Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

  • Svar 160
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Egentlig er det litt vittig dette med farger og sonenfolk... For ALLE er jo enige om at det er helse, temperament og bruksegenskaper som kommer først - men hvem roper over seg over FINE FARGER, spenne

Jeg vet at det i Sverige bla finnes border collie oppdrettere som kun avler på fine farger, de har uregistrerte hunder som ikke har gjeterprøve og de selges som familiehunder i spesielle farger. De ka

Jeg kjøper bare hund fra dønn seriøse oppdrettere, så kravene mine når det gjelder foreldredyr vil være ivaretatt i utgangspunktet. Jeg liker tre av fire fargevarianter på bearded collie. Fawn er også

Posted Images

  • 2 weeks later...
  • 2 months later...
Skrevet
På 3.9.2015, 08.52.33, MonicaT skrev:

Inspirert av innlegg i AN som handlet om å velge valp basert på farge starter jeg en egen tråd.

 

Rett/galt?

 

Farge er ikke første krav, men farge er helt klart med i vurderingen når jeg skal ha hund.

På min rase har man en ekstra ting og det er hale. En del blir født stumphale og veldig mange ønsker stumphaler.

 

Lenge til jeg skal ha ny hund, men jeg vet hva jeg ønsker. Og farge er helt klart en faktor, men ikke det mest avgjørende (samme med hale). Kan jeg få pose og sekk så vil jeg gjerne ha det.

 

Hvorfor er det greit på noen raser å velge hund etter farge mens på andre ikke?

 

Jeg er først og fremst interessert i å få rett hund, når det gjelder gemytt og egenskaper. Men hvis jeg velger Labrador, så er det utallige valper å velge mellom (selv om jeg er selektiv når det gjelder linjer), og da kan jeg få både gemytt og egenskaper som jeg ønsker, selv om jeg vil ha en bestemt farge. 

Jeg har også Cane Corso, og skulle jeg hatt flere av dem, ville det vært langt færre alternativ for å få en hund med både rett farge, gemytt og egenskaper, hvor alt passet. Der hadde jeg helt klart gått for gemytt og egenskaper framfor farge.

 

 

 

  • 3 weeks later...
Skrevet

Da jeg hadde bestemt meg for Shetland Sheepdog som rase, så hadde jeg selvfølgelig et ønske om bi-farget eller blue merle. Det at man bestemmer seg for en farge, synes jeg er helt OK! Jeg valgte linje, og havnet på amerikanske brukslinjer og et oppdrett jeg likte godt mtp. da konstruksjon/rasetypisk utseende, god helse/friske linjer, god mentalitet og gemytt, samt gode egenskaper Og det var egentlig greit, for jeg fikk førstevalg i et kull av bi-farget, og siklet på en bi-blue siden det er en spesiell farge. Så, jeg mener absolutt at man kan få drømmefargen/den ønskede fargen, men fortsatt velge de riktige linjene. Jeg synes ikke farge skal være det viktigste, for jeg er ganske sikker på, at det er fullt mulig å finne friske og gode hunder med din drømmefarge :) 

  • 1 year later...
Skrevet

Ser ikke problemet med å fokusere på farge SÅ LENGE man har like stort fokus på alle andre viktige faktorer og. Noen vil ha i pose og sekk. Jeg selv og. Og det er opptil meg om jeg vil vente på kullet som har både farge og alt det andre - jeg kommer uansett ikke til å ta første og beste valp bare fordi den har den riktige fargen. Men jeg venter gjerne på det riktige kullet. Feks ville jeg ikke hatt en field som er brun/hvit eller svart/hvit, selvom de hadde vært aldri så bra ellers. Det kommer flere kull. Jeg vil ha hele pakka :P  De sier jo at på field kan man ikke velge etter farge fordi det er så få hunder, og stemmer jo dersom du skal ha hund på et bestemt tidspunkt. Da må man ta det man får av farge. Men kan man vente så kan man jo det. Jeg vet at selvom jeg hadde blitt glad i og elsket en hund med "feil" farge, hadde jeg aldri sluttet å lengte etter fargen jeg ønsker meg. Jeg elsker Lotta og hun er perfekt for meg, og fargen hennes er aldeles nydelig, men jeg er enda bestemt på at jeg bare MÅ ha en svart field og en gang :) Blir liksom ikke kvitt den lengselen. Selvom det ikke er noe jeg går og sturer over, Lotta som er brun er og helt fantastisk vakker, spesielt siden hun har vært heldig og fått en dyp mørk sjokoladebrun :)

  • Like 2
Skrevet

I rasen min syns jeg alle fargene er vakre, og alle er også tillatt med unntak av leverbrun og hvit. Det er klart jeg har preferanser, men i kullet vi får valp fra er det oppdretter som velger hvilken valp som passer best til hvilken familie. Det syns jeg bare er fint! Begge foreldrene er nydelige i hver sin farge. Hadde det ikke vært tilfelle i mine øyne, så hadde jeg likevel aldri valgt en valp bort på grunn av fargen - med ett unntak: dersom den var helt lik min forrige hund. Det er rett og slett fordi det hadde vært så sårt og føltes feil. De er ikke samme rase, men kan se kliss like ut i farge og tegninger (men forekommer sjeldent tror jeg). 

Guest lijenta
Skrevet

Det er jo gjerne fargen på pelsen som er en av grunnene til at vi vil ha hunden, men det er desverre så alt for lett å stoppe der og det er synd. MAn trenger god helse og gemytt for å få en god hund

Skrevet
Jeg ønsker meg en mørk brun bc tispe med relativt kort pels, men ikke FOR kort. Det er min store drøm. Det aller viktigste er selvfølgelig helse og gemytt, men nå scroller jeg over alle kull som ikke møter kravene mine på det uansett, da. Ender sikkert opp med en svart og hvit langhåret en (igjen), men drømmer fortsatt om en brun. [emoji14]

Jeg sluttet etterhvert å ha lyst på brun, og drømmen gikk til svart/hvit eller svart tri, men fortsatt korthåret tispe med ståører.

Endte opp med langhåret svart/hvit tispe med hengeører [emoji14] Så får jeg heller lete etter korthår neste gang jeg skal få valp igjen.
  • Like 2
Skrevet

Syns egentlig det er helt høl i hodet å gå etter farge når man skal ha hund.. Meeen så er jeg selv så teit at jeg klarer liksom ikke helt å slippe tanken på en blå hvis jeg skal ha en til :icon_redface: Tror det er fordi han jeg har er såpass flashy og "pen" at det føles litt fælt å skaffe seg en helt "ordinær" brindle neste gang, redd den kommer til å føle seg stygg og satt i skyggen av beauty queen'en jeg allerede har :fear: Har enda til gode å se en blå whippet jeg faktisk ville hatt da, synes ikke de jeg har sett har vært fine konstruksjonsmessig. Men OM jeg hadde kommet over et superkull der det var blått, så er jeg usikker på om jeg hadde klart å la være å tenke på fargen.. :wub:

Skrevet

På sheltie er det heldigvis veldig stuerent å ha ønske om farge. Når jeg er på valpejakt (og det er jeg som regel konstant, for jeg er nøye på linjer, gemytt, helse og eksteriør) så skal jeg ha tispe, sobel, den skal ha utstillingspotensiale og forhåpentligvis avlspotensiale (dvs er åpenbare "defekter" utelukket), den skal være fra foreldre med stødig gemytt, og stort pluss om de er røntget.
Jeg kan muligens vurdere en tricolor dersom den ser veldig bra ut og jeg ikke har annet valg fra en kombinasjon jeg har trua på, men sobel er mitt klare 1.valg. 
Heldigvis har alle oppdrettere jeg har snakket med stor forståelse for dette, de gjør det nemlig selv også:P 
Nå er det jo "greit" med rasen, siden jeg ser på foreldredyr som er soble eller i noen få tilfeller tricolor, for sobel kan ikke pares med blue merle, ergo kommer det garantert kun sobel, og kanskje en og annen tri i de kullene jeg kikker på.
 

Skrevet

På vår rase er generelt ikke noe annet enn sort/hvit eller tricolour ønskelig hos gjeterhundfolket, da gjerne ikke med for mye hvitt heller. Sportshundfolket derimot, velger hund mye basert på farge, da spesielt er brun og merle poppis, nå også gule av noe slag (som ofte er av showlinjer).

At det ikke ønskes fargede eller hvitdominante hunder, kommer fra gammelt av at slike har en annen innvirkning på sauen - i tillegg trodde man visstnok at en merle hund er svakere enn øvrige. Som eier av en gul hund (ikke av showlinjer, riktignok), så har jeg sett han blitt utfordret av ny sau basert på fargen sin et knippe ganger, da fordi sauene generelt bare er vandt til sorte hunder, han har like god evne til å flytte de som noe annet. Hunder gjeter ikke med fargen sin, men med styrken de har fått tildelt.

Forakten for farger kommer av to ting; gamle tradisjoner at fargede håndterer sau annerledes, og at fargede hunder ofte blir avlet som sportshunder, ikke gjeterhunder.

Pga lite kunnskap om saken, så trodde mange også at merle og hvitdominante hunder er døve og noen gang blinde, noe som er fakta med flere faktorer. En hund med ingen pigment i ørene kan risikere å bli døv, en hund som er dobbel merle har jo sine problemer de fleste kjenner til.

Man blir stemplet som useriøs om man har fargeønsker utover å ta den valpen man får (å velge kull basert på farge er helt uaktuelt). Dette kan jeg i grunnen skjønne, når jeg ser hvilke personer som har vært ute etter avkom av min egen gule Keo. Dog sannheten er at de fleste har sine preferanser også i gjeterhundverden. Noen vil ha sort/hvit, noen vil ha tricolour. Noen vil ha korthår, noen vil ha langhår. De færreste vil ha mye hvitt.

Selv så har jeg mine preferanser, men til syvende og sist har de ingen betydning. Jeg er svak for tric, og vil ikke ha veldig mye hvitt (fordi jeg ikke syntes det er pent). Favoritten i vår rase er brun tricolour, hohoy! I mitt kull sto jeg lenge på kniveggen mellom den sort/hvite og ene tricen, når jeg endelig skulle bestemme meg så var de tantegningene den minste bekymring - nå endte jeg opp med tricen, riktignok, men av helt andre grunner :lol: 

Skrevet

Ja, nei... Jeg skulle jo ha en black/tan tispe, noe annet var uaktuelt. men det var jo ikke sånn at jeg kjøpte den første og beste som kom rekende forbi på en fjøl. Jeg stod vel et år eller så på venteliste fordi jeg hadde tusen andre ting som også skulle stemme. Hvis det blir cavalier neste gang vil jeg ha ruby. Fordi jeg har oppdaget at det er fryktelig upraktisk med svarte hunder. Og fordi jeg ikke synes blenheim eller tricolor er noe fine. 

Skrevet

Jeg kjøper bare hund fra dønn seriøse oppdrettere, så kravene mine når det gjelder foreldredyr vil være ivaretatt i utgangspunktet. Jeg liker tre av fire fargevarianter på bearded collie. Fawn er også en vakker pelsfarge, men det gir så bleke farger ellers. Men om den vakreste av alle vakre valper er svart, brun eller blå er likegyldig for meg. Selvfølgelig er helse og gemytt viktigst, det vil det jo være for alle til syvende og sist. Ingen vil vel ha en syk og vakker hund, eller en vakker hund med raserianfall? Men farge er en del av det visuelle, i alle fall for oss som ikke bare skal ha en fungerende brukshund.

  • Like 5
Skrevet

Man kan vel alltid ønske seg en farge, men helse og mentalitet er viktigst for meg. Når jeg fikk den første beardisen var det bare en igjen i kullet, den skulle oppdretteren ha, men fikk mast meg til den. Heldig, den var blå. Etter det ønsket jeg meg en brun, men den riktige kom aldri, så det ble sorte på meg, både kjøpte og etter egne kull  helt til jeg etter 15 år fikk en brun i et kull jeg ville ha. Da ble det en brun på meg, så jeg ventet jo lenge på den rette.

  • Like 1
Skrevet
48 minutes ago, Symra&Pippin said:

Jeg kjøper bare hund fra dønn seriøse oppdrettere, så kravene mine når det gjelder foreldredyr vil være ivaretatt i utgangspunktet. 

^^ Dette!

Jeg vurderer forsåvidt nå en rase hvor alle farger er tillatt, men jeg har ingen store preferanser på farge :P Det viktigste er hvilket potensiale hunden har.

  • Like 3
Skrevet

Nå har jeg jo ensfarget rase, og da er fargepreferanser litt uaktuelt, selv om man selvsagt kan gå for terv om man f.eks ikke liker sorte hunder. Når jeg hadde toller derimot så var faktisk farge litt viktig. Jeg liker de ikke for lyse, og har de hvite avtegn i ansiktet må det være symmetrisk, helst med bliss :P Buhunden ble på en måte kjøpt utelukkende på farge, da jeg syns rasen er penere som blakk enn sort. Ellers er jeg også litt sær på farger og avtegn, men det er overhodet ikke det jeg setter som viktigste kriterie. På tric foretrekker jeg store tan-områder med god farge. På spaniels/hounds/settere er jeg generelt ingen fan av mye hvitt. På terv kan gjerne hannhunder være mørke/skygget, mens tispene foretrekker jeg lysere i pelsen. Men igjen, farge er noe jeg tillater meg å være kritisk til kun om alle andre kriterier stemmer. :) 

Skrevet

Farge vil aldri bli ett avgjørende kriterium for meg, så lenge det ikke dreier seg om farger/tegninger knyttet opp mot sykdom.

Når det er sagt, så har man jo selvsagt preferanser. Nå liker jeg jo mange raser men uansett rase liker jeg ikke merle eller farger som er knyttet til brunt nesespeil. 

På kinesisk nakenhund liker jeg ikke mye store partier med upigmentert hud, jo mørkere  jo bedre. Nå er ikke det bare basert på hva jeg syns er pent men det er også upraktisk med dårlig pigmentert hud på sommeren. 

Skrevet

På puddel, som er min rase, er dette med farger noe man ofte må ta stilling til, da pudlene kommer i ulike farger som ofte avles veldig separat. F.eks avles brun veldig separat, selv om de gjerne avles sammen med svarte, fra linjer som ikke har fawn eller hvit i seg. Så ønsker man seg brun leter man i disse linjene. Samme med hvit, som gjerne avles helt separat, eller med svarte som har hvitt på linjene. Og fawn, som også avles separat, eller med svarte med fawn på linjene. Og grå er også egen. Og så har man nå de som er tofargede, som igjen avles i egne deler, både pied (harlekin) og phantom separat. Så når man skal finne seg en puddel kan man likegreit velge seg farge(r) først, og så begynne å lete oppdretter(e ) innad i de(n ) fargen(e ) man ønsker. Men er farge helt likegyldig, og man leter puddel etter bruksegenskaper fordi man ønsker en til agility, til lydighet, til terapihund el.l, så leter man på helt andre måter, og må kanskje ta for seg hele spekteret. Mange som kun skal ha "familiemedlem" kjøper vel tilgjengelig valp uansett farge så fort de finner en, litt uten noen stor bakgrunnsjekk. Men fordi fargene avles så separat har de gjerne litt ulike egenskaper, så da blir det likevel fargevalg/linjevalg om man er ute etter noe spesielt. Sorry, forvirrende skrevet, men prøver å beskrive at farge kan være relevant i valget av puddel da de ulike fargene avles så separat.

Jeg er nå på valpeliste hos to oppdrettere på phantom mellompuddel, en norsk og en tysk, og håper det kan bli en valp i løpet av 2018. Tispa jeg håpet på valp etter i vinter gikk akkurat tom, og det er langt mellom phantom mellom av ok kvalitet (som er registrert i FCI), man må smøre seg med tålmodighet. Jeg ser ikke noe galt i å velge farge, så lenge det ikke går på bekostning av alt annet. Og det er sikkert noe annet på raser der fargene er mer sammenblandet i avlen, jeg kjenner kun til puddel.

Det skal sies at min nåværende puddel ble kjøpt på farge, i en veldig forhastet kjøpsprosess. Ville ha brun mellom tispe, men fant ingen slike tilgjengelige i nær fremtid, og dro for å se på denne lille, 4mnd gamle dvergvalpen, tross at hun var feil størrelse, og falt pladask. Har ikke angret ett sekund, hun er unik og det beste som har skjedd i mitt liv. Jeg har dog ingen tro på at jeg er like heldig igjen, og forhaster meg ikke denne gangen. Har god tid til å vente på rett valp nå.

Skrevet

Litt OT, men samtidig under tema om dette med fargepreferanse. 
Hva mener dere om oppdrettere som utelukkende avler hunder med en bestemt farge, altså en rase som har godkjent en eller flere andre farger og årsaken da kun handler om oppdretterens preferanse? 
Helt normalt og forståelig, eller kan det virke useriøst at det skal bli sett på som så nøye (og ikke bare helse, mentalitet og eksteriøret på rasen generelt)? 

 

Skrevet
26 minutter siden, Yellow skrev:

Litt OT, men samtidig under tema om dette med fargepreferanse. 
Hva mener dere om oppdrettere som utelukkende avler hunder med en bestemt farge, altså en rase som har godkjent en eller flere andre farger og årsaken da altså kun handler om oppdretterens preferanse? 
Helt normalt og forståelig, eller kan det virke useriøst at det skal bli sett på som så nøye (og ikke bare helse, mentalitet og eksteriøret på rasen generelt)? 

 

Det kommer litt an på rase føler jeg og populasjonen. Det kan virke useriøst dersom det "åpenbart" går på bekostning av andre ting og at farge er førstepri...

Skrevet
29 minutes ago, Yellow said:

Litt OT, men samtidig under tema om dette med fargepreferanse. 
Hva mener dere om oppdrettere som utelukkende avler hunder med en bestemt farge, altså en rase som har godkjent en eller flere andre farger og årsaken da altså kun handler om oppdretterens preferanse? 
Helt normalt og forståelig, eller kan det virke useriøst at det skal bli sett på som så nøye (og ikke bare helse, mentalitet og eksteriøret på rasen generelt)?

På noen raser, f. eks min, så er det jo en farge som er "vanligst" hos utstillingslinjene (sort&brun), og ergo er det den de fleste avler på. Ikke nødvendigvis fordi det er den man liker best, men fordi det er "det man får" fordi det er få hunder som bærer på de andre fargene, og få "gode nok" grå hunder (det finnes noen, men ikke så mange). Hos brukslinjene er det derimot mer normalt med grå, bicolour og sort, og det er få som bærer genet for sort&brun.

Skrevet
42 minutter siden, Yellow skrev:

Litt OT, men samtidig under tema om dette med fargepreferanse. 
Hva mener dere om oppdrettere som utelukkende avler hunder med en bestemt farge, altså en rase som har godkjent en eller flere andre farger og årsaken da altså kun handler om oppdretterens preferanse? 
Helt normalt og forståelig, eller kan det virke useriøst at det skal bli sett på som så nøye (og ikke bare helse, mentalitet og eksteriøret på rasen generelt)? 

 

Kan igjen kun svare ang. puddel, men der er det som sagt absolutt helt slik at fargene avles separat, og det er ansett som mindre seriøst om man blander farger i avlen. Eneste er svart som avles inn på hvit, fawn og brun. Grå kan også avles med svart (eller hvit, som jeg personlig ikke forstår hvorfor gjøres), men man får da "mellomfarge" i første generasjon, så dette gjøres kun i blant for å forbedre de grå. Man blander ikke linjer med fawn eller hvit med brune linjer, da fawn og hvite med brune gener blir "fargeløse", dvs med lyst pigment og er ikke godkjent farge. Så puddel er kanskje litt annerledes med dette med farge enn mange andre raser?

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...