Gå til innhold
Hundesonen.no

Har du angret på noe?


Ane
 Share

Recommended Posts

Vet ikke om det er en slik tråd fra før av? Da får dere heller slette denne :)

Men jeg lurer på om noen her har angret på noe med hunden(e) deres? Rase, kjønn, individ, ol. Angret på noe dere har gjort med hunden, eller ikke har gjort?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er egentlig ikke noe å angre på, for jeg var ikke så godt inne i hundetrening da jeg fikk Marvin. Men hadde jeg fått han nå, ville jeg startet målrettet trening med en gang. Det hadde hjulpet meg mye i dag.

Men ellers angrer jeg ikke på noe. De feilene jeg har gjort har jeg lært av og vokst på, og de har bidratt til at jeg er der jeg er i dag. Og de feilene jeg måtte begå i dag, lærer jeg av til senere slik at jeg kan bli enda bedre hundemenneske og trener. Sånn ser jeg på det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg angrer på at jeg ikke begynte på agility tidligere. Jeg skulle begynne når Blondie var 1 år, men da fikk venninnen min valp og det ble avtalt at vi skulle begynne i lag når hennes var 1 år, men da fikk enda en venninne av meg valp, og vi bestemte oss for å vente til den og ble 1 år så vi alle kunne starte treningen samtidig. Jeg gikk nybegynner kurs med hun første venninnen da Blondie var 3 år gammel, den andre venninnen min trente det aldri. Nå trener ikke venninnen min som jeg gikk kurs med noe særlig agility lengre en gang, så det var liksom ikke vits å vente :P

Også kan jeg si som Marianne, jeg har lært av mine feil, så sånn sett angrer jeg ikke. Eller jeg kan si at jeg angrer på at jeg ikke sosialiserte henne godt nok, eller på det jeg gjorde feil ved sosialiseringen av henne, i og med at hun i dag er fryktaggressiv. Jeg angrer på at jeg ikke var mer streng på varslingen hennes.

Uten om dette syns jeg ingenting ved henne er noe jeg angrer på :) Hun er en eksemplarisk hund :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg loka bare med lydighetstrening i starten, og med en egenrådig hund som jeg heller burde trent innkalling med, sitter jeg igjen med en hund som kan en masse unyttig, og en del nyttig. Men akkurat den innkallinga. Fader altså. Skal ikke lære neste bikkja en dritt annet enn "kom" / *plystr* før den blir 1 år :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har før tenkt at jeg skulle ønske jeg gjorde ting helt annerledes med Tinka. At jeg trente mer konkurranserettet, at jeg hadde visse tydeligere regler, at vi hadde tatt tak i matstjelinga på en bedre måte med en gang også videre. Nå innser jeg at det kanskje ikke hadde spilt så stor rolle allikevel. Hun er jo seg selv uansett, på en måte. Ut fra den pakken med egenskaper som hun har, tror jeg faktisk ikke at jeg kunne fått noe særlig mer ut av henne selv om jeg hadde gjort enkelte ting annerledes tidligere. Vi har jobbet MYE med flere forskjellige ting de siste årene, og noe har løst seg. Andre ting må jeg bare leve med, men det tror jeg at jeg hadde måttet uansett hva slags oppvekst hun hadde fått. Tinka er Tinka, liksom.

Jeg angrer forresten ikke på at vi kjøpte akkurat den hunden, heller. Rase og kjønn var veldig greit for førstegangseiere som oss, og selv om hun er helt snål og teit i blant er hun jo gjennomført skjønn, så da går det fint. Glad i labradummen min, jeg. :heart:

Geo har jeg bare hatt noen få uker, så det er det vanskelig å svare på. Jeg er mer bevisst på en del ting nå enn det jeg var med Tinka da hun var valp, men jeg merker allerede at det er mye som blir litt tilfeldig og at det kanskje ikke alltid er like enkelt å være så konsekvent og konstruktiv som jeg hadde tenkt jeg skulle være. Det er umulig å få til ting perfekt. Foreløpig bruker vi mye tid på kontakt, sosialisering, miljøtrening, lek og innkalling, og det tror jeg vi kommer til å ha igjen mye for seinere, selv om han sikkert får både hverdagsmessige og konkurranserelaterte problemer etterhvert. Det hører liksom med.

Rase, kjønn og linjer er det også for tidlig å si noe om, men foreløpig føles det helt riktig. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Angrer på at vi var viljeløse og brukte alt for mye fysisk straff for alt av uønsket atferd da hun var liten.

Angrer på at vi brukte alt for mye bur det første året.

Angrer på at jeg ikke brukte mer tid på rehabiliteringsøvelser den første tida etter skaden, men vi visste ikke nok/kunne ikke nok.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg angrer vel ikke på noe akkurat. Men jeg brukte bur i begynnelsen da Tuf var valp. Fant fort ut at det overhodet ikke var nødvendig, og at det bare gjorde han utrygg. Så skulle nok ønske jeg hadde latt være. Ellers har jeg jo aldri drevet noe med hundetrening, så var ikke noe jeg kunne gjøre feil sånn sett :P Begge to er fine, snille hunder som det er lite problemer med.

Edit: Kom på at jeg nok kunne lært Tuf å gå pent i bånd fra han var liten! Også lurer jeg på om jeg kanskje har sosialisert han litt FOR mye. Han er meget interessert i å hilse på alt og alle som vi møter på tur, og det kan være litt slitsomt. Ikke for sent å jobbe med da :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg angrer vel egentlig bare på en ting, og det er at jeg siktet så innmari høyt når jeg så etter Yaris. Jeg skulle liksom ha det beste av det beste, uten å tenke så mye på om det ville passe meg. Resultatet er jo at etter ett år sammen, må jeg se etter noen som har det som trengs for å takle en slik energiklump.

Tør nesten være sikker når jeg tror at jeg fortsatt hadde hatt munsterlanderen min om jeg hadde sett etter en litt mer familierolig type. Men jeg har lært ekstremt mye av ham, som jeg kan ta med meg videre. Grunnen til at jeg angrer er vel at jeg hadde kunnet spare både oppdretter og meg selv for jobben å finne et nytt hjem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg kjøpte første hunden min i 95 var det ikke så vanlig med posetiv trening så jeg husker at jeg satt leste du er sjefen boka lånte av noen med en Dunker...Jada.Så dessverre i startet ble hun tatt litt hardt.Veldig dårlig smvittighet for det.

Heldigvis tok jeg raskt til vett av meg selv og de neste 11 årene hun levde styret jeg hun kun med stemmen lavt nei om det var nå "galt"Har også tenkt på at om jeg har brukte bedre godbiter enn de tørre ekkle kjeksene kjøpt på butikken til 15 kroner som oftes har det kanskje vært litt lettere få en bedre innkalling;)!Hehe.Ikke sikkert da hun jeg har nå trente jeg aldri innkalling på kunne det liksom bare fra var 9 uker så rase/blanding spiller også stor rolle;)Var nå løs hele tiden for det Engelsk Setteren min selv om det kunne ta lang tid før jeg fikk hun i bånd!

Det jeg angrer på til hun jeg har nå er at var så sløv på trene være hjemme alene.Fatter ikke og begriper hvorfor jeg var det vet jo utrolig godt hvor viktig det er!Resultete i litt seperasjons angst/bjeffing/uling/masse ødleggelser i starten.Gikk seg heldigvis til med masse trening da.Metode messing lærte jeg godt av at var litt hard til forrige hunden i starten.Har aldri tatt i hun jeg har nå kun rolig nei om er noe.Og da at lå i bur første natta si da kom her.Hallo hva er det for noe liksom!Var for så mange sa det var lurt...Æsj.Ble med den natta ja.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, jeg synes angrer er et sterkt ord. Jeg angrer feks ikke på at vi hadde Fanta halvannet år, selv om det ikke endte godt. Vi lærte ekstremt mye og hadde det veldig gøy sammen mesteparten av tiden. Aldri har jeg vært så lykkelig som når jeg hentet henne hjem. Selvsagt hadde det vært fint om jeg hadde valgt en annen oppdretter, men det ble som det ble og i dag er det i grunn helt ok.

Monti angrer jeg egentlig ikke på så mye. Jeg burde kanskje vært enda mer forsiktig med klikkertreningen i begynnelsen siden motivasjonen ikke lå i han fra dag en (det gjorde det jo på Fanta, så jeg ble nok tatt litt på senga). Men det er jo bare småpirk. Han er en kosegris, morsom å trene med, en fantastisk og trofast turkamerat og i grunn ganske så lydig (foreløpig :lol:).

Men hadde vi ikke hatt Fanta hadde vi nok angret på mye ang Monti - vi lærte mye om oppdragelse der og sånn sett var det jo praktisk å få unghund så raskt igjen :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Angrer på at jeg ikke gikk valpekurs med Ganzie, hun ble ikke sosialisert nok da hun var liten, og det merkes. Hun er stødig som bare rakkern på nye steder og nye ting, men ikke på fremmede mennesker og andre hunder.

Ellers angrer jeg på at jeg ikke trente litt mer konkurranserettet fra hun var valp. Hun er veldig flink og gjør sitt aller beste, men enkelte uvaner sitter så grodd fast at det er vanskelig å trene bort.

Ellers angrer jeg ikke et sekund på at jeg valgte henne fremfor broren, selv om han var penere og stødigere mentalt, for en bedre hund kunne jeg (nesten) ikke fått :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå angrer jeg ikke på noe, men jeg angret som en hund over at jeg kjøpte meg valp da jeg fikk Snusern. For det første var jeg veldig langt nede selv, og for det andre så fikk jeg valpen fra *******. :lol:

Mye jeg kunne gjort anderledes, men samtidig utifra forutsetningene vi to har sammen, så tror jeg at jeg gjorde det beste jeg kunne. Veldig fornøyd med henne i dag. :)

Gutta? Hmm. Kanskje at jeg ikke har vært nøye nok på alenetrening på hver av dem. Mye der og jeg kunne endret på og gjort anderledes om jeg skal gå over med lupe, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med alle tre og hundeholdet jeg har.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gutta? Hmm. Kanskje at jeg ikke har vært nøye nok på alenetrening på hver av dem. Mye der og jeg kunne endret på og gjort anderledes om jeg skal gå over med lupe, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med alle tre og hundeholdet jeg har.

Oh, der kom jeg på noe jeg angrer på: Alenetrening! Jeg fikk Joshi når begge to var 1,5 år gamle, og etter det har de stort sett vært sammen... Nå er det helt umulig å skille dem uten at Joshi går berserk (Tuf klarer seg fint alene). Det har ført til at jeg alltid må ta med begge når jeg skal noe med den ene. På kurs, til dyrlegen, overalt... Bodde jo alene før, men nå er det enklere siden samboeren kan ta Joshi mens jeg er ute med Tuf, så kanskje det blir bedre etterhvert. Men samtidig er det jo ikke noe å angre på heller. Jeg har nemlig ikke kapasitet til å gå to turer, så det var ikke så mye annet jeg kunne gjort.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg angrer ikke på noe vedr valg av hundene mine. Det er vanskelig å angre på forhold man ikke kan styre, som helse….Og hver enda hund jeg har hatt her i livet har lært meg noe, og noen mer enn andre. Ingen har hatt uspiselig gemytt eller problemer jeg ikke har følt at jeg har kunnet takle. Men noen har hatt utfordringer som har kostet meg mye tid, krefter og penger. Men angre gjør jeg uansett ikke - det er bortkastet energi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg angrer på veldig lite. Da jeg valgte omplasseringshund og satt med Mike i setet ved siden av meg var jeg verdens lykeligste og det er jeg fortsatt. En bedre hund kunne jeg ikke hentet hjem. (min uslepene diamant<3) Det er jo mye som kunne vært gjort anderledes, men jeg har lært vanvittig mye og det må jeg bare ta med meg.

Er det noe jeg angrer på så er det at han ble operet uten å trenge det, men når sannt skal sies tror jeg ikke jeg kunne valgt anderledes der og da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nei, en slik statistikk finnes ikke. Vi kjenner til titalls antall hunder som er avlivet, noen bare for bagateller og andre uten bevis, vi vet siden vi har fulgt med i sakene hva som lå til grunn og hvordan de endte. Ifølgje Martinsen har alle som har klaga på avlivingsvedtak sidan 2014 fått avslag. Det finst ingen nasjonale tal for kor mange hundar som blir avliva kvart år. Berit visste ingenting då hunden vart avliva Quercus og Nala De siste fire årene har politiet sørget for at 77 hunder er blitt avlivet på bakgrunn av den nye hundeloven. Fra 2014 til 2018   Det har ikke blitt bedre etter den nye hundeloven kom i 2021 - 2022 for politi og rettsvesen som selv mangler kompetanse på hunder og hundeatferd bruker bare klipp og lim fra tidligere vedtak og domsavgjørelser. Dette er bare så trist både for hundene og deres eiere og jeg lurer på hvor mange saker vi ikke har hørt om enda. Noen av sakene er tilfeldig at vi fikk høre om og det var dette som var bakgrunn for å spørre her på forumet.                
    • Utallige? Hvor mange hunder har blitt avlivet i Norge etter anmeldelser de siste 10 årene? Jeg antar det finnes klar statistikk på dette?
    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...