Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Nop. Golden er jo igrunn nesten umulig å ikke ha møtt, så der var jeg sikker. Malamute møtte jeg sjeldent før, men besøkte oppdretter 3 ganger før jeg bestemte meg i tillegg til at jeg besøkte en annen malamutekennel :)

  • Svar 70
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hadde aldri hørt om basenji engang før jeg dro hjem til oppdretter og så på valp. Dro tilbake dit og henta Tufani etter noen dager. (Fant annonse fra oppdretter i avisa. Ville bare ha en hund.) Flaks

Nesten. Møtte far til min første Aussie 10 minutter på en parkeringsplass i 1997, før jeg bestemte meg. 4 mnd sener kom Kipo hjem til oss, og vi har nå 8 stk hjemme (3 valper). Bl.a oldebarn til d

Ja, kjøpte en omplasseringsbikkje fra rubrikkannonse i Aftenposten. Hadde aldri møtt en bull terrier før... He had me at hello!

Skrevet

Jeg hadde aldri møtt en bedlington før jeg overtok Mozza fra Loke. Men jeg hadde undersøkt og lest alt jeg kom over om rasen generelt (og om Mozza spesielt :P ), så følte meg rimelig trygg på hva jeg fikk. Har ikke angra et sekund. :ahappy:

Skrevet

Jeg hadde ikke møtt en eneste whippet da jeg kjøpte min første. Jeg hadde lest mye om de på nett og tenkte ut i fra det at rasen ville passe meg bra.

Jeg var ung og uerfaren og tok nok litt for lett på det. Hadde ikke gjort det samme i dag, jeg har jo funnet ut at whippet ikke er drømmerasen min og det blir ikke flere. Så man lærer så lenge man lever.

Skrevet

Hadde så vidt sett en whippet før Hermes, men jo mer jeg leste om rasen før han kom til oss var jeg sikker på at det ville funke fett. Ble først kjent med flere mynder etter Hermes, da også noen salukier, så kjente noen salukier da Calle kom til oss.

Skrevet

Jeg hadde vel knapt sett en saluki før jeg kjøpte Lady. Lest mye om de fra jeg var jentunge. Likevel var jeg nok ikke så forberedt som jeg ville vært om jeg hadde kjent noen fra før av.

Skrevet

Jeg kjøpte min første borzoi uten å ha hverken møtt live eller lest meg opp noe særlig om rasen. Tidlig på -90 tallet hadde vi ikke internet så all info kom fra en eldgammel hundebok med bilder av de peneste hundene i verden. :) Sånn skulle jeg ha,og hentet ei halvvoksen tispe,uten å vite noe særlig på forhånd. Fikk ett kjempesjokk da den lille tispa på 25 kg helt på egenhånd knertet et rådyr på jordet hjemme :no: Lærte mye av henne og aldri angret det grann!

  • Like 1
  • 2 weeks later...
Skrevet

Den første hunden var en familiehund som kom i huset da jeg var 6 år. En voksen blandingshund som ikke hadde det bra hos tidligereieren sin. Alle i familien kjente til Border Collie, Labrador Retriever og fuglehund han var mikset av, om det betyr noe :lol:

Husker at min tante (som driver med Dvergschnauzer-oppdrett) skulle gi meg en av hennes valp i konfirmasjonsgave, og jammen er jeg glad for at jeg ikke var klar for ny hund og takket nei til gaven. For den rasen passer absolutt ikke til min bruk. Når jeg endelig var klar for ny hund noen år senere, tok det lang tid før jeg fant rasen min. Skal ærlig innrømme at jeg falt for puddelen når jeg tilfeldigvis møtte en på fjellet. Så rolig og stødig den var med en funksjonshemmet gutt som drev og dro ut pelsen hans. Etter det synet, var det rett til pcen når jeg kom hjem for å undersøke mer om rasen: leken, livlig, tilpasningsdyktig, god av-på knapp, pelsstell jeg liker (klipping, hurra!). Dermed var det ingen tvil, tross til at jeg aldri hadde hilst på en - kun sett en på avstand :P Angrer absolutt ikke på rasevalget, og det blir nesten garantert flere pudler på meg! :ahappy:

  • Like 1
Skrevet

Næsj... skal man ha MØTTE hunder av den rasen man vil ha også nå??? :lol:.

Skal vi se:

- basenji født i 1971 - kun lest om i en hundebok, og siden de ikke kunne bjeffe måtte det jo være knallbra hunder. Pappa dro med fly til Oslo, hentet valp og returnerte. Ingen av oss hadde noen sinne truffet rasen før.

- chihuahua født i 1978 - kun lest om i hundebok, internett var ikke oppfunnet og hundeutstillinger florerte det ikke av i Trøndelag på den tida (ikke som vi visste om i allefall). Pappa dro med fly til Oslo, hentet valp og returnerte. Ingen av oss hadde noen sinne truffet rasen før (vel - pappa gjorde kanskje det da han hentet basenjien hos samme oppdretter noen år tidligere?).

- Bedlington født i 1983 - kun lest om i hundebok og sett bilder av. Valp bestilt og kom med fly fra oppdretter. Ingen av oss hadde noen sinne truffet en slik en før.

Kan vel ikke si at noen av disse kjøpene var mislykket, sånn sett. Hundene var fine familiehunder så lenge vi hadde dem :).

- Min første briard i 1991. Jeg hadde vel sett to unge briarder som lekte i Holmenkollen en gang (på lang avstand), også så jeg en ung briard som måtte dyttes inn i bilen da jeg var på Lillehammer - også på lang avstand. Det var vel eneste "møte" med rasen før jeg var hos oppdretter da min hund var 5 uker gammel. Fikk da hilse på mor og oppdretters andre briarder - og det var jo stas - uten at jeg reflekterte mer over det liksom :D.

.... og historien har jo så langt endt med 5 briarder og et valpekull så langt :D. Det var match made in heaven, det, selv om researchen var temmelig overfladisk :D.

Guest Belgerpia
Skrevet

Nei, det tror jeg aldri at jeg kunne gjort faktisk.

Første hunden min var forøvrig av den ENESTE rasen jeg VISSTE jeg IKKE ville ha *ler* - Golden retriever, de lukta vondt og var bare teite ha ha ha ha så feil kan man ta, en bedre start på hundelivet kunne jeg ikke fått.

Nei - jeg tror faktisk ikke jeg kunne kjøpt en hund bare på bakgrunn av info jeg fant på nett, eller ett bilde - jeg kjenner på det i dag også, det er mange raser jeg tenker "hmm... en sånn kunne jeg godt hatt" - men det er ALLTID fordi jeg har møtt ett eller flere individer av en rase som jeg har likt. På samme måte så har jeg minst like mange (kanskje flere) raser jeg ikke ville hatt fordi de enten ikke tiltaler meg utseendemessig eller jeg har møtt hunder av rasen som jeg bare ikke liker.

Nå er jeg ikke så opptatt av å ha det andre ikke har heller jeg da, men jeg må like rasen både utseendemessig og temperament - og siden alle rasebeskrivelser sier det samme "ååååå de er fantastiske" - så tenker jeg at skal jeg ha en rase så skal jeg treffe rasen.

Skrevet

Nuffe og Bulldog hadde jeg aldri møtt før, Staffen møtte jeg en del ganger på arrangerte turer og vi dro på utstilling for å se samt meldte meg inn i raseforumet :)

Skrevet

Jepp, begge to. Jeg hadde ikke sett eller møtt en malamute irl før jeg tok kontakt med oppdretter og ønsket meg valp. Første gang jeg så en var hos oppdretter en uke før jeg skulle ha med meg valp hjem.

Malinois, første gang jeg møtte en var den jeg tok med meg hjem etter besøket var ferdig.

Har ikke noe behov for og møte rasen så lenge jeg føler jeg har et klart bilde av hvordan de er og hva de krever. Man vil uansett ha individforskjeller osv.

Skrevet

Hadde aldri møtt en berner før for et år siden, da en liten bernerbolle vagger inn i stua og setter seg ned og driter. Love at first sight :x

Hadde jeg møtt bernere fra før hadde jeg nok ikke ville hatt en fordi mange av dem sikler.

Skrevet

Jeg hadde vel møtt en Siberian som tilhørte en lokal narkis før jeg fikk min første.

Jeg skulle jo ha schäfer jeg, og schäfere hadde jeg erfaring med. Hadde blant annet passet en ung hannhund i opp til 2 uker av gangen.

Men når jeg leste mer om hunder i bøker fra biblioteket så fant jeg ut at en Siberian måtte da passe bedre til meg og mitt bruk. Så da ble det den rasen etter 1-2 år med bearbeiding av foreldre om å få lov til å ha egen hund. I mellomtiden passet jeg både den samme Schäferen, en wheaten terrier, en groendael, en annen schäfer og en Kelpie/BC miks over tid. I tillegg hadde jeg erfaring med å passe på dagtid Engelske settere, en pointer og en Grand Danois.

Jeg tok ikke feil ang rasevalget, nå har jeg hatt Siberians i snart 20 år og har pr idag 5 egne og har hatt 1 valpekull.

Skrevet

Hilst på både zoi og dalmis før jeg fikk de, men kjente ingen. Mislikte begge rasene ganske sterkt og hadde ingen planer om noensinne eie selv. Plutselig dumpa de her i fanget på meg, og jeg er helfrelst :wub:

  • Like 1
Skrevet

Jeg møtte vel en terv før jeg fikk min. Eller, jeg sto ved bikkja og klappet litt på henne mens jeg pratet litt med eier, og bikkja ignorerte meg totalt. :lol: Hun vant meg verken over eller avskrekket meg - jeg hadde jo bestemt meg for flere år siden og var sikker på at det ville være midt i blinken.

Føler ikke jeg nødvendigvis må møte en eventuelt ny rase irl senere heller. Man får jo ganske godt inntrykk av de diverse av å se de i trening/utstilling/nabolaget og lese om de.

  • 4 weeks later...
Skrevet

Jeg gjorde det. Jeg hadde aldri møtt på noen japansk spisshund som jeg kan huske, nå i de siste årene hvor jeg hadde planlagt å ha en hund. Jeg fikk ikke lov hjemme å ha en stor hund, så da falt det for Nala :)

Skrevet

ikke stolt over det, men ja. Familien kjøpte valp ca 5 dager etter at gamlebikkja måtte avlives... Men altså, det gikk jo over all forventning da, og pelsen er med oss fremdeles han:-)

Skrevet

Min første hund var en blanding, og sånt kan man ikke forberede seg på, eller bli kjent med på forhånd. Så kom springer, og jeg hadde aldri møtt en, men sett de på gamle Hundesport og lest mye om de, jeg kjente heller ingen andre spaniel-raser godt. Jeg hadde utrolig flaks med hun jeg fikk, og det er ikke noe jeg angrer på akkurat. Deretter kom cairn, og jeg kjente rasen veldig godt og slekten enda bedre. Det gikk ikke fullt så bra, vi var ingen god match, og nå bor hun hos noen andre. Det var ingenting feil med min oppfattelse av hvordan rasen var, og hunden var det heller ikke noe galt med, men hun passet bare ikke til min livsstil. Min neste rase kjenner jeg litt til, har passet noen noen uker, og besøkt oppdretter og snakket mye med de, og lest mye om rasen. Får håpe det går bedre denne gangen enn med cairn terrier'n.

Skrevet

De eneste japanerne jeg hadde møtt før jeg fikk min nåværende pels var de jeg hadde sett på utstilling, samt et par som en nabo hadde da jeg var liten (men som jeg vel aldri hadde hilst på). Så kan vel si at jeg ikke hadde truffet dem noe særlig før vi fikk Ozu.

Skrevet

Kjøpte pumi uten å ha møtt noen før. Jeg bor i nord og her er det ingen pumier som jeg vet om, jeg reiser svært skjeldent så mulighetene for å møte noen var veldig liten. Leste om rasen i flere år og snakket med eiere, oppdrettere osv osv. Noen sjanser må man ta her i livet :)

Havanaisen kjøpte jeg etter å ha møtt en utenfor en matbutikk. Aldri hørt om rasen, hjem å reasearche og vips så ble det valp (etter en stund da selvfølgelig ;) )

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...