Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Fikk en ny valp i går men hvordan forteller jeg om valpen til foreldra mine? Jeg er godt voksen. Foreldra mine kommer helt sikkert til å bli sinte siden jeg har fått enda en. De liker ikke at jeg har dyr i det hele tatt. Gruer meg veldig til å fortelle dem siden jeg vet at de kommer til å bli sinte og kjefte på meg. Hvordan forteller dere at dere har fått ny valp? Jeg er snart 40 år og foreldra mine tror nok ennå jeg er 10 år.

  • Svar 59
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Mamma: hvorfor skal du ha en til hund? (Nr 2) Meg: hvorfor har du 4 unger? *stillhet*

Folkens, jeg synes det kan være greit å tenke litt gjennom HVORFOR folk rundt "bryr" seg med hvor mange hunder en har, jeg. Om det er fordi de bare ikke liker hunder og ikke skjønner hva en "skal" med

Og jeg tenker wtf?! Hvorfor skal foreldre legge seg borti hvor mange dyr man har? Med mindre jeg var dyresamler eller stadig dumpa hunden/hundene på dem må det vel være revnende likegyldig for foreld

Skrevet

Jeg skaffet meg jo hund #2 som 19, og foreldrene mine synes jo at jeg var sprø :P

Jeg fortalte det til pappa en gang da vi kjørte bil. Det var noen andre hundefolk som spurte meg om jeg hadde fått valpen min enda, så da måtte jeg bare innrømme det. Han tok det faktisk overraskende bra. Jeg "fortalte" det på facebook til mamma, for jeg tok en del bilder av valpen da hun var liten. Tror hun tok hintet da jeg kom på familieselskap med begge dyra :P

Hadde jeg vært deg, altså godt voksen og etablert, så hadde jeg bare proklamert at "Hei, jeg har fått meg en valp. Deal with it."

Det er ditt liv, de har ingenting med det om du skaffer deg en hund til eller ikke :)

Skrevet

Hadde sagt en stund at jeg så etter en hund til, men de synes jeg var gal. Så kom jeg med bikkja og de synes jeg var enda galere. Tror ikke oppfattelsen har endret seg enda. :P Tror de trodde først det var en spøk.

Skrevet

Hadde bare sagt det jeg. Og begrunnet med at jeg er voksen, og det er på tide at de innser det. Så får de bare bli sure, det er ikke dem som skal leve med hunden uansett - så lenge du har flyttet hjemmefra da.

  • Like 3
Skrevet

Jeg hentet hund nummer to sommeren jeg fylte 18år. Nå har jeg delt familie, kun min mor visste om valpen siden vi bor 1300km fra resten av familien, de andre var sterkt i mot at jeg fikk en til.

Reiser ofte hjem, da alltid med min andre hund. Noen hadde sikkert plukket det opp på FB allerede, de andre fikk vite det når vi landet flyet og ut kom der en gul valp fra buret. "Dette er min hund Keo, han er en liten border collie-valp som skal bli gammel og grå sammen med meg". Jeg tror den lille fleeceballen vant de over for meg, bortsett fra besteforeldrene mine som trengte å høre at dette var mitt valg, ferdig snakka.

Det er du som bor med dyra dine, så lenge man er i stand til å ta vare på dem alle så er det opp til en selv. Mitt forslag er å bare ta med seg valpen på besøk eller invitere dem over til deg, så får de møte den på samme tid du forteller at du har fått deg valp :)

Skrevet

Mamma har ikke ringt meg etter jeg la ut bilder av valpen på facebook. Så jeg antar når hun har Internett og har sett at telefonen går varm :aww: mye meninger selvom det ikke angår henne :P

  • Like 3
Skrevet

Mamma har ikke ringt meg etter jeg la ut bilder av valpen på facebook. Så jeg antar når hun har Internett og har sett at telefonen går varm :aww: mye meninger selvom det ikke angår henne :P

Litt OT, men hva har skjedd med Pi?

Skrevet

Mamma har ikke ringt meg etter jeg la ut bilder av valpen på facebook. Så jeg antar når hun har Internett og har sett at telefonen går varm :aww: mye meninger selvom det ikke angår henne :P

Dette skjønte jeg ikke helt? Hvordan kan hun vite at telefonen går varm, hvis hun ikke ringer? Hvorfor skulle den gått varm? Ble litt nysgjerrig nå :lol: gratulerer med valp!

Til trådstarter: bare si det neste gang du snakker med foreldrene dine. Så får de mene det de vil om saken, de har jo absolutt ingenting med den å gjøre egentlig. Blir de sinte og sure så gå/sleng på røret.

Skrevet

Vell :-P mine foreldre ekke imot hund og dyr, men tidspunktet jeg kjøpte nr 1. Deretter nevnte jeg at jeg skulle ha en til og de bare "Trenger du en til? Er det ikke nok med 1 :-O " og sååå... Nr 3, vell de har nå godtatt at jeh bestemmer selv og at de faktisk ikke har mye de skulle ha sagt :-P de ekke sure ds, de bare kommer med noen kommentarer av og til.

Hundegalskapen lenge leve :-D

Skrevet

Tja, jeg synes det kommer helt an på. Om du bor hos dem, eller helt nært, og de kanskje hjelper deg med hundepass og slikt, og det dermed også vil påvirke dem, så synes jeg helt klart det spiller en rolle hva de mener.

Skrevet

Jeg hadde ikke brydd meg døyten om hva de mener. Hadde mine foreldre vært totalt uinteressert er det ikke engang sikkert jeg hadde giddet å fortelle dem om det.

  • Like 2
Skrevet

Jeg har flyttet hjemmefra for mange år siden. Foreldra mine passer aldri på hundene og jeg spør de heller ikke siden de er så i mot at jeg har flere hunder enn gjennomsnittet.

Hvor mange hunder har du?

Men uansett, da er det jo helt irrelevant hva de skulle mene om saken, da får de bare bli sure tenker jeg.

Skrevet

Litt OT, men hva har skjedd med Pi?

Pi bor hos svigers, ryggsmerter og vårt liv ble for aktivt. Fungerer ypperlig å bo der :)

Dette skjønte jeg ikke helt? Hvordan kan hun vite at telefonen går varm, hvis hun ikke ringer? Hvorfor skulle den gått varm? Ble litt nysgjerrig nå :lol: gratulerer med valp!

Når mamma får internett (er på ferie :P ) og ser på facebook, så tipper jeg at telefonen min går en kule varm :P

Evnt så har hun sett det,er sur og ikke vil prate med meg :P alt er mulig :lol:

Skrevet

Da jeg kjøpte med hund nr 2 for første gang ga jeg pappa (han som blir sinna, mamma blir bare veldig oppgitt, men støtter) en flaske vin der jeg limte på et bilde av valpen som 6 uker gammel. Han skjønte først ingen ting før jeg ja "den henter jeg om et par dager. Hun heter Mayah og er en malamute". Han ble helt stum han :lol: Da malamute nr to kom så sa jeg det bare. Han ble sint, men han var jo klar over at det ikke var noe å gjøre med det. EDIT: Må jo fortelle hvordan jeg fortalte mamma om malamutevalpen for første gang også. Jeg ringte henne og fortalte at jeg vurderte valp, og lurte på om hun ville være med til en oppdretter å se på rasen. Hun var ikke happy, svært skeptisk, men som den snille og støttende mammaen hun er ble hun med. Da hun kom inn på en kennel med 20 store og viltre malamuter ble hun helt blek :lol: Tror hun syns rasevalget var en særdeles dårlig idé. Men i dag elsker hun hundene og rasen! Både hun og pappa er på flyttefot, og begge ser etter leiligheter som malamutene kan komme og være i :wub:

  • Like 3
Skrevet

Jeg henta min første helt egen valp da jeg var 19, hadde da en voksen fra før som jeg fikk av foreldrene mine mens jeg bodde hjemme. Foreldrene mine var IKKE fornøyde med valpekjøpet og mamma var fæl på å kritisere. Så ille at vi ikke snakket sammen på flere måneder. Jeg henta nr. 2 for en mnd. siden og da fortalte jeg det til foreldrene mine ganske lenge i forveien. De har skjønt at de ikke har noe de skulle ha sagt, så nå gleda de seg heller sammen med meg i stedet for å være kritiske. Nå elsker de jo begge hundene mine og jeg kommer nok ikke til å få noe særlig mer kritikk. De vet jeg kan ta vare på hundene og at de har det godt.

Skrevet

Siden du ikke bor hjemme, klarer å ta vare på de dyrene du tar til deg og har fra før ser jeg ikke problemet :) En venninne (tro hun faktisk har bruker her inne også) holdt en ekstra hest sjult for foreldrene i flere år, og de tok det fint når de fikk vite det :lol: Jeg blir nok å skaffe en hund til etterhvert. Akkurat når vet jeg ikke men så lenge jeg bor hjemme en del på sommeren er det greit at foreldrene mine er ok med flere hunder. Utenom det hadde jeg ikke brydd men om hva de hadde sakt om jeg skaffet meg en, to eller tre til :) Sent fra min D6603 via Tapatalk

  • Like 1
Skrevet

Folkens, jeg synes det kan være greit å tenke litt gjennom HVORFOR folk rundt "bryr" seg med hvor mange hunder en har, jeg. Om det er fordi de bare ikke liker hunder og ikke skjønner hva en "skal" med en til, så er det jo ikke noe å ta innover seg. Men om det bunner ut i omsorg, og personen det gjelder trenger en del oppfølging sjøl enten av emosjonell eller praktisk art, så skjønner jeg godt at foreldre eller andre nære har noen tanker om hvor lurt det er å skaffe enda en valp. Selvsagt også dersom det påvirker familieliv.

Og tenk litt på dyrevelferden: Hvor mange enkeltpersoner (som ikke driver med hundekjøring :P) klarer å gi en haug med hunder det hver enkelt fortjener? Det er lett å begynne å hamstre dyr om en ikke er på det beste stedet i livet sjøl...

  • Like 13
Skrevet

Så lenge man bor for seg selv og klarer å ta vare på seg selv og dyra tenker jeg at verken foreldre eller andre har en døyt med hvor mange hunder man har eller ikke har. :) Og dersom de bryr seg likevel så hadde jeg glatt oversett det. Bor man hjemme eller er avhengig av hjelp på andre måter, så skjønner jeg at de kan blande seg inn, men med mindre det er tilfelle så hadde jeg ikke tenkt noe over det. :)

  • Like 1
Skrevet

Jeg møtte veldig mye motstand når jeg skulle kjøpe Kuma. Jeg fortalte de at jeg skulle ha hund en gamg de besøkte meg i Budapest - det ble en lang kveld med mye frustrasjon og irritasjon fra alle parter. De bekymret seg mye, men jeg vet jo hvor gjennomtenkt det var og kunne legge fram budsjett og det ene og det andre. Deres eneste argument etterhvert ble "men det er jo så mye jobb".

Et år etter og fram til i dag så får jeg melding fra modern om at "nå sku jeg hatt Kuma i Tromsø så jeg kunne gådd mer på ski" og det var hun som foreslo at han skulle komme opp noen uker før meg for å slippe unna pollenet.

Når jeg sku få nr 2 var det mer "jeg skal få en hund til". De hadde samme bekymringer som forrige gang, men det er jo jobben deres å bekymre seg for meg (sånn litt på spissen) og motstanden var mye svakere enn forrige gang. Vi er ingen hundefamilie, så trur egentøig de bare trengte å se at det ikke er så mye jobb som de trudde.

Også tenkte jeg at jeg er da f meg voksen og trenger jo ikke deres "blessing" foe slike ting

Skrevet

Haha, må innrømme at det er litt greit å se at det er flere med foreldre som bryr seg/legger seg opp i hundeholdet selv om man er voksen. De bryr seg jo bare og de fleste er jo bare bekymret for om vi klarer det/om det blir for mye, etc. :) Jeg bare sier det når vi skal ha ny hund. Som regel fører det til mange bekymra kommentarer, men de pleier bli glade i hundene her allikevel. Og som voksen og med mitt eget liv så er det faktisk mitt valg. Så jeg har valgt å tenke det er fint at de bryr seg om meg.

  • Like 1
Skrevet

Jeg har samme greia, men her går det også litt på rase. Sitter jeg og ser på valper av små raser, så er mamma fornøyd og pappa skeptisk. Ser jeg på hunder av store raser, er mamma skeptisk og pappa fornøyd :lol:

Men sist jeg gjorde litt mer alvor av det og faktisk sto på valpeliste(sheltie), var begge veldig spente og håpte på at det ble valp :P

Skrevet

Jeg skjønner at jeg er heldig. Familien min har alltid støttet meg selv om jeg vet de til tider nok har vært litt oppgitt. Hundene er alltid velkomne overalt med unntak hos min farmor, der er det ikke lov med andre enn Venus. Hun er veldig glad i hundene og har alltid med seg noe godt til dem når hun besøker meg, men hun orker ikke sikkel og så mye hår i sitt eget hjem og det er helt ok. Nye firbeinte familiemedlemmer er alltid blitt mottatt med begeistring og gratulasjoner.

Men. Uansett hva andre måtte mene og si, så er mitt hundehold mitt valg, mitt liv, min avgjørelse. Hadde ikke familien min akseptert hundene så hadde jeg nok blitt ganske muggen.

Skrevet

Folkens, jeg synes det kan være greit å tenke litt gjennom HVORFOR folk rundt "bryr" seg med hvor mange hunder en har, jeg. Om det er fordi de bare ikke liker hunder og ikke skjønner hva en "skal" med en til, så er det jo ikke noe å ta innover seg. Men om det bunner ut i omsorg, og personen det gjelder trenger en del oppfølging sjøl enten av emosjonell eller praktisk art, så skjønner jeg godt at foreldre eller andre nære har noen tanker om hvor lurt det er å skaffe enda en valp. Selvsagt også dersom det påvirker familieliv.

Og tenk litt på dyrevelferden: Hvor mange enkeltpersoner (som ikke driver med hundekjøring :P) klarer å gi en haug med hunder det hver enkelt fortjener? Det er lett å begynne å hamstre dyr om en ikke er på det beste stedet i livet sjøl...

Jeg er helt enig med deg. Og faktisk kunne jeg hverken hatt like mange hunder eller et kull nå i sommer om det ikke var for at kjærestemannen hjelper til og alltid er hjemme. Eller jeg KUNNE, men jeg hadde nok valgt å stoppe på 6 hunder av diverse årsaker. 6 hunder er mange det også, men når man skal kjøre et lite spann (6 er fortsatt et lite spann) så trenger man jo noen hunder. Hadde vårt liv dreid seg om fest og moro hadde vi heller ikke hatt så mange hunder. Og selv om de på ingen måte er erstatning for barn, så tviler jeg på at vi hadde valgt liten baby/unge og 2-3 valper samtidig.

Her er familien mest bekymret for det økonomiske, de spiser jo opp hundrelapper må vite ;) (i fôrkostnader)

Kanskje ikke skal rope så høyt om hva den sleden og firhjulingen jeg ønsker meg koster? :P

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...