

På min første hund fikk jeg høre at jeg måtte få hunden til å feile, dette var dekk trening, trente da i mot NRH sitt krav om 10min fellesdekk m/skjult fører. For da kunne jeg korrigere at den feilet og da skjønte den hva som gjaldt. Det ødela dekk for mg i lang tid etterpå og jeg måtte begynne på nytt med den hunden. Da jeg på neste hund og den etter kun har trent uten at de feiler, fått trygge, rolige og stille hunder i den øvelsen. Både i enkeltdekk, fellesdekk og med skjult fører. Dette mener jeg man kan ta med seg til fvf trening som også handler om noe som skjer over tid og at de ikke skal "glemme" seg bort.

Jeg har i grunnen alltid sagt at jeg aldri skal være forvert igjen, men nå har jeg begynt å se på det som et alternativ igjen, eller hvertfall deleier. Jeg hadde cavalier på for, hadde nok en helt basic normal avtale med to kull, vi betalte "hverdagsutgifter/forsikring ol". mens oppdretter betalte alt som hadde med kull å gjøre, de utstillingene hun ville stille hunden på, og jeg stod fritt til å stille og konkurrere så mye jeg ville, mot at hun hadde førsterett på valg av utstillinger. Jeg fikk forsikringssummen da hunden ble avlivet pga sykdom. Vi klarte oss stort sett selv, fikk veldig lite støtte da hunden ble syk, men jeg hadde veldig lite med oppdretteren å gjøre generelt, så det er kanskje ikke så rart. Skal jeg gå med på en sånn avtale igjen, så kommer jeg ikke til å gå med på mer enn ett kull (hvilket medfører at jeg antakeligvis må betale noe for å få hunden), og vil ha noen enten muligheten til å levere hunden tilbake eller at veterinærutgifter som ikke dekkes av forsikring blir delt på en eller annen måte om hunden blir kronisk og kostbart syk. Jeg kommer heller ikke til å skrive på en avtale som "godkjenner" ting jeg ikke vil stå for, som foreksempel at det brukes "for unge" hunder i avl, både når det gjelder hunden jeg selv har og en eventuell partner. Jeg må kunne "stå" for oppdrettet, hvertfall sånn i grove trekk, selv om det ikke er jeg som står som eier. Kommer også til å ønske å ha muligheten til å ha kullet hjemme hos oss, OM det er realistisk gjennomførbart, mot en form for kompensasjon for arbeid.

Igår, 15. oktober 2014 klokka 16:03, ble jeg fem dager etter termin endelig mamma til lille Mari etter en lang og vond fødsel som ikke var over før 1 og et halvt døgn etter at vannet gikk. Hun veier 3444 gram og er 47 cm lang, og selvsagt synes vi hun er verdens nydeligste Hun er gal etter pupp og lager det morsomste fornøyde ansiktsuttrykket når hun bæsjer Selv om mor er veldig sliten nå så koser vi oss

Vært på valpekurs igjen denne uken. Mandagen var så som så og jeg følte meg ganske motløs etterpå. Men etter å ha snakket med @soelvd så fikk jeg litt mer motivasjon og ideer til hvordan jeg skulle gripe det an, så kurskvelden igår gikk mye bedre! Klarte faktisk å få en ok sitt (på plass sitt) der hun satt beint. Riktignok litt for langt bak, men kan pirke på å få henne lengre frem siden så lenge hun sitter beint Også har vi begynt å øve på å fjerne pølsen ved lineføring (brukt food drive metoden) og hun løp så vakkert ved siden av meg å så på meg Hadde også innkalling, i ring denne gangen. Massive forstyrrelser, men ingen problem for Lumi det nei, hun kom som et skudd alle gangene selv når sirkelen ble mindre og mindre Har også fått staket ut hvilken vei vi skal gå. Har lenge vært oppsatt på at vi må gå valpekurs, grunnkurs og hverdagslydighet. Men har nå funnet ut av vi fullfører valpekurset, trener på det vi lærer der og finner oss noen LP kurs vi kan delta på Ellers har Lumi idag vært med meg på verksted (måtte få byttet dekk) Og det var ingen problem. Lyder er ikke noe stress det, bare masse kule folk å hilse på! Deretter gikk vi en tur rundt liavannet, i halsbånd for første gang. Og det gikk kjempe bra! Hun klarte å gå forbi alt av mennesker uten å bli kenguru, og den løse puddelen vi gikk forbi måtte hun se litt på men så var hun ferdig og kunne gå videre

Jeg er veldig glad i godteri og hjemmestrikkete ullplagg av alle slag. Hundene og barna mine trenger ingenting! Haha

Hehei, så kult Supert

Kanskje du skal prøve å leke mindre, å heller bruke energien på noe roligere og mer konstruktivt, som tur, godbitsøk, søk etter leker e.l. Og om dere leker inne så slutt med det, du vil lære hunden at inne er man rolig. Jeg vet jo ikke hva du legger i hverken masse lek eller masse tur, men masse lek hver dag er ihvertfall ikke noe som høres positivt ut i mine ører, så det ville jeg tonet ned en del for å unngå for mye stress. Ellers så må hunden lære å slappe av, ikke la den vandre rundt (i starten), be den legge seg å bli der. Når den slutter å gnage på ting osv så kan du selvsagt la den gå dit den vil å legge seg, men før det skjer så er det lettest å ha den der du kan se den. Bjeffing på ting, du må nok bare gå å si ifra hver gang at det er ikke lov, etterhvert når han skjønner tegninga, om du er konsekvent så vil det bli bedre, men du må belage deg på å si ifra hver gang en stund før du ser bedring. Å få trent på ro inne er nok også med på å bidrar til mindre bjeffing, og om den står i vindu og følger med eller lignende så ikke la den få lov til det. Markering, oftest er slikt et problem i starten med besøk, fordi det gjerne er litt ekstra stress akkurat når folk kommer, og det stresset/oppspiltheten kan føre til feks markering. Det finnes nok ingen annen løsning enn å enten lukke døra så han ikke får mulighet eller følge med å si fra når han tenker å prøve seg. Om det blir bedre når han roer seg så er det jo evt et alternativ å lukke døren eller ha hunden i bånd ved seg i starten også åpne/slippe løs etterhvert som besøket har kommet inn å alle har roet seg. Dette vil også bli bedre med tid og alder, så lenge hunden ikke får mulighet til å gjøre slikt. Får den mulighet til å holde på så vil det antagelig bli et vedvarende problem.

Trener du med strengere krav/høyere kriterier nå mens du går på kurset enn du gjorde før du startet på kurset? Selv om dette selvsagt kan skyldes alderen, så synes jeg det er rart det ikke har kommet før, egentlig. Spørsmålet er om problemet skyldes hunden (kjønnsmodning) eller om det skyldes at treningen ikke er like morsom som tidligere. Hva tror du selv? Korthårete collier kan være veldig myke og vare for "korrigeringer" og førerens humør, så det er jo ikke helt utenkelig at alvoret ødelegger moroa for dere...

Angående hobby: Strikker jeg for å gi bort i gave plager det meg ikke at jeg går i minus. Når jeg strikker for å selge derimot, er målet å i det minste gå i null. Selvsagt liker jeg å strikke uansett, men det får da være grenser på å underby seg selv...

Med det argumentet burde feks shibaer være kjempedyre. Får vi 3 valper er vi kjempehappy. Jeg synes forøvrig ikke at det at noen raser er så defekte i sin konstruksjon at de ikke kan føde på egenhånd er et godt argument for å heve prisen, da burde de heller latt være å avle på sånne bikkjer. //ekstremistvarsel// Jeg synes ikke at utstillingsresultater aleine bør kvalifisere til betegnelsen "rå", altså. Har du sjekka innavlsgraden på am.akita-kull i det siste...?

Det blir for dumt om vi skal rangere rasene etter verdi og hva som er akseptabel valpepris, ut fra bruksegenskaper og om det er en førstegangshundrase eller ei. Skal jeg seriøst ta mindre for mine bernervalper, enn @JeanetteH skal ta for sine kelpievalper - fordi hun satt på spissen har brukschampionat på kullets mor, og min avlstispe ikke har startet i bruks en gang? Jeg vil da for guds skyld håpe at vi to tiltrekker oss hver vår type valpekjøper, og at de som kjøper berner av meg har ønsker om et helt annet hundehold enn hennes valpekjøpere. Skal de derfor få rabatt, fordi berner primært er en familiehund og en allsidig potet som mangler en del for å hevde seg i toppen? Jeg liker å tro at mine valpekjøpere er like fornøyd med sin hund, fordi de har fått det de ønsket. Det er oppdretters ansvar å sørge for rett valp til rett kjøper, og dermed også utelukke de som ikke egner seg eller skulle hatt en annen rase. Uansett rase. En får ikke mer egnede brukshundvalpekjøpere om en skrur opp valpeprisen som en sorteringsmekanisme. I så fall skulle det ikke vært en eneste problematisk chihuahua eller teacup-hund i verden, mens min erfaring er at det er raser på bord jeg oftest ser dårlig gemytt på når jeg er ringsekretær. Selv om de har kostet det dobbelte av en border collie.