Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3 2.0


Recommended Posts

Skrevet

Mine to var gode venner så vidt jeg kan huske, unntatt den vanlige, delvis godmodige søskenkranglingen selvfølgelig. Men sønnen hadde sin helt egne måte å vise sin kjærlighet på. Husker for eksempel en gang han bant tau rundt Sara og satte seg på henne og prompa, jeg tror det var en kjærlighetserklæring, men vil ikke råde noen til å kopiere den. En annen gang hang han henne opp i et dørhåndtak så hun ikke klarte å røre seg.

  • Like 7
  • Svar 9.3k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Da var vi blitt foreldre Lillegutt kom til verden klokken 11.45 i formiddag etter en litt dramatisk fødsel som endte i akuttsnitt. Han veier 3580 gram, er 49 cm lang og selvsagt helt perfekt Mor,

Siden nærmeste familie nå er informert så får jeg snike meg sånn litt småoffisielt inn her

03:22 kom verdens skjønneste tass. Han fikk det veldig travelt på slutten og kom ut med superheltarmen først. Veldig effektiv og grei fødsel. Lystgassen var noe drit, ble bare kvalm og svimmel, så da

Posted Images

Skrevet

Mine to var gode venner så vidt jeg kan huske, unntatt den vanlige, delvis godmodige søskenkranglingen selvfølgelig. Men sønnen hadde sin helt egne måte å vise sin kjærlighet på. Husker for eksempel en gang han bant tau rundt Sara og satte seg på henne og prompa, jeg tror det var en kjærlighetserklæring, men vil ikke råde noen til å kopiere den. En annen gang hang han henne opp i et dørhåndtak så hun ikke klarte å røre seg.

:lol: :lol:

Skrevet

3,5 mellom meg og bror, og vi var veldig gode venner (selvsagt kranglet vi - men det gjør alle) frem til bror ble tenåring, da hadde vi en periode der vi ikke tålte trynet på hverandre, den varte til vi begge flyttet ut. Etter det har vi vært gode venner stort sett.

Men ser jo vennepar av mamma som vi hadde mye med å gjøre, gutt og jente med samme aldersforskjell, og der var det hat fra dag en. Vet ikke hvaslags forhold de har i dag da.

Ser jo svigersøstrene her og, de går ikke over ens, de har vel null kontakt med hverandre om de ikke tilfeldigvis er hjemme her samtidig. Der er det 3 år mellom.

Tror det er veldig avhengig av personligheter rett og slett. Og etterhvert livserfaring og verdisyn.

  • Like 1
Skrevet

Jeg pleide å smøre inn tannbørstene til søstrene mine med såpe. På lekeplassen en gang når jeg hang i stanga (for det gjør man) så kom hun og dro ned buksa og trusa mi, rett foran alle de andre barna. Jeg døde.

En gang stod jeg i andre etasje og tittet ned på min søster som satt i trappen og pratet i telefonen. Helt impulsivt spyttet jeg på hodet hennes. Jeg kastet en stor stein rett i bakhodet (!!) hennes en gang, helt uten provokasjon.

De to siste var med godsøster. Størstesøster turte jeg ikke gjøre så mye mot, hun var litt uforutsigbar. Jeg kalte henne hore en gang da, for det var det absolutt styggeste ordet jeg visste, og angret veldig, veldig fort.

  • Like 5
Skrevet

Jeg pleide å smøre inn tannbørstene til søstrene mine med såpe. På lekeplassen en gang når jeg hang i stanga (for det gjør man) så kom hun og dro ned buksa og trusa mi, rett foran alle de andre barna. Jeg døde.

En gang stod jeg i andre etasje og tittet ned på min søster som satt i trappen og pratet i telefonen. Helt impulsivt spyttet jeg på hodet hennes. Jeg kastet en stor stein rett i bakhodet (!) hennes en gang, helt uten provokasjon.

De to siste var med godsøster. Størstesøster turte jeg ikke gjøre så mye mot, hun var litt uforutsigbar. Jeg kalte henne hore en gang da, for det var det absolutt styggeste ordet jeg visste, og angret veldig, veldig fort.

:lol: Og allikevel maser alle i det uendelige om hvor mye søsken får ut av å ha hverandre (misforstå meg rett, jeg tror mange får det også, altså :P ).

  • Like 2
Skrevet

Jeg har en lillebror som er 19 mnd yngre enn meg. Vi hadde et veldig fint forhold :aww: "E ikke hent dukken min til meg! Den som ligger på kjøkkenet..." * E sprang alt han kunne for å hente den til meg* :whistle::whistle::thumbsup:

  • Like 4
Skrevet

Jeg og storesøster klarte kunststykket å være bitre uvenner fra jeg poppet ut av mamma ( kødder ikke, hun dyttet meg tilmed ned trappa når jeg var baby, heldigvis lå jeg i vogn :lol: ) til jeg flyttet ut 15 år senere :P

Det er et år i mellom oss. Stakkars mamma :lol:

Men vi lærte begge å kjempe for vår sak da. Det skal vi ha...

Jeg og lillesøs er bestevenner fortsatt. Vi skjønner hverandre bedre rett og slett.

Høres ut som meg og min storesøster (18mnd eldre). Bitre fiender helt til hun begynte på folkehøyskole, da snakket vi på tlf så ofte vi bare kunne. Husker pappa bare ristet på hodet og lurte på hva som hadde skjedd. :lol: Hun er min beste venninne den dag i dag. Hun ringte meg i går fordi det var så lenge siden vi hadde pratet.... det var lørdag :aww::)

  • Like 1
Skrevet

:lol: Og allikevel maser alle i det uendelige om hvor mye søsken får ut av å ha hverandre (misforstå meg rett, jeg tror mange får det også, altså :P ).

Jeg setter enorm pris på min ene søster. Hun har gjort en stor forskjell i livet mitt. Den andre har jeg så lite til felles med, og lite kontakt med, pluss at hun var ganske slem da jeg var liten. Jeg er glad i henne, det er ikke det, men jeg tror ikke vi tilfører livene til hverandre med så mye om du skjønner?

Jeg tror det er en crapshoot, så man bør bare få så mange unger som man klarer å betjene og har lyst på. :D

  • Like 2
Skrevet

Jeg har en lillebror som er 19 mnd yngre enn meg. Vi hadde et veldig fint forhold :aww: "E ikke hent dukken min til meg! Den som ligger på kjøkkenet..." * E sprang alt han kunne for å hente den til meg* :whistle::whistle::thumbsup:

Det klarer jeg virkelig ikke å se for meg :lol:

Jeg setter enorm pris på min ene søster. Hun har gjort en stor forskjell i livet mitt. Den andre har jeg så lite til felles med, og lite kontakt med, pluss at hun var ganske slem da jeg var liten. Jeg er glad i henne, det er ikke det, men jeg tror ikke vi tilfører livene til hverandre med så mye om du skjønner?

Jeg tror det er en crapshoot, så man bør bare få så mange unger som man klarer å betjene og har lyst på. :D

Ja, jeg skjønner veldig godt. Og jeg kan ikke se for meg at det er noe annet enn tilfeldigheter hele greia, hva slags barn man får med hvilken personlighet. Noen ganger klaffer det, andre ikke.

  • Like 2
Skrevet

OT, men crapshoot? Jeg er ikke så inne i engelske formuleringer og sånt jeg. :ahappy:

Å kaste terninger. :)

Den der engelsken er en ordentlig uvane jeg har. Har prøvd å kvitte meg med den i mange herrans år, men det er fortsatt under arbeid. (Jeg hadde SÅ lyst til å skrive work in progress der, du aner ikke! :lol: )

  • Like 3
Skrevet

Kan forresten si at tråden inspirerte meg til å ringe min søster og fortelle henne hvilken forskjell hun gjorde i livet mitt. Alt var fryktelig tungt, jeg var for liten til å ha noen verktøy og jeg trengte noen som mest så var det bare hun som var der. Fikk skravla i en god time vi nå! Takk for det, jenter. :)

  • Like 10
Skrevet

:lol: Og allikevel maser alle i det uendelige om hvor mye søsken får ut av å ha hverandre (misforstå meg rett, jeg tror mange får det også, altså :P ).

Tenker jeg også. Jeg tror det viktigste er å føle hva man selv vil og ikke presset fra omverden om at en må ha søsken.

Jeg har et godt forhold til broren min.

  • Like 1
Skrevet

Jeg har et veldig godt forhold til min lillebror (8 år yngre) selvom vi ikke har så mye kontakt. De to eldre har jeg av å på godt forholdt til :P ( 7år og 12 år eldre).

Skrevet

Tenker jeg også. Jeg tror det viktigste er å føle hva man selv vil og ikke presset fra omverden om at en må ha søsken.

Jeg har et godt forhold til broren min.

Helt enig. Det aller, aller viktigste må da uansett være at folk ikke får flere unger enn de har kapasitet til å følge opp og gi det de trenger her i verden.

Skrevet

Angående søsken så er dette litt morsomt, jeg kan ikke HUSKE min søster fra jeg var liten (hun er 7 år eldre enn meg) Hun eksisterte liksom bare ikke :lol: Altså, jeg husker jo at hun VAR der, men ikke noe mellom oss. Mens min bror var HELTEN over alle HELTER, selvsagt, når jeg var 12-13 og han 17-18, kranglet vi så busta føk men vi ble alltid venner igjen.. Jeg kan ikke huske noen gode opplevelser med min søster før jeg var 15-16 :lol: Vi hadde bare ikke interesse for hverandre i det heletatt. Hun syns jeg var en bebrillet liten bollete drittunge av en attpåklatt, og jeg syns hun var en utgammal kjip kjerring :lol:

Jeg kan huske at jeg alltid heiet på broderen når de slåss.. Og en gang kastet han henne ned trappen så hun fikk hjernerystelse og bristet håndleddet..(det var litt fortjent, siden hun bet han i låret så han blødde som en sil) Da heiet jeg på broderen, og lappet sammen søs når broderen ikke så det :lol:

Den dag idag snakker jeg mest med min søster, men det har nok mye å si med at vi begge har hund. Har ett godt forhold til broderen også, men ikke på samme nivå.. Noe som er forståelig, siden søs og jeg har samme interesse.

  • Like 1
Skrevet

Hver gang A maser etter søsken tenker jeg på meg og storesøster *plystre*

Etter første uken med en redusert mor utviklet ungen seg til å bli så atal at jeg nesten fikk fnatt. Det er jo helt normalt, mamma var ikke seg selv og mamma klarte ikke å følge opp oppdragelsen. A innehar jo noen fantastiske egenskaper for sin egen del ( jernvilje, for å si det mildt... ) , men det gjør det jo noget mer strevsomt å oppdra han. Nei, han kan ikke avledes. Nei, det hjelper ikke å finne på noe morsomt og å være søt og snill og hyggelig. Flere har prøvd , alle har feilet grovt og sett forundret på at ungen viser de fingeren ( ikke bokstavelig da..) .

Han er bare ikke sånn alltid søt og snill og grei unge, han må ha tydelige regler og ting må ha konsekvenser som følges opp. Hvis ikke eskalerer det kjapt og han gir seg ALDRI!

I hvertfall : jeg så jo at det sklei ut ( når ungen ut av det blå spytter på deg og kaller deg for bæsjemamma og bare ler når du blir sint skjønner man fort det) og satte meg ned og forbedte han på at uansett hvor sliten jeg er så er det slutt på sånt NÅ! Ethvert tilløp til stygge ord, slag etc mot meg eller andre vil bli straffet med time out eller fjerning av goder.

Uten unntak.

Og vet dere hva? Det virket? Helt siden den samtalen har det gått greit! Ingen store krangler, bare et slag ( med et flagg som ble konfiskert på sekundet) , han har ikke kalt meg dum en gang :|

Bare etter å ha forberedt han på det liksom? Wtf! Han vokser!

  • Like 7
Skrevet

Så koselig å lese om søskenmimring :) Jeg og lillebror (4 års mellomrom) hadde mye glede i hverandre mens vi var små. Altså, vi krangla så busta føyk stort sett hver eneste dag, men jeg husker mest av de studene hvor vi lekte sammen, hadde overnatting på hverandres rom, så filmer sammen når vi var syke og hjemme fra skolen osv.

I dag er vi 23 og 19 år gamle og jeg setter bare enormt pris på broren min, kranglingen stoppet et par år før jeg flyttet hjemmefra :teehe:

Som jeg sa i konfimasjonstalen til han: "Når vi spurte mamma hva hun ønsket seg til jul og bursdag når vi var yngre var svaret ALLTID "Snille barn." Nå de siste par åra har hun faktisk begynt å ønskse seg ting, det kan ikke bety noe annet enn at vi har blitt snille barn!"

Skrevet

"We thougt we were giving him a playmate, but what we gave him was an Arch enemy." :ahappy:

Jeg og søsteren min beit hverandre, klorte hverandre, helte melk i hodet på hverandre osv. Men hadde også noen fantastiske rolleleker innimellom. Men jeg bestemte at det var bare min bamse som kunne fly :lol:
Et år imellom så vi hadde også noen felles venner. Tror noen ganger feilen ble at vi gikk litt for mye oppå hverandre, begge gikk på ridning, kor osv sammen. Åhh det verste som kunne skje; trøtt og forsovet seg, har dårlig tid, du tar i baddøren som er stengt, også er det hun som er der inne! *grøss*


Brødrene mine er endel yngre og de har alltid vært best i hele verden. :wub:


Skrevet

Plutselig sov ungen 2.5 timer i strekk! I vogn! Mamman får jo angst og hjertebank og alt som er og måtte ut og sjekke at alt var bra og til slutt sette vogna i gangen for å ha kortere vei. Når ungen MAKS sover 30 min alene/stillestående vogn, så blir 2,5 timer veeeeeeeeeeldig lenge. :lol:

  • Like 1
Skrevet

Jeg har to storebrødre som er 5 og 8 år eldre enn meg. Før jeg ble født, så hadde min eldste bror fått seg rattkjelke, som han yngste ville prøve. Det var greit sa han eldste, men han måtte vente litt. Han minste hadde bare et rumpeakebrett eller noe annet lite. Da de hadde kommet nederst i bakken fikk yngstemann låne akebrettet. Opp bakken, bare. På toppen ville eldstemann ha det tilbake og akte ned igjen, også gjentok de det noen ganger.. Han yngste fikk ikke låne rattkjelken ned, men dro det opp (ganske tungt for en på rundt 4 år), mens eldstemann bar med seg det lille akebrettet... :lol:

  • Like 1
Skrevet

Veldig interessant å lese søskendiskusjonen her. Jeg tror at søsken som kjenner deg ut og inn er blant de menneskene som har muligheten til å stå deg nærmest, samtidig som de har muligheten til å såre deg dypest. Nettopp fordi de (som oftest) kjenner deg så godt.

  • Like 2
Skrevet

Bror (11 år eldre) var den kuleste, beste, morsomste og mest fantastiske personen jeg visste om da jeg var yngre. Han har alltid vært skikkelig flink med barn (det speiler seg enormt i Pernille bl.a.), og tok meg med på masse hele tiden. Om det så var å gå eller kjøre en tur bare for å gå eller kjøre, gå på jakt, begynne med konkurranseskyting, jeg var med på alt. Ingen var bedre enn han :D Og jeg er fortsatt veldig veldig glad i han, selv om vi nå er ganske så ulike i flere grunnleggende ting. Han bor i eget hus på gården til mamma og pappa, så vi sees jo ganske så ofte.

Søster (8 år eldre) hadde jeg ikke noe godt forhold til før..tja.. 15årsalderen kanskje? Nå er vi veldig gode venner og har ofte kontakt, finner på mye sammen når vi først møtes og sånn :) Jeg er glad jeg ikke ble gutt da, for hun sa til mamma mens hun gikk gravid med meg at om jeg ble en gutt så skulle jeg sendes til Afrika :lol: Bare synd jeg ble en guttejente hun manipulerte og kranglet med konstant i 15 år :P Hadde ikke forundret meg om mamma vurderte å gi oss bort et par ganger :lol:

Skrevet

H var med en kompis hjem fra barnehagen i dag for første gang. I helgen hadde han ordentlig kompisovernatting også for første gang. Helt rart hvor stor han har blitt. De gjør så store hopp føler jeg. Poof! Og plutselig er et kapittel av livet lagt bak ham som vi aldri får tilbake. Fint og trist.

  • Like 4
Skrevet

Jeg trodde jeg var relativt aktiv og grei form gjennom svangerskapet med tanke på muskler og slikt.. Men kjenner jo nå at kroppen er jo helt ødelagt :P blir jo stiv og støl av "ingenting" :P

Ingen fortalte meg om den siden heller :P

Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Like 3
Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...