Gå til innhold
Hundesonen.no

Har du angret på noe?


Ane
 Share

Recommended Posts

Vet ikke om det er en slik tråd fra før av? Da får dere heller slette denne :)

Men jeg lurer på om noen her har angret på noe med hunden(e) deres? Rase, kjønn, individ, ol. Angret på noe dere har gjort med hunden, eller ikke har gjort?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er egentlig ikke noe å angre på, for jeg var ikke så godt inne i hundetrening da jeg fikk Marvin. Men hadde jeg fått han nå, ville jeg startet målrettet trening med en gang. Det hadde hjulpet meg mye i dag.

Men ellers angrer jeg ikke på noe. De feilene jeg har gjort har jeg lært av og vokst på, og de har bidratt til at jeg er der jeg er i dag. Og de feilene jeg måtte begå i dag, lærer jeg av til senere slik at jeg kan bli enda bedre hundemenneske og trener. Sånn ser jeg på det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg angrer på at jeg ikke begynte på agility tidligere. Jeg skulle begynne når Blondie var 1 år, men da fikk venninnen min valp og det ble avtalt at vi skulle begynne i lag når hennes var 1 år, men da fikk enda en venninne av meg valp, og vi bestemte oss for å vente til den og ble 1 år så vi alle kunne starte treningen samtidig. Jeg gikk nybegynner kurs med hun første venninnen da Blondie var 3 år gammel, den andre venninnen min trente det aldri. Nå trener ikke venninnen min som jeg gikk kurs med noe særlig agility lengre en gang, så det var liksom ikke vits å vente :P

Også kan jeg si som Marianne, jeg har lært av mine feil, så sånn sett angrer jeg ikke. Eller jeg kan si at jeg angrer på at jeg ikke sosialiserte henne godt nok, eller på det jeg gjorde feil ved sosialiseringen av henne, i og med at hun i dag er fryktaggressiv. Jeg angrer på at jeg ikke var mer streng på varslingen hennes.

Uten om dette syns jeg ingenting ved henne er noe jeg angrer på :) Hun er en eksemplarisk hund :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg loka bare med lydighetstrening i starten, og med en egenrådig hund som jeg heller burde trent innkalling med, sitter jeg igjen med en hund som kan en masse unyttig, og en del nyttig. Men akkurat den innkallinga. Fader altså. Skal ikke lære neste bikkja en dritt annet enn "kom" / *plystr* før den blir 1 år :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har før tenkt at jeg skulle ønske jeg gjorde ting helt annerledes med Tinka. At jeg trente mer konkurranserettet, at jeg hadde visse tydeligere regler, at vi hadde tatt tak i matstjelinga på en bedre måte med en gang også videre. Nå innser jeg at det kanskje ikke hadde spilt så stor rolle allikevel. Hun er jo seg selv uansett, på en måte. Ut fra den pakken med egenskaper som hun har, tror jeg faktisk ikke at jeg kunne fått noe særlig mer ut av henne selv om jeg hadde gjort enkelte ting annerledes tidligere. Vi har jobbet MYE med flere forskjellige ting de siste årene, og noe har løst seg. Andre ting må jeg bare leve med, men det tror jeg at jeg hadde måttet uansett hva slags oppvekst hun hadde fått. Tinka er Tinka, liksom.

Jeg angrer forresten ikke på at vi kjøpte akkurat den hunden, heller. Rase og kjønn var veldig greit for førstegangseiere som oss, og selv om hun er helt snål og teit i blant er hun jo gjennomført skjønn, så da går det fint. Glad i labradummen min, jeg. :heart:

Geo har jeg bare hatt noen få uker, så det er det vanskelig å svare på. Jeg er mer bevisst på en del ting nå enn det jeg var med Tinka da hun var valp, men jeg merker allerede at det er mye som blir litt tilfeldig og at det kanskje ikke alltid er like enkelt å være så konsekvent og konstruktiv som jeg hadde tenkt jeg skulle være. Det er umulig å få til ting perfekt. Foreløpig bruker vi mye tid på kontakt, sosialisering, miljøtrening, lek og innkalling, og det tror jeg vi kommer til å ha igjen mye for seinere, selv om han sikkert får både hverdagsmessige og konkurranserelaterte problemer etterhvert. Det hører liksom med.

Rase, kjønn og linjer er det også for tidlig å si noe om, men foreløpig føles det helt riktig. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Angrer på at vi var viljeløse og brukte alt for mye fysisk straff for alt av uønsket atferd da hun var liten.

Angrer på at vi brukte alt for mye bur det første året.

Angrer på at jeg ikke brukte mer tid på rehabiliteringsøvelser den første tida etter skaden, men vi visste ikke nok/kunne ikke nok.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg angrer vel ikke på noe akkurat. Men jeg brukte bur i begynnelsen da Tuf var valp. Fant fort ut at det overhodet ikke var nødvendig, og at det bare gjorde han utrygg. Så skulle nok ønske jeg hadde latt være. Ellers har jeg jo aldri drevet noe med hundetrening, så var ikke noe jeg kunne gjøre feil sånn sett :P Begge to er fine, snille hunder som det er lite problemer med.

Edit: Kom på at jeg nok kunne lært Tuf å gå pent i bånd fra han var liten! Også lurer jeg på om jeg kanskje har sosialisert han litt FOR mye. Han er meget interessert i å hilse på alt og alle som vi møter på tur, og det kan være litt slitsomt. Ikke for sent å jobbe med da :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg angrer vel egentlig bare på en ting, og det er at jeg siktet så innmari høyt når jeg så etter Yaris. Jeg skulle liksom ha det beste av det beste, uten å tenke så mye på om det ville passe meg. Resultatet er jo at etter ett år sammen, må jeg se etter noen som har det som trengs for å takle en slik energiklump.

Tør nesten være sikker når jeg tror at jeg fortsatt hadde hatt munsterlanderen min om jeg hadde sett etter en litt mer familierolig type. Men jeg har lært ekstremt mye av ham, som jeg kan ta med meg videre. Grunnen til at jeg angrer er vel at jeg hadde kunnet spare både oppdretter og meg selv for jobben å finne et nytt hjem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg kjøpte første hunden min i 95 var det ikke så vanlig med posetiv trening så jeg husker at jeg satt leste du er sjefen boka lånte av noen med en Dunker...Jada.Så dessverre i startet ble hun tatt litt hardt.Veldig dårlig smvittighet for det.

Heldigvis tok jeg raskt til vett av meg selv og de neste 11 årene hun levde styret jeg hun kun med stemmen lavt nei om det var nå "galt"Har også tenkt på at om jeg har brukte bedre godbiter enn de tørre ekkle kjeksene kjøpt på butikken til 15 kroner som oftes har det kanskje vært litt lettere få en bedre innkalling;)!Hehe.Ikke sikkert da hun jeg har nå trente jeg aldri innkalling på kunne det liksom bare fra var 9 uker så rase/blanding spiller også stor rolle;)Var nå løs hele tiden for det Engelsk Setteren min selv om det kunne ta lang tid før jeg fikk hun i bånd!

Det jeg angrer på til hun jeg har nå er at var så sløv på trene være hjemme alene.Fatter ikke og begriper hvorfor jeg var det vet jo utrolig godt hvor viktig det er!Resultete i litt seperasjons angst/bjeffing/uling/masse ødleggelser i starten.Gikk seg heldigvis til med masse trening da.Metode messing lærte jeg godt av at var litt hard til forrige hunden i starten.Har aldri tatt i hun jeg har nå kun rolig nei om er noe.Og da at lå i bur første natta si da kom her.Hallo hva er det for noe liksom!Var for så mange sa det var lurt...Æsj.Ble med den natta ja.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, jeg synes angrer er et sterkt ord. Jeg angrer feks ikke på at vi hadde Fanta halvannet år, selv om det ikke endte godt. Vi lærte ekstremt mye og hadde det veldig gøy sammen mesteparten av tiden. Aldri har jeg vært så lykkelig som når jeg hentet henne hjem. Selvsagt hadde det vært fint om jeg hadde valgt en annen oppdretter, men det ble som det ble og i dag er det i grunn helt ok.

Monti angrer jeg egentlig ikke på så mye. Jeg burde kanskje vært enda mer forsiktig med klikkertreningen i begynnelsen siden motivasjonen ikke lå i han fra dag en (det gjorde det jo på Fanta, så jeg ble nok tatt litt på senga). Men det er jo bare småpirk. Han er en kosegris, morsom å trene med, en fantastisk og trofast turkamerat og i grunn ganske så lydig (foreløpig :lol:).

Men hadde vi ikke hatt Fanta hadde vi nok angret på mye ang Monti - vi lærte mye om oppdragelse der og sånn sett var det jo praktisk å få unghund så raskt igjen :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Angrer på at jeg ikke gikk valpekurs med Ganzie, hun ble ikke sosialisert nok da hun var liten, og det merkes. Hun er stødig som bare rakkern på nye steder og nye ting, men ikke på fremmede mennesker og andre hunder.

Ellers angrer jeg på at jeg ikke trente litt mer konkurranserettet fra hun var valp. Hun er veldig flink og gjør sitt aller beste, men enkelte uvaner sitter så grodd fast at det er vanskelig å trene bort.

Ellers angrer jeg ikke et sekund på at jeg valgte henne fremfor broren, selv om han var penere og stødigere mentalt, for en bedre hund kunne jeg (nesten) ikke fått :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå angrer jeg ikke på noe, men jeg angret som en hund over at jeg kjøpte meg valp da jeg fikk Snusern. For det første var jeg veldig langt nede selv, og for det andre så fikk jeg valpen fra *******. :lol:

Mye jeg kunne gjort anderledes, men samtidig utifra forutsetningene vi to har sammen, så tror jeg at jeg gjorde det beste jeg kunne. Veldig fornøyd med henne i dag. :)

Gutta? Hmm. Kanskje at jeg ikke har vært nøye nok på alenetrening på hver av dem. Mye der og jeg kunne endret på og gjort anderledes om jeg skal gå over med lupe, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med alle tre og hundeholdet jeg har.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gutta? Hmm. Kanskje at jeg ikke har vært nøye nok på alenetrening på hver av dem. Mye der og jeg kunne endret på og gjort anderledes om jeg skal gå over med lupe, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med alle tre og hundeholdet jeg har.

Oh, der kom jeg på noe jeg angrer på: Alenetrening! Jeg fikk Joshi når begge to var 1,5 år gamle, og etter det har de stort sett vært sammen... Nå er det helt umulig å skille dem uten at Joshi går berserk (Tuf klarer seg fint alene). Det har ført til at jeg alltid må ta med begge når jeg skal noe med den ene. På kurs, til dyrlegen, overalt... Bodde jo alene før, men nå er det enklere siden samboeren kan ta Joshi mens jeg er ute med Tuf, så kanskje det blir bedre etterhvert. Men samtidig er det jo ikke noe å angre på heller. Jeg har nemlig ikke kapasitet til å gå to turer, så det var ikke så mye annet jeg kunne gjort.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg angrer ikke på noe vedr valg av hundene mine. Det er vanskelig å angre på forhold man ikke kan styre, som helse….Og hver enda hund jeg har hatt her i livet har lært meg noe, og noen mer enn andre. Ingen har hatt uspiselig gemytt eller problemer jeg ikke har følt at jeg har kunnet takle. Men noen har hatt utfordringer som har kostet meg mye tid, krefter og penger. Men angre gjør jeg uansett ikke - det er bortkastet energi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg angrer på veldig lite. Da jeg valgte omplasseringshund og satt med Mike i setet ved siden av meg var jeg verdens lykeligste og det er jeg fortsatt. En bedre hund kunne jeg ikke hentet hjem. (min uslepene diamant<3) Det er jo mye som kunne vært gjort anderledes, men jeg har lært vanvittig mye og det må jeg bare ta med meg.

Er det noe jeg angrer på så er det at han ble operet uten å trenge det, men når sannt skal sies tror jeg ikke jeg kunne valgt anderledes der og da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...