Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

I de aller fleste heterofile parforhold er jo mannen høyere enn kvinnen. Hvilket vel dels beror på at menn gjennomsnittlig er høyere enn kvinner og så antar jeg at de fleste menn og kvinner faktisk  foretrekker en slik forskjell. Her snakker vi om forhold som er basert på gjensidig tiltrekning, ikke typ 'steinrik mann /modellkone'. 

Hvis du er/var singel mann, kunne du tenke deg en kvinnelig kjæreste som var høyere enn deg, eventuell hvilken høydeforskjell oppad/nedad er du komfortabel med? 

Hvis du er/var singel kvinne, kunne du tenke deg en mannlig kjæreste som var lavere enn deg , eventuellt hvilken høydeforskell oppad/nedad er du komfortabel med? 

  • Svar 62
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Under 1.70 er da virkelig ikke å være sykt høy   Synes jeg er ganske på normalen med 1.76? Mange som er høyere enn meg, liksom? (føler meg liten ved siden av kusina mi, som er 1.86  Og tanta mi,

Nei, men noe må man da sikte etter når man skal finne den utkårede i ravfylla  

For meg som er vertikalt utfordret, så er det er must med en mann som er høyere enn meg. NOEN må jo nå opp til ting   (er 163 cm omtrent )   

Skrevet

Jeg synes det er helt normalt at man er omtrent like høy for tiden i et forhold jeg. 

Men jeg personlig foretrekker menn som er høyere enn meg.. ikke at det er noe galt med de andre, de blir bare ikkelike interessante :P 

Skrevet

Jeg foretrekker en mann som er høyere enn meg.  Men en av mine ungdomskjærester var minst et hode lavere enn meg og da gikk jeg rundt i lave sko og gikk litt krumrygga for å utjevne forskjellen :icon_redface:

Skrevet

For meg som er vertikalt utfordret, så er det er must med en mann som er høyere enn meg. NOEN må jo nå opp til ting :aww:  (er 163 cm omtrent ) 

 

  • Like 4
Skrevet

Jeg er 158 cm høy, og har vært i et forhold med en mann som var like lav. Og det var ikke høyden hans som gjorde at det ikke funka :lol: Jeg foretrekker en mann som er høyere enn meg (noe annet er uansett sjeldent å finne :lol: ), men er ikke så nøye på akkurat dèt :P 

Skrevet

Jeg foretrekker menn som er 15-20 cm høyere enn meg. Jeg er selv 165. [emoji4] Tror ikke helt jeg kunne blitt komfortabel hvis han var lavere enn meg. Men det har jeg vel heller ikke opplevd i voksen alder heller. Menn er stort sett høyere enn 165, med gode marginer [emoji14]

Skrevet

Har vel egentlig aldri funnet noen som er lavere enn meg (1.56), men sånn bortsett fra at det hadde blitt krangling over krakken ( :lol: ) for å nå opp til ting, har jeg vel egentlig ingen innvendinger på høyde :ahappy: 

  • Like 1
Skrevet

Jeg er 1,53... Det er faktisk en problemstilling jeg ikke har trengt å tenke på :lol:

Men jeg synes generelt det er "rart" med folk som er lavere enn meg, både menn og kvinner. Men det går mest på at jeg ikke er vant til det, that's it. Men ja, det gjør vel at jeg foretrekker at mannen er iallfall litt høyere enn meg :P

Skrevet

Jag är 155 cm så jag har än så länge inte mött en fullvuxen man som varit kortare än mig. Inbillar mig att jag nog föredrar att mannen i mitt liv är lite längre än mig.

Skrevet

Høyde har ikke vært et punkt på lista over hva jeg ønsker meg i en mann, må jeg innrømme. Jeg har vært sammen med forholdsvis høye til forholdsvis lave, og det ender opp med at de er idioter til slutt, helt uavhengig av høyde :aww::P 

Skrevet

Jeg foretrekker menn som er like høye(og som tåler at jeg går i høye hæler fra tid til annen selv om jeg blir høyest da) ca. eller som er høyere enn meg. I motsetning til flere her, så er ikke det så lett å finne alltid, i og med at jeg rager 186 cm over bakken *ler* Jeg er vant til å "se ned på folk", bokstavelig talt :P Både damer og menn er ofte lavere enn meg. Jeg synes faktisk det er ganske unaturlig å se opp til folk, jeg tenker over det hver gang :teehe:

Jeg har dog aldri hatt problemer med høyden min, og jeg liker å være lang, selv om man tidvis blir litt lei klisjeene som "Oj, du var høy!" "Hvor høy er du egentlig?" "Spiller du håndball/vollyball/basket." Og så blir folk litt himmelfalne når man snakker om vekt, der jeg som lang og forholdsvis tynn nevner vekta mi, som folk synes høres mye ut, men så glemmer de å tenke på at med lengde, så kommer mer kropp også, det vil være umulig for meg å ha en idealvekt på det samme som noen på 160 :P 

En annen ting jeg ikke vet om man skal tolke som et komplement eller fornærmelse er når noen sier "Oj, jeg trodde jeg var høy! Godt å treffe noen som er høyere enn meg." Kommer stort sett fra folk på mellom 170-180ish og jeg blir litt sånn...hæ? Liker du ikke å være høy, men føler deg bedre når du treffer noen som er høyere, eller hva er greia?

 

  • Like 1
Guest Klematis
Skrevet

Jeg har preferanser på høyde ja, men det er tullete så det velger jeg å se bort fra. Jeg vil helst ha de rundt 185 cm. Jeg har hatt forhold til menn mellom 173 cm og 2 meter.

Jeg er 162 cm selv så jeg har ikke møtt menn lavere enn det. 

Men hvis jeg møtte drømmemannen og han var omtrent like lav som meg så hadde nok det gått helt fint.

Skrevet

Jeg er selv 166 cm, så ikke så langt unna gjennomsnittet for kvinner i Norge når det kommer til høyde. De fleste menn er jo høyere enn meg, men min første ungdomskjæreste var 160 cm - noe som plaget ham mer enn meg. Jeg foretrekker de nok helt klart rundt 175-185 cm., som er ca gjennomsnittet for menn i Norge. Mye muligens fordi jeg er oppvokst men menn rundt meg som alle var ca innenfor dette høydeintervallet? 
Jeg har aldri hatt høyde som noe kriterium eller ønske i en partner, men at mannen er 178 cm finner jeg temmelig perfekt ;) 

 

Skrevet

Jeg er 168, og de fleste hannkjønn jeg kjenner er høyere enn meg. :P Ville nok også foretrukket at mannen i forholdet er høyest, men det er ingen dealbreaker for min del. Hvis et forhold ikke fungerer pga noe så banalt som høyde, så var det nok ikke liv laga uansett.

  • Like 1
Skrevet

Jeg foretrekker at mannen er høyere enn meg. Selv er jeg 172 cm og har en mann som er 190cm. 

Hvis jeg skulle vært sammen med en mann som var like høy eller lavere enn meg, så MÅ han ha nok selvtillit til å tåle at jeg kan gå med høyeheler. 

Skrevet

Jeg er 178 cm. og foretrekker helt klart en høyere mann, men til syvende og sist så er det jo ikke det som er viktig. Har vært sammen med en som var kanskje 4 cm. lavere enn meg. 

Skrevet

Jeg har egentlig ikke noe preferanse på høyden hos det motsatte kjønn... Han som jeg er sammen med nå, er lavere enn meg. Aldri vært et problem eller samtaletema her i huset. Han har flere kvaliteter som jeg setter pris på, så da er ikke høyden hans noe viktig, i den store sammenhengen :D 

Skrevet

Jeg er 162, og gubben er ca 192, så vi ser visst ganske morsomme ut sammen:lol:

Høyde har aldri hatt preferanser på, alle menn jeg har møtt har vært høyere enn meg. Var sammen med en på rundt 170, det er vel den laveste jeg har vært sammen med. 

Skrevet
4 minutter siden, Ganzie skrev:

Jeg er 162, og gubben er ca 192, så vi ser visst ganske morsomme ut sammen:lol:

Høyde har aldri hatt preferanser på, alle menn jeg har møtt har vært høyere enn meg. Var sammen med en på rundt 170, det er vel den laveste jeg har vært sammen med. 

Omtrent samme høydeforskjell her :P 

Skrevet

Jeg er overraska over hvor mange som er rett rundt 160 cm. Folk har alltid likt å fortelle meg at jeg er lav (jeg protesterer ikke på det altså, jeg pleier bare å svare at jeg tar det igjen i stor personlighet :P ), men jeg syns jo ikke sjøl at jeg er spesielt lav, og det ser ikke ut til at det er helt uvanlig å være rundt 1.60 heller (jeg er 161cm). 

Skrevet
3 timer siden, 2ne skrev:

Høyde har ikke vært et punkt på lista over hva jeg ønsker meg i en mann, må jeg innrømme. Jeg har vært sammen med forholdsvis høye til forholdsvis lave, og det ender opp med at de er idioter til slutt, helt uavhengig av høyde :aww::P 

Vurdert muligheten for at du kjører i feil fil? :P

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...