Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby og barnetråden - 2015


Raksha
 Share

Recommended Posts

Det er veldig mange som ser ned på planlagt keisersnitt. Så det handler mye om det også.

Jeg tror mødre i Norge får god informasjon om hva konsekvensene er, og jeg er ganske sikker på at det er et fåtall av dem som ønsker planlagt keisersnitt som velger dette fordi de tror det er en enkel løsning (dette spinner tilbake på det med å se ned på planlagt keisersnitt). Risikovurderingen man blir presentert for på forhånd er også en samlet risiko for alle snitt, altså vil jeg da påstå at de meget godt vet hva konsekvensene kan være. I de fleste tilfeller er heldigvis både vaginal fødsel og planlagt keisersnitt forbundet med lav risiko, begge med sine fordeler og ulemper. :)

Hastesnitt er forøvrig forbundet med høyere risiko, så det er jo mange som også lurer på hvorfor det ofte ventes til det lengste (ref: med mindre det står om liv) med å utføre keisersnitt?

Jeg ser i hvert fall ikke ned på de som ønsker keisersnitt, selv om det ikke er aktuelt her med mindre det faktisk er nødvendig. Før forrige fødsel var det flere som spurte meg om jeg virkelig var sikker på at jeg ønsket å føde vaginalt, fordi de syntes det var så lettvint at ungen kom ut ved hjelp av keisersnitt. Så det er nok en del som mener at det er Quick fix, altså.

Det med å vente "for lenge" kan man jo spørre ekspertene om. De er ulike, og mange har helt ulike meninger. Da E ble født, var det mye som tydet på at de burde ha satt igang tiltak tidligere. Tang, vakuum eller keisersnitt. Når jeg ser på fødeavdelingen el liknende programmer, så ser jeg at de ofte er raske med å få ut babyen dersom den viser tegn til å ikke ha det bra. Under fødselen sist, så ble det gjort ekstremt mange tabber som kunne ha ført til at liv gikk tapt. Derfor er jeg usikker på hvor jeg vil føde denne gangen. Nå skal jeg, samboeren og gynekologen som fulgte meg sist også lage en plan for denne fødselen slik at det samme ikke skjer igjen. For meg er det viktig å unngå keisersnitt så langt det lar seg gjøre, noe en del utrolig nok har meninger om... Med den kompetansen jeg har fått av å jobbe på nyfødt intensiv så vet jeg en del om hvilke risikoer vaginal fødsel og keisersnitt har, og unngår det hvis jeg kan :)

Skriver ikke dette for å skremme noen. Engasjerer meg bare veldig, og etter vår opplevelse så tenker jeg ofte det verste. Det går helt fint i de aller aller fleste tilfellene, både med mor og barn :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 6.7k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Daaa hopper jeg inn i gravidklubben  Lille reka bosatte seg nesten med en gang, så er 12 uker i dag, nettopp vært hos legen og hørt hjertelyd  Var også på ultralyd for halvannen uke siden og da var og

I dag ble vi foreldre til verdens nydeligeste Kaisa Etter 38 timer med rier kom endelig frøkna på 50 cm og 3120 g til verden

I dag har vi vært på ultralyd, og det kommer en liten jente hit i mars/april (termin 2/4).  Såå koselig!

Posted Images

Hvilken vanntemp er kaldeste det er "greit" å ta med barn i? Må sjekke den lokale svømmehallen om den er brukanes, men mener de satte ned vanntempen der fordi enkelte klaget på at det var for varmt.

Du må nesten bare se an hvordan hun reagerer. Prøv hjemme først og se hva hun godtar. Evt reis i bassenget og prøv. Men er det et barnebasseng så er det jo ikke iskaldt. Husk å holde så mye som mulig av kroppen under vann, det er kaldt å bli holdt over vannet. Og hold henne i bevegelse :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det KAN godt hende at hormonene dine ødelegger litt for deg, men de jeg kjenner som begynner å jobbe igjen kort tid etter fødselen sier det går greit når de først kommer i gang.

Er det viktig for karrieren din hadde jeg ikke grublet på det overhodet. Som sagt : det eneste som sannsynligvis kan kludde det til er hormonene

Selvfølgelig kan du begynne å jobbe igjen og selvfølgelig er det greit at du er borte noen døgn. Spesielt hvis far og barn har mulighet til å komme innom.

I Norge er vi bortskjemt med lang permisjon, i mange andre land er ungene i babycare før de er 4 mnd og det blir ofte folk av de også. Ditt barn har pappaen sin der. Den andre med hovedomsorg. .

Han er helt sikkert kapabel til å gi barnet alt det trenger av trygghet og omsorg, de fleste menn er det når de får muligheten. Bare sørg for å ikke gjøre han passifisert ved å overvåke og rette på alt han gjør slik jeg ser sånn ca 90% av mødre holder på i månedene før.

Det er ingen som stusser et sekund på fedre som reiser i ukesvis i jobbsammenheng når ungen er så liten...

Dere gjør selvfølgelig det som passer dere, uavhengig av hva vi synes. Men jeg gikk på en "smell" av ting jeg ikke hadde sett for meg.. Feks den store trangen til nærhet hele tiden av babyen. Hun var 3 Mnd før hun sov i en vogn.. Eller hvor mye melk jeg hadde - hele tiden! Nå er hun straks 1 år, og når jeg kommer hjem etter full dag, har jeg slik melkespreng at det spruter til alle kanter hvis man løsner på bh'n.. Og da har det blitt bedre, i starten hadde jeg melkespreng hele tiden :P eller at hun skulle bli så avhengig av meg. Det var en periode jeg knapt kunne gå ut og lufte hundene uten henne, uten skriking hele tiden.. Jeg trodde også at jeg skulle kjede meg, men i starten så gikk det greit ved at jeg strikket litt, trente hund og slappet av. Siste halvdel hadde jeg ikke tid til å kjede meg, for da var hun allerede begynt p være overalt.. I dag er vi glad hvis vi kan si vi har hatt en kjedelig dag :lol:

Men det også sies at M har nok vært noget krevende og aktiv i forhold til mange andre barn, ser jeg. Spesielt til å egentlig ikke ha noen "problemer" som feks kolikk.. Hadde hun vært en baby som kunne sove i vogn eller lignende, så kan det godt hende at jeg hadde hatt et annet syn på ting. Man blir jo litt farget av situasjonen man selv er i. Men jeg kjenner at 1 års fri var riktig for oss :)

Jeg tror forskning sier at de ser ingen forskjeller når foreldrene begynner i jobb igjen etter 8 Mnd. Men før 8 Mnd ser de forskjeller..

Og for vår del var det mange som stusset på at far i huset var så mye borte som han var. Åssen det gikk når han kom hjem og var en "fremmed" for henne osv..

Sent from my iPhone using Tapatalk

Arielle.(får ikke til å quote på telef.) Siden du er plaget med bekkensmerter så er det også kanskje en faktor du bør ta med i permisjonsregnskapet. Er kroppen din resturiert nok så tidlig. Det kan jo ingen vite. Men har du en jobb med tunge løft, mye bevegelse, ubehagelige stillinger osv. så ta høyde for det. For min del kunne jeg aldri ha begynt i jobb så tidlig, minimalt med søvn, kropp som ikke fungerte skikkelig, barseldepresjon, samt at hele meg skrek etter babyen hvis han var borte fra meg noen timer. Men andre greier det jo, så det jan selvfølgelig gå fint for deg også.

@Krutsi, i @Arielle sitt tilfelle så skal jo pappaen være hjemme med barnet når hun jobber. Sånn mtp nærkontakten og det du nevnte.. Her har jo babyen sjansen til å bli minst like knyttet til pappaen sin som til mammaen og da blir det litt annerledes. E nektet flaske før hun var 6-7 mnd, og det gjorde selvsagt at jeg måtte være med henne hele tiden. Elsket det, men det at hun var så avhengig av puppene mine gjorde jo at hun og pappaen kanskje ikke fikk samme tilknytning som om hun hadde tatt flaske og de kunne ha vært mer alene sammen. Var bare jeg som gjaldt så lenge hun så meg.

Arielle, jeg tror det kommer til å gå fint så lenge det går som "planlagt", selv om det kan bli litt hardt for deg. Med besøk på jobben etc blir det nok bra :)

E spiste plastelina i bhg på tirsdag, og natt til onsdag kastet hun opp en gang. Jeg skylder på plastelinaen, for hun har ikke kastet opp noe mer etter det i det hele tatt. Men fordi jeg vet at omgangssyken går der nå holdt jeg henne hjemme på onsdag og i går. Planen var bhg i dag. Helt til hun fikk vannkopper i går kveld... I tillegg er Santo stresset (løpetid på Stella), piper og sutrer så mye at det er vanskelig å skulle på når det kun er masing og når han faktisk må ut. Og jeg kaster opp (garantert pga svangerskapet). Hadde vært litt lettere om jeg kunne sendt ungen i bhg, for hun er jo i helt fin form :P *sliten*

Jeg gikk på samme "smellen" som @Krutsi Jeg anser meg ikke som av den spesielt moderlige typen, og jeg er en rimelig avslappa person sånn ellers, men det behovet jeg hadde for å ha babyen i nærheten, og den følelsen av at ingen andre var like god til å ta vare på de som jeg var, det overraska meg. Så selv om jeg intellektuelt visste at jeg var en anelse irrasjonell, så var det en liten konflikt for meg allikevel. Det er noe man bør ta med i betraktningen når man planlegger hvordan man skal fordele permisjonen. En ting er hva man veit, det er ikke nødvendigvis det samme som hva man føler. Hormoner kan være ganske artig sånn.

Jeg gikk også på en hormonsmell. Det tror jeg alle gjør. Jeg lallet i babyverden i ett år.

Flere av de i barselgruppa begynte å jobbe igjen etter 4 mnd og de fortalte at de gruet seg så mye at de gråt. Men når de først begynte å jobbe og vennet seg litt til det angret de ikke.

En kollega jobbet fullt i 2 mnd 3 mnd etter at babyen var satt til verden før hun gikk ut i permisjon igjen.

Tøft med en gang, så gikk det seg fort til.

Ja, man får disse hormonene, men man behøver ikke føye seg etter de.

Jeg takker dere alle for svar og synes svar av alle varianter er bra! Det er det jeg trenger for å bestemme meg. Nå har jeg gjort det sånn at jeg er hjemme til 1. juli så tar mannen over 100% ut oktober og deretter 3 dager jobb og 2 dager hjemme til permisjonen er oppbrukt.

Hadde jeg hatt en 7-3 jobb hadde dette aldri vært aktuelt kjenner jeg men jeg har en døgnjobb og er borte 2 døgn i uken. Jeg får stort sett sove hele nettene på jobb uavbrutt også. Det vil si vi har i snitt 1bil ute på 1 oppdrag hver natt gjennom året. Vi er 2 biler og det er sjeldent jeg har opplevd å være ute på natten. Jeg har mulighet til å sove på jobb på dagen som vi alle gjør et par timer somregel. Jobben min kan være ufattelig krevende og beinhard til tider men stort sett er det ganske rolig og ikke særlig fysisk eller psykisk utmattende utenom når det først er virkelig ille og da er det somregel det også. Mannen er innstilt på at dagen og natten før jeg skal på jobb står mye på han og spesielt natten er hans ansvar og jeg kan legge meg en annen plass i huset hvis jeg må og det er ingen problem med 4 soverom. Morgenen etter jeg er ferdig på jobb kan jeg sove ut en del timer på jobb hvis natten har vært hektisk eller jeg føler for det, ellers er det hjem og hvile hvis jeg trenger det. Så er jeg hjemme 5døgn i uken og kan ta meg av prinsen så mye jeg vil. Pappaen kan komme på besøk med han også så lenge vi er på stasjonen og ikke ute på oppdrag hvis det blir hardt for meg i starten.

Pappaen er involvert fra starten av og jeg er veldig sikker på at han kommer til å bruke masse tid på sønnen sin. Jeg må huske på å la han få lov og vi begge må være påpasselige med at pappaen også gjør gir mat, steller, legger osv osv. Tror ikke det er noe problem at vi begge gjør ting men tror heller vi må passe mer på at det ikke er en ting som blir "min" greie og noe annet som blir "hans" for da kan det plutselig bli litt vanskelig når jeg ikke er her og han skal legges feks. hvis det er det jeg har pleid å gjort. Pappaen går jo gi han mat fra starten av siden jeg virkelig håper jeg får til både og amme og gi flaske. Jeg har visst melk allerede så kanskje det lover godt? :| Vil at han skal få morsmelk som er det best så satser på å amme, pumpe og gi flaske med morsmelk gjevnlig sånn at han er vandt med flasken til jeg skal jobbe. Pumping på jobb burde ikke bli noen problem. Må passe på å "kle" ekstra godt på de i tilefelle det skal lekke noe når jeg er på oppdrag så jeg slipper t-skjorte søkkbløt av melk. Det går omregel max 2timer før jeg får pumpet igjen. Somregel bare 1time så tror kanskje det burde gå eller?

Utenom det så er jeg klar over at mye uforutsett kan skje og det er derfor jeg har vært så usikker over en lang periode nå. I starten trodde jeg dette skulle gå så bra men så gikk realitet litt opp for meg og jeg har vært så usikker på om jeg får det til men nå prøver vi. Skal det blir veldig hardt for meg følelsesmessig så har jeg mulighet til å prøve meg på jobb 8-3 feks. noen dager og se hva jeg føler. Skal bekkenet krangle etter fødselen så må jeg se det an, han kan få kolikk, han kan være syk for alt vi vet osv. osv. Men jeg tror jeg må basere meg på et sundt, friskt barn og følge planen med at vi begge fordeler ting med den lille noen lunde likt sånn at han blir like glad i pappaen og det ville jeg prøvt på uansett. Flaske ville jeg også vendt han til uansett og så tar vi det der i fra men jeg er også forberedt på at ting kan skje og ting kan dukke opp og da er det bare sånn og vi får endre permisjonen tenker jeg :)

Ei jeg kjenner skal ha planlagt keisersnitt, hun mener at det er helt normalt om dagen og at det er få som fortsatt føder naturlig!? Jeg må ærlig innrømme at det er første gangen jeg hører om noen som skal ha planlagt keisersnitt, alle jeg kjenner har født naturlig eller måtte ha keisersnitt pga komplikasjoner. Trodde det måtte være ganske god grunn før man fikk planlagt keisersnitt jeg?

Normalt er det ikke med mindre det foreligger grunner for det.

Synes det er innmari rart at så mange innen helsevesen får keisersnitt (høres i hvertfall sånn ut flere steder) i mens andre ikke får ta det opp en gang nesten...

Skremmende at det er oppfattningen til folk synes jeg :blink: Jeg er selv i helsevesenet men kanskje vi som er i den prehospitale tjenesten ikke gjelder men har aldri opplevd at keisersnitt blir sett på som en lett utvei i hvert fall. At de som arbeider i helsevesenet har fordeler på enkelte vis er en selvfølge mener jeg. Det er akkurat som om elektrikeren har fordeler med sin jobb og det samme har snekkeren ++++. De får billiger materiale, bedre priser osv. De får tilgang på det de trenger gjennom jobben de også. At de som arbeider i helsevesenet får fortere operasjoner, gjennomført operasjoner som andre ikke får osv. DET er i hvert fall ikke en ting som er standeren overhode. Et sykehuse er enormt stort og de som jobber i ene enden kjenner gjerne ikke en sjel som jobber i andre enden. Jeg og flere med meg opplever ofte og bli hørt på og tatt mer alvorlig når det først er noe men det er kanskje fordi vi snakker samme "språket" og vet litt hva vi snakker om og det er lettere formidle ting begge veien når vi har utdanning i samme retning. Det er mye lettere for meg å få ting som jeg vil enn det er for elektrikermannen å få ting som han vil når vi går til legen og det er kanskje fordi at jeg vet litt mer hva jeg snakker om enn mannen? Jeg skulle lett fått grått meg til et keisersnitt hvis jeg ville og kanskje klarer vi å gråte oss til det lettere også siden legene tror vi burde vite såpass om risiko og tiden etterpå at vi aldri hadde grått oss til det hvis det ikke virkelig "trengtes"?

Ikke vet jeg men ja det finnes fordeler på små plan som at vi blir hørt mer på, trodd mer på og kanskje tatt mer med på besluttninger så lenge vi har kompetanse til det selv. Det er lettere for noen i helsevesenet enn andre men på veldig få og simple ting vil jeg si. Du for nok aldri innvilget en operasjon av et kne som du ikke har behov for. Ei heller snike i køen. Min mor fikk feks. ikke operasjon av ryggen etter prolaps selv om hun tydelig skulle hatt det og endte opp med operasjon privat og 200.000kr fattigere men i hvert fall arbeidsfør igjen og hun er i helsevesenet og som en av sjefene. Så nei det er ikke normalen at folk i helsevesenet får ting andre ikke får, i hvert fall ikke så "store og betydelige" ting. En ultralyd fra eller til hva har det og si? En sjekk av et eller annet, eller et røntgen på kort varsel og så? Det er fordeler og goder men jeg tror aldri jeg kunne gått bort på røntgen og forlangt et røngtenbilde uten videre altså. Det er nok mer de som jobber på avdeling som får små goder av det og jeg for min del synes det faktisk er respektløst og frekt å gå inn på en avdeling og spør om å få noe og bruke som argumet at jeg jobber på sykehuset. Ja det gjør jeg på min avdeling, med de jeg jobber med men ikke på andres. Jeg fikk feks. intrevenøs væske hjemme daglig og hentet nåler og alt jeg trengte på jobb og fikk mamma til å sette nålene og hang opp dryppet selv. Fordeler jeg ikke ser et problem med så får heller de som må på sykehuset eller ha hjemmehjelp gråte litt fordi det er utrettferdig..

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er du sikker på at dere må dusje babyen? Hos oss må man ikke dusje de aller minste, de er for det meste veldig rene uansett og det er som regel mange inntrykk ellers. Spør de om dere må dusje babyen :) Ellers er det supert å trene i dusjen hjemme. Både på lydene og å skru temperaturen litt ned om dere ikke allerede har gjort det (antar dere bader i 32-34 grader et sted) :)

Om to uker begynner babysvømmingen igjen her og jeg gleder meg. Spesielt til en helt ny gruppe med nyfødte babyer, det er så morsomt å få sånne foreldre på time. Spesielt pappaene. Sist var det en som utbrøt "Jeg tenkte dette ble stas, men ikke SÅ stas!", engasjerte pappaer er så koselig :ahappy:

Jeg skal spørre neste gang. Fikk nemlig beskjed om ar baby også måtte dusje før badet. Har lest og hørt flere steder at det ikke trengs.

Og så får vi trene litt hjemme på å dusje.

Vet ikke helt hva jeg hadde forventet men det var moro. Ekstra gøy å se at hun likte det også. Hun synes ikke det er så stas med bad hjemme. Men dette var jo annet og moro at mamma og pappa var med henne. Gleder meg til fortsettelsen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser overhodet ikke ned på dem som går gjennom keisersnitt. De har jo gode grunner når de får det godkjent. Jeg snakket om dem som tror det er mer lettvindt enn å.føde normalt.

(Og jeg vet at det ikke er over i det sekundet babyen er ute altså! :)

Fødsel er skremmende og jeg gruer meg veldig, men tanken på keisersnitt skremmer meg enda mer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser overhodet ikke ned på dem som går gjennom keisersnitt. De har jo gode grunner når de får det godkjent. Jeg snakket om dem som tror det er mer lettvindt enn å.føde normalt.

(Og jeg vet at det ikke er over i det sekundet babyen er ute altså! :)

Fødsel er skremmende og jeg gruer meg veldig, men tanken på keisersnitt skremmer meg enda mer.

Jeg gleder meg veldig til fødselen. Veldig mange som er opptatt av å fortelle om de skumle historiene/"en jeg kjenner opplevde at ......" Etc, men glemmer å fortelle om de fødslene som gikk helt fint. Selv om E var syk, så har jeg gledet meg til neste fødsel fra dagen hun var ute. Aldri gruet meg. Tenker at det er så mye viktigere å få frem gode opplevelser av fødselen, enn å skremme alle som skal føde. Klart, det gjør jo vondt, men ikke på langt nær så vondt som jeg hadde forberedt meg på. "Alle" prøvde jo å skremme meg i forkant.
  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns det er fint jeg, at de få som virkelig ønsker får mulighet til det. De fleste mennesker som ønsker dette har en god grunn, og man må gjennom samtaler for å få det godkjent. Syns heller det er en skremmende holdning å se ned på dem som har tatt den avgjørelsen om sin egen kropp. Det er veldig mye vi mennesker gjør i dag som er unaturlig - inkludert fødsel på sykehuset med smertelindring.

Det sies at risikoen er større for mor og barn ved keisersnitt, men disse tallene tar jo utgangspunkt i alle keisersnitt - også hastesnittene og snittene som gjøres pga sykt barn eller andre spesielle forhold. Det er risikoer knyttet til både vaginal fødsel og keisersnitt, og jeg mener mor - sammen med fagpersonell - må finne ut hva som er best for henne og barnet, enten det er varginal fødsel eller planlagt keisersnitt.

http://www.theguardian.com/politics/reality-check-with-polly-curtis/2011/nov/23/health#block-6

Det er selvfølgelig ikke slik at jeg ser ned på de som virkelig ønsker det, evt. trenger det av medisinske årsaker, det jeg syntes er skremmende er dersom holdningen endres slik at det blir normalisert å planlegge keisersnitt fordi man tror det er enklere.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er selvfølgelig ikke slik at jeg ser ned på de som virkelig ønsker det, evt. trenger det av medisinske årsaker, det jeg syntes er skremmende er dersom holdningen endres slik at det blir normalisert å planlegge keisersnitt fordi man tror det er enklere.

Enig. Men jeg tror det er mindre vanlig og vanskeligere å få keisersnitt enn det kanskje kan virke på enkelte. Jeg spurte halvseriøst om keisersnitt med nr. 2 av ulike årsaker, og det skulle veldig mye til for å få det. Men mest av alt så tror jeg nok jordmødrene på sykehuset er såpass drevne at de ikke sier blankt "nei, det kan du bare glemme", men forsøker å komme frem til en fornuftig løsning sammen med den gravide. Og den fornuftige løsningen er jo som regel å føde naturlig.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De aller fleste fødsler går jo helt greit, ikke glem det da folkens. Tenk om vi skulle grue oss til tannlegebesøk fordi vi fikk høre historien om fetteren til en på jobben som bedøvelsen ikke virket på, og så besvimte han av smerter. Sånne historier er det mange av når det gjelder fødsler, det er sjelden vi får dem servert når det gjelder andre lignende situasjoner.

Rett etter at jeg hadde født sønnen min så tenkte jeg "Jøss er han ute alt, var det ikke verre?". Jeg lå og ventet på at det skulle bli kjempetøft, og så kom han bare ploppende ut i stedet. Den andre gangen var bittelitt vondere, Sara var så nysgjerrig at hun kom tittende fram med hele ansiktet først, men det var ikke noen big deal det heller, det gikk fort og greit.

(På grunn av ansiktsfødselen hadde hun veldig stor og hoven overleppe. Det kom til å gå bort veldig raskt, sa jordmoren. Jeg tenkte mitt, svgerfaren min hadde nemlig sånn overleppe. :lol: ).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke tenkt så mye på at jeg skal gjennom en fødsel, det har vært så surrealistisk og langt frem i tid, helt til nå :P

Har gjort meg opp litt meninger rundt hvilke smertelindring jeg vil ha. Og det er det jeg har tenkt på til nå rundt selve fødselen.

Men jeg er skikkelig "redd" for om jeg kommer til å skjønne det når fødselen er i gang og når vi må ringe/dra på sykehuset :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi diskuterte litt frem og tilbake om snitt, men ble enige om å gå for vaginal forløsning. Jeg gledet meg egentlig til det, spennende å "prøve noe nytt", tenkte jeg :teehe:

Nå ble det jo akuttsnitt istedenfor, men det var en fin opplevelse det også.
Ikke ble jeg særlig hemmet heller, var oppe og gikk samme kveld, og dagen etter ruslet jeg rundt på halve sykehuset.
Fem dager etter fødsel var jeg ute og gikk tur med hundene som vanlig :) Litt ømt og stivt å reise seg den første uka, men ikke noe problem :) (verste var å rape junior de første ukene, var ikke så godt når han satte beina i såret eller sparket meg :P )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke tenkt så mye på at jeg skal gjennom en fødsel, det har vært så surrealistisk og langt frem i tid, helt til nå :P

Har gjort meg opp litt meninger rundt hvilke smertelindring jeg vil ha. Og det er det jeg har tenkt på til nå rundt selve fødselen.

Men jeg er skikkelig "redd" for om jeg kommer til å skjønne det når fødselen er i gang og når vi må ringe/dra på sykehuset :P

Jeg tipper du kommer til å skjønne det :)

Med nummer to brukte jeg et par timer på å forstå det :lol: Jeg var så skråsikker på at jeg skulle gå langt over tiden (igjen) og det var jo ikke så veldig vondt med rier, så det falt meg ikke inn at fødselen kunne være igang :icon_clapping: Med en times reisevei til sykehuset så burde jeg nok ha reagert litt før, for det ble litt travelt.

Men ang. smertelindring så ville jeg har ringt og spurt på sykehuset der du skal føde hva de tilbyr. Det er etterhvert færre sykehus som tilbyr lystgass - guds gave til fødekvinner - og det kan være en fordel å vite om på forhånd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tipper du kommer til å skjønne det :)

Med nummer to brukte jeg et par timer på å forstå det :lol: Jeg var så skråsikker på at jeg skulle gå langt over tiden (igjen) og det var jo ikke så veldig vondt med rier, så det falt meg ikke inn at fødselen kunne være igang :icon_clapping: Med en times reisevei til sykehuset så burde jeg nok ha reagert litt før, for det ble litt travelt.

Men ang. smertelindring så ville jeg har ringt og spurt på sykehuset der du skal føde hva de tilbyr. Det er etterhvert færre sykehus som tilbyr lystgass - guds gave til fødekvinner - og det kan være en fordel å vite om på forhånd.

Det sier de alle, at jeg kommer til å merke det, men jeg er skeptisk, vet jo ikke hvordan det kjennes ut :lol:

Var på omvisning i går, så fikk vite hva de tilbyr. Så satser på at det holder med lystgassen og badekar. Trenger jeg sterkere midler har de det der også. Men jeg er litt redd for slike ting :icon_redface:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg husker fra min fødsel var at jeg ble så overrasket over at man ikke fikk vondt i magen. Jeg hadde forestilt med rier som et slags mageknip. Men jeg fikk jo bare ****** vondt i ryggen, som ekstreme mensensmerter...

Nettop, er noe sånn jeg også ser for meg. At hodet ubevist har dannet seg et bilde av hvordan det skal kjennes, også kjennes det ikke sånn ut :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Var på kontroll i dag, hos indremedisiner. Møtte gynekologen som fulgte meg opp sist også i korridoren, og siden jeg ikke hadde time til ultralyd i dag så spurte han om hvordan det går. Jeg fortalte at jeg begynte på blodfortynnende for to uker siden pga notching på begge sider (økt motstand i blodkarene til livmoren), og han ble nesten sjokkert. Virket ikke som om det var spesielt vanlig å ha det på begge sider... Han sa han skulle følge nøye med på det de gangene jeg kommer til han, slik at vi kan sette i gang tiltak dersom vi ser tegn til at det ikke går så veldig bra.

Det er mange damer innom på svangerskapspoliklinikken, og han følger opp veldig mange av de. Likevel husker han navnet mitt og historien min hver gang, tar seg tid til å prate selv om jeg ikke har time hos han og det er travelt. Sånt setter jeg veldig pris på :)

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg husker fra min fødsel var at jeg ble så overrasket over at man ikke fikk vondt i magen. Jeg hadde forestilt med rier som et slags mageknip. Men jeg fikk jo bare ****** vondt i ryggen, som ekstreme mensensmerter...

Jeg fikk de nesten bare i lårene! Og litt i ryggen. Så tror det er veldig individuelt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke tenkt så mye på at jeg skal gjennom en fødsel, det har vært så surrealistisk og langt frem i tid, helt til nå :P

Har gjort meg opp litt meninger rundt hvilke smertelindring jeg vil ha. Og det er det jeg har tenkt på til nå rundt selve fødselen.

Men jeg er skikkelig "redd" for om jeg kommer til å skjønne det når fødselen er i gang og når vi må ringe/dra på sykehuset :P

:lol: det var jeg redd for og. Heldigvis gikk det fint. Men fikk beskjed om at nestegang så ringer jeg før. :lol:

Vi snakket ikke om fødselen på forhånd omtrent, jeg ville ikke, visste det var vondt og omtrent hvordan en fødsel foregår, det holdt synes jeg. Og rakk ikke den jmtimen som var satt av til snakk om det. Kom gjennom fødselen med akupunktur og i badekar.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg håper jeg får føde vaginalt. Kom akkurat på at det ikke er sikkert. Jeg har en sånn antistoffgreie som noen ganger gjør at de tar keisersnitt fordi tilstanden gir økt blødningsfare hos babyen. Noe trombocyttgreier, husker ikke hva det heter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I mitt hode er jeg knapt gravid jeg, at jeg skal føde et barn er så fjernt at jeg er rent overrasket.

Jeg føler meg liksom et skritt nærmere for hver ting om kommer i orden, men tanken om fødsel føles allikevel like fjern. Selv når det sparker i magen sliter jeg liksom litt med å virkelig tro på at jeg er gravid.

Men jeg regner med at det kommer til å gå mer og mer opp for meg, særlig etter omvisning på sykehuset.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:lol: det var jeg redd for og. Heldigvis gikk det fint. Men fikk beskjed om at nestegang så ringer jeg før. :lol:

Vi snakket ikke om fødselen på forhånd omtrent, jeg ville ikke, visste det var vondt og omtrent hvordan en fødsel foregår, det holdt synes jeg. Og rakk ikke den jmtimen som var satt av til snakk om det. Kom gjennom fødselen med akupunktur og i badekar.

Kjenner meg godt igjen i det. Er litt den "taktikken" jeg har rundt dette også. Men skal til jordmor på tirsdag, og da er det vel litt fødselprat og sånn med henne.

Også litt badekar spørsmål, tenkte ikke på å spørre om det i går, men hva hadde du på deg i karet? Vil ikke sitte splitter naken men inbiller meg at man liksom må det :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner meg godt igjen i det. Er litt den "taktikken" jeg har rundt dette også. Men skal til jordmor på tirsdag, og da er det vel litt fødselprat og sånn med henne.

Også litt badekar spørsmål, tenkte ikke på å spørre om det i går, men hva hadde du på deg i karet? Vil ikke sitte splitter naken men inbiller meg at man liksom må det :P

Var naken jeg, aner ikke hva som er standard. Jeg hadde ikke tenkt å føde i karet, men det ble nå slik da. Spør jm om det nestegang?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...