Leaderboard

Jeg ønsker å komme med en ny, litt større, oppdatering. For tre uker siden valgte vi å chip-kastrere Ozu, for å se om det kunne redusere stresset og opphenget hans. Jeg vet at det kan være negative konsekvenser av kastrering også, derfor valgte vi chip i stedet for kirugisk til å begynne med. Så kan vi se om det har noe for seg for oss. Endringen disse tre ukene har vært formidabel. Vi startet jo passeringskurs like før dette. Første gangen vi skulle gå på tur i samlet tropp for å trene passering ble en katastrofe. Det var hunder både foran og bak ham (siden vi alle gikk i rekke etter hverandre), noe som i seg selv var nok til å stresse ham opp så mye at han blokkerte helt. Trene passering kunne jeg bare glemme, for han hadde blokkert fullstendig. Dro i båndet, peste, stresset, fikk null kontakt og han ville ikke en gang ha godbiter. Jeg gråt i fortvilelse på vei hjem, og hadde mest lyst å kaste hunden ut vinduet og droppe resten av kurset. Dagen etter chip-kastrerte vi ham, og to uker etter det (altså forrige uke) hadde vi siste tur med passeringskurset. Vi gikk tur en times tid i samme type samlet tropp, og ikke èn gang blokkerte han ut. Han var lett å få ut i passeringer, lett å få kontakt med - og han gikk ved siden av meg i helt slakt bånd med hund både foran og bak. Det var en drøm. Endringen var så stor at jeg følte nesten kastrering var å regne som juks. Kunne svaret være så enkelt? Jeg skal ikke forsøke å legge det frem som om alt nå er perfekt. Han vil fortsatt gjøre utfall og knurre mot hunder som han føler er for nær, han vil fortsatt dra i båndet om han blir ivrig. Han bjeffer fortsatt på forbipasserende i vinduet og herjer med katten. Den store forskjellen ligger i at stressnivået er mye, mye lavere. Det gjør at han er mye lettere å få kontakt med. Jeg når gjennom til ham selv om han bjeffer på en annen hund, og det gjør alt så mye lettere. Eksempel fra i dag: Vi er på kveldstur. Det er mørkt ute og det kommer en mann gående mot oss. Han er kledd i svart og går med litt raske, bestemte skritt. Jeg ser at Ozu blir usikker og vaktsom, og at det er rett før han begynner å bjeffe på mannen. Så jeg lager kontaktlyden jeg har - og umiddelbart ser han på meg og jeg har 100 % fokus. Han får godbit, og i det godbiten er spist så har mannen passert, Ozu er ferdig med ham og vi kan gå videre. For en annen verden! Han går for det meste i slakt bånd, han har to ganger de siste ukene kommet på innkalling selv når det kommer hund i bånd i mot, han er mye roligere i bil (hvor han tidligere har nibjeffet på hele kjøreturen), han er mulig å få kontakt og jobbe med når det kommer passerende hund... vi har fortsatt ting vi må jobbe med, men forskjellen er at nå KAN jeg jobbe med det. For nå som den enorme stress-tåka er borte, så ser jeg at jeg når inn. Og, ikke minst, jeg ser nå resultatet av all treningen jeg har lagt ned det siste året. Dere aner ikke hvor stort dette er. Og, til slutt, jeg har jo hørt at kastrerte hunder kan bli mer kosete. Har lurt på hvordan det skal bli siden Ozu alltid har vært kosete. Nå er han ikke lenger fornøyd med å være inntil meg og få kos. Vi kan ikke "spoone" i senga - nei, han vil helst ligge OPPÅ meg. Greit han er liten, men det er tungt når 11 kg hund legger seg OPPÅ deg med full tyngde. Vi er ikke i mål enda. Og det er bare gått tre uker, det kan være det kommer negative konsekvenser av kastreringen vi ikke har sett enda. Men endringene allerede er store - og han er fortsatt bare 1,5 år. Hvis det fortsetter som dette, og han i tillegg roer seg enda mer fordi han blir voksen til sommeren - da har jeg fått polarreven jeg ønsket meg.

Joda, litt rar er han jo..

Så sant

Babyene mine Sent from my iPhone using Tapatalk

Denne saken har sirkulert i rasemiljøet en liten stund, det har så langt endt bra, så kanskje andre på sonen har lyst til å lese? Og ikke minst se nedbarberte lapphunder http://www.tailsfromthelab.com/2014/02/25/power-of-kindness-sonoma-pet-photographer/ Kort bakgrunn: dyrebeskyttelsesorganisasjoner overtok for noen uker siden 63 finske lapphunder i California, flere drektige tisper, valper, gamle etc. De hadde levd lenge under dårlige forhold. Hundene er nå i prosessen med å få nye hjem, så langt en skikkelig solskinnshistorie

Jeg har kjøpt 26 garnnøster til pleddprosjekt mitt og de er på 172 meter hver. Jeg har nå innsett at jeg må kjøpe mer garn, for jeg har ikke nok. Sukk. Kommer til å ha mareritt om dette pleddet innen jeg er ferdig.

Det syns jeg ikke du skal gjøre. Jeg lot være å delta i diskusjonen om søsken fordi @ sa noe om at din grunn var nesten like dum som å hevde at man trenger søsken når foreldrene blir gamle og borte. Jeg er hun med gamle foreldre For meg var søsknene mine fantastiske å ha i mammas demente år og ikke minst under rydding og selging av hus. Vi kunne sitte og snufse litt og flire litt og ikke minst klage (mye) over alt rælet hun hadde klart å ta vare på, uten å bruke opp venner eller betale for folk utenfra. Det ville vært grusomt ensomt. Det er mange gode grunner til å la barn få søsken, men noen ganger sitter det langt inne å dele så himla mye om mitt privatliv her inne. Nettopp fordi at erfaringer som kanskje betyr mye for meg, er noe jeg vil verne om og ikke risikere at blir sablet ned før jeg engang får delt dem Edit: Jeg tror noen ganger så glemmer folk her inne å lese hva som egentlig blir sagt. Det må være ufattelig ensomt å miste sin søster og kanskje mye av foreldrene sine i prosessen, på en så brutal måte

Javeeel Casper klarer som regel ikke sovne hvis han ikke får ligge under dynen. Har vi fått vært lite sammen en dag vil han ligge i armkroken min, sikkert fordi kosekvoten ikke ble oppfylt den dagen. Får han ikke ligge under dyna sitter han og stirrer på meg, og sukker tungt. Prøvde å vente ham ut en gang, han ble sittende slik en time, og det var jeg som ga meg. Når han tigger legger han hodet på bordet/stolen/kneet osv, også stirrer han bare, med ekstra store øyne. Virker alltid. Han bæsjer med den ene bakfoten oppe. Gjerne spent mot et gjerde, en sten osv. Når vi sitter i sofaen vil han sitte ved siden av meg og helt inntil. Ikke bare inntil, men skvist inntil, han flytter seg etter og presser. Han sitter også som et menneske. Han klemmer tilbake. Hvis noen koser med ham legger han kinnet sitt inntil kinnet til mennesket, han er veldig gjensidig på den måten. Hadde en hund før som hatet at man hadde hodet nære, så synes fortsatt det er så rart at han er såpass nærgående og ikke synes det er ubehagelig. Han tror en labb kan løse det meste. Ostebit på kjøkkenbenken? Løsning: daske labben mot kjøkkenmaskiner, stoler, bord, inntil noen synes han er så søt at han får det han vil ha. En annen løsning på problemer er å sitte bamse. Søthetsfaktoren blir skyhøy og ingen klarer å motstå. Han smiler når man smiler til ham (hvis det er noen han kjenner da). Han liker ikke å gå hjem fra festligheter. En gang jeg tok ham med på vors og fant ut at det var på tide å gå hjem med ham før jeg ble helt ansvarsløs, la han seg ned på ryggen, og nektet å rikke seg. Han skulle IKKE hjem iallefall, det var helt tydelig, måtte virkelig streve for å få ham med meg. Han vil heller ha kos enn å leke med andre hunder (veldig ofte iallefall). Men det rareste med Casper er kanskje at han blir søtere og søtere for hver dag som går, noe som er ganske mystisk siden han ikke akkurat var veldig stygg som valp heller.

Hei! Jeg vil være med her! Har lagt skikkelig på meg den siste tiden og dette skal av igjen! Jeg sluttet å røyke for 3 uker siden og dagen etter knakk jeg storetåen med beskjed om å ligge i ro på sofaen ... Så kombinasjon slutte å røyke og ligge i ro på sofaen, har ikke gjort godt for kroppen min på verken den ene eller den andre måten I og med at jeg har fibromyalgi, har jeg stivnet i absolutt hele kroppen og alle muskler verker, i tillegg til at jeg nå bærer på noen ekstra kilo. Var på kontroll på tirsdag og da fikk jeg lov å begynne å gå turer igjen! Så da kjørte vi rett fra legevakten til skogen hvor vi gikk oss en liten runde I dag har vi gått oss en god time i skogen og det var fantastisk deilig! NÅ skal kiloene av!!!

Challenge accepted everybody was KUNG FU FIGHTHIIIIIIIIING

Jeg ler så jeg dauer :lol: :lol: :lol: :lol:

Pi er da helt normal *Host* Pi har en tvilling, hun heter Karma og de har vært på tur de er nesten identisk tegnet, pi har større bles, og kraven er litt annerledes, men utover det er det vanskelig å skille de Karma med sele, pi uten Dobbel rulling av corgi Pi lærte hva godbit tre var To hodet corgi Pi er vistnok det ukjente medlemmet i KISS Attack of the corgis

DET er det kuleste uttrykket jeg har sett hos en hund noengang.

Hunden vår er veldig rar. For det første er han svensk ( ). For det andre lister han seg når han ikke tror vi ser på og det er stille rundt han. For det tredje har han et rituale før han spiser - han drar snuten langs golvet så det lager komiske lyder og skal prøve å grave ned eller skjule maten (med luft), før han oppgitt tar en bit. Hele ritualer skjer nesten på tå, vet ikke hvordan jeg kan forklare det bedre OG han må spise maten sin på et teppe. For det fjerde har han av en eller annen grunn alltid ville hatt store tyggebein og griseører, men han vil ikke spise de opp. Inniblant funket det og holde, men som oftest går han fra ende til ende i huset og forsøker og grave det ned. Enten i senga, eller en av soffaene(selv om han ikke har lov oppi) eller i korga si. Pleier å ta en time siden han står på teppe han skal dekke over(!). Men helst vil han ut for å grave det ned ute. For det femte har han etter 8 år begynt å grave opp alle tyggebiter han har lagt ut(var de ikke moden kanskje? Eller merker han at det blir dårligere tider? ) For det sjette har han generelt lite typisk hundekroppsspråk. Ofte hundene ikke skjønner hva han vil. Som når han skal leke. Går han sideveis med rompa først, med krummet rygg, og logrer. Så snøfter og "grynter" han mye. For det åttende er det kun en ting han gjør for å spørre etter kos, da setter han seg gjerne med foten din ved soffaen, og skraper ene framlabben på leggen din. Er ikke leggen i nærheten får soffa- eller bordkanten duge. Får han ikke kos, eller bare litt gnuring på hodet kommer det flere som bare blir vondere og vondere. For det niende trives han veldig godt under senga, så dere som "klager" over at hunden deres ikke vil kose under/over dyna er heldig (Ja, var ligger helst i min seng enn sin seng men i fotenden oppå dyna). Han er generelt ingen kose-/fanghund, og man må på bakkenivå for å gi/få kos av han (helst førstnevnte). For det tiende er han ingen sleikehund. Her er det ingen fare for å bli sleika ned når besøket kommer! Eneste er at han kan sleike på hånda "som takk" eller "du kose meg, jeg kose deg", eller på mors psoriasis. For det ellevte er han en veldig flink gutt, ikke rampete, tygger ikke på sko osv. MEN. Når mor etterlater han løs i bilen for et lite ærend er det garantert at han har funnet fram snytepapiret hennes som ligger litt her og der i bilen, og river det i fillebiter. Hveeer gang Så er det flere tusen ting til som er ting vi er så vant til, og ikke husker når det skal ramses opp (For en rarig vi har.. Haha) Sent from my iPhone using Tapatalk

De vokter på en litt mindre trivelig måte i tillegg Etter å ha hatt Laekenois vet jeg hva det vil si i praksis. Bjeffing er bare koselyder i forhold til en rase som faktisk vokter

Du bør ikke ta så hardt på det hvis du går opp en uke. Se på utøverne i slankekrigen for eksempel. De har det sinnssyke opplegget og allikevel går de opp innimellom. Det er sluttresultatet som teller, ikke hvor fort man kommer dit Legg sammen vekttapet en og en måned, da tror jeg du vil se et mer helhetlig bilde.

Jeg tror ikke man kommer unna perioder hvor barnet opplever mye frustrasjon uansett hva man gjør. Og hvem vet : kanskje det er sunt? De går jo gjerne brått over de periodene, før det smeller til på nytt Sånn foruten å la han hjelpe til mye var / er jeg også veldig nøye på å forberede A på alt som skal skje i god tid. Han får beskjed 5 min før på alt fra påkledning til tur på butikken. Faktisk planlegger jeg ofte dagen om morgenen og forbereder han da for å gjøre tinh smoooth. I dag skal vi feks vaske bil og spise fiskekaker

Våre hunder Toya, blir 13 år til sommeren På duejakt som apporthund Amigo på 5 år Første fugl skutt for han (fasan cock) Dirk 5 år Lio er sønn av Dirk og kun 13 mnd Her på fasan trening Stand tidligere i vinter

Rampunge og luestjeler!

Eller ønske at disse snart befinner seg i en typisk situasjon hvor man bruker redningshunder, feks snøskred, uten at det kommer noen.

Fant dette valpebildet av Dami Hud og ører!

Apropos rare uttrykk...

Kan funke kanskje. Gir det et forsøk:) Siden vi har så faste rutiner har jeg liksom gått ut fra at hun vet hva som skal skje. Men det blir jo ofte sånn; Jeg gir det et forsøk, hun "vil selv", hun får prøve seg mens jeg steller meg, og så må jo jeg hjelpe til litt og da blir det en kamp. For da har hun jo begynt men får ikke til, også blander jeg meg osv. Skjønner jo det. Vi prøver å tenke sånn at vi må velge våre kamper. Men akkurat nå er det så mange av de, og mange kan man ikke forutsi en gang. I stad skulle hun ha vannflaska si, og når jeg gav den til henne så var DET helt feil plutselig. Og HELT krise. I dag hadde vi forøverig en god dag, med henting i barnehagen. Jeg skulle ha med meg noen klær derfra, så jeg forberedte det før jeg gikk inn fra garderoben, også tenkte jeg jeg skulle følge @ sitt råd om å gi henne en oppgave. Så gikk jeg inn og hentet henne og sa samtidig at hun kunne hjelpe meg med å bære en pose ut i bilen. Da ble alt mye lettere, for da skulle hun bære den, og jeg kunne kle på uten problemer, og hun var skikkelig ivrig på å gå ut fordi hun fikk bære. Veldig god henting. Så fikk hun hjelpe til med å sortere klærne i riktig skittentøyskurv når vi kom hjem. Problemet kom da vi skulle opp på kjøkkenet og hun insisterte på å bære handleposen med matvarer opp trappene. Handleposen er større enn henne og veier ganske mye. Nesten krise. Fram til vi fant en liten ting oppi posen hun kunne bære opp. Puh...

Knurring er stort sett greit. Det er språk, noe jeg ønsker at de skal ha! Ingen av mine knurrer mot meg, med unntak av da Tuf gikk på kortison og spiste ALT han fant og jeg prøvde å ta det fra han. Da kunne han knurre til meg, og jeg ignorerte og tok det fra han likevel. Ellers kan de knurre endel til hverandre, og det skjer uten innblanding fra meg. Det er jo bare i situasjoner da de vil ha litt avstand fra hverandre. (Joshi vil helst sove oppå Tuf, mens Tuf helst vil sove et par meter unna Joshi, hehe). Nå som vi har fått unger i hus, synes jeg det er enda viktigere at hundene har språk nok til å kunne si fra når noe ikke er greit, framfor at de føler seg nødt til å bruke tenner! Selvsagt er det mitt ansvar å sørge for at de skal slippe å måtte ty til knurring, da de tross alt har måter å si fra på før knurringa også. Men OM det skulle gå så langt!

Hvor skal jeg begynne? Arthur legger seg ikke, han SKLIR ned i liggende stilling og alltid med et høylydt sukk/stønn. Han kan kun sitte på ræven, ikke på beina. Uansett. Han veier snart 50 kg, men er overbevist om at han veier 3. Vil helst sitte på fanget. Han foretrekker å sove på siden, med hodet sitt på en pute. Han liker også å lage seg en "puteborg" i sofaen og rigge seg til der. Han elsker å leke alene, og aller helst det enn sammen med meg. Jeg er bare duganes når leken havner under sofaen og han trenger hjelp til å få den ut. Han snøfter når han blir redd. Han liker fremdeles ikke å gå tur (unntaket er sammen med andre hunder) og må sette seg ned eller stoppe titt og ofte bare for å sjekke at jeg faktisk mener at vi skal gå ENDA lengre. Han HATER regn. Han blir redd når hunder bjeffer eller katter mjauer på TV. Blir SUPER glad hvis barn leker på TV. Noe av det beste han vet er gulrøtter og blåbær. Raringen min

Fant igjen et bilde av Mira i god kondisjon

Haha, så mange herlige hunder, drar godt i smilebåndet Keiron er rar fordi han er 18kg som tror han er 4kg. Han tror seriøst at han har plass til å være en liten ball på alle sitt fang. Og fangban er han til gangs. Man må bare flire når folk som ikke kjenner han så godt sitter å koser, mens jeg ser at hodet hans kommer nærmere og nærmere ansiktet deres. Når han er innen rekkevidde så rund slikker han dem. Han går ikke med kallenavnet "maurslukern" for ingenting xD Han legger seg aldri ned, nei. Han må slenge seg i bakken, det høres ut som en skikkelig throwdown og det høres vondt ut! Han skal ligge sånn som @Tabris viste på bilde der. (Må bare kommentere at vår hund som hadde D-hofter kunne aldri ligge sånn) Og man kan ikke bare ligge pent og gnage på det han har og ikke snakk om at han skal ligge i ro nei. Han må så klart kravle bortover samtidig. Han stuper på lekene sine sånn som reven gjør i snøen for å fange gnagere. Nå i det siste syns jeg han er veldig rar fordi han er begynt å prøve å løfte benet når han tisser. Men han får ikke til å balansere på tre ben og tisse samtidig, han står som en tulling og skjelver og vakler mens han må skikkelig på do, til slutt snøfter han oppgitt, stamper foten i bakken og tisser på valpe måten Han hilser på andre hunder sånn som han tror at katta mi hilser på han, katten pleier å bitch slappe Keiron på kinnet når han kommer bort til katten. Så når Keiron møter andre hunder, så bitch slapper han dem nesten med en gang - hver gang! Tullingen min <3 Han er så rar at jeg kunne vel fylt en hel bok om han, og enda er han ikke året enn gang

Nå synes jeg faktisk at dere ikke er annet enn slemme mot @CarolinesBasse Hun hadde tydeligvis ett veldig nært forhold til sin søster som var såpass mye eldre henne og det er hennes refranse. Så når søsteren blir alvorlig syk og er nesten døende er det pokker ikke lett å være bare 10 år og "alene" i verden. Hun dømmer ingen, hun synes bare utifra hennes erfaringer at det er greit med flere når man står oppe i noe så tragisk.

Jeg har ikke tatt noe som helst for gitt. Jeg la ut min situasjon, og hvorfor jeg har det synet jeg har. Jeg var ti år, og var så nær å miste det eneste søskenet mitt at jeg aldri kom meg over det. Det er en enormt ensom og belastende situasjon å sitte i alene, spesielt for et barn! Og jeg tror (!) at det ville vært betraktelig annerledes hadde jeg hatt et søsken i lik situasjon. Jeg vil heller ha flere å krangle med, enn å sitte igjen alene, som jeg var så nær å gjøre at jeg kunne lukte døden. Hvorfor er min grunn automatisk den dummeste som er blitt nevnt her? At søsken krangler, synes jeg er en dum begrunnelse. Barn bør ikke sitte igjen alene skulle det skje noe grusomt med den andre. Min mening. Men nå har jeg levd det h*lvetet i tillegg. Kanskje ikke så lett å ha innsyn når man har søsken man har det så forferdelig og krangler med. Når man ser søskenet sitt ligge for døden, så blir det kanskje noe annet. Takk for meg. Jeg melder meg ut av diskusjonen.

Du sender @MaritaS på en utstilling kun for å kose Pulier. Sent from my iPhone using Tapatalk

Ja, Frost er rar × Han blir livredd når jeg hikker, skjer det på tur, kryper han inntil meg, langs bakken og demper på alle måter han kan. Funker ikke det, tar han kobbel i munn og løper, med meg på slep, til vi møter et menneske. × Har han valget, går han ikke på bakken, men på steinrøys, måkekanter, steingjerder, alt som får han opp i høyden. Ser han en stein, hopper han opp og venter på kommando for å komme ned × Han gjeter meg i seng, om han syns det er sent. Sitter og stirrer på meg til jeg kommer. Ignorerer jeg han, gråter han. Han har en egen sutring forbeholdt denne situasjonen × Ingen frykt for å være alene, men er jeg i rommet eller synlig i området, kan han ikke håndteres av andre × Han elsker dyrlegen, spinnvill på venterommet og hiver seg opp på undersøkelsesbordet. Dette gjelder uansett hvor vi er hen; vår faste veterinær eller andre steder. Dyrlege er bare gøy! × Han blir redd når han hører lyden av slossende katter, av typen "sitte i armkroken og skjelve", men nyttårsraketter er ikke noe problem

Da har jeg fått meg personlig trener i 6 mnd over nett. Veldig spent på om det vil gjøre underverker!

Minen er rar fordi hun har et supersnålt lekerituale. Hun leker mye for seg selv og med seg selv Hun har da enten rotta si fra IKEA, pipehøna, pipegrisen, pipekaninen eller et annet av det vi kaller dyra fra "dyrehagen" hennes i munnen. Disse (hun bytter på hvilken av dem) holder hun i munnen mens hun dytter en liten ball rundt så den spretter veggimellom. Når ballen fyker avgårde løper hun etter den, hopper kenguru og lager masse knurrelyder. Ballen er en sånn skumgummiaktig katteball som ikke veier noen verdens ting. Så den flyr ordentlig freskt avgårde med bikkja etter. Havner den under en benk eller noe sånt blir det piping og sutring.. Da må vi ta den frem for henne. Har prøvd utallige ganger å filme den snåle leken hennes, men har hittil ikke lykkes med det Og forresten. Hun er ram på å svinge rundt som en rodeo-hest med halen til rotta i munnen. Stakkars IKEA-rotta får gjennomgå som danespartner og ball-dytter

Tør ikke importere alene fra Ungarn. Farge er egentlig irrelevant for meg, men jeg synes de er finest @MaritaS jeg har gitt sambo 20 grunner til at vi ikke skal ha den rasen De er ikke alltid veldig hyggelige. ..

Jeg håper jo på fako med maske må jeg innrømme, men det er lite sannsynlig. De er stort sett sorte...

@Lunatic - det er en nobel tanke at det skal være trening for deg også når hunden ikke trekker, men du kan ikke forestille deg hvor tungt det er før du faktisk har sparka litt. Hvis du har mulighet til å få prøve en, så ville jeg gjort det før du investerte i noe så dyrt, for tru meg, det er helt hinsides tungt.

Tusen takk, Sandy, snilt sagt. Og det har vært nettopp det som har frustrert meg så mye - jeg HAR lagt ned mye trening i Ozu, uten å se resultatene noe særlig. Jeg har da trent og oppdratt hunder før, og hadde nesten begynt å miste troa på meg selv som hundetrener. Men nå begynner det å løsne, og nå begynner jeg å høste fruktene av all jobbingen vi har gjort.

Maaange timer i bil i dag, det var litt kjipt, var veldig tydlig at hun ville ligge flatt på slutten på hjemturen, men det går jo ikke i bilstolen vårog ikke taleom at jeg tar henne ut av stolen i fart. Så hun fikk trøst så mye jeg kunne og sovnet til slutt. Men var veeeldig lett å legge i egen seng da vi kom hjem. Bar henne rett inn der og la henne og så fikk hun flaske og kos der, før hun sovna. Nå må vi komme oss i seng vi og. *gjesp*

Dette var hyggelig, uansett om kastreringa er "juks" eller ikke, det viktigste er at det funker! Jeg blir så glad når folk som deg som legger ned så mye tid på trening faktisk får igjen for det.

Lurer jo litt på om dette kan være grunnen for at den på merkelig vis har fått kallenavnet ADHD-dyret...?

Av og til tenker jeg at gjeninnførsel av gapestokk hadde vært noe.

Ble ikke trening i går, men i det minste så var det ikke fordi jeg var svak i viljen denne gangen, for mye og gjøre og for få timer dessverre, men jeg fikk gjort noe da. Siden jeg allikevell skyldte bikkja en god luftetur på kvelden så ble den enda litt lengre og gjort om til jogging istedet for gå tur så fikk jeg kompensert litt ihvertfall for og ikke rekke treninga. Ganske fornøyd nå, den runden jeg startet på er vell ca 5 km (pluss en liten km til, men den løper jeg ikke så regner ikke med den), da jeg hadde løpt litt over 4 så gikk det så greit at jeg tenkte jeg ikke kunne gi meg nå, ville løpe mer faktisk, så da la jeg på en ekstra sløyfe og turen ble på 7,5 km på 43 min, uten pause og klarte og holde samme tempo som jeg bruker på kortere runder Fornøyd med den altså. Har ikke jogget så langt før, så jeg er egentlig fornøyd med alt, både tempo, lengde og generelt hvordan det kjentes ut underveis. Ikke har jeg store problemer med bena i dag heller. Ble voldsomt kvalm på slutten da, så spørs om jeg presset på nok, selv om både ben og pust fortsatt kjentes overraskende grei ut. Er ikke langt unna årets første mål da, løpe 1 mil. Styrketreninga står for tur etterpå nå

Mocca har ørten forskjellige måter å reagere på, men den koseligste er når hun hopper opp, legger labbene på skuldrene mine og snuten inntil kinnet mitt og kooooooooser

Det er juks å bruke han da AnetteH... han hadde jo aldri beina i bakken!

Jeg tenker vi kan si at gresset ofte er grønnere på den andre siden av gjerdet jeg - som du ser av innlegget over deg - og at man bør få det antall barn som føles riktig for en selv og sin familie. Dette finnes det ingen fasit på.

Dårlig med oppdatering her.. og dårlig på å ta bilder, så det får komme en annen gang Siden sist er Gira fylt 1år, men hun er like barnslig som alltid. Funnet en ny måte å få oss med på leken/få oppmerksomhet. Hun stapper ballen under sofaen, kommoder, mellom sofaputer osv, sånn at vi må hjelpe henne å ta den ut. Hun kan holde på slik i evigheter Hun tåler ikke et "nei". Hun stopper med det hun gjør, men bjeffer pent tilbake i protest. Vi synes jo bare det er morsomt, så gjør ikke noe med det, så lenge hun stopper det hun holder på med. Treningsmessig er hun vel ikke heelt det jeg hadde forventet, men det kan jo alltids komme seg. Hun blir veldig fort lei, og kan fint finne på å gå og legge seg midt i ei lita inneøkt. Ute er det litt bedre, spesielt om jeg har leke til belønning. Vi har ikke kommet noe særlig langt i treninga da, men så har jeg også bodd fra henne en stund nå. Blir ikke så mye ffremgang for hver gang jeg er hjemme da. I jula koste vi oss masse. Vi var 9hunder og 11folk, og det gikk overraskende bra. Hun roet seg fortere enn jeg trodde. Under middagen lå hun i bilen, men jeg tok henne inn etterpå. Lekte litt med en kjempegøy dunker (som ble veldig glad i Gira), men roet seg etterhvert. Hadde bånd på henne da, så ikke hun skulle få snike seg bort til de andre hundene og rive ned hele huset Nyttårsafta gikk også bra. Stort sett lå hun bare å slappa av, men ble litt redd når det smalt som verst utenfor. Ikke veldig påvirka da, så det er bra. Virker som hun søker mye støtte fra folk, og hun roer seg mer når hun ser at vi er rolige. Ellers var jeg hjemme en tur igjen sist helg. Gikk tur med boerboelvennen Chico. Gikk et lite stykke i bånd hvor dem måtte gå pent, så lot vi de leke litt løse etterpå. Merker vi må trene litt på passering og tur med andre hunder. Hun blir heeelt klovn når vi treffer på hunder (og barn også), for det kan jo hende de vil leke!? Hun imponerer meg fortsatt med innkallingen. Jeg tar vanligvis med med leken i lomma, den er super belønning. Når Gira og Chico var løse og lekte, ropte jeg på henne en gang, og hun kom! Hehe, ikke vandt med så god innkalling på hund, uten å ha trent sånn veldig mye på det! Allergien går fortsatt litt opp og ned, men hun har hvertfall ikke hatt ørebetennelse på en stund! Litt kløe som kommer og går. Nå i det siste har hun klødd og blitt sår under labben (før de begynte å salte veiene, tipper det har mye med fukt å gjøre). Også kan jeg avslutte denne oppdateringen med en gledelig nyhet: vi har ordnet ny leilighet, som vi leier fra 1.mars! Så nå blir Gira og Fluffy bergensere. Leiligheten ligger veldig landlig til, sikkert mye turområder rundt, så dette blir bra!! Har en lillebror på 11 hjemme da, som ikke er så godt fornøyd. Han og Gira er bestevenner, Gira elsker han over alt. Så jeg føler meg litt ond også som tar dem fra hverandre.. Menmen, det har vært planen hele tiden, så får han heller komme på besøk! Edit: kan jo legge ved et par dårlige mobilbilder Beste julebildet jeg fikk til Speider utover vakre hundeheia vår! "Lek med meg, Fluffy" Latsabbhund!