Gå til innhold
Hundesonen.no

"Stor" liten førstegangshund til barnefamilie


Enirtak
 Share

Recommended Posts

Vi er en familie på 3 som ønsker oss en hund. Vi bor i leilighet i første etasje, med liten hage/ terrasse, men godt med turområder i nærheten.

Mor (meg) jobber deltid og nattevaktstilling, og er derfor alltid hjemme på dagtid (med mindre jeg gjør småærender). Jeg har mye fri! (Jobber 4 netter, har en uke fri.)

Far har vanlig kontorjobb, og er hjemme om natten som folk flest :-)

Guttungen er 6 og går i første klasse.

Familiens ønsker:

Av flere grunner vil vi ha en relativt liten hund (bl.a fordi de fleste andre i slekta ikke er spesielt overbegeistra for hunder, så skal hunden være velkommen på besøk, er det greit at den er en "hendig" størrelse.)

Far vil ha en som ikke feller så mye hår (det er han som er flinkest til å vaske) og som kan være med på små joggeturer som han tar et par ganger i uka.

Gutten vil ha en leke og sengekamerat. Dermed er det kanskje også en fordel at den ikke feller så alt for mye pels. Og selv om barn, mitt også, selvsagt skal lære å behandle hunder pent, er det nok en fordel med en litt større og "robust" hund? Sånn 5/6-10kg? Det viktige er at den er liten i størrelsen, ikke at den veier minst mulig.

Hunden kommer til å bruke aller mest tid med meg. Og jeg vil ha en tur-venn, kosehund (gjerne med myyyyk pels), og så har jeg veldig lyst til å lære den masse kunster. Jeg har masse fritid, og er vandt med rasekatter, så pelsstell er ingen hindring. Det er naturlig for meg at dyr med pels skal bli gredd hver dag. litt klipping eller napping og sånt i ny og ne, blir bare en ny morsom erfaring. Og så elsker jeg glade hunder!

Hunden blir max hjemme alene 3-4 timer to ganger i uka (og det er i såfall på en ekstremt travel uke, f.eks hvis far jobber overtid og jeg skal følge gutten på trening).

Vi har stor slekt, og flere ganger i året er hele storfamilien samlet på hytta ( hvor resten av slekta er på nabohyttene, så folk kommer og går hele tiden) så den bør like fremmede. Den kan med fordel også tåle å gå på dagsturer i fjellet en gang i blandt.

Man blir jo veldig glad i dyrene sine, så jeg leter etter relativt friske raser.

Jeg har møtt "store" hunder som bjeffer, og små hunder som ikke gjør det, så jeg tror egentlig denslags kan trenes av, dersom man har anledning til å være konsekvent (tenker da på bjeffing når noen går forbi vinduet og slikt. siden hunden knapt nok blir alene noen gang, har vi all anledning til å stoppe det, tenker jeg. )Er det helt feil, eller bør jeg ta hensyn til det også, siden vi bor i leilighet?

Det minste med mosjon hunden vi få (på de aller travleste hverdagene) er to turer på 30minutter. Men som regel vil det bli en god del mere. Mannen jogger en time 2 ganger i uka. I tillegg vil den få en gåtur på 8km 1-2 ganger i uka (avhengig av været og hvordan jeg jobber). Om helgene er vi gjerne nesten hele dagene ute.

Det er ikke så viktig hvordan hunden ser ut, det viktigste er gemyttet. Men jeg foretrekker hunder med hår, og hunder som ikke er så altfor flattrykte i fjeset.

Ingen av oss er allergiske.

Blir glad for alle forslag!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 97
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Oi. Her var det skjedd ting. Nei, jeg har ikke egentlig tenkt å første valp som dukker opp. Derav hermetegnene rundt "i morgen". Hadde jeg VIRKELIG vært såpass ugjennomtenkt at jeg ville kjøpe "f

Du forutsetter en hel del her - at TS ikke sjekker før de kjøper valp, at de kjøper første og beste. Nå har TS også skrevet at de ønsker å besøke oppdretter og hilse på hundene, ikke sant? Og studere

Applaus til deg for å være så reflektert som du er. Jeg vil bare si en ting - selv om det er gull å ha en (god) oppdretter i nærheten er ikke det nødvendig. Alt av spørsmål og refleksjoner kan tas ove

Bjeffing kan til en viss grad styres av oppdragelse og trening, men noen raser er mer utsatt for lyd enn andre og det har med genetikk og gjøre, uavhengig av str og oppdragelse. Så det finnes helt klart noen valg som er bedre enn andre om man ikke vil ha masse lyd.

Ifht robusthet er jo bostonterrier og fransk bulldog feks fine alternativer. Store hunder i (relativt) liten kropp, greie med folk og generelt trivelige. De er jo dog flatneset og kan vell ikke sies å være blant de friskeste rasene.. Tur kan de nok være med på, men litt usikker på hvor godt en time jogging slår an, kommer nok litt an på tempo, hvorvidt hunden kan gå løs/i flexi line e.l. eller må løpe i kort bånd og selvsagt til en viss grad hva den er vant med. Tenker vell mest på fransk bulldog som er litt tyngre i kroppen, men har sett en del bostons også som ikke har den mest atletiske kroppsbygningen.. Temperatur er selvsagt også et issue da med kort snute så tåler de jo varme dårligere. Gåturer klarer alle hunder så lenge de ikke har vondt noe sted, også dagsturer/lange turer. Begge disse er helt kortpelset og dekken osv må påregnes i kaldt vær, spesielt når man skal være i ro ute.

Ellers så har man jo hunder som cavalier king charles spaniel, fine hunder, men vær obs på mye sykdom.. Tibetansk spaniel (også litt flatneset, men dog). Kleinspitz eller pomeranian, fine aktive hunder som er med på det meste, god pels til utendørsaktiviteter, kan vell ha litt lett for lyd når de blir oppgiret (det er nok mye en treningssak om man orker), de røyter nok også en del, men fordelen er at de røyter bare to ganger i året så man slipper hår hele tiden, resten av tiden detter det knapt nok av noe.. Cockerspaniel? Noe grums finnes, men ved nøye valg av oppdretter skulle man kunne få en flott familiehund. Puddel kan være noe, der får du jo litt pelsstell, og utseende er kanskje ikke for alle, men det er jo veldig allrighte hunder. Finnes også en del små terriere om det kan være deres type hund? jack russel, parson russel, cairn, fox, silky, west highland white, skye terrier, bedlington (røytefri og litt mindre "terrier" gemytt), borderterrier, evt også mini bullterrier (om man liker utseendet) og staffordshire bullterrier (om de ikke blir for store). Terriere er jo typisk stor hund i liten kropp, tøffe, uredde, masse energi, gøyale, selvstendige osv, på godt og vondt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker engelsk cocker spaniel :-) De jeg har møtt har vært svært herlige hunder som har vært godt egnet som familiehunder! Lettlærte og sosiale hunder.

Så har man dvergschnauzer. Dette er en napperase og skal slik jeg har forstått det røyte lite når de er korrekt nappet :-)

Norsk lundehund

Mittelspitz

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bischon havanaise? Australsk terrier, cairn er nevnt, border terrier om man vil ha noe med litt lengre ben?

Boston terrier, dansk/svensk gårdshund og noen av de andre nevnte rasene røyter små, korte hår som legger seg overalt. Om man vil minimere røytingen så er det nok bedre å kjøpe en hund med krøllete eller stri pels, de krever litt mer pelsstell men røyter mindre. Men om man kan lempe litt på det med pels og røyting (de røyter ikke ekstremt hele året altså) så ville dansk/svensk gårdshund ihvertfall passe perfekt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva med amerikansk cocker spaniel? Vurderte selv denne rasen før jeg kjøpte en større hund. Om du ikke tenker å drive med utstilling kan du ha hverdagsklipp på den, og du slipper at den får grener, møkk osv sittende fast i pelsen. De jeg kjenner er glade, koselige hunder som er med på det meste.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så har man dvergschnauzer. Dette er en napperase og skal slik jeg har forstått det røyte lite når de er korrekt nappet :-)

DS kan muligens kanskje røyte litt om den ikke blir nappet, men det er ikke gitt at den røyter uansett.

Ellers så oppfyller den helt klart kravene til TS, men med sitt skjeggete ansikt så er det ikke alle som liker dem utseendemessig. De er i alle fall lett med på alt - joggetur, skitur, sofadyr, trening. Det er kvikke og smarte hunder, kan bjeffe noe men det kan begrenses med trening, har en sunn konstruksjon og er regnet som en frisk rase. Kan gjerne komme med mer innspill om ønskelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mellompuddel! Robust, leken, smart og klovnete hund med den mykeste pelsen som selvfølgelig ikke røyter. Mellompuddelen veier mellom 8-10 kg og er sånn sett perfekt familiestørrelse som kan håndteres av store og små. Pelsen må stelles, men så lenge det gjøres jevnlig er det mest kos og frisyren kan med fordel holdes kort og praktisk. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar alle sammen. Her var det masse flotte forslag. Noen har jeg tent på får før, og noen er nye.

Cocker og Cavalier har jeg lest har en del plager. Det skremmer meg litt. (Men jeg har vurdert begge.)

Puddel er også vurdert. Jeg elsker dem! Men er de bra med barn altså? De virker såpass spede i bygningen at jeg i grunnen hadde klassifisert dem som "mindre robuste". Gubben er ikke overbegeistra for utseendet, men jeg har såpass tro på at personlighet teller mest, at jeg tror han ville kommet over det når han lærer hunden å kjenne. (Men med lammeklipp skjønner ikke jeg hvordan man kan motstå dem.) Skal absolutt lese meg masse opp om puddel, siden såpass mange nevner denne!

Små terriere og dvergschnauzer trodde jeg kanskje var litt reserverte ovenfor fremmede? Hvis ikke, øker listen betraktelig. Både dvergschnauzer, cairn, border, og west highland white terrier har jeg også vært innom. Men har også vært redd at disse kanskje er for sta for førstegangshundeeiere? Det samme med jack russel og parson? Disse har uten tvil et utseende som ville falt mere i smak hos gubben. Jeg synes det meste har sin sjarm.

Kleinspitz, pomeranian og Shetland sheepdog er nok de rasene jeg er mest overrasket over. Særlig den siste, trodde jeg var litt nervøs. (Men jeg kan være farget av at ei barndomsvenninne hadde en slik, og den ble halvgal og måtte avlives. Men den hadde det ikke noe godt heller :-( Den ble skikkelig understimulert og vanstellt. Skal lese mer om disse også. Pomeranian tror jeg kanskje er i minste laget? Kleinspitz er tilnærmet ukjent for meg. Mer å lese!

Ellers har tankene faktisk også streifet innom de større bichonenen, som havaneser(som ble nevnt), cotton, og løwchen. De ser robuste ut, men pelsen kan spille et puss. Noen tanker om disse? Og er det veldig "slemt" å ikke barbere en løwchen, men heller bare holde den litt kortklipt over det hele?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Små terriere og dvergschnauzer trodde jeg kanskje var litt reserverte ovenfor fremmede? Hvis ikke, øker listen betraktelig. Både dvergschnauzer, cairn, border, og west highland white terrier har jeg også vært innom. Men har også vært redd at disse kanskje er for sta for førstegangshundeeiere? Det samme med jack russel og parson? Disse har uten tvil et utseende som ville falt mere i smak hos gubben. Jeg synes det meste har sin sjarm.

DS er ikke reservert, men den kan være litt uinteressert. Det gjelder i så fall de som ikke tilhører flokken, de den ikke kjenner. men de er veldig raske til å innlemme folk i flokken sin, og disse er den veldig glad i. 4 av mine valper i sommer gikk til førstegangseiere. Ja, de har møtt noen utfordringer, for de er litt egne, men så lenge man er kjent med det på forhånd så er det helt håndterbart.

Men parson og jack, og til dels border, kan vel være hakket mer utfordrende enn DS og cairn i alle fall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan for en gang skyld anbefale amerikansk cocker siden du ikke hadde noe imot litt pelsstell :) Min amerikaner klippes en gang i måneden, men hvis man ikke har noe imot litt mer pels så trengs det ikke klipping mer enn annenhver måned ;) Det enkelt nok til å gjøre selv så lenge man ikke skal på utstilling og det eneste man trenger er børste, kam og barbermaskin til hund.

Amerikaneren er ganske kompakt, tåler en trøkk, har myk pels og har visstnok mindre helseproblemer enn den engelske cockeren :) Elvis har aldri hatt noen store helseproblemer, han har trange tårekanaler så øyekrokene må tørkes ut av to ganger om dagen, i tillegg har amerikaneren hudfolder på leppene som må tørkes.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vingler veldig. Er vanskelig å bestemme seg. Akkurat nå heller jeg mot dvergschnauzer eller cairn.

Ser det er to i distriktet som har/venter dvergschnauzer-valper. Reiduns kennel, og niwigga. Noen av dere som har erfaringer med disse?

Synes egentlig de hvite dvergschnauzerne er finest, men da må de være hvite. uten brune striper rundt munnen/øynene. Er det vanskelig å unngå med hvit pels?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

cairn terrier :) Må nappes, og har ikke spesielt myk pels, men tror den kunne passet bra :)

Jeg tenkte også på puddel. Eller dvergsnauzer. Eller en av terrierne - cairnterrier feks. :)

Er cairnterrierne så glade da? Det er mulig jeg har vært veldig uheldig og møtt på noen gretne eksemplarer, men de slår meg ikke umiddelbart som veldig glade i fremmede.

Wheaten terrier tenkte jeg på. Den virker litt "mildere" enn noen av de andre terrierne. Litt stor, men allikevel en lett hund.

Mittelspitz er (stort sett) veldig trivelige og takknemlige hunder. Litt lyd, men glade når det kommer folk og sånn. Der skal man nok være nøye på oppdretter/linjer.

Dvergschnauzere har jeg veldig godt inntrykk av. Sosiale, lekne og glade hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...