Gå til innhold
Hundesonen.no

Mezzi 1.6.11


Enits
 Share

Recommended Posts

  • Svar 552
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Da ser det ut som jeg igjen endelig skal bli hundeeier! Denne gang er valget bak rasen mer gjennomtenkt og planlagt, i tillegg til at det er en "voksen" hund. Mezzi er en finsk lapphund, hann

DA er Mezzi kommet! Love at first sight! Nydeligere i virkeligheten enn på bilder er han også! Turen gikk fint, men han er noe stresset. Ikke rart når han ikke er vant til å være med andre enn

Et av de gode øyeblikkene:

Prøvesvarene fra tyskland er negative.

Nå er evt neste steg å ta ct av lunger m.m for å se om det er noe fremmedlegeme osv som forårsaker problemene. Koster intet mindre enn 10 000 kr..

Venter på tilbakemelding fra charlottes omplassering iforhold til hva hun tenker.

Hva tenker dere?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ett sted går grensen for min del, uansett om det var jeg eller noen andre som dekket kostnadene, så hadde det vært jeg som satt igjen med resultatet. Dere har ingen garanti for at alt løser seg dersom han blir frisk/ bedre heller. Det hadde vært det beste for dere og, tenker jeg. Dere har erfart dette og det kan man desverre ikke gjøre noe med, men jeg tror ikke det blir noen lettere avgjørelse jo lenger dere venter. Hadde jeg gått med angst for såpass mye som du har nevnt, og en ganske stygg sykdom i tillegg, da hadde jeg blitt gal da. Det er ingen som noensinne vil si at å la han få slippe er et galt valg,- for det er det ikke. Det er rett om dere avliver han, og det er rett om dere er villige til å prøve litt til. Deres hund, deres liv og deres valg. Det eneste jeg kan anbefale dere å gjøre er å klare å gi slipp dersom dere mener det er det beste for han.

Han er heldig som har dere.

:hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Charlotte dekker det det koster, uansett valg sier hun. Det er vi som sitter på avgjørelsen her.

Jeg mener nok er nok, hver eneste utredning er et skudd i blinde da de ikke har noen som helst formening om hva det kan være. Så bruker vi 10 000 på ct, så finner de ingenting. Hva blir det neste?

Men, jeg har en samboer som mener vi ikke har prøvd nok, han er ikke klar til å si at nå er vi nådd grensen for hva vi kan utsette både han og oss for.

Så det er vel her problemet nå ligger, iforhold til å bli enige om veien videre. Noe som fungerer for oss alle 4. (meg, samboer, datter og hund)

Vi hadde han med oss på grusbanen igår mens min datter var på turn. Han løp og løp og løp og var så lykkelig med pipekalkunen sin i munnen. Når han er sånn, så er han i sitt ess. Da lever han livet og ingenting annet betyr noe.

Men etterpå, da er det noe helt annet. Da er han dårlig, og det virker å være da all annen adferd kommer til syne.

Jeg får bare diskutere med min samboer, og håpe han ser det jeg ser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så leit å høyre! Det (lille) eg har sett av han var jo heilt fantastisk. Fine, glade, flinke sporhunden. Og kalkunen da, søtingen!

Jammen har de gått gjennom mykje på kort tid, det fortener ingen av dykk.

Ja, tror han var i hundehimmelen på sporkurset. Han virkelig elsket det!

Men den hunden du så der, er ikke den hunden vi bor med til daglig, for å si det enkelt :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da er time bestilt. Imorgen kveld halv 7 skal han sovne inn. Bare den ene telefonen gjør at tårene triller som en foss. Vondt er det! Jeg hadde ikke trodd han skulle krype så langt inn i hjerteroten på 5 mnd..

Er også helt surrealistisk å skulle avlive han akkurat nå, når han ligger avslappet ved siden av meg. Ingen redsel, ingen nykker, bare er tilstede. Men, det er på morningen bare, jo lengre utover ettermiddagen vi kommer jo verre får han det jo.

Og så er spørsmålet, skal man ta med datterbarnet? Eller skal man bare forklare hva som skjer og la henne være hjemme?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da er time bestilt. Imorgen kveld halv 7 skal han sovne inn. Bare den ene telefonen gjør at tårene triller som en foss. Vondt er det! Jeg hadde ikke trodd han skulle krype så langt inn i hjerteroten på 5 mnd..

Er også helt surrealistisk å skulle avlive han akkurat nå, når han ligger avslappet ved siden av meg. Ingen redsel, ingen nykker, bare er tilstede. Men, det er på morningen bare, jo lengre utover ettermiddagen vi kommer jo verre får han det jo.

Og så er spørsmålet, skal man ta med datterbarnet? Eller skal man bare forklare hva som skjer og la henne være hjemme?

:console:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har full forståelse for valget deres :hug:

Jeg ville tatt det opp med henne først og spurt om hun selv hadde lyst å bli med. Forklar henne hva som kommer til å skje hos vetrinæren, og la henne vurdere om hun vil bli med eller ikke.

Ja, det blir vel sånn vi gjør det. Mannen har ikke lyst å være med. Han kunne hvis jeg trengte å ha han der, men han ønsker det ikke.

Får ta meg en prat med min datter ikveld, snakke om hva som skal skje osv, og høre hva hun selv vil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det blir vel sånn vi gjør det. Mannen har ikke lyst å være med. Han kunne hvis jeg trengte å ha han der, men han ønsker det ikke.

Får ta meg en prat med min datter ikveld, snakke om hva som skal skje osv, og høre hva hun selv vil.

Jeg ville enten tatt den praten i ettermiddag, eller i morgen etter skolen, sånn at ikke det går utover nattesøvnen hennes :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
    • Hun har sittet 10 timer i bur daglig der hun kom fra, så hun er forsåvidt trygg og rolig i bur, men det er vel mest fordi hun har lært seg å være passiv der. Hun har også ressursforsvar på liggeplass, og tror helst bare hun vil være i fred når hun går inn i buret (ikke at jeg har bur innendørs uansett, men fikk det inntrykket der jeg hentet henne). Hun har litt problemer den frøkna her 🙈 Men hun er bare 3 år og synes det er veldig gøy å trene, så tror absolutt det er håp for henne.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...