Gå til innhold
Hundesonen.no

Kunne du ha avlivet hunden din selv?


Recommended Posts

  • Svar 61
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

I en nødsituasjon ja, altså hvor hunden led ekstremt. Men den situasjonen er så usannsynlig ettersom det forutsetter at det er langt til veterinær og man har våpen tilgjengelig. Vanlig "planlagt" avl

Helt enig, jeg hadde ikke klart den dårlige samvittigheten Jeg hadde aldri klart å avlive hunden min planlagt, men dersom hun fikk en skade som hun led veldig av og vi var langt borte fra hjelp s

Samme som dette.

Skrevet

Nei.

Men jeg ser ikke noe problem med at andre gjør det, så lenge det er på en human måte (f.eks skyting hvor personen som skyter har kunnskap og erfaring nok til å kunne gjøre det på en human måte).

Skrevet

De færreste av oss går rundt med skytevåpen, men alikevel ferdes mye ute i skog og mark. Det kan skje ting, for eksempel hunden faller utenfor et fjell og blir skadet, og blir så ille skadet at man ikke klarer å skal " ta i den". (for å bære den) Jeg vet oppriktig ikke hva jeg skulle ha gjort. Den eneste måten jeg kunne ha tatt livet av et annet dyr, må være en pistol, helt på kloss hold. Men pistol har de færreste.. Jeg tenker på den filmen med Will Smith som lever alene i den storbyen med schæferen sin (husker ikke filmnavnet). Der måtte han ta livet av hunden med egne hender. For meg ville det vært umulig!

Nei, huff dette var ikke en særlig hyggelig tråd. Men jeg tenker jo tanken iblant. Hva gjør man. Med mennesker har man alltid hjelp. Man kan ringe å få helikopter osv, snakke med noen på telefonen hvis man ikke vet hva man skal gjøre. Med hundene er man alene. Litt ekkelt å tenke på egentlig!

Jeg er også redd for å kjøre på et dyr på veien, slik at det ligger der skadet og jeg kan jo ikke gjøre noe! :( Man kan ringe politiet ja, for å f hjelp hos viltnemda, men det kan lett ta lang tid før de kommer. Skulle gjerne hatt en pistol liggende i bilen!

Skrevet

Håper ingen noen gang trenger å komme i en situasjon hvor tanken streifer en. Been there, done that... :( Nå ordnet det seg jo for oss, vi fikk tak i veterinær selv om det var klokken 04-05 en søndags morgen.)

Men huff for en følelse. Å stå med hunden din i hendene, som er så skadet at du ikke vet om hun blir å klare det... Og om hun har så vondt at hun burde få slippe.

Skrevet

Mtp at jeg ikke dreper annet enn mygg (og en og annen edderkopp) og bruker forstyrrende mye tid på å redde padder ut av veien, så kan jeg trygt konkludere med at jeg aldri ville klart å sette ei sprøyte sjøl eller skyte min egen hund.

Jeg har faktisk tenkt tanken et par ganger, da vi ofte er på tur langt fra folk og jeg har en hund som er såpass klønete at hun godt kan komme til å kveste seg alvorlig en dag. Jeg ville aldri risikert at et barmhjertighetsdrap ikke skulle funka, sånn at jeg i realiteten bare skada henne mer (lite skytevåpen og kniver i sekken min), så jeg hadde nok bare båret tilbake til sivilisasjonen. :(

Skrevet

Det føler jeg ikke at jeg har kunnskapen til nei. Ikke har jeg håndtert skytevåpen, kniver bruker jeg ikke til annet enn matlaging og spising og boltepistol har jeg kun sett blitt brukt 1 gang på sau. Ikke har jeg særlig styrke for øyeblikket heller. (på mitt mest utrente ever for øyeblikket) Følelsesmessig så absolutt ikke nei, jeg hadde nok mistet hode i en nødsituasjon. Fælt nok å avlive gamle kattene hos dyrelegen gitt, selv om det var nødvendig der og da.
Sambo har slaktet kanin i oppveksten så han kunne nok fått til en noenlunde human avlivning i en nødsituasjon regner jeg med.

Jeg går dog ikke utenfor alfarvei enn så lenge, så en dyrelege eller skytter vil forhåpentligvis være innen rimelighetens grenser distansemessig.

Skrevet

Ja. I en nødssituasjon. Jeg er rimelig sikker på at jeg hadde vært i stand til å gjøre det i et planlagt tilfelle også, men nå har jeg personer i omgangskretsen som jeg vet kan gjøre det så det ville vært uaktuelt å sette meg selv i en slik situasjon. Med mindre det var et nødstilfelle som sagt.

Skrevet

Mannen min er aktiv konkurranseskytter, og da tiden kom for å avlive hunden vår, ville han gjøre det selv. Jeg var imot det, og prøvde å hindre at han gjorde det, for jeg visste han kom til å slite med det. Mn han var fast bestemt på å gjøre det sånn. Hunden hadde skrekk for veterinærer, og ville blitt stresset om vi tok han med dit, så det ville ikke vært en god situasjon for hunden, selv om vi ble spart for å avlive selv. Mannen valgte å dra opp i skogen, gi hunden kjøttdeig, og skyte han der.

Det gikk fort og raskt, og hunden ante ikke hva som kom. Han døde lykkelig mens han spiste kjøttdeig, for å si det sånn. Men mannen min slet med det et år etterpå, med nakkesmerter og tanker. Selv to år etter er det vondt å snakke om både hunden generelt og det som skjedde da. Den opplevelsen unner jeg ingen! Jeg har aldri sett mannen så "liten", nedslått og trist som da han kom hjem den gangen. Men han ville spare hunden for en siste dårlig opplevelse, og han ville spare meg for å dra til veterinæren også, og heller ta på seg den byrden selv. Hunden var hans "baby", og han sa at det føltes som å ta livet av barnet sitt eller en nær slektning.

Han er en mann som bærer ut humler, edderkopper og sånt heller enn å slå dem ihjel. Og han går ikke på jakt, fordi han ikke liker å ta livet av dyr. Likevel skjøt han hunden sin. Han elsket den hunden, og han gjorde det for å spare han for en siste dårlig opplevelse, selv om han visste at han ville slite med det lenge etter.

Jeg anbefaler absolutt ikke dette videre. Det hadde så stor innvirkning på mannen min og hans helse, at det ikke er tilrådelig. Han tok på seg byrden med å gjøre det, både for min og hundens del, men jeg skulle ønske at han ikke gjorde det i det hele tatt. Det har vært ufattelig tungt for han. Han har selv sagt at han ikke gjør det flere ganger, og det er jeg enig i.

Skrevet

Som i en planlagt avliving, nei, det ville jeg aldri ha gjort. Jeg er ingen jeger, og selv om jeg studerer veterinærmedisin, ville jeg ikke ha avlivet min egen hund.

I en nødsituasjon der hunden var så skadet at livet ikke kan reddes, så ja, da ville jeg har gjort det jeg kunne for å ende lidelsen raskest mulig, men jeg ville nok ha vært ganske traumatisert etterpå.

Jeg har vært i en situasjon der jeg måtte kutte hodet av et lam under fødsel, fordi det var alt for stort og vi hadde ikke sjans til å få det ut. Søya var helt blå bak, og lammet hadde allerede brukket begge frambeina i fødselen. Vi hadde holdt på i over tre timer, og det var ikke noe håp om å få lammet ut i live, og der og da måtte vi ta en beslutning om at vi måtte redde søya. Alle jeg har diskutert hendelsen med sier at det høres helt forjævlig ut og at de aldri kunne ha gjort det, men der og da var det det eneste riktige, og jeg har ikke vært plaget av hendelsen i ettertid.

Skrevet

De færreste av oss går rundt med skytevåpen, men alikevel ferdes mye ute i skog og mark. Det kan skje ting, for eksempel hunden faller utenfor et fjell og blir skadet, og blir så ille skadet at man ikke klarer å skal " ta i den". (for å bære den) Jeg vet oppriktig ikke hva jeg skulle ha gjort. Den eneste måten jeg kunne ha tatt livet av et annet dyr, må være en pistol, helt på kloss hold. Men pistol har de færreste.. Jeg tenker på den filmen med Will Smith som lever alene i den storbyen med schæferen sin (husker ikke filmnavnet). Der måtte han ta livet av hunden med egne hender. For meg ville det vært umulig!

Nei, huff dette var ikke en særlig hyggelig tråd. Men jeg tenker jo tanken iblant. Hva gjør man. Med mennesker har man alltid hjelp. Man kan ringe å få helikopter osv, snakke med noen på telefonen hvis man ikke vet hva man skal gjøre. Med hundene er man alene. Litt ekkelt å tenke på egentlig!

Jeg er også redd for å kjøre på et dyr på veien, slik at det ligger der skadet og jeg kan jo ikke gjøre noe! :( Man kan ringe politiet ja, for å f hjelp hos viltnemda, men det kan lett ta lang tid før de kommer. Skulle gjerne hatt en pistol liggende i bilen!

I am legend heter filmen(veldig kjedelig film btw). Hadde jeg tatt livet av min hund ?. Det vet jeg ikke før jeg hadde vært i situvasjonen der hunden led veldig og hadde hatt det bedre død. Jeg vil aldri planlagt å avlive hunden min nei. Mye pga jeg har ikke har skutt våpen noe særlig. Så det i seg selv er grunnen til at jeg ikke ville planlagt det da det hadde vært mye verre å bomme . Da en kunne gjort saken mye verre. Skal en skyte skal en være så sikker på å treffe at hunden ikke lider.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...