Gå til innhold
Hundesonen.no

Kjøpt en rase du aldri har møtt?


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Nop. Golden er jo igrunn nesten umulig å ikke ha møtt, så der var jeg sikker. Malamute møtte jeg sjeldent før, men besøkte oppdretter 3 ganger før jeg bestemte meg i tillegg til at jeg besøkte en annen malamutekennel :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 70
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hadde aldri hørt om basenji engang før jeg dro hjem til oppdretter og så på valp. Dro tilbake dit og henta Tufani etter noen dager. (Fant annonse fra oppdretter i avisa. Ville bare ha en hund.) Flaks

Nesten. Møtte far til min første Aussie 10 minutter på en parkeringsplass i 1997, før jeg bestemte meg. 4 mnd sener kom Kipo hjem til oss, og vi har nå 8 stk hjemme (3 valper). Bl.a oldebarn til d

Ja, kjøpte en omplasseringsbikkje fra rubrikkannonse i Aftenposten. Hadde aldri møtt en bull terrier før... He had me at hello!

Jeg hadde aldri møtt en bedlington før jeg overtok Mozza fra Loke. Men jeg hadde undersøkt og lest alt jeg kom over om rasen generelt (og om Mozza spesielt :P ), så følte meg rimelig trygg på hva jeg fikk. Har ikke angra et sekund. :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde ikke møtt en eneste whippet da jeg kjøpte min første. Jeg hadde lest mye om de på nett og tenkte ut i fra det at rasen ville passe meg bra.

Jeg var ung og uerfaren og tok nok litt for lett på det. Hadde ikke gjort det samme i dag, jeg har jo funnet ut at whippet ikke er drømmerasen min og det blir ikke flere. Så man lærer så lenge man lever.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde så vidt sett en whippet før Hermes, men jo mer jeg leste om rasen før han kom til oss var jeg sikker på at det ville funke fett. Ble først kjent med flere mynder etter Hermes, da også noen salukier, så kjente noen salukier da Calle kom til oss.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjøpte min første borzoi uten å ha hverken møtt live eller lest meg opp noe særlig om rasen. Tidlig på -90 tallet hadde vi ikke internet så all info kom fra en eldgammel hundebok med bilder av de peneste hundene i verden. :) Sånn skulle jeg ha,og hentet ei halvvoksen tispe,uten å vite noe særlig på forhånd. Fikk ett kjempesjokk da den lille tispa på 25 kg helt på egenhånd knertet et rådyr på jordet hjemme :no: Lærte mye av henne og aldri angret det grann!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Den første hunden var en familiehund som kom i huset da jeg var 6 år. En voksen blandingshund som ikke hadde det bra hos tidligereieren sin. Alle i familien kjente til Border Collie, Labrador Retriever og fuglehund han var mikset av, om det betyr noe :lol:

Husker at min tante (som driver med Dvergschnauzer-oppdrett) skulle gi meg en av hennes valp i konfirmasjonsgave, og jammen er jeg glad for at jeg ikke var klar for ny hund og takket nei til gaven. For den rasen passer absolutt ikke til min bruk. Når jeg endelig var klar for ny hund noen år senere, tok det lang tid før jeg fant rasen min. Skal ærlig innrømme at jeg falt for puddelen når jeg tilfeldigvis møtte en på fjellet. Så rolig og stødig den var med en funksjonshemmet gutt som drev og dro ut pelsen hans. Etter det synet, var det rett til pcen når jeg kom hjem for å undersøke mer om rasen: leken, livlig, tilpasningsdyktig, god av-på knapp, pelsstell jeg liker (klipping, hurra!). Dermed var det ingen tvil, tross til at jeg aldri hadde hilst på en - kun sett en på avstand :P Angrer absolutt ikke på rasevalget, og det blir nesten garantert flere pudler på meg! :ahappy:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Næsj... skal man ha MØTTE hunder av den rasen man vil ha også nå??? :lol:.

Skal vi se:

- basenji født i 1971 - kun lest om i en hundebok, og siden de ikke kunne bjeffe måtte det jo være knallbra hunder. Pappa dro med fly til Oslo, hentet valp og returnerte. Ingen av oss hadde noen sinne truffet rasen før.

- chihuahua født i 1978 - kun lest om i hundebok, internett var ikke oppfunnet og hundeutstillinger florerte det ikke av i Trøndelag på den tida (ikke som vi visste om i allefall). Pappa dro med fly til Oslo, hentet valp og returnerte. Ingen av oss hadde noen sinne truffet rasen før (vel - pappa gjorde kanskje det da han hentet basenjien hos samme oppdretter noen år tidligere?).

- Bedlington født i 1983 - kun lest om i hundebok og sett bilder av. Valp bestilt og kom med fly fra oppdretter. Ingen av oss hadde noen sinne truffet en slik en før.

Kan vel ikke si at noen av disse kjøpene var mislykket, sånn sett. Hundene var fine familiehunder så lenge vi hadde dem :).

- Min første briard i 1991. Jeg hadde vel sett to unge briarder som lekte i Holmenkollen en gang (på lang avstand), også så jeg en ung briard som måtte dyttes inn i bilen da jeg var på Lillehammer - også på lang avstand. Det var vel eneste "møte" med rasen før jeg var hos oppdretter da min hund var 5 uker gammel. Fikk da hilse på mor og oppdretters andre briarder - og det var jo stas - uten at jeg reflekterte mer over det liksom :D.

.... og historien har jo så langt endt med 5 briarder og et valpekull så langt :D. Det var match made in heaven, det, selv om researchen var temmelig overfladisk :D.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Nei, det tror jeg aldri at jeg kunne gjort faktisk.

Første hunden min var forøvrig av den ENESTE rasen jeg VISSTE jeg IKKE ville ha *ler* - Golden retriever, de lukta vondt og var bare teite ha ha ha ha så feil kan man ta, en bedre start på hundelivet kunne jeg ikke fått.

Nei - jeg tror faktisk ikke jeg kunne kjøpt en hund bare på bakgrunn av info jeg fant på nett, eller ett bilde - jeg kjenner på det i dag også, det er mange raser jeg tenker "hmm... en sånn kunne jeg godt hatt" - men det er ALLTID fordi jeg har møtt ett eller flere individer av en rase som jeg har likt. På samme måte så har jeg minst like mange (kanskje flere) raser jeg ikke ville hatt fordi de enten ikke tiltaler meg utseendemessig eller jeg har møtt hunder av rasen som jeg bare ikke liker.

Nå er jeg ikke så opptatt av å ha det andre ikke har heller jeg da, men jeg må like rasen både utseendemessig og temperament - og siden alle rasebeskrivelser sier det samme "ååååå de er fantastiske" - så tenker jeg at skal jeg ha en rase så skal jeg treffe rasen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp, begge to. Jeg hadde ikke sett eller møtt en malamute irl før jeg tok kontakt med oppdretter og ønsket meg valp. Første gang jeg så en var hos oppdretter en uke før jeg skulle ha med meg valp hjem.

Malinois, første gang jeg møtte en var den jeg tok med meg hjem etter besøket var ferdig.

Har ikke noe behov for og møte rasen så lenge jeg føler jeg har et klart bilde av hvordan de er og hva de krever. Man vil uansett ha individforskjeller osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde aldri møtt en berner før for et år siden, da en liten bernerbolle vagger inn i stua og setter seg ned og driter. Love at first sight :x

Hadde jeg møtt bernere fra før hadde jeg nok ikke ville hatt en fordi mange av dem sikler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde vel møtt en Siberian som tilhørte en lokal narkis før jeg fikk min første.

Jeg skulle jo ha schäfer jeg, og schäfere hadde jeg erfaring med. Hadde blant annet passet en ung hannhund i opp til 2 uker av gangen.

Men når jeg leste mer om hunder i bøker fra biblioteket så fant jeg ut at en Siberian måtte da passe bedre til meg og mitt bruk. Så da ble det den rasen etter 1-2 år med bearbeiding av foreldre om å få lov til å ha egen hund. I mellomtiden passet jeg både den samme Schäferen, en wheaten terrier, en groendael, en annen schäfer og en Kelpie/BC miks over tid. I tillegg hadde jeg erfaring med å passe på dagtid Engelske settere, en pointer og en Grand Danois.

Jeg tok ikke feil ang rasevalget, nå har jeg hatt Siberians i snart 20 år og har pr idag 5 egne og har hatt 1 valpekull.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg møtte vel en terv før jeg fikk min. Eller, jeg sto ved bikkja og klappet litt på henne mens jeg pratet litt med eier, og bikkja ignorerte meg totalt. :lol: Hun vant meg verken over eller avskrekket meg - jeg hadde jo bestemt meg for flere år siden og var sikker på at det ville være midt i blinken.

Føler ikke jeg nødvendigvis må møte en eventuelt ny rase irl senere heller. Man får jo ganske godt inntrykk av de diverse av å se de i trening/utstilling/nabolaget og lese om de.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Min første hund var en blanding, og sånt kan man ikke forberede seg på, eller bli kjent med på forhånd. Så kom springer, og jeg hadde aldri møtt en, men sett de på gamle Hundesport og lest mye om de, jeg kjente heller ingen andre spaniel-raser godt. Jeg hadde utrolig flaks med hun jeg fikk, og det er ikke noe jeg angrer på akkurat. Deretter kom cairn, og jeg kjente rasen veldig godt og slekten enda bedre. Det gikk ikke fullt så bra, vi var ingen god match, og nå bor hun hos noen andre. Det var ingenting feil med min oppfattelse av hvordan rasen var, og hunden var det heller ikke noe galt med, men hun passet bare ikke til min livsstil. Min neste rase kjenner jeg litt til, har passet noen noen uker, og besøkt oppdretter og snakket mye med de, og lest mye om rasen. Får håpe det går bedre denne gangen enn med cairn terrier'n.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De eneste japanerne jeg hadde møtt før jeg fikk min nåværende pels var de jeg hadde sett på utstilling, samt et par som en nabo hadde da jeg var liten (men som jeg vel aldri hadde hilst på). Så kan vel si at jeg ikke hadde truffet dem noe særlig før vi fikk Ozu.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjøpte pumi uten å ha møtt noen før. Jeg bor i nord og her er det ingen pumier som jeg vet om, jeg reiser svært skjeldent så mulighetene for å møte noen var veldig liten. Leste om rasen i flere år og snakket med eiere, oppdrettere osv osv. Noen sjanser må man ta her i livet :)

Havanaisen kjøpte jeg etter å ha møtt en utenfor en matbutikk. Aldri hørt om rasen, hjem å reasearche og vips så ble det valp (etter en stund da selvfølgelig ;) )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...