Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby og barnetråden - 2015


Raksha
 Share

Recommended Posts

"Ge-eh?" "Ge-eh?" Gaah, de sier det hele tida! Men jeg skjønner ikke hva det betyr :lol:

Har bestemt at jeg tar de barnehageplassene. Skal fortsatt være på venteliste på de andre jeg har søkt på. Så får man håpe at vi får plass der litt fort...

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 6.7k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Daaa hopper jeg inn i gravidklubben  Lille reka bosatte seg nesten med en gang, så er 12 uker i dag, nettopp vært hos legen og hørt hjertelyd  Var også på ultralyd for halvannen uke siden og da var og

I dag ble vi foreldre til verdens nydeligeste Kaisa Etter 38 timer med rier kom endelig frøkna på 50 cm og 3120 g til verden

I dag har vi vært på ultralyd, og det kommer en liten jente hit i mars/april (termin 2/4).  Såå koselig!

Posted Images

Jordmortime hvert øyeblikk, veldig deilig at det bare tar en 5 min å spasere ned :)

Kjenner jeg er veldig spent på om han har festet seg nå!

Men må innrømne at jeg selv er overbevist om at jeg kommer til å gå skikkelig overtid.

Hvor mange uker er du nå? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

38! Og da kunne jordmor konstatere at han har festet seg og alt ellers så veldig bra ut. Da er det bare en legesjekk igjen, og så er det evt sykehus som tar over resten.

Så bra at alt så bra ut :) Ikke lenge igjen nå! Regner med at det meste er klart? :D

------

Ahh, jeg og min kjære har blitt enige om å vente 3-5 år med å starte prøvingen. Han vil være ferdig med studier (starter på bachelor til høsten), og ha stabilitet med jobb, bosted og så videre. Det er jeg forsåvidt enig i, men 3-5 år er lenge :( Jeg er jo ferdig med studier neste vår og har kunnet "opptjent" foreldrepenger om vi skulle blitt gravide nå (jobber 80 prosent, pluss sommerjobb når barnehagen er stengt). Da hadde jeg fått foreldrepenger (cirka 3000/uka) pluss fullt stipend ++, så økonomien stresser jeg ikke med :icon_redface:

Det som irriterer meg er at mannen stadig påpeker at kompiser får både barn, forloves og ja. Jeg er fullstendig klar over at vi aldri bli gift, og det er helt greit, men han trenger ikke gni deg inn heller da. Arghh :sint_01:

Jeg er derimot VELDIG klar for barn, men han er redd for å miste friheten sin og ikke være "stabil" nok. Det skjønner jeg jo, men ah, 3 år er lenge og 5 år enda lenger. Til og med da har jeg jo ikke garanti for at ting skal være stabile nok for han :hmm: Grunnen til at jeg stresser er jo på grunn av manglende eggeløsning (typ sykluser på 400 dager uten bruk av prevensjon), kranglete kropp med PCOS og jeg er redd for at muligheten til å få egne barn sakte, men sikkert, forsvinner for hvert år.. Jeg er klar over at det vil ta tid, kanskje flere år, fra vi prøver til vi blir gravide med mindre det skjer plutselig og uventet. Det tror jeg ikke han er.. Tror nok han i sin lille boble tror at det bare er å slutte på prevensjon, legge inn aksjer og så blir det baby etter første prøving. Det skjer nok ikke :ermm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De små gleder :P

Før jul var jeg vill (i mine øyne) og kjøpe en Lilleba pysj til 50%. Hørt så mye skryt av disse.

Den har vært flittig i bruk og jeg elsker den.

Men synes prisen er stiv og har ikke klart å finne noe særlig salg heller. Men nå kom jeg over den jeg aller mest ville ha og med 25% rabatt. Så da klikket jeg den hjem gitt :innocent:

Synes fortsatt prisen er stiv, nesten 400kr for en pysj. Men shit au

Og om noen lurer så er denne vakre skatten på vei hjem (og jenter kler blått :wub: )

tuva-pysj-over-sjo-og-land-lyseblaa-3261

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner deg godt. Jeg er ikke en tålmodig sjel, og 3-5 år er veldig lenge..

Jeg er bare 20 altså (snart 21), men 3-5 år er en evighet, spesielt om vi skal ha mer enn et barn (eller tvillinger) :( Vile helst vært gravid sånn typ igår jeg altså.. Også jobber jeg i barnehage med mange gravide mammaer, mange sjarmerende barn og alt som følger :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er bare 20 altså (snart 21), men 3-5 år er en evighet, spesielt om vi skal ha mer enn et barn (eller tvillinger) :( Vile helst vært gravid sånn typ igår jeg altså.. Også jobber jeg i barnehage med mange gravide mammaer, mange sjarmerende barn og alt som følger  :icon_redface:

Ja. Skjønner det!

Vi begynte å prøve da jeg var 22. Ungen ble født måneden før jeg fylte 25.

Men for de fleste går det jo lettere og ikke minst raskere da :kr

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så bra at alt så bra ut :) Ikke lenge igjen nå! Regner med at det meste er klart? :D

------

Ahh, jeg og min kjære har blitt enige om å vente 3-5 år med å starte prøvingen. Han vil være ferdig med studier (starter på bachelor til høsten), og ha stabilitet med jobb, bosted og så videre. Det er jeg forsåvidt enig i, men 3-5 år er lenge :( Jeg er jo ferdig med studier neste vår og har kunnet "opptjent" foreldrepenger om vi skulle blitt gravide nå (jobber 80 prosent, pluss sommerjobb når barnehagen er stengt). Da hadde jeg fått foreldrepenger (cirka 3000/uka) pluss fullt stipend ++, så økonomien stresser jeg ikke med :icon_redface:

Det som irriterer meg er at mannen stadig påpeker at kompiser får både barn, forloves og ja. Jeg er fullstendig klar over at vi aldri bli gift, og det er helt greit, men han trenger ikke gni deg inn heller da. Arghh :sint_01:

Jeg er derimot VELDIG klar for barn, men han er redd for å miste friheten sin og ikke være "stabil" nok. Det skjønner jeg jo, men ah, 3 år er lenge og 5 år enda lenger. Til og med da har jeg jo ikke garanti for at ting skal være stabile nok for han :hmm: Grunnen til at jeg stresser er jo på grunn av manglende eggeløsning (typ sykluser på 400 dager uten bruk av prevensjon), kranglete kropp med PCOS og jeg er redd for at muligheten til å få egne barn sakte, men sikkert, forsvinner for hvert år.. Jeg er klar over at det vil ta tid, kanskje flere år, fra vi prøver til vi blir gravide med mindre det skjer plutselig og uventet. Det tror jeg ikke han er.. Tror nok han i sin lille boble tror at det bare er å slutte på prevensjon, legge inn aksjer og så blir det baby etter første prøving. Det skjer nok ikke :ermm:

Det meste er klart ja, så nå går tiden bare til å gjøre det "enda mer" klart. Men jeg går rundt hellig overbevist om at babyen kommer 1. mai så føler jeg har skikkelig god tid, men ikke noe av det som gjenstår er noe som må være i orden. Det er liksom bare småting i huset, barnerommet er mer enn klart :)

Jeg syntes faktisk du skal ta en skikkelig alvorsprat med ham. Ta og be om at dere setter dere ned og snakker om temaet barn. Så forklarer du så saklig du kan hvordan du føler det, og hva som gjør at du syntes 3-5 år er lenge, og forklar at det fort kan ta mange år (vet ikke hvor lang tid som er reelt med "tilstanden" din, men 1-3 år er kanskje reelt?) å faktisk få det til. Forklar også at du er redd for å miste sjansen til å få egne barn i det hele tatt, og at dette er veldig viktig for deg.

Selvfølgelig skal han ikke tvinges til å prøve før han ønsker, men syntes heller ikke du skal tvinges til å måtte følge hans ønske. Det bør være mulig å kunne møtes et sted på midten, kanskje dere kan begynne å prøve om et år eller to?

Ellers kan jeg glatt si at samboer her ikke var sånn kjempegira, ja han ville ha barn, men kunne sikkert ventet 3 år. Jeg var akkurat ferdig med P-stav og sa at jeg tok den ut og kunne prøve p-piller en periode men ga klar beskjed om at jeg er dårlig på å huske å ta dem i tide. Jeg innså at jeg virkelig ikke klarte å ta dem jevnlig, så jeg sa at nå slutter jeg på pillen, så får du stå for prevensjonen (altså kondomer) og det var visst ikke så viktig for ham allikevel (kjøpte aldri kondomer, og avsto heller ikke fra meg ;)).

Med andre ord var han nok egentlig klar, men ikke klar for å innse det helt selv.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er bare 20 altså (snart 21), men 3-5 år er en evighet, spesielt om vi skal ha mer enn et barn (eller tvillinger) :( Vile helst vært gravid sånn typ igår jeg altså.. Også jobber jeg i barnehage med mange gravide mammaer, mange sjarmerende barn og alt som følger :icon_redface:

Hvor gammel er han?

Sorry, men 20 er UNGT. Du er kanskje klar, men er han under 30 skjønner jeg godt at han vil vente :P

Jeg er sjeleglad for at jeg ikke hadde barn i de tidlige 20 årene, faktisk var jeg samboende med pappaen til A da også ( :P ) og når jeg tenker på alt som har skjedd i mellomtiden og utviklingen jeg har hatt som person er jeg veldig glad jeg ventet.

For noen passer det sikkert å bli foreldre tidlig, men jeg synes ikke du skal forvente det av typen din. Dere har GOD tid..

Og livet blir helt annerledes med barn.

Mer enn man kan forestille seg.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor gammel er han?

Sorry, men 20 er UNGT. Du er kanskje klar, men er han under 30 skjønner jeg godt at han vil vente :P

Jeg er sjeleglad for at jeg ikke hadde barn i de tidlige 20 årene, faktisk var jeg samboende med pappaen til A da også ( :P ) og når jeg tenker på alt som har skjedd i mellomtiden og utviklingen jeg har hatt som person er jeg veldig glad jeg ventet.

For noen passer det sikkert å bli foreldre tidlig, men jeg synes ikke du skal forvente det av typen din. Dere har GOD tid..

Og livet blir helt annerledes med barn.

Mer enn man kan forestille seg.

Min er under 30 (akkurat fylt 27), men guri så glad han er for at han skal bli pappa, selvom han ikke følte seg helt klar når jeg kuttet ut pillen.

Nei man skal ikke forvente at han vil ha barn i morgen, men man burde kunne forvente å ha en dialog sammen der begges ønsker kommer frem og taes hensyn til. Det er spesielt å være 20 og allerede vite at det vil kunne ta lang tid å lage barn, og med årene så kan sjansen forsvinne helt. Da har man ikke nødvendigvis GOD tid... og føler nok tvertimot at man har dårlig tid (noe jeg forstår veldig godt).

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var klar fra jeg fylte 18 :P men samboer var tydelig på at vi skulle vente, vente til det året jeg fylte 25 med å prøve. Det var mange lange år! Og gjorde det jo ikke bedre av SA heller. (Og at de ene etter de andre fikk barn, og noen helt tilfeldig etter ons og uplanlagte...)

MEN når vi begynte prøvingen ordentlig er jeg innmari glad for at vi faktisk ventet. For jeg har utviklet meg og vokst mye disse årene. Jeg trodde jo at jeg var ferdig voksen når jeg var 18-19-20, men årene fra 24 til 26 utviklet jeg meg masse. Og tidspunktet vi fikk frøkna på nå var perfekt i forhold til det meste egentlig.

Vet vi alle er ulike altså. Men jeg var der du var @AbsoluteEntertainer , med lang "ventetid" og veldig klar. Men når der faktisk var tiden og det skulle skje skjønte jeg at det faktisk var da jeg virkelig var klar, og ikke mnbst vi var klare som er par.

Men snakk ordentlig om det en gang til, og legg frem alt dette rundt pcos. Sånn at han skjønner hva det er og hva det kan gjøre mot dette med å få barn.

Har du snakket med lege/gu om pcos og det å få barn?

:hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min er under 30 (akkurat fylt 27), men guri så glad han er for at han skal bli pappa, selvom han ikke følte seg helt klar når jeg kuttet ut pillen.

Nei man skal ikke forvente at han vil ha barn i morgen, men man burde kunne forvente å ha en dialog sammen der begges ønsker kommer frem og taes hensyn til. Det er spesielt å være 20 og allerede vite at det vil kunne ta lang tid å lage barn, og med årene så kan sjansen forsvinne helt. Da har man ikke nødvendigvis GOD tid... og føler nok tvertimot at man har dårlig tid (noe jeg forstår veldig godt).

Mam skal uansett være forberedt på at man kan sitte med en baby 9 mnd etter prevensjons-kutt og jeg forstår helt ærlig fryktelig godt at en ung mann gjerne vil vente noen år. Veldig godt..

Jeg forstår @Absolute Entertainer også forsåvidt, men jeg tror det vil gjøre vondt verre å presse på. Jeg har kjent flere menn i den alderen som hadde fått totalt panikk enn de som hadde gitt etter..

Forståelig nok i mine øyne.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når man har pcos er det ingen grunn til å vente. Sånn er det bare. Å vente til man er tretti kan være litt risky faktisk.

Jeg er 35 og har prøvd i noen år. Det blir IKKE lettere. Så selv om tjue er ungt så er det ikke SÅ ungt!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er 21 med PCOS og høyst sannsynlig bakoverliggende livmor (Aka, kan være vanskelig å få barn), men jeg stresser absolutt ikke. PCOS er ikke en sykdom, men en tilstand ifølge min gyn og man kan bli kvitt det. (EDIT: såvidt jeg forsto det i hvert fall) (Hun var MEGET klar på å presiserer dette med tilstand vs sykdom)
Jeg var også der når jeg var 18 at jeg var SÅ klar for å få barn, ville helst ha hatt det igår faktisk. Jeg er fremdeles verpesyk, men på langt nær i så stor grad. Men så er jeg jo veldig, veldig klar på at det ikke passer inn i vårt liv akkurat nå. Leiligheten vi bor i er langt fra optimal, psyken min må bli bedre og økonomien min må stabiliseres før det er aktuelt. I tillegg har jeg en mann som liker friheten sin og vil ha den i flere år. (Og det vil jeg også forsåvidt)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er bare 20 altså (snart 21), men 3-5 år er en evighet, spesielt om vi skal ha mer enn et barn (eller tvillinger) :( Vile helst vært gravid sånn typ igår jeg altså.. Også jobber jeg i barnehage med mange gravide mammaer, mange sjarmerende barn og alt som følger :icon_redface:

Har du hatt samtaler med gynekolog angående dette? Fertiliteten med PCOS varierer jo hele tiden iforhold til hormoner osv. Synes du burde ta en ordentlig samtale med gynekologen og få kartlagt dette godt. Jeg skjønner deg utrolig godt, for jeg var i nøyaktig samme situasjon som deg da jeg var 20. Ta gjerne med kjæresten din sånn at han får høre det du hører. Man har en tendens til å bli selektiv i informasjonen man husker i etterkant når man har litt panikk og tenker værst mulig scenario hele tiden.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mam skal uansett være forberedt på at man kan sitte med en baby 9 mnd etter prevensjons-kutt og jeg forstår helt ærlig fryktelig godt at en ung mann gjerne vil vente noen år. Veldig godt..

Jeg forstår @Absolute Entertainer også forsåvidt, men jeg tror det vil gjøre vondt verre å presse på. Jeg har kjent flere menn i den alderen som hadde fått totalt panikk enn de som hadde gitt etter..

Forståelig nok i mine øyne.

Det er jeg helt enig i, og som jeg skriver så er det ingen som skal tvinges til å få barn. Men jeg syntes da virkelig hun skal få lov til å snakke med ham og fremme sine følelser og bli hørt :) (det er jo forskjell på at han hører hennes synspunkter, og det å bli presset til å få barn).

Jeg skrev om mitt tilfelle der jeg ga "ansvaret" for prevensjon til ham, ettersom det var det lille pushet som skulle til. Bare for å vise at selvom en mann sier han ikke er klar, så er det mulig at man er mer klar enn som så. Men jeg hadde forstått det om han da hadde valgt å benytte seg av prevensjon, og ønsket å vente noen år. Det var derfor jeg ikke presset ham til noe, men la valget i hans hender.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Mud Han er 24, og jeg skjønner godt at han vil vente (selv om det var han som først sa at han ville ha barn, for å senere ombestemme seg). Som @MorBilly presiserer så er det godt mulig jeg ikke har så god tid som man skulle tro, og sist jeg var hos gyn sa hun at jeg bør vurdere barn før fylte 30. Jeg har få egg, med mange cyster rundt begge eggestokkene og ingen eggløsning - ergo dårlig kombinasjon. Og ja, jeg vet at et liv med barn blir helt annerledes enn hva jeg hadde forestilt, og at det er hans rett å ville vente. Jeg lufter bare min frustrasjon over hvorvidt kroppen min vil klare det den dagen han faktisk er klar eller om det er for sent. Det er vel hovedbeskymringen min oppi det hele. At jeg vil ha barn, og "har vært klar" i flere år er ikke grunnen til at det er vanskelig. Det faktum at jeg er usikker på om vi får det til, og hvor lang tid det tar er verre. Jeg vil ikke sitte der i 30-årene uten barn, sint på meg selv.

@SiriEveline Vi snakket om det nå - etter å ha skrevet her inne, så knakk jeg litt sammen. Føler på en måte at vi fikk luftet ut litt, men samtidig at han ikke 100 prosent forstår meg og mine tanker rundt dette. Han er litt "ikke beskymre deg" og "ta det som det kommer" fyr. OG SÅNN ER IKKE JEG :P Jeg blir lett stresset når jeg mister kontrollen, og her har jeg 0 kontroll over situasjonen. Mine ønsker ang barn skal ikke trumfe hans, men det er viktig for meg at vi forstår hverandre. Han presses ikke til noe, men det skaper selvfølgelig frustrasjon utover hva han mener er nødvendig.

@Fillerya @Krilo Jeg har snakket litt med lege og gynokolog, men skal tilbake til legen nå i april for veiledning og for å snakke om veien videre. I tillegg prøver jeg å legge om kostholdet for å holde PCOS i sjakk på best måte, og gjør dette nærmest utelukkende for å bedre sjansen til å få barn naturlig (og det er mannen veldig klar over).

@Rocket Nei, det er ingen sykdom, men en tilstand som gjør det vanskelig å leve med når det f.eks. kommer til graviditet og normal hormonfunksjon. Jeg har sjeldent eller aldri eggløsning samt mange cyster - dette uavhengig av kosthold og hva jeg selv gjør for å unngå dette. Det er ikke en livsstilssykdom. Og ja, jeg forstår både deg og mannen din. Og min egen, forsåvidt. Det er ikke det det går på.

------

Jeg er litt usikker på hva jeg skal si når jeg er hos legen. For min del hadde det vært lettere om jeg fikk hentet ut egg og lagt på frys nå, for da stresser jeg mindre (vil jeg tro) og har alltid liggende om det skulle bli tomt. Allerede 12 år gammel (første GU) hadde jeg kjempe lavt med egg, og det er jo også en stressfaktor. Tenkte sette inn p-stav om dette er greit for legen. Bruker nå nuvaring, men fungerer dårlig. Skal snakke litt med mannen om at vi kan ta praten ordentlig når p-staven da igjen skal taes ut. Da har jeg jobbet fulltid 2 år etter studier, og ting er kanskje litt mer klart. Håper jo så klart han kanskje er klar da, men om han ikke er det har vi ihvertfall en "frist" hvor vi må snakke om dette på nytt og ta nye valg om tidspunkt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hørtes ut som det er godt dere prater om det, kanskje ta han med på neste legetime? Så kan han ihvertfall få høre informasjonen fra en lege.

Og om det går an å legge egg på frys, så ville jeg kanskje gått for det, om så bare for at du skal kunne slappe av :) Ikke godt med stress/uro i kroppen på noen måte :)

Og så vil jeg bare gi deg en god klem!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Håper du får mulighet til å ta ut egg :) Er absolutt noe jeg selv vil gjøre om tilstanden forverrer seg hos meg etterhvert, og jeg får mulighet til det. Aner ikke hvilke regler som er rundt slikt, men man får vel fryst egg/sperm når man får kreft som rammer reproduksjonsorganene f.eks? Og PCOS kan jo være like ødeleggende for fertiliteten hos noen, så man burde jo virkelig få den muligheten om man ønsker den synes jeg. Koster vel kanskje noe å oppbevare? Men det er vel mer enn verdt det for de det er aktuelt for uansett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hørtes ut som det er godt dere prater om det, kanskje ta han med på neste legetime? Så kan han ihvertfall få høre informasjonen fra en lege.

Og om det går an å legge egg på frys, så ville jeg kanskje gått for det, om så bare for at du skal kunne slappe av :) Ikke godt med stress/uro i kroppen på noen måte :)

Og så vil jeg bare gi deg en god klem!

Ja, tenker ta han med. Kanskje han får et annet syn på det :) Ja, skal spørre om det går an, for tror det hadde hjulpet mye på psyken min!

Takk, og takk igjen for mange gode innspill :) Og masse lykke til de neste ukene! 26. april er forøvrig en greit dato å komme på, just sayin' :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Håper du får mulighet til å ta ut egg :) Er absolutt noe jeg selv vil gjøre om tilstanden forverrer seg hos meg etterhvert, og jeg får mulighet til det. Aner ikke hvilke regler som er rundt slikt, men man får vel fryst egg/sperm når man får kreft som rammer reproduksjonsorganene f.eks? Og PCOS kan jo være like ødeleggende for fertiliteten hos noen, så man burde jo virkelig få den muligheten om man ønsker den synes jeg. Koster vel kanskje noe å oppbevare? Men det er vel mer enn verdt det for de det er aktuelt for uansett.

Jeg er ikke helt sikker, ikke lest meg opp så mye rundt det ennå. Men håper at legen vil forstå mitt ønske og prøve ihvertfall å få det til :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Absolute Entertainer jeg forstår veldig godt dine tanker og at du er stresset.

For å bli veldig personlig på et åpent forum, jeg fikk sjokk da jeg i en alder av 28 år fikk beskjed om at jeg var nesten tom for egg og var i ferd med å komme i overgangsalderen.
Vi hadde prøvd i over ett år på egenhånd uten å lykkes, og siden vi hadde hatt to "ups" før selv med prevensjon begynte jeg å ane ugler i mosen. (forøvrig endte det med en sen SA på den første og dødfødsel på den andre) Barneønsket var veldig sterkt, så jeg kontaktet lege som henviste oss til fertilitetsklinikk. Det viste prøvene at jeg som sagt var nesten tom for egg. Fikk beskjed om at dersom vi ville bli foreldre så måtte vi sette i gang med homonbehandlig og egguttak NÅ, og selv da kunne de ikke garantere at de fikk ut egg.

Heldigvis for oss så klaffet det på første innsett, og gullet er straks åtte måneder og gjør mamma'n sin svett med sine påfunn :wub:

Men det jeg skulle frem til er at det kan kanskje være en god ide å snakke med legen din, og eventuelt få henvisning til fertilitetsklinikk hvor dere kan legge en litt mer langsiktig plan, om feks fryse ned egg i påvente av at dere skal bli klare :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...