Gå til innhold
Hundesonen.no

"Stor" liten førstegangshund til barnefamilie


Enirtak
 Share

Recommended Posts

Vi er en familie på 3 som ønsker oss en hund. Vi bor i leilighet i første etasje, med liten hage/ terrasse, men godt med turområder i nærheten.

Mor (meg) jobber deltid og nattevaktstilling, og er derfor alltid hjemme på dagtid (med mindre jeg gjør småærender). Jeg har mye fri! (Jobber 4 netter, har en uke fri.)

Far har vanlig kontorjobb, og er hjemme om natten som folk flest :-)

Guttungen er 6 og går i første klasse.

Familiens ønsker:

Av flere grunner vil vi ha en relativt liten hund (bl.a fordi de fleste andre i slekta ikke er spesielt overbegeistra for hunder, så skal hunden være velkommen på besøk, er det greit at den er en "hendig" størrelse.)

Far vil ha en som ikke feller så mye hår (det er han som er flinkest til å vaske) og som kan være med på små joggeturer som han tar et par ganger i uka.

Gutten vil ha en leke og sengekamerat. Dermed er det kanskje også en fordel at den ikke feller så alt for mye pels. Og selv om barn, mitt også, selvsagt skal lære å behandle hunder pent, er det nok en fordel med en litt større og "robust" hund? Sånn 5/6-10kg? Det viktige er at den er liten i størrelsen, ikke at den veier minst mulig.

Hunden kommer til å bruke aller mest tid med meg. Og jeg vil ha en tur-venn, kosehund (gjerne med myyyyk pels), og så har jeg veldig lyst til å lære den masse kunster. Jeg har masse fritid, og er vandt med rasekatter, så pelsstell er ingen hindring. Det er naturlig for meg at dyr med pels skal bli gredd hver dag. litt klipping eller napping og sånt i ny og ne, blir bare en ny morsom erfaring. Og så elsker jeg glade hunder!

Hunden blir max hjemme alene 3-4 timer to ganger i uka (og det er i såfall på en ekstremt travel uke, f.eks hvis far jobber overtid og jeg skal følge gutten på trening).

Vi har stor slekt, og flere ganger i året er hele storfamilien samlet på hytta ( hvor resten av slekta er på nabohyttene, så folk kommer og går hele tiden) så den bør like fremmede. Den kan med fordel også tåle å gå på dagsturer i fjellet en gang i blandt.

Man blir jo veldig glad i dyrene sine, så jeg leter etter relativt friske raser.

Jeg har møtt "store" hunder som bjeffer, og små hunder som ikke gjør det, så jeg tror egentlig denslags kan trenes av, dersom man har anledning til å være konsekvent (tenker da på bjeffing når noen går forbi vinduet og slikt. siden hunden knapt nok blir alene noen gang, har vi all anledning til å stoppe det, tenker jeg. )Er det helt feil, eller bør jeg ta hensyn til det også, siden vi bor i leilighet?

Det minste med mosjon hunden vi få (på de aller travleste hverdagene) er to turer på 30minutter. Men som regel vil det bli en god del mere. Mannen jogger en time 2 ganger i uka. I tillegg vil den få en gåtur på 8km 1-2 ganger i uka (avhengig av været og hvordan jeg jobber). Om helgene er vi gjerne nesten hele dagene ute.

Det er ikke så viktig hvordan hunden ser ut, det viktigste er gemyttet. Men jeg foretrekker hunder med hår, og hunder som ikke er så altfor flattrykte i fjeset.

Ingen av oss er allergiske.

Blir glad for alle forslag!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 97
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Oi. Her var det skjedd ting. Nei, jeg har ikke egentlig tenkt å første valp som dukker opp. Derav hermetegnene rundt "i morgen". Hadde jeg VIRKELIG vært såpass ugjennomtenkt at jeg ville kjøpe "f

Du forutsetter en hel del her - at TS ikke sjekker før de kjøper valp, at de kjøper første og beste. Nå har TS også skrevet at de ønsker å besøke oppdretter og hilse på hundene, ikke sant? Og studere

Applaus til deg for å være så reflektert som du er. Jeg vil bare si en ting - selv om det er gull å ha en (god) oppdretter i nærheten er ikke det nødvendig. Alt av spørsmål og refleksjoner kan tas ove

Bjeffing kan til en viss grad styres av oppdragelse og trening, men noen raser er mer utsatt for lyd enn andre og det har med genetikk og gjøre, uavhengig av str og oppdragelse. Så det finnes helt klart noen valg som er bedre enn andre om man ikke vil ha masse lyd.

Ifht robusthet er jo bostonterrier og fransk bulldog feks fine alternativer. Store hunder i (relativt) liten kropp, greie med folk og generelt trivelige. De er jo dog flatneset og kan vell ikke sies å være blant de friskeste rasene.. Tur kan de nok være med på, men litt usikker på hvor godt en time jogging slår an, kommer nok litt an på tempo, hvorvidt hunden kan gå løs/i flexi line e.l. eller må løpe i kort bånd og selvsagt til en viss grad hva den er vant med. Tenker vell mest på fransk bulldog som er litt tyngre i kroppen, men har sett en del bostons også som ikke har den mest atletiske kroppsbygningen.. Temperatur er selvsagt også et issue da med kort snute så tåler de jo varme dårligere. Gåturer klarer alle hunder så lenge de ikke har vondt noe sted, også dagsturer/lange turer. Begge disse er helt kortpelset og dekken osv må påregnes i kaldt vær, spesielt når man skal være i ro ute.

Ellers så har man jo hunder som cavalier king charles spaniel, fine hunder, men vær obs på mye sykdom.. Tibetansk spaniel (også litt flatneset, men dog). Kleinspitz eller pomeranian, fine aktive hunder som er med på det meste, god pels til utendørsaktiviteter, kan vell ha litt lett for lyd når de blir oppgiret (det er nok mye en treningssak om man orker), de røyter nok også en del, men fordelen er at de røyter bare to ganger i året så man slipper hår hele tiden, resten av tiden detter det knapt nok av noe.. Cockerspaniel? Noe grums finnes, men ved nøye valg av oppdretter skulle man kunne få en flott familiehund. Puddel kan være noe, der får du jo litt pelsstell, og utseende er kanskje ikke for alle, men det er jo veldig allrighte hunder. Finnes også en del små terriere om det kan være deres type hund? jack russel, parson russel, cairn, fox, silky, west highland white, skye terrier, bedlington (røytefri og litt mindre "terrier" gemytt), borderterrier, evt også mini bullterrier (om man liker utseendet) og staffordshire bullterrier (om de ikke blir for store). Terriere er jo typisk stor hund i liten kropp, tøffe, uredde, masse energi, gøyale, selvstendige osv, på godt og vondt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker engelsk cocker spaniel :-) De jeg har møtt har vært svært herlige hunder som har vært godt egnet som familiehunder! Lettlærte og sosiale hunder.

Så har man dvergschnauzer. Dette er en napperase og skal slik jeg har forstått det røyte lite når de er korrekt nappet :-)

Norsk lundehund

Mittelspitz

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bischon havanaise? Australsk terrier, cairn er nevnt, border terrier om man vil ha noe med litt lengre ben?

Boston terrier, dansk/svensk gårdshund og noen av de andre nevnte rasene røyter små, korte hår som legger seg overalt. Om man vil minimere røytingen så er det nok bedre å kjøpe en hund med krøllete eller stri pels, de krever litt mer pelsstell men røyter mindre. Men om man kan lempe litt på det med pels og røyting (de røyter ikke ekstremt hele året altså) så ville dansk/svensk gårdshund ihvertfall passe perfekt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva med amerikansk cocker spaniel? Vurderte selv denne rasen før jeg kjøpte en større hund. Om du ikke tenker å drive med utstilling kan du ha hverdagsklipp på den, og du slipper at den får grener, møkk osv sittende fast i pelsen. De jeg kjenner er glade, koselige hunder som er med på det meste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så har man dvergschnauzer. Dette er en napperase og skal slik jeg har forstått det røyte lite når de er korrekt nappet :-)

DS kan muligens kanskje røyte litt om den ikke blir nappet, men det er ikke gitt at den røyter uansett.

Ellers så oppfyller den helt klart kravene til TS, men med sitt skjeggete ansikt så er det ikke alle som liker dem utseendemessig. De er i alle fall lett med på alt - joggetur, skitur, sofadyr, trening. Det er kvikke og smarte hunder, kan bjeffe noe men det kan begrenses med trening, har en sunn konstruksjon og er regnet som en frisk rase. Kan gjerne komme med mer innspill om ønskelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mellompuddel! Robust, leken, smart og klovnete hund med den mykeste pelsen som selvfølgelig ikke røyter. Mellompuddelen veier mellom 8-10 kg og er sånn sett perfekt familiestørrelse som kan håndteres av store og små. Pelsen må stelles, men så lenge det gjøres jevnlig er det mest kos og frisyren kan med fordel holdes kort og praktisk. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar alle sammen. Her var det masse flotte forslag. Noen har jeg tent på får før, og noen er nye.

Cocker og Cavalier har jeg lest har en del plager. Det skremmer meg litt. (Men jeg har vurdert begge.)

Puddel er også vurdert. Jeg elsker dem! Men er de bra med barn altså? De virker såpass spede i bygningen at jeg i grunnen hadde klassifisert dem som "mindre robuste". Gubben er ikke overbegeistra for utseendet, men jeg har såpass tro på at personlighet teller mest, at jeg tror han ville kommet over det når han lærer hunden å kjenne. (Men med lammeklipp skjønner ikke jeg hvordan man kan motstå dem.) Skal absolutt lese meg masse opp om puddel, siden såpass mange nevner denne!

Små terriere og dvergschnauzer trodde jeg kanskje var litt reserverte ovenfor fremmede? Hvis ikke, øker listen betraktelig. Både dvergschnauzer, cairn, border, og west highland white terrier har jeg også vært innom. Men har også vært redd at disse kanskje er for sta for førstegangshundeeiere? Det samme med jack russel og parson? Disse har uten tvil et utseende som ville falt mere i smak hos gubben. Jeg synes det meste har sin sjarm.

Kleinspitz, pomeranian og Shetland sheepdog er nok de rasene jeg er mest overrasket over. Særlig den siste, trodde jeg var litt nervøs. (Men jeg kan være farget av at ei barndomsvenninne hadde en slik, og den ble halvgal og måtte avlives. Men den hadde det ikke noe godt heller :-( Den ble skikkelig understimulert og vanstellt. Skal lese mer om disse også. Pomeranian tror jeg kanskje er i minste laget? Kleinspitz er tilnærmet ukjent for meg. Mer å lese!

Ellers har tankene faktisk også streifet innom de større bichonenen, som havaneser(som ble nevnt), cotton, og løwchen. De ser robuste ut, men pelsen kan spille et puss. Noen tanker om disse? Og er det veldig "slemt" å ikke barbere en løwchen, men heller bare holde den litt kortklipt over det hele?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Små terriere og dvergschnauzer trodde jeg kanskje var litt reserverte ovenfor fremmede? Hvis ikke, øker listen betraktelig. Både dvergschnauzer, cairn, border, og west highland white terrier har jeg også vært innom. Men har også vært redd at disse kanskje er for sta for førstegangshundeeiere? Det samme med jack russel og parson? Disse har uten tvil et utseende som ville falt mere i smak hos gubben. Jeg synes det meste har sin sjarm.

DS er ikke reservert, men den kan være litt uinteressert. Det gjelder i så fall de som ikke tilhører flokken, de den ikke kjenner. men de er veldig raske til å innlemme folk i flokken sin, og disse er den veldig glad i. 4 av mine valper i sommer gikk til førstegangseiere. Ja, de har møtt noen utfordringer, for de er litt egne, men så lenge man er kjent med det på forhånd så er det helt håndterbart.

Men parson og jack, og til dels border, kan vel være hakket mer utfordrende enn DS og cairn i alle fall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan for en gang skyld anbefale amerikansk cocker siden du ikke hadde noe imot litt pelsstell :) Min amerikaner klippes en gang i måneden, men hvis man ikke har noe imot litt mer pels så trengs det ikke klipping mer enn annenhver måned ;) Det enkelt nok til å gjøre selv så lenge man ikke skal på utstilling og det eneste man trenger er børste, kam og barbermaskin til hund.

Amerikaneren er ganske kompakt, tåler en trøkk, har myk pels og har visstnok mindre helseproblemer enn den engelske cockeren :) Elvis har aldri hatt noen store helseproblemer, han har trange tårekanaler så øyekrokene må tørkes ut av to ganger om dagen, i tillegg har amerikaneren hudfolder på leppene som må tørkes.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vingler veldig. Er vanskelig å bestemme seg. Akkurat nå heller jeg mot dvergschnauzer eller cairn.

Ser det er to i distriktet som har/venter dvergschnauzer-valper. Reiduns kennel, og niwigga. Noen av dere som har erfaringer med disse?

Synes egentlig de hvite dvergschnauzerne er finest, men da må de være hvite. uten brune striper rundt munnen/øynene. Er det vanskelig å unngå med hvit pels?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

cairn terrier :) Må nappes, og har ikke spesielt myk pels, men tror den kunne passet bra :)

Jeg tenkte også på puddel. Eller dvergsnauzer. Eller en av terrierne - cairnterrier feks. :)

Er cairnterrierne så glade da? Det er mulig jeg har vært veldig uheldig og møtt på noen gretne eksemplarer, men de slår meg ikke umiddelbart som veldig glade i fremmede.

Wheaten terrier tenkte jeg på. Den virker litt "mildere" enn noen av de andre terrierne. Litt stor, men allikevel en lett hund.

Mittelspitz er (stort sett) veldig trivelige og takknemlige hunder. Litt lyd, men glade når det kommer folk og sånn. Der skal man nok være nøye på oppdretter/linjer.

Dvergschnauzere har jeg veldig godt inntrykk av. Sosiale, lekne og glade hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...