Gå til innhold
Hundesonen.no

Kjøpt en rase du aldri har møtt?


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Nop. Golden er jo igrunn nesten umulig å ikke ha møtt, så der var jeg sikker. Malamute møtte jeg sjeldent før, men besøkte oppdretter 3 ganger før jeg bestemte meg i tillegg til at jeg besøkte en annen malamutekennel :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 70
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hadde aldri hørt om basenji engang før jeg dro hjem til oppdretter og så på valp. Dro tilbake dit og henta Tufani etter noen dager. (Fant annonse fra oppdretter i avisa. Ville bare ha en hund.) Flaks

Nesten. Møtte far til min første Aussie 10 minutter på en parkeringsplass i 1997, før jeg bestemte meg. 4 mnd sener kom Kipo hjem til oss, og vi har nå 8 stk hjemme (3 valper). Bl.a oldebarn til d

Ja, kjøpte en omplasseringsbikkje fra rubrikkannonse i Aftenposten. Hadde aldri møtt en bull terrier før... He had me at hello!

Jeg hadde aldri møtt en bedlington før jeg overtok Mozza fra Loke. Men jeg hadde undersøkt og lest alt jeg kom over om rasen generelt (og om Mozza spesielt :P ), så følte meg rimelig trygg på hva jeg fikk. Har ikke angra et sekund. :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde ikke møtt en eneste whippet da jeg kjøpte min første. Jeg hadde lest mye om de på nett og tenkte ut i fra det at rasen ville passe meg bra.

Jeg var ung og uerfaren og tok nok litt for lett på det. Hadde ikke gjort det samme i dag, jeg har jo funnet ut at whippet ikke er drømmerasen min og det blir ikke flere. Så man lærer så lenge man lever.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde så vidt sett en whippet før Hermes, men jo mer jeg leste om rasen før han kom til oss var jeg sikker på at det ville funke fett. Ble først kjent med flere mynder etter Hermes, da også noen salukier, så kjente noen salukier da Calle kom til oss.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjøpte min første borzoi uten å ha hverken møtt live eller lest meg opp noe særlig om rasen. Tidlig på -90 tallet hadde vi ikke internet så all info kom fra en eldgammel hundebok med bilder av de peneste hundene i verden. :) Sånn skulle jeg ha,og hentet ei halvvoksen tispe,uten å vite noe særlig på forhånd. Fikk ett kjempesjokk da den lille tispa på 25 kg helt på egenhånd knertet et rådyr på jordet hjemme :no: Lærte mye av henne og aldri angret det grann!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Den første hunden var en familiehund som kom i huset da jeg var 6 år. En voksen blandingshund som ikke hadde det bra hos tidligereieren sin. Alle i familien kjente til Border Collie, Labrador Retriever og fuglehund han var mikset av, om det betyr noe :lol:

Husker at min tante (som driver med Dvergschnauzer-oppdrett) skulle gi meg en av hennes valp i konfirmasjonsgave, og jammen er jeg glad for at jeg ikke var klar for ny hund og takket nei til gaven. For den rasen passer absolutt ikke til min bruk. Når jeg endelig var klar for ny hund noen år senere, tok det lang tid før jeg fant rasen min. Skal ærlig innrømme at jeg falt for puddelen når jeg tilfeldigvis møtte en på fjellet. Så rolig og stødig den var med en funksjonshemmet gutt som drev og dro ut pelsen hans. Etter det synet, var det rett til pcen når jeg kom hjem for å undersøke mer om rasen: leken, livlig, tilpasningsdyktig, god av-på knapp, pelsstell jeg liker (klipping, hurra!). Dermed var det ingen tvil, tross til at jeg aldri hadde hilst på en - kun sett en på avstand :P Angrer absolutt ikke på rasevalget, og det blir nesten garantert flere pudler på meg! :ahappy:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Næsj... skal man ha MØTTE hunder av den rasen man vil ha også nå??? :lol:.

Skal vi se:

- basenji født i 1971 - kun lest om i en hundebok, og siden de ikke kunne bjeffe måtte det jo være knallbra hunder. Pappa dro med fly til Oslo, hentet valp og returnerte. Ingen av oss hadde noen sinne truffet rasen før.

- chihuahua født i 1978 - kun lest om i hundebok, internett var ikke oppfunnet og hundeutstillinger florerte det ikke av i Trøndelag på den tida (ikke som vi visste om i allefall). Pappa dro med fly til Oslo, hentet valp og returnerte. Ingen av oss hadde noen sinne truffet rasen før (vel - pappa gjorde kanskje det da han hentet basenjien hos samme oppdretter noen år tidligere?).

- Bedlington født i 1983 - kun lest om i hundebok og sett bilder av. Valp bestilt og kom med fly fra oppdretter. Ingen av oss hadde noen sinne truffet en slik en før.

Kan vel ikke si at noen av disse kjøpene var mislykket, sånn sett. Hundene var fine familiehunder så lenge vi hadde dem :).

- Min første briard i 1991. Jeg hadde vel sett to unge briarder som lekte i Holmenkollen en gang (på lang avstand), også så jeg en ung briard som måtte dyttes inn i bilen da jeg var på Lillehammer - også på lang avstand. Det var vel eneste "møte" med rasen før jeg var hos oppdretter da min hund var 5 uker gammel. Fikk da hilse på mor og oppdretters andre briarder - og det var jo stas - uten at jeg reflekterte mer over det liksom :D.

.... og historien har jo så langt endt med 5 briarder og et valpekull så langt :D. Det var match made in heaven, det, selv om researchen var temmelig overfladisk :D.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Nei, det tror jeg aldri at jeg kunne gjort faktisk.

Første hunden min var forøvrig av den ENESTE rasen jeg VISSTE jeg IKKE ville ha *ler* - Golden retriever, de lukta vondt og var bare teite ha ha ha ha så feil kan man ta, en bedre start på hundelivet kunne jeg ikke fått.

Nei - jeg tror faktisk ikke jeg kunne kjøpt en hund bare på bakgrunn av info jeg fant på nett, eller ett bilde - jeg kjenner på det i dag også, det er mange raser jeg tenker "hmm... en sånn kunne jeg godt hatt" - men det er ALLTID fordi jeg har møtt ett eller flere individer av en rase som jeg har likt. På samme måte så har jeg minst like mange (kanskje flere) raser jeg ikke ville hatt fordi de enten ikke tiltaler meg utseendemessig eller jeg har møtt hunder av rasen som jeg bare ikke liker.

Nå er jeg ikke så opptatt av å ha det andre ikke har heller jeg da, men jeg må like rasen både utseendemessig og temperament - og siden alle rasebeskrivelser sier det samme "ååååå de er fantastiske" - så tenker jeg at skal jeg ha en rase så skal jeg treffe rasen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp, begge to. Jeg hadde ikke sett eller møtt en malamute irl før jeg tok kontakt med oppdretter og ønsket meg valp. Første gang jeg så en var hos oppdretter en uke før jeg skulle ha med meg valp hjem.

Malinois, første gang jeg møtte en var den jeg tok med meg hjem etter besøket var ferdig.

Har ikke noe behov for og møte rasen så lenge jeg føler jeg har et klart bilde av hvordan de er og hva de krever. Man vil uansett ha individforskjeller osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde aldri møtt en berner før for et år siden, da en liten bernerbolle vagger inn i stua og setter seg ned og driter. Love at first sight :x

Hadde jeg møtt bernere fra før hadde jeg nok ikke ville hatt en fordi mange av dem sikler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde vel møtt en Siberian som tilhørte en lokal narkis før jeg fikk min første.

Jeg skulle jo ha schäfer jeg, og schäfere hadde jeg erfaring med. Hadde blant annet passet en ung hannhund i opp til 2 uker av gangen.

Men når jeg leste mer om hunder i bøker fra biblioteket så fant jeg ut at en Siberian måtte da passe bedre til meg og mitt bruk. Så da ble det den rasen etter 1-2 år med bearbeiding av foreldre om å få lov til å ha egen hund. I mellomtiden passet jeg både den samme Schäferen, en wheaten terrier, en groendael, en annen schäfer og en Kelpie/BC miks over tid. I tillegg hadde jeg erfaring med å passe på dagtid Engelske settere, en pointer og en Grand Danois.

Jeg tok ikke feil ang rasevalget, nå har jeg hatt Siberians i snart 20 år og har pr idag 5 egne og har hatt 1 valpekull.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg møtte vel en terv før jeg fikk min. Eller, jeg sto ved bikkja og klappet litt på henne mens jeg pratet litt med eier, og bikkja ignorerte meg totalt. :lol: Hun vant meg verken over eller avskrekket meg - jeg hadde jo bestemt meg for flere år siden og var sikker på at det ville være midt i blinken.

Føler ikke jeg nødvendigvis må møte en eventuelt ny rase irl senere heller. Man får jo ganske godt inntrykk av de diverse av å se de i trening/utstilling/nabolaget og lese om de.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Min første hund var en blanding, og sånt kan man ikke forberede seg på, eller bli kjent med på forhånd. Så kom springer, og jeg hadde aldri møtt en, men sett de på gamle Hundesport og lest mye om de, jeg kjente heller ingen andre spaniel-raser godt. Jeg hadde utrolig flaks med hun jeg fikk, og det er ikke noe jeg angrer på akkurat. Deretter kom cairn, og jeg kjente rasen veldig godt og slekten enda bedre. Det gikk ikke fullt så bra, vi var ingen god match, og nå bor hun hos noen andre. Det var ingenting feil med min oppfattelse av hvordan rasen var, og hunden var det heller ikke noe galt med, men hun passet bare ikke til min livsstil. Min neste rase kjenner jeg litt til, har passet noen noen uker, og besøkt oppdretter og snakket mye med de, og lest mye om rasen. Får håpe det går bedre denne gangen enn med cairn terrier'n.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De eneste japanerne jeg hadde møtt før jeg fikk min nåværende pels var de jeg hadde sett på utstilling, samt et par som en nabo hadde da jeg var liten (men som jeg vel aldri hadde hilst på). Så kan vel si at jeg ikke hadde truffet dem noe særlig før vi fikk Ozu.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjøpte pumi uten å ha møtt noen før. Jeg bor i nord og her er det ingen pumier som jeg vet om, jeg reiser svært skjeldent så mulighetene for å møte noen var veldig liten. Leste om rasen i flere år og snakket med eiere, oppdrettere osv osv. Noen sjanser må man ta her i livet :)

Havanaisen kjøpte jeg etter å ha møtt en utenfor en matbutikk. Aldri hørt om rasen, hjem å reasearche og vips så ble det valp (etter en stund da selvfølgelig ;) )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...