Når man er i en vanskelig periode av livet

[Yzthier]

Jeg er av ulike grunner jeg ikke ønsker å gå inn på i en vanskelig periode av livet. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne å nøste opp i ting eller hva jeg skal gjøre. Men har blitt så desperat at jeg oppretter denne tråden. Jeg tror nok mange her har følt på det samme, så ønsker gjerne å spørre hva gjorde dere for å komme dere igjennom denne perioden? Skjønner det kan være vanskelig å hjelpe uten mer informasjon og at så klart ikke alle situasjoner er like, men håper på noen svar likevel. 

[Zitka]

Nå er dette kanskje litt klisje, men et godt tips kan ofte være å få litt hjelp av noen, om så bare å snakke ut, og så ta litt ansvar for å finne evt endringer som kan snu litt på ting. 

[Pixie]

Det første, og viktigste, er å ikke sitte alene med det. Å skrive her er et kjempefint første steg, neste steg er å snakke med noen nær deg. Mental helse har også en hjelpetelefon, nr 116 123, der man kan få råd og ikke minst møte noen som lytter og forstår.

Det nest viktigste er å finne ut av hva som må gjøres for å få det bedre. For å komme ut av en depresjon trenger man hjelp, første steg der er fastlege. Er det vanskelig å snakke, så skriv noe på forhånd om hvordan du har det. Er økonomi hovedproblemet, har nav gratis rådgiver. Er familie/parforhold hovedproblemet, har familievernkontoret gratis rådgiver. 

Det aller vanskeligste å godta er ofte at man ikke kan gjøre alt selv... det er knalltøft å be om hjelp, men det er nødvendig. 

[Tuvane]

Spørsmålet er jo litt hva som er vanskelig? Angst, depresjon, økonomiske problemer, sosiale problemer, jobbproblemer, andre helseproblemer osv?

Førstepri må jo være å komme seg til fastlegen og få fortalt om hvordan du har det, og be om hjelp. Før det kan du jo kanskje prøve å komme i kontakt med en god venn eller et familiemedlem som du kan prate med, som kanskje kan hjelpe deg litt å nøste litt i det aller vanskeligste, og som kanskje kan hjelpe deg med praktiske ting? Det finnes også hjelpetelefoner for mental helse, og ikke minst samtalegrupper ol for ulike typer problemer. Har du god råd, så går også an å kontakte en privat psykolog for å få hjelp så raskt som mulig.

Alt blir lettere når du får delt det, og du har allerede tatt det første skrittet, dvs å fortelle noen at du ikke har det bra. Det er veldig bra! Dersom du på noe som helst får tanker at livet kanskje ikke er verdt å leve, så må du være så snill å kontakte helsepersonell med en gang.

[plutte]

Har ingen fornuftige svar, men ville berre sei at akkurat no er du det tøffaste og modigaste eg veit. 

 

Mange fine svar over! 

[Rocket]

Jepp, jeg vet godt hvordan det er. Og det er beintøft! For meg ble vendepunktet 2015. Jeg fikk et tilbud jeg ikke kunne takke nei til, dermed kom jeg meg ut noen ganger i uka. Det tok absolutt all energi jeg hadde, men det fikk meg til å endelig klare å søke hjelp. Så etter 2 måneder med stall og "egen" hest klarte jeg endelig å skaffe hjelp. Henvisning til psyk, medisiner, d-vitaminer ++. Diagnosen kom etterhvert: Dystymi, altså langvarig mild depresjon eller depresiv personlighetsforstyrrelse om du vil, med nok en såkalt dobbel depresjon siste årene. 2år har gått og jeg skal nå ut i mitt første skikkelige forsøk på å sakte men sikkert komme meg ut i arbeidslivet, heldigvis har NAV overrasket positivt og jeg får ta det helt i mitt tempo, slik at både kropp og hode får henge med og kunne oppleve en varig endring til det bedre. 

Det første steget på veien er det tøffeste, men også det viktigste. Søk hjelp. Norge har mange, mange flotte behandlingsmuligheter, men du må be om det. Og den mila kan være himla lang og gå, den var i hvertfall det for meg. Men når det er overstått er det som en million steiner er løftet fra skuldrene. Legen lo ikke av meg, dømte meg ikke osv, hun ga meg den henvisningen jeg trengte. Og jeg regner med det er likt for flere ting, om det er økonomi, jobb osv det gjelder. Du må tørre og ta steget! Du er ikke svak, du er ikke dum, du trenger bare hjelp. 

[Raksha]

Kommet mange gode tips allerede, så vil gi en klem   

Noen å snakke med er en veldig god start, få hjelp til å sortere tanker og problemer, for ofte når man er langt nede, uansett årsak, å har problemer en lei tendens til å vokse og bli veldig store, selv om endel av dem kanskje faktisk ikke er så store. 

 

[simira]

Det finnes hauger av samtaletilbud av ulike slag. Jeg har hatt alvorlig depresjon og angst, og har gått til psykolog i mange år. Har også gått til gruppeterapi, det funket ikke. Nå er jeg relativt frisk (psykisk) men har nylig fått samtaletimer med en privatpraktiserende psykoterapeut for å rydde opp i noen ting.

Mange frivillige organisasjoner har også samtaletjenester på telefon på gratisnummer.

[Guest Klematis]

Første steg i riktig retning er å innse at man trenger hjelp.

Min kjære pappa dro meg bokstavelig talt inn døra hos den første psykologen for over 20 år siden, da var jeg femten år og ble mer og mer deprimert og psykotisk etterhvert. Jeg var innlagt både her og der, og så ting og tang en ung jente ikke bør se. Og så medisinert at jeg såvidt klarte å stå på beina.

Nå har jeg bare mild depresjon som kommer og går, og sosial angst, så nå kaller ekspertisen meg for "frisk". Jeg droppet de siste medisinene før jul også, og det går også veldig bra. Det siste 1,5 året gikk jeg i samtaler med fastlegen som tok videreutdanning i kognitiv terapi, og nå er neste DPS. 

Jeg har valgt meg en ekstremt sosial jobb hvor jeg møter nye mennesker hele tiden, som ikke gjør angsten lettere. Men, jeg har nå valgt å stå i det, fordi det er min form for eksponeringsterapi,og det har faktisk hjulpet mye selv om jeg virkelig må bite tenna sammen og tvinge meg selv, i blandt.

I forhold til depresjon vinterstid, tror jeg faktisk at D-vitaminer har hjulpet meg i år.

Så, første steg er fastlegen. Håper du har en som tar deg på alvor. Hvis ikke, bytt til en ny! Evt. en privat som andre har nevnt her.

Lykke til!

[Djervekvinnen]

Det at du innser at det er vanskelig er første steget. Alt avhenger av hva som er vanskelig, men du kan feks ta deg en tur til legen for å få hjelp. De kan videresende til feks en psykolog. Eller en advokat eller banken hvis det er økonomiske problemer, krisesenteret i ditt område hvis det er vold og redsel, ellers så finns det flere ulike hjelpelinjer man kan ringe for å få støtte og guide videre.

ellers hvis du har noen venner du stoler på, eller familie, eller en kollega, ja eller her på nettet. Det er viktig å snakke om det.

Det viktigste nå er uansett at du prøver å ta grep, og tenke at det er håp. Lykke til.

[Tuvane]

Hvordan går det med deg? <3

[Snøfrost]

Du har fått mange fine svar, de fleste i retning av at det er psykisk tøft du har det. Hvis det skulle være en annen type problemer vil selvsagt løsningen være av en litt annen karakter. 

Men innse at du har et problem er uansett et godt førstesteg. Finn hjelp, få noen til å hjelpe deg med å finne hjelpen dersom det er vanskelig å finne ut av (og det kan det være mange ganger). Uansett karakter på problemet så kan det hjelpe og snakke om det, drøfte hva som kan gjøres i fremtiden og forsøke å etterleve dette. Husk å sette deg små mål i starten, ellers er det lett å miste motet. 

Lykke til! Håper det snart, eller allerede, går bedre med deg.

[frk-franzen]

Jeg får inntrykk av (og føler selv) at man ikke vil være til bry, være 'vanskelig' osv. Tanker som at andre har det jo MYE verre, jeg tør ikke snakke om mine problemer (selv om de føles større enn alt i verden. ) Til slutt vil strikken ryke, man får forhåpentligvis hjelp og tenker i ettertid hvorfor man ikke sa noe før. Om du skjønner? 

Om du har noen i nettverket ditt, hvem som helst, enten det er foreldre, søsken, venner - be om hjelp! Om de så 'bare' kan være der for pratens skyld. Det kan være sabla vanskelig, men just do it!!

Ellers kan jeg varmt anbefale familievernkontoret. Her i distriktet sitter de i hvertfall på stor kompetanse innen det aller meste!