Den store baby(og barne)tråden <3 2.0

[ida]

Ååå, lille Jaran

[Mari]

Så aldersforskjell tror jeg ikke har så mye å si på hvor godt forhold unger får, kjemi og personlighetsmatch er mye mer avgjørende.

Det tror jeg er veldig riktig. Jeg ser fint for meg H som Sophia der altså.

Men det vil garantert bedre seg over tid, tenk når Jaran lærer seg å prate og Sophia ser hvor lett små barn er å manipulere? Den mellomperioden før Jaran blir smart nok til å ane ugler i mosen blir nok fantastisk! Og da har han garantert blitt gammel nok til å sparke litt mer fra seg også.

Jeg har en kollega med to sønner 2 år fra hverandre. De krangler hele tiden. Det er helt j** sier hun, men ler litt også heldigvis. Hun kan ikke forlate de alene et sekund. Mens min venninnes barn hvor det er 1,5 år mellom, er så perlevenner at det er helt sykt. Hun sier at det er mye lettere for henne å ha to enn en, mye lettere. Det er flaks eller uflaks det der.

[Ganzie]

Da bytter jeg offisielt status fra lurker til fullverdig medlem av tråden! Jeg er 15 uker på vei, og venter en liten krabat uti august

Gratulerer

Da skal vi ha samtidig, da

[Aya]

Min kjære bestevenninne var på UL i går og skal ha en liten gutt. EN GUTT! Sååå gøy Jeg gleder meg til å ta han med på jakt og vise han alt det fantastiske som finnes i skogen ... Kongler og fugler og dyrespor og bær!

[Guest 2ne]

Forholdet mellom mine to har ikke forandret seg til det bedre, snarere tvert i mot, de er bare tidvis venner. Det har vært bedre i år, men så ser de bare hverandre en gang i måneden også, så jeg antar han savner oss, selv om han ikke sier det De blir 20 og 17 år i år, jeg tror ikke de kommer til å bli nære venner noen gang.

Lillebroren min og jeg er tette i alder, det er 18 mnd mellom oss, og vi er egentlig ganske like, men har et grunnleggende forskjellig verdisyn (og veldig forskjellig livserfaring), så vi går ikke sånn kjempegodt overens vi heller, sånn til tross for at alle som kjenner oss begge syns det er rart, i og med at vi er like. Vi hang mye sammen som små, men etterhvert så har vi utviklet oss i så forskjellige retninger at vi ikke engang henger sammen sammen med de felles vennene vi har. Det bare går ikke. Det bør kanskje nevnes at både brodern og jeg har blitt noen skikkelige særinger som voksne

[Mari]

4 år mellom meg og min ene søster. Vi er og har alltid vært veldig gode venner.

[Mud]

Jeg og storesøster klarte kunststykket å være bitre uvenner fra jeg poppet ut av mamma ( kødder ikke, hun dyttet meg tilmed ned trappa når jeg var baby, heldigvis lå jeg i vogn ) til jeg flyttet ut 15 år senere

Det er et år i mellom oss. Stakkars mamma

Men vi lærte begge å kjempe for vår sak da. Det skal vi ha...

Jeg og lillesøs er bestevenner fortsatt. Vi skjønner hverandre bedre rett og slett.

[Symra&Pippin]

Mine to var gode venner så vidt jeg kan huske, unntatt den vanlige, delvis godmodige søskenkranglingen selvfølgelig. Men sønnen hadde sin helt egne måte å vise sin kjærlighet på. Husker for eksempel en gang han bant tau rundt Sara og satte seg på henne og prompa, jeg tror det var en kjærlighetserklæring, men vil ikke råde noen til å kopiere den. En annen gang hang han henne opp i et dørhåndtak så hun ikke klarte å røre seg.

[Mud]

Mine to var gode venner så vidt jeg kan huske, unntatt den vanlige, delvis godmodige søskenkranglingen selvfølgelig. Men sønnen hadde sin helt egne måte å vise sin kjærlighet på. Husker for eksempel en gang han bant tau rundt Sara og satte seg på henne og prompa, jeg tror det var en kjærlighetserklæring, men vil ikke råde noen til å kopiere den. En annen gang hang han henne opp i et dørhåndtak så hun ikke klarte å røre seg.

:lol:

[Raksha]

3,5 mellom meg og bror, og vi var veldig gode venner (selvsagt kranglet vi - men det gjør alle) frem til bror ble tenåring, da hadde vi en periode der vi ikke tålte trynet på hverandre, den varte til vi begge flyttet ut. Etter det har vi vært gode venner stort sett.

Men ser jo vennepar av mamma som vi hadde mye med å gjøre, gutt og jente med samme aldersforskjell, og der var det hat fra dag en. Vet ikke hvaslags forhold de har i dag da.

Ser jo svigersøstrene her og, de går ikke over ens, de har vel null kontakt med hverandre om de ikke tilfeldigvis er hjemme her samtidig. Der er det 3 år mellom.

Tror det er veldig avhengig av personligheter rett og slett. Og etterhvert livserfaring og verdisyn.

[Mari]

Jeg pleide å smøre inn tannbørstene til søstrene mine med såpe. På lekeplassen en gang når jeg hang i stanga (for det gjør man) så kom hun og dro ned buksa og trusa mi, rett foran alle de andre barna. Jeg døde.

En gang stod jeg i andre etasje og tittet ned på min søster som satt i trappen og pratet i telefonen. Helt impulsivt spyttet jeg på hodet hennes. Jeg kastet en stor stein rett i bakhodet (!!) hennes en gang, helt uten provokasjon.

De to siste var med godsøster. Størstesøster turte jeg ikke gjøre så mye mot, hun var litt uforutsigbar. Jeg kalte henne hore en gang da, for det var det absolutt styggeste ordet jeg visste, og angret veldig, veldig fort.

[soelvd]

Jeg pleide å smøre inn tannbørstene til søstrene mine med såpe. På lekeplassen en gang når jeg hang i stanga (for det gjør man) så kom hun og dro ned buksa og trusa mi, rett foran alle de andre barna. Jeg døde.

En gang stod jeg i andre etasje og tittet ned på min søster som satt i trappen og pratet i telefonen. Helt impulsivt spyttet jeg på hodet hennes. Jeg kastet en stor stein rett i bakhodet (!) hennes en gang, helt uten provokasjon.

De to siste var med godsøster. Størstesøster turte jeg ikke gjøre så mye mot, hun var litt uforutsigbar. Jeg kalte henne hore en gang da, for det var det absolutt styggeste ordet jeg visste, og angret veldig, veldig fort.

Og allikevel maser alle i det uendelige om hvor mye søsken får ut av å ha hverandre (misforstå meg rett, jeg tror mange får det også, altså ).

[Marthe]

Jeg har en lillebror som er 19 mnd yngre enn meg. Vi hadde et veldig fint forhold "E ikke hent dukken min til meg! Den som ligger på kjøkkenet..." * E sprang alt han kunne for å hente den til meg*

[Malinka]

Jeg og storesøster klarte kunststykket å være bitre uvenner fra jeg poppet ut av mamma ( kødder ikke, hun dyttet meg tilmed ned trappa når jeg var baby, heldigvis lå jeg i vogn ) til jeg flyttet ut 15 år senere

Det er et år i mellom oss. Stakkars mamma

Men vi lærte begge å kjempe for vår sak da. Det skal vi ha...

Jeg og lillesøs er bestevenner fortsatt. Vi skjønner hverandre bedre rett og slett.

Høres ut som meg og min storesøster (18mnd eldre). Bitre fiender helt til hun begynte på folkehøyskole, da snakket vi på tlf så ofte vi bare kunne. Husker pappa bare ristet på hodet og lurte på hva som hadde skjedd. Hun er min beste venninne den dag i dag. Hun ringte meg i går fordi det var så lenge siden vi hadde pratet.... det var lørdag

[Mari]

Og allikevel maser alle i det uendelige om hvor mye søsken får ut av å ha hverandre (misforstå meg rett, jeg tror mange får det også, altså ).

Jeg setter enorm pris på min ene søster. Hun har gjort en stor forskjell i livet mitt. Den andre har jeg så lite til felles med, og lite kontakt med, pluss at hun var ganske slem da jeg var liten. Jeg er glad i henne, det er ikke det, men jeg tror ikke vi tilfører livene til hverandre med så mye om du skjønner?

Jeg tror det er en crapshoot, så man bør bare få så mange unger som man klarer å betjene og har lyst på.

[soelvd]

Jeg har en lillebror som er 19 mnd yngre enn meg. Vi hadde et veldig fint forhold "E ikke hent dukken min til meg! Den som ligger på kjøkkenet..." * E sprang alt han kunne for å hente den til meg*

Det klarer jeg virkelig ikke å se for meg

Jeg setter enorm pris på min ene søster. Hun har gjort en stor forskjell i livet mitt. Den andre har jeg så lite til felles med, og lite kontakt med, pluss at hun var ganske slem da jeg var liten. Jeg er glad i henne, det er ikke det, men jeg tror ikke vi tilfører livene til hverandre med så mye om du skjønner?

Jeg tror det er en crapshoot, så man bør bare få så mange unger som man klarer å betjene og har lyst på.

Ja, jeg skjønner veldig godt. Og jeg kan ikke se for meg at det er noe annet enn tilfeldigheter hele greia, hva slags barn man får med hvilken personlighet. Noen ganger klaffer det, andre ikke.

[madam mim]

Jeg setter enorm pris på min ene søster. Hun har gjort en stor forskjell i livet mitt. Den andre har jeg så lite til felles med, og lite kontakt med, pluss at hun var ganske slem da jeg var liten. Jeg er glad i henne, det er ikke det, men jeg tror ikke vi tilfører livene til hverandre med så mye om du skjønner?

Jeg tror det er en crapshoot, så man bør bare få så mange unger som man klarer å betjene og har lyst på.

OT, men crapshoot? Jeg er ikke så inne i engelske formuleringer og sånt jeg.

[Mari]

OT, men crapshoot? Jeg er ikke så inne i engelske formuleringer og sånt jeg.

Å kaste terninger.

Den der engelsken er en ordentlig uvane jeg har. Har prøvd å kvitte meg med den i mange herrans år, men det er fortsatt under arbeid. (Jeg hadde SÅ lyst til å skrive work in progress der, du aner ikke! )

[Mari]

Kan forresten si at tråden inspirerte meg til å ringe min søster og fortelle henne hvilken forskjell hun gjorde i livet mitt. Alt var fryktelig tungt, jeg var for liten til å ha noen verktøy og jeg trengte noen som mest så var det bare hun som var der. Fikk skravla i en god time vi nå! Takk for det, jenter.

[MonicaT]

Og allikevel maser alle i det uendelige om hvor mye søsken får ut av å ha hverandre (misforstå meg rett, jeg tror mange får det også, altså ).

Tenker jeg også. Jeg tror det viktigste er å føle hva man selv vil og ikke presset fra omverden om at en må ha søsken.

Jeg har et godt forhold til broren min.

[Kaja]

Jeg har et veldig godt forhold til min lillebror (8 år yngre) selvom vi ikke har så mye kontakt. De to eldre har jeg av å på godt forholdt til ( 7år og 12 år eldre).

[soelvd]

Tenker jeg også. Jeg tror det viktigste er å føle hva man selv vil og ikke presset fra omverden om at en må ha søsken.

Jeg har et godt forhold til broren min.

Helt enig. Det aller, aller viktigste må da uansett være at folk ikke får flere unger enn de har kapasitet til å følge opp og gi det de trenger her i verden.

[Synnikken]

Angående søsken så er dette litt morsomt, jeg kan ikke HUSKE min søster fra jeg var liten (hun er 7 år eldre enn meg) Hun eksisterte liksom bare ikke Altså, jeg husker jo at hun VAR der, men ikke noe mellom oss. Mens min bror var HELTEN over alle HELTER, selvsagt, når jeg var 12-13 og han 17-18, kranglet vi så busta føk men vi ble alltid venner igjen.. Jeg kan ikke huske noen gode opplevelser med min søster før jeg var 15-16 Vi hadde bare ikke interesse for hverandre i det heletatt. Hun syns jeg var en bebrillet liten bollete drittunge av en attpåklatt, og jeg syns hun var en utgammal kjip kjerring

Jeg kan huske at jeg alltid heiet på broderen når de slåss.. Og en gang kastet han henne ned trappen så hun fikk hjernerystelse og bristet håndleddet..(det var litt fortjent, siden hun bet han i låret så han blødde som en sil) Da heiet jeg på broderen, og lappet sammen søs når broderen ikke så det

Den dag idag snakker jeg mest med min søster, men det har nok mye å si med at vi begge har hund. Har ett godt forhold til broderen også, men ikke på samme nivå.. Noe som er forståelig, siden søs og jeg har samme interesse.

[Mud]

Hver gang A maser etter søsken tenker jeg på meg og storesøster *plystre*

Etter første uken med en redusert mor utviklet ungen seg til å bli så atal at jeg nesten fikk fnatt. Det er jo helt normalt, mamma var ikke seg selv og mamma klarte ikke å følge opp oppdragelsen. A innehar jo noen fantastiske egenskaper for sin egen del ( jernvilje, for å si det mildt... ) , men det gjør det jo noget mer strevsomt å oppdra han. Nei, han kan ikke avledes. Nei, det hjelper ikke å finne på noe morsomt og å være søt og snill og hyggelig. Flere har prøvd , alle har feilet grovt og sett forundret på at ungen viser de fingeren ( ikke bokstavelig da..) .

Han er bare ikke sånn alltid søt og snill og grei unge, han må ha tydelige regler og ting må ha konsekvenser som følges opp. Hvis ikke eskalerer det kjapt og han gir seg ALDRI!

I hvertfall : jeg så jo at det sklei ut ( når ungen ut av det blå spytter på deg og kaller deg for bæsjemamma og bare ler når du blir sint skjønner man fort det) og satte meg ned og forbedte han på at uansett hvor sliten jeg er så er det slutt på sånt NÅ! Ethvert tilløp til stygge ord, slag etc mot meg eller andre vil bli straffet med time out eller fjerning av goder.

Uten unntak.

Og vet dere hva? Det virket? Helt siden den samtalen har det gått greit! Ingen store krangler, bare et slag ( med et flagg som ble konfiskert på sekundet) , han har ikke kalt meg dum en gang

Bare etter å ha forberedt han på det liksom? Wtf! Han vokser!

[Gjest]

Så koselig å lese om søskenmimring Jeg og lillebror (4 års mellomrom) hadde mye glede i hverandre mens vi var små. Altså, vi krangla så busta føyk stort sett hver eneste dag, men jeg husker mest av de studene hvor vi lekte sammen, hadde overnatting på hverandres rom, så filmer sammen når vi var syke og hjemme fra skolen osv.

I dag er vi 23 og 19 år gamle og jeg setter bare enormt pris på broren min, kranglingen stoppet et par år før jeg flyttet hjemmefra

Som jeg sa i konfimasjonstalen til han: "Når vi spurte mamma hva hun ønsket seg til jul og bursdag når vi var yngre var svaret ALLTID "Snille barn." Nå de siste par åra har hun faktisk begynt å ønskse seg ting, det kan ikke bety noe annet enn at vi har blitt snille barn!"