Gå til innhold
Hundesonen.no

Når man er i en vanskelig periode av livet


Recommended Posts

Skrevet

Jeg er av ulike grunner jeg ikke ønsker å gå inn på i en vanskelig periode av livet. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne å nøste opp i ting eller hva jeg skal gjøre. Men har blitt så desperat at jeg oppretter denne tråden. Jeg tror nok mange her har følt på det samme, så ønsker gjerne å spørre hva gjorde dere for å komme dere igjennom denne perioden? Skjønner det kan være vanskelig å hjelpe uten mer informasjon og at så klart ikke alle situasjoner er like, men håper på noen svar likevel. 

Skrevet

Nå er dette kanskje litt klisje, men et godt tips kan ofte være å få litt hjelp av noen, om så bare å snakke ut, og så ta litt ansvar for å finne evt endringer som kan snu litt på ting. 

Skrevet

:hug:

Det første, og viktigste, er å ikke sitte alene med det. Å skrive her er et kjempefint første steg, neste steg er å snakke med noen nær deg. Mental helse har også en hjelpetelefon, nr 116 123, der man kan få råd og ikke minst møte noen som lytter og forstår.

Det nest viktigste er å finne ut av hva som må gjøres for å få det bedre. For å komme ut av en depresjon trenger man hjelp, første steg der er fastlege. Er det vanskelig å snakke, så skriv noe på forhånd om hvordan du har det. Er økonomi hovedproblemet, har nav gratis rådgiver. Er familie/parforhold hovedproblemet, har familievernkontoret gratis rådgiver. 

Det aller vanskeligste å godta er ofte at man ikke kan gjøre alt selv... det er knalltøft å be om hjelp, men det er nødvendig. 

  • Like 2
Skrevet

Spørsmålet er jo litt hva som er vanskelig? Angst, depresjon, økonomiske problemer, sosiale problemer, jobbproblemer, andre helseproblemer osv?

Førstepri må jo være å komme seg til fastlegen og få fortalt om hvordan du har det, og be om hjelp. Før det kan du jo kanskje prøve å komme i kontakt med en god venn eller et familiemedlem som du kan prate med, som kanskje kan hjelpe deg litt å nøste litt i det aller vanskeligste, og som kanskje kan hjelpe deg med praktiske ting? Det finnes også hjelpetelefoner for mental helse, og ikke minst samtalegrupper ol for ulike typer problemer. Har du god råd, så går også an å kontakte en privat psykolog for å få hjelp så raskt som mulig.

Alt blir lettere når du får delt det, og du har allerede tatt det første skrittet, dvs å fortelle noen at du ikke har det bra. Det er veldig bra! Dersom du på noe som helst får tanker at livet kanskje ikke er verdt å leve, så må du være så snill å kontakte helsepersonell med en gang.

:hug:

Skrevet

Jepp, jeg vet godt hvordan det er. Og det er beintøft! For meg ble vendepunktet 2015. Jeg fikk et tilbud jeg ikke kunne takke nei til, dermed kom jeg meg ut noen ganger i uka. Det tok absolutt all energi jeg hadde, men det fikk meg til å endelig klare å søke hjelp. Så etter 2 måneder med stall og "egen" hest klarte jeg endelig å skaffe hjelp. Henvisning til psyk, medisiner, d-vitaminer ++. Diagnosen kom etterhvert: Dystymi, altså langvarig mild depresjon eller depresiv personlighetsforstyrrelse om du vil, med nok en såkalt dobbel depresjon siste årene. 2år har gått og jeg skal nå ut i mitt første skikkelige forsøk på å sakte men sikkert komme meg ut i arbeidslivet, heldigvis har NAV overrasket positivt og jeg får ta det helt i mitt tempo, slik at både kropp og hode får henge med og kunne oppleve en varig endring til det bedre. 

Det første steget på veien er det tøffeste, men også det viktigste. Søk hjelp. Norge har mange, mange flotte behandlingsmuligheter, men du må be om det. Og den mila kan være himla lang og gå, den var i hvertfall det for meg. Men når det er overstått er det som en million steiner er løftet fra skuldrene. Legen lo ikke av meg, dømte meg ikke osv, hun ga meg den henvisningen jeg trengte. Og jeg regner med det er likt for flere ting, om det er økonomi, jobb osv det gjelder. Du må tørre og ta steget! Du er ikke svak, du er ikke dum, du trenger bare hjelp. :hug:

  • Like 7
Skrevet

Kommet mange gode tips allerede, så vil gi en klem :hug:  

Noen å snakke med er en veldig god start, få hjelp til å sortere tanker og problemer, for ofte når man er langt nede, uansett årsak, å har problemer en lei tendens til å vokse og bli veldig store, selv om endel av dem kanskje faktisk ikke er så store. 

 

Skrevet

Det finnes hauger av samtaletilbud av ulike slag. Jeg har hatt alvorlig depresjon og angst, og har gått til psykolog i mange år. Har også gått til gruppeterapi, det funket ikke. Nå er jeg relativt frisk (psykisk) men har nylig fått samtaletimer med en privatpraktiserende psykoterapeut for å rydde opp i noen ting.

Mange frivillige organisasjoner har også samtaletjenester på telefon på gratisnummer.

Guest Klematis
Skrevet

Første steg i riktig retning er å innse at man trenger hjelp.:hug:

Min kjære pappa dro meg bokstavelig talt inn døra hos den første psykologen for over 20 år siden, da var jeg femten år og ble mer og mer deprimert og psykotisk etterhvert. Jeg var innlagt både her og der, og så ting og tang en ung jente ikke bør se. Og så medisinert at jeg såvidt klarte å stå på beina.

Nå har jeg bare mild depresjon som kommer og går, og sosial angst, så nå kaller ekspertisen meg for "frisk". Jeg droppet de siste medisinene før jul også, og det går også veldig bra. Det siste 1,5 året gikk jeg i samtaler med fastlegen som tok videreutdanning i kognitiv terapi, og nå er neste DPS. 

Jeg har valgt meg en ekstremt sosial jobb hvor jeg møter nye mennesker hele tiden, som ikke gjør angsten lettere. Men, jeg har nå valgt å stå i det, fordi det er min form for eksponeringsterapi,og det har faktisk hjulpet mye selv om jeg virkelig må bite tenna sammen og tvinge meg selv, i blandt.

I forhold til depresjon vinterstid, tror jeg faktisk at D-vitaminer har hjulpet meg i år.

Så, første steg er fastlegen. Håper du har en som tar deg på alvor. Hvis ikke, bytt til en ny! Evt. en privat som andre har nevnt her.

Lykke til!

Skrevet

Det at du innser at det er vanskelig er første steget. Alt avhenger av hva som er vanskelig, men du kan feks ta deg en tur til legen for å få hjelp. De kan videresende til feks en psykolog. Eller en advokat eller banken hvis det er økonomiske problemer, krisesenteret i ditt område hvis det er vold og redsel, ellers så finns det flere ulike hjelpelinjer man kan ringe for å få støtte og guide videre.

ellers hvis du har noen venner du stoler på, eller familie, eller en kollega, ja eller her på nettet. Det er viktig å snakke om det.


Det viktigste nå er uansett at du prøver å ta grep, og tenke at det er håp. Lykke til.

  • Like 1
Skrevet

Du har fått mange fine svar, de fleste i retning av at det er psykisk tøft du har det. Hvis det skulle være en annen type problemer vil selvsagt løsningen være av en litt annen karakter. 

Men innse at du har et problem er uansett et godt førstesteg. Finn hjelp, få noen til å hjelpe deg med å finne hjelpen dersom det er vanskelig å finne ut av (og det kan det være mange ganger). Uansett karakter på problemet så kan det hjelpe og snakke om det, drøfte hva som kan gjøres i fremtiden og forsøke å etterleve dette. Husk å sette deg små mål i starten, ellers er det lett å miste motet. 

Lykke til! Håper det snart, eller allerede, går bedre med deg.

  • Like 1
Skrevet

Jeg får inntrykk av (og føler selv) at man ikke vil være til bry, være 'vanskelig' osv. Tanker som at andre har det jo MYE verre, jeg tør ikke snakke om mine problemer (selv om de føles større enn alt i verden. ) Til slutt vil strikken ryke, man får forhåpentligvis hjelp og tenker i ettertid hvorfor man ikke sa noe før. Om du skjønner? 

Om du har noen i nettverket ditt, hvem som helst, enten det er foreldre, søsken, venner - be om hjelp! Om de så 'bare' kan være der for pratens skyld. Det kan være sabla vanskelig, men just do it!!

Ellers kan jeg varmt anbefale familievernkontoret. Her i distriktet sitter de i hvertfall på stor kompetanse innen det aller meste!

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for mange gode tips 😌 Det er ikke noe problem hos veterinær, hun er veldig snill ved håndtering og sånn da  ☺️
    • Hun er ung, og har dårlige erfaringer. Jeg tenker at det kan hjelpe å gi henne tid, og trene i utstillingslignende settinger. Tren uten å stille opp for dommeren, belønn masse, og gå ut igjen av ringen uten å stille opp for visning. Tren også på oppstilling og visning for seg selv uten for ringen og i andre settinger, hjemme, på parkeringsplassen, i parken osv. Gå videre med å trene i utstillingsring og stille opp, men la treningsdommer bare belønne uten å ta på henne. Og selvfølgelig respektere alle signaler på at hun er utrygg, la henne selv ta initiativ. Om utstilling ikke er viktig for dere er det såklart like greit å droppe det, men det kan nok fint gjøres å gjøre positivt igjen med trening og tålmodighet. Og det er viktig at hun f.eks. kan stå på et veterinærbord og bli undersøkt også.
    • Har ei tispe på snart 2 år. vi har drevet litt med utstilling siden hu var valp fra 4 måneder til hu ble ca 1 år. Den første tiden på treninger gikk det veldig bra , hu er sosial hund utad og elsker oppmerksomhet og byliv. Etter en tid begynte hu å rygge fra dommeren i ringen , kunne sette seg og rygge unna men vi fikk allikevel satt hun opp igjen og fikk bra premier på utstillinger . Helt til vi kom til den 5 siste utstillingen, da gikk det bra første dagen men 2 dagen da vi gikk i ringen gikk det bra helt til vi skulle stille henne opp, hode og tenner gikk fint helt til dommer skulle kjenne mot rygg da rygger hun bakover og klappet med tennene mot dommer .  Så jeg tok en avgjørelse med å si vi trekker oss .. her innså jeg kanskje at hun har jo prøvd å gitt oss tegn litt hele veien med å sette seg og rygge unna, men folk rundt trodde det var kun trass siden hu er en bestemt tispe .  etter dette oppsøkte jeg fysioterapeut og tok MR og røntgen av henne og det ble påvist betennelse på begge sider i lysken/ hoften. Det vi så når fysio skulle gå over hu var at det var tydelig vondt . Men nå i dag 1 år etterpå med gjentatte behandlinger og styrke treninger har hu endelig blitt friskemeldt og vi kan gå tilbake til det normale. Vi har vært med 2 ganger på utstillingstreninger , første gangen gikk veldig bra . Men det var folk som hu kjenner i miljøet fra før  .2 gangen oppsøkte vi nytt sted , hu var veldig glad for å komme og se så mange hunder og mennesker og hu hilste og koste med flere .  Men da vi løpte i ringen og skulle stille henne opp før treningdommeren rakk å ta på henne «snappet « hun . Så da gikk vi ut av utstilling posisjonen ,da gikk hun bort til dommer og damen og nusset og koste med dem.. utenfor ringen er det heller ikke noe problem .  Så nå lurer jeg på om jeg bare skal droppe utstilling helt for hennes del, når jeg ser at det minnesbilde fra smerte fra siste utstillingene sitter i henne så sterkt ..  Hun er jo en fantastisk og glad hund ellers. Vi skal vertfall ha en lang pause og fokusere på  noe annet og bare være hund. Har noen opplevd noe lignende, og er det beste å bare droppe utstilling helt ?
    • En viktig del av å drive med utstilling er jo å lære hundene å slappe av i buret når de ikke er i ringen. Det er ikke bare oppbevaring.  Og har du flere hunder så ville jeg enten hatt med hjelpere eller bare én hund på utstilling om gangen, ihvertfall til de er vante til omgivelsene og slapper av i buret.
    • Tenkte jeg skulle prøve det også men er så redd hunden rømmer ut av gitteret. Opplevde det med hunder før mens jeg gikk i ringen så kom de løpende inn i ringen. Veldig festlig. Ikke i det hele tatt.    Men nå har jeg nye hunder så har ikke turt å prøve på dem men hadde vært så enklere å bære inn enn de tunge gitterbura.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...