Barn/ikke barn?

[Stine]

Jeg føler ikke at jeg må forsvare mitt valg ovenfor min familie eller Christian sin familie, heller ikke for venner. Men fremmede og arbeidskollegaer er det anderledes med. Og at vi er crazy hundefamilie er sant, ingen løfter et øyenbryn for at jeg drar på agility kurs på lørdag istede for å være med i familiebursdagen til Christian Nuvel, Christian blei litt grinete når jeg fortalte at kurset var både på Lørdag og søndag (han har familiefesten på Lørdag og bursdag på søndag)

[Djervekvinnen]

Ja jeg venter på at de skal gi opp masingen og tenke, ja okei hun ville visst ikke ha barn hun. (nå tenker alle, bare vent..) Men i disse dager er det jo normalt å vente lengere og mange får første barnet mellom 30-40 års alderen. Så jo eldre jeg blir jo mer blir de vel å mase. Så om 10 år maser de vel enda værre, for da ER det jo virkelig hastverk så da mååå jeg jo få underlivet i gir! DET MÅ JEG DA SKJØNNE. BLI VOKSEN DA VEL! *så rister de febrilsk i meg*

Nei, jeg prøver å ikke ta meg nær av andres meninger. Det er mitt liv og mitt personlige valg. Jeg er lykkelig og har det bra.

[ElleBelle]

Jeg vil ikke ha barn. Håper jeg aldri kommer til å endre mening.

[borderen]

Stakars den fyren som blir min neste kjæreste.... (hvis jeg finner en ) Tar ikke lange tida før han skal få smelle meg på tjukka! Haha! Satt på bussen idag og fikk nesten lyst til å stjele med meg en unge - de er så herlige! Når det gjelder sykdommer o.l. tror jeg at jeg også er litt skada av alt hundesnakket og ønsker å finne en fyr med godt syn (siden jeg er ganske så nærsynt) og som ikke har hatt trangt bitt og reggis! Men alt i alt er det nok ikke den delen som avgjør valget

[Mirai]

Trodde ikke jeg ville ha barn da jeg var yngre, men nå som jeg har funnet han jeg vet er "mannen i mitt liv" så har jeg ingen motforestillinger lenger. Jeg VET han kommer til å være verdens beste pappa for et fremtidig barn, faktisk tenker jeg noen ganger at han kommer til å bli bedre pappa enn jeg blir mamma Han har en naturlig måte å være sammen med barn på, mens jeg er mer sånn stiv og unaturlig rundt barn. Allievel vet jeg at når det er MITT barn som en dag er der, så blir det annerledes

Jeg valgte jo for en 3,5 år siden (ca?) å ikke få et barn, og jeg er så glad for det valget Det føltes så feil der og da og jeg ville absolutt ikke ha barn med den eventuelle pappen, min eks.

Idag føles det helt annerledes og hadde jeg blitt gravid igjen så vet jeg at da blir jeg faktisk mamma, hehe. Har ikke noe fanatisk ønske om å bli mamma NÅ, helst ikke, men jeg vil også at vi skal ha barn innen 5 år, fordi jeg vil at Steve skal ikke være supergammel når ungen kommer. På veldig lang sikt ønsker jeg nemlig at han skal holde seg ung og frisk og være tilstede i både mitt og ungens liv så lenge som mulig

[Sanne]

Men Sanne, altså. Det er ikke nødvendigvis noe vanskeligere eller mer styrete for deg å få barn enn heteroer. Så mange som 1/10 sliter med infertilitet og som må styre i en eller annen grad med å bli gravid. Det er ganske mange. Sånn sett er du heldig, for du vet dine biologiske begrensninger og kan hoppe direkte til det som funker.

Når det kommer til genene dine så er du jo egentlig heldig, for du kan jo velge at din partner kan være den som går gravid.

Jeg kjenner flere lesbiske som har barn, og ja de måtte ta et par turer til Danmark og det var styrete med inseminering og alt det som hører med, men det er nok sånn at med en gang strek nummer to er på pinnen så tipper jeg man legger alt det der bak seg på et sekund. Så la nå iallfall ikke dét stå i veien for deg, det er bare blåbær i forhold til det som er å bli forelder.

Til tema, ingen kan argumentere for andre om hva som er riktig når det kommer til barn. Du må bare kjenne selv hva som føles rett. Det er plusser og minuser med alt her i livet, barn er ikke noe unntak.

Den beste måten jeg kan beskrive det på er at det bringer med seg ekstreme følelser. Jeg har aldri følt så ekstreme følelser før. Ekstrem kjærlighet, omsorg, bekymring, empati, stolthet og glede. Men også ekstreme bekymringer, sinne (aldri på barnet!), frustrasjoner, frykt, utmattethet, selvgransking, osv.

Alt det der er verdt det, når først barnet er kommet til verden. Vi har alle verdens fineste barn, helt unike på sitt vis, og de er alle verdt hver en våkenatt, tantrum, legevaktbesøk og alt det som hører med. Det er peanuts i de store bildet. Bare peanuts.

Men det kan være like verdt det å la vær, om det gir noen mening.

Ting har en tendens til å bli riktig tror jeg, uansett hva man velger. Det er helt ok å velge bort alt det der, og man lever et like fullt og innholdsrikt liv, så absolutt! Det er like mye respekt i den avgjørelsen. Å bli forelder betyr også at man må velge bort ting, slik som man velger bort andre ting når man ikke får barn. Det er helt likestilte valg synes jeg.

Jo det er sant det altså! Og jeg tviler ikke et sekund på at jeg hadde tatt første fly til danmark om det ikke var for et par andre greier som også står i veien. Og samboeren min vil ikke for alt i verden gå gravid, vi har alltid vært veldig enig om at det var jeg som skulle gå gravid om det ble aktuelt. Det også har egentlig alltid vært en enorm drøm, det å gå gravid. Å fy søren så fantastisk det må være å kjenne et annet liv vokse inni deg

Og for all del, jeg tviler ikke på at det bare blir blåbær i forhold til foreldrerollen altså Meeen njæh... Forøvrig kan jeg ikke vite, jeg er straks 26, så jeg og samboer har enda noen år på oss før vi er nødt til å ta den endelige avgjørelsen, men sånn som følelsene og ståa er nå, så kjenner jeg det er veldig lite aktuelt. Selv om det må være helt utrolig å være mor Og jeg kjenner faktisk litt på det der at jeg er sammen med ei jente, det gjør at jeg er litt "tryggere", det dukker ikke bare plutselig opp en liten sak som egentlig ikke passet inn pga økonomi, sykdom osv (selv om jeg vet jeg hadde stablet livet mitt på fotene om jeg visste det om 9 mnd lå et lite vesen i mine armer som trengte meg og samboer for alt i verden). Nei vi må faktisk planlegge det hele hundre prosent liksom. Litt kjekt det også For nå så har jeg det veldig fint med verdens beste jente og dyrene våre.

Mari, du har seriøst noe fornuftig å komme med, samme hva tema er Du skulle vært min personlige rådgiver (tuller altså )

[Jauda.]

Jeg vil ikke ha barn. Håper jeg aldri kommer til å endre mening.

Det med å ikke vile ha barn er jo helt fair.Men i alle dager, hvorfor håper du at du aldri kommer til å forandre mening? Det var en slags merkelig uttalelse..

[Djervekvinnen]

Min samboer hadde også blitt en veldig god far. Hadde jeg hatt lyst på barn, hadde jeg fått det med han. Det som gjør så vondt er at jeg ikke vil gi han det, særlig når man vet at han har litt lyst. Jeg har alltid følt siden starten og vært redd for at kommer vi til å gå ifra hverande så er nok barn en grunn, og det er vondt. Hadde blitt knust og følt meg mislykket, men samtidig ville jeg forsått han veldig godt.. En veldig vanskelig situasjon er det uansett. *sorry at jeg ble litt personlig nå*

[Martine]

Jeg har alltid hatt lyst på barn, men aldri vært spesielt opptatt av andre sine barn. Ikke før nevøen min ble født for snart to år siden. Nå har vi verdens nydeligste datter på 5 mnd, og jeg ville aldri vært henne foruten. Klart jeg er sliten innimellom, men hun er såpass grei at jeg er mindre sliten enn jeg trodde jeg kom til å bli.

[Mirai]

Jeg er glad vi har samme syn på barn, Steve og jeg, fordi jeg tror det kan lage store problemer om en VIL HA, og den andre ikke vil...det er et stort og viktig spørsmål.

[Poter]

Jeg vil ikke ha barn. Jeg er allergisk, ser dårlig og er generelt litt redd for hvor jorda og verden er på vei, så det å få enda en unge ut i dagslys er ikke aktuelt.

Dessuten vil jeg ikke ha den forbindelsen til et annet menneske, altså det å dele et barn. Jeg har en del ganske radikale meninger om kjønn, likestilling og seksualitet jeg veit at det hadde blitt et sant he*vete å få en annen med på, og disse er så viktige for meg at da lar jeg heller være.

Jeg liker ikke barn, og kjenner ikke på noen måte at det napper i hjertet da jeg ser på dem. Jeg synes ungene til venninnene mine (i alle fall de fleste) er kule, men er glad for at de ikke bor hos meg.

Jeg har forøvrig blitt bedt om å donere egg, men sa nei av grunnene nevnt i starten.

Hvilke radikale meninger er det da? Om du vil fortelle

EDIT: Angående mas fra familie og slekt, har vi også fått vår del. I begynnelsen av utbrentheten la jeg på meg en del og da trodde alle jeg var gravid. Eller trodde, det visste jeg var gravid. Det var til og med noen som kom bort og gratulerte Etter det har jeg bedt pappa fortelle sine søsken at de får slutte å mase, at vi ikke vil ha barn, men at jeg kommer til å gi beskjed den dagen jeg evt. er gravid, så de trenger ikke tenke på det. Etter det har de holdt smella!

Det er nok fortsatt ganske tabu å ikke ønske seg barn, men jeg tror bare det blir mer og mer vanlig og akseptert.

[:)Kine]

Jeg vil ikke ha barn, iallfall ikke egne. Har aldri ønsket meg barn. Men jeg har verdens beste tanteunger

Det jeg ville vurdere er adopsjon eller å være fosterhjem.

Ja, jeg og kunne kanskje tenkt meg å adoptere. Da jeg var liten så synes jeg alle som fikk egne barn var skikkelig egoistiske. Det har heldigvis blitt litt mer forståelig for meg hvorfor noen ønsker seg egne unger.

Jeg ønsker meg ikke barn. Det er både veldig rasjonelle, og mer emosjonelle grunner til det. Dessuten blir jeg alvorlig sint og ugrei når jeg er trøtt, noe som fungerer dårlig med å være mor. Det kommer til å bli et hel-vete. Selv om jeg anerkjenner at den kjærligheten man vil føle til et barn er noe jeg, dersom jeg opplever det, vil gi alt mening - tenker jeg at så lenge jeg ikke har kjent den kjærligheten, så går jeg ikke akkurat glipp av noe.

Jeg har også tenkt på det. Jeg blir verdens mest egoistiske person når jeg er trøtt. Hvis jeg våkner om natta så bryr jeg meg ikke om noen ting annet enn å sove. Det er helt ekstremt. Hvis jeg har sovet dårlig en natt, så har jeg lyst til å slutte på jobben bare sånn at jeg kan sove en time ekstra. Jeg tror ikke det er mulig å være mer morragretten enn meg. Jeg vet jo at mange babyer holder mødrene våkne om natta, så det høres jo helt forferdelig ut.

Jeg er overrasket over hvor mange her som faktisk ikke vil ha barn - selv om jeg kommer fra et miljø der det ikke er noen selvfølge. Vi har et vennepar som fikk barn etter 40 og nå venter nr 2, og et vennepar på samme alder som oss (30-ish) som venter nr 2. Svoger på 35 fikk en i fjor. Og ellers har vi maaange venner som ikke har barn enda, eller som aldri skal ha.

Jeg er også overrasket over hvor mange som tenker på dette med arvelige sykdommer - men det er kanskje en hundegreie? Når jeg sier at en av grunnene til at jeg ikke vil ha barn er på grunn av at jeg ikke vil de skal arve ting jeg vet ligger i familien, så blir jeg bare ledd av.

Jeg har aldri hatt lyst på barn, og har i likhet med flere her villet sterilisere meg fra ganske tidlig av. Nå har jeg imidlertid en mann som har veldig lyst på barn. Men i motsetning til med hund, hvor man kan si " det er DIN hund, DITT ansvar og DINE penger" så er det for det første jeg som må gå å bære på en potensiell unge i 9 mnd, og man ender med å dele ansvaret. Så de siste årene har jeg prøvd å bli mer åpen for å få barn, vi har også snakket om adopsjon og fosterhjem.

Ja, jeg har innsett at jeg har et veldig annerledes syn på "menneskeavl" enn de fleste. Jeg tror det er noe som hører med når man er litt interessert avl generelt. Da jeg var yngre så ville jeg ikke føre videre mine gener, men nå har jeg funnet ut at det er noe greier i alle familier. Heldigvis har jeg funnet en fyr som er ganske bra avlsmateriale.

Har valgt å ikke ha egne barn, og får evig nok av andres.

Jeg har et altfor pessimistisk syn på verdensutviklingen til at jeg ønsker å sette en ny generasjon til verden for å håndtere vårt dårlige håndtverk.

Sånt syn hadde jeg også før, men ettersom jeg blir eldre så blir jeg heldigvis (?) også litt mer optimistisk.

Jeg har arvet engstelsesgenene til min mor og mormor, hvor sistnevnte foreslo for min mor at hun skulle holde oss barna i band da vi var på ferie i "syden" for en 15-20 år tilbake. Det er nok panikk her i gården dersom en av bikkjene er syk/stikker av! Jeg blir fort en av disse foreldrene i "Ekstreme foreldre" eller hva det nå heter, som ikke lar ungene sine gå ut av huset i frykt for at de skal dø.

Kine er helt motsatt, med bikkjene iallefall, der hun i mine øyner handler med apati i en EKSTREM situasjon der bikkja har stukket av!

Betyr det at jeg er dama i forholdet?

Hahahaha! Det betyr bare at vi er bra match!

Men EKSTREM situasjon??? :lol: Han stod jo bare bort parken og snusa på litt løpetid-tiss.

Da Kuma var litt dårlig forrige gang (kasta opp og dårlig i magen, vi lagde tråd her inne), så fikk jeg kjeft av Bård fordi jeg smilte! Han syntes det var skikkelig teit at jeg smilte den kvelden fordi hunden var litt syk! :rolleyes2:

Jeg har funnet ut at det holder at en bekymrer seg. Men jeg er ihvertfall ikke redd for at Bård skal ha for lite kjærlighet å gi. Han kommer sikkert til å sende ungene avgårde til skolen i bobleplast.

Men om jeg faktisk kommer til å få barn vites ikke. Jeg håper iallefall det drøyer noen år til, for jeg føler meg ingen måte forberedt på/klar for å være pappa per dags dato.

Hehe.. Vi får seeee.

Min samboer hadde også blitt en veldig god far. Hadde jeg hatt lyst på barn, hadde jeg fått det med han. Det som gjør så vondt er at jeg ikke vil gi han det, særlig når man vet at han har litt lyst. Jeg har alltid følt siden starten og vært redd for at kommer vi til å gå ifra hverande så er nok barn en grunn, og det er vondt. Hadde blitt knust og følt meg mislykket, men samtidig ville jeg forsått han veldig godt.. En veldig vanskelig situasjon er det uansett. *sorry at jeg ble litt personlig nå*

Uff.. Ja, det må være en vanskelig situasjon. Jeg er veldig takknemlig for at samboeren min har det samme synet på barn som meg. Håper dere finner ut av det.

[MegaMarie]

Her jeg bor er det masse unge par med barn. Jeg er den eneste uten og jeg føler meg litt outsider. Jeg føler også det er litt vanskelig å ha hund og ikke barn, da folk gjerne ser på det som at jeg har hund som erstatning for barn. Litt sånn der bor hun derre crazy dog lady. .

Unnskyld, men jeg må bare kommentere denne her Jeg tror ikke kan se ut som noe slikt, da jeg så noe virkelig ille i syden! En eldre dame, ca rundt 50 i lag med sin eldre mann, som var på trilletur med sine shitzuer i vogn hvor mannen holdt hundene i linen så de ikke hoppet ut og stakk av, mens konen trillet vognen.. Da tenkte jeg at dette MÅ være noen som har erstattet barn med hund

(okei, det er egentlig ikke sånn kjempe morsomt. Jeg kan tenke meg at de ikke får gått så ofte på tur.. )

[Bård]

Ja, jeg har innsett at jeg har et veldig annerledes syn på "menneskeavl" enn de fleste. Jeg tror det er noe som hører med når man er litt interessert avl generelt. Da jeg var yngre så ville jeg ikke føre videre mine gener, men nå har jeg funnet ut at det er noe greier i alle familier. Heldigvis har jeg funnet en fyr som er ganske bra avlsmateriale.

Hahahaha! Det betyr bare at vi er bra match!

Men EKSTREM situasjon??? :lol: Han stod jo bare bort parken og snusa på litt løpetid-tiss.

Da Kuma var litt dårlig forrige gang (kasta opp og dårlig i magen, vi lagde tråd her inne), så fikk jeg kjeft av Bård fordi jeg smilte! Han syntes det var skikkelig teit at jeg smilte den kvelden fordi hunden var litt syk! :rolleyes2:

Jeg har funnet ut at det holder at en bekymrer seg. Men jeg er ihvertfall ikke redd for at Bård skal ha for lite kjærlighet å gi. Han kommer sikkert til å sende ungene avgårde til skolen i bobleplast.

Hehe.. Vi får seeee.

Tulling!

[Aya]

Min samboer hadde også blitt en veldig god far. Hadde jeg hatt lyst på barn, hadde jeg fått det med han. Det som gjør så vondt er at jeg ikke vil gi han det, særlig når man vet at han har litt lyst. Jeg har alltid følt siden starten og vært redd for at kommer vi til å gå ifra hverande så er nok barn en grunn, og det er vondt. Hadde blitt knust og følt meg mislykket, men samtidig ville jeg forsått han veldig godt.. En veldig vanskelig situasjon er det uansett. *sorry at jeg ble litt personlig nå*

En av mine beste venninner har det sånn. Hun er i et godt forhold med en samboer hun er veldig glad i - og vice versa. Men hun vil ikke ha barn, virkelig virkelig ikke. Han ønsker seg det veldig, og tviholder på troen om at hun kommer til å ombestemme seg. Hun sier at den dagen han virkelig forstår hva hun mener, kommer han til å gå. Det må være vondt. Jeg vet selv at jeg ikke ville gitt opp barn for en mann, da måtte han gått - ellers hadde jeg endt opp veldig bitter. Uff, en klem til deg!

Forøvrig synes jeg det bare er fint at de som ikke ønsker seg barn faktisk ikke får barn. Det er hverken en menneskerett å få barn, eller en nødvendighet for å leve et rikt og flott liv. Masing er vondt og fryktelig unødvendig og ubetenksomt (veldig lite gøy å bli mast på dersom årsaken til barnløshet f.eks er at man ikke KAN få ... Og at barn faktisk er noe etterlengtet og veldig ønsket). Åh, folk er så dumme at jeg får lyst til å bite noen ganger.

[Tonje]

Jeg har ikke og har aldri hatt lyst på barn, men jeg er åpen for at det kan endre seg i fremtiden selv om det ikke virker sånn i dag. Det er et viktig tema og jeg er faktisk nokså åpen om dette under dating også jeg fordi jeg vet at mange ønsker det så mye at de ikke vil bruke tid på noen som ikke ønsker barn.

[OlavEmil]

Jeg har arvet engstelsesgenene til min mor og mormor, hvor sistnevnte foreslo for min mor at hun skulle holde oss barna i band da vi var på ferie i "syden" for en 15-20 år tilbake. Det er nok panikk her i gården dersom en av bikkjene er syk/stikker av! Jeg blir fort en av disse foreldrene i "Ekstreme foreldre" eller hva det nå heter, som ikke lar ungene sine gå ut av huset i frykt for at de skal dø.

Kine er helt motsatt, med bikkjene iallefall, der hun i mine øyner handler med apati i en EKSTREM situasjon der bikkja har stukket av!

Betyr det at jeg er dama i forholdet?

Men om jeg faktisk kommer til å få barn vites ikke. Jeg håper iallefall det drøyer noen år til, for jeg føler meg ingen måte forberedt på/klar for å være pappa per dags dato.

Hahahaha! Det betyr bare at vi er bra match!

Men EKSTREM situasjon??? :lol: Han stod jo bare bort parken og snusa på litt løpetid-tiss.

Da Kuma var litt dårlig forrige gang (kasta opp og dårlig i magen, vi lagde tråd her inne), så fikk jeg kjeft av Bård fordi jeg smilte! Han syntes det var skikkelig teit at jeg smilte den kvelden fordi hunden var litt syk! :rolleyes2:

Jeg har funnet ut at det holder at en bekymrer seg. Men jeg er ihvertfall ikke redd for at Bård skal ha for lite kjærlighet å gi. Han kommer sikkert til å sende ungene avgårde til skolen i bobleplast.

Tulling!

[MiO]

Og hvis du har barn, hvorfor bestemte du deg for å få de?

....

Er det å ha barn noe å anbefale?

Jeg fikk barn relativt sent, nesten 33 år, fordi jeg i utgangspunktet var skeptisk til hele unge-greia. Likte ikke unger.

Før jeg fikk barn hadde jeg ganske sære oppfatninger om dem.... Likte ikke barn noe særlig, syns generelt de var noen plagsomme grinatasser som bare maste. Ikke skjønte jeg hvorfor folk generelt gadd å drasse med ungene sine på ferier heller Syns foreldre kunne latt ungene sine være igjen hjemme og parkert dem hos besteforeldre eller noe, så man selv kunne dra og slappe av. Dette tenkte jeg spesielt når jeg satt på type 5-timers flytur til syden med unger som satt og sparket i seteryggen min bak meg og vrælte i omtrent 4½ av de 5 timene...

Hvorfor jeg fikk barn selv er egentlig mystisk. Jeg fikk det for meg etterhvert, at livet ville bli et fattigere sted å leve, dersom jeg ikke i det minste hadde EN avlegger å bli kjent med. For å se åssen dette mennesket jeg kunne lage ville bli... Ikke helt sikker på om jeg klarer å forklare det, men jeg fikk en sånn merkelig følelse av at det manglet et menneske jeg burde bli kjent med, og det mennesket måtte jeg lage selv. Jeg hadde liksom ikke lyst å gå inn i evigheten uten å legge igjen spor etter meg i form av i det minste ett barn.... Dermed foreslo jeg barn for gubben, og han var enig. Et års tid senere ble Mitt Livs Kjærlighet født, ca en måned for tidlig kom han, og verdens mest fantastiske gutt.

Jeg skammer meg nesten over hvor komplett DUM jeg var i huet før jeg fikk barn. Selv om enkelte hadde forsøkt å forklare hva det ville si, er det ingen som noengang kan forklare så man riktig forstår hvor fantastisk det faktisk er! Ikke ante jeg at barnet fyllte opp hele hjertet ditt på den måten, og hvordan man kjente ur-instinktene vokse til uante høyder og man plutselig er villig til å (seriøst) ofre livet for et annet menneske om nødvendig. For sånn føler man for barna sine. Man gjør absolutt ALT for dem og den kjærligheten kan ikke måles med noe annet her i livet.

I min ungdom (noen år før jeg fikk barn) var jeg på en pub i London. Der traff jeg en fyr og kom i prat med han. Han var nyskilt og hadde to små unger. Han uttrykte så dyp kjærlighet for dem at jeg var forbløffet. Gikk det virkelig an? Når en fremmed fyr på en pub gir seg til å si sånt, så måtte det kanskje være noe i de greiene der? tenkte jeg da, og kjente for første gang en liten spirende nysgjerrighet på disse barne-greiene folk snakket så stort om.

Mannen på puben sa : "You never know what love is, until you've had children".

Merkelig nok glemte jeg det aldri og det hang i meg. I år 2000 opplevde jeg av egen erfaring at han snakket sant :- ) I det øyeblikket barnet ble lagt på magen min, var verden forandret for alltid og jeg trodde ikke det var mulig... en sånn storm av overveldende følelser er det bare ens eget barn som kan fremkalle. Beskytterinstinktet og morsinstinktet flommet over meg i det øyeblikket jeg så han.

Jeg unner alle den følelsen, virkelig. Den går aldri over og det er fantastisk å få være mamma!

Men jeg valgte å stoppe etter bare ett barn da... :-) Hehe!

[Guest Gråtass]

Jeg syns det er svært urettferdig og egoistisk å opprettholde et forhold slik som Aya skisserer. Den som ikke ønsker barn, MÅ styre premissene. Da er det bedre at den som vil ha barn går, slik at man ikke kaster bort tiden sin.

Jeg syns også det er skremmende at folk kan fortsatt i 2012, forfekte at man kan unnfange barn med "tilfeldig forbipasserende" som et alternativ. Da syns jeg Storken er et langt bedre alternativ for alle ufrivillig barnløse, uansett årsak.

[Hampus]

Jeg hadde aldri noen interesse for babyer og barn i min ungdomstid.

Søstrene mine passa barn så snart de fikk sjansen, jeg passa hunder...

Ble gravid som 19-åring ved et uhell.

Da hadde jeg vært sammen med faren i 3 år allerede, så vi valgte å beholde barnet.

Og det er jeg uendelig glad for!

2 år senere ble jeg kronisk syk, noe som gjorde at vi valgte å ikke få flere barn, og da ble jo datteren vår bare enda mer viktig.

Nå er hun 20 år, ferdig utdannet og i full jobb, med kjæreste og alt.

Vi er fortsatt veldig mye sammen, og vi kunne ikke tenkt oss å være uten henne.

Litt trasig at hun ikke har søsken, men heldigvis har hun søskenebarn hun har god kontakt med.

Men jeg synes man skal respektere valget til de som ikke ønsker barn.

Grunnene er mange, og det er jo helt og holdent deres valg.

Kan tenke meg at mas fra familie og venner er irriterende uansett grunn til at man har valgt å ikke få barn.

Min svigermor hadde en periode hun maste om at vi måtte få flere barn ved enhver anledning.

Sa fra hvordan det var og hvorfor vi hadde valgt å ikke få flere, men det gikk inn det ene øret og ut det andre.

Ble såpass ille at jeg slutta å dra dit, til slutt skjønte hun tegninga...

Barn skal man d aikke få for andre, og man skal ha kapasitet til de barna man får.

[KristinR]

Som Hampus over her hadde jeg heller ingen ønsker om barn. Jeg syntes ikke barn var verken pene eller gode på noen måter. Klare ikke ungehyl og skrik. Latskap eller tilfeldigheter gjorde at jeg slurvet med p-pillene som 20 åring (og som 23 åring). Siden jeg var i et fast forhold så var det aldri noe snakk om å ikke beholde barna.

I dag er ungene 20 og 23 år og angre, det kan jeg love dere som ikke vil ha barn at man aldri gjør. ALDRI!

Jeg er fortsatt ikke glad i små barn. Hater fortsatt ungeskrik og det er de færreste barn jeg syns er vakre.

Selvsagt respekterer jeg valgene deres. Likevel så må jeg få si at det er litt trist fordi dere ikke vet hva dere går glipp av. Og bare så det er sagt, man kan være like hundegærn om man får barn altså. Det er jeg et eksempel på. Det er ikke sikkert dere vil angre senere om dere ikke har fått barn, men vi at det beriker ens liv. Og så må jeg få si at det at jeg vet at jeg har vært med på å føre min slekt videre er en tanke jeg liker :-) Godt å vite at det "blir noe igjen av meg" etter at jeg er borte.

[Bård]

Selvsagt respekterer jeg valgene deres. Likevel så må jeg få si at det er litt trist fordi dere ikke vet hva dere går glipp av. Og bare så det er sagt, man kan være like hundegærn om man får barn altså. Det er jeg et eksempel på. Det er ikke sikkert dere vil angre senere om dere ikke har fått barn, men vi at det beriker ens liv. Og så må jeg få si at det at jeg vet at jeg har vært med på å føre min slekt videre er en tanke jeg liker :-) Godt å vite at det "blir noe igjen av meg" etter at jeg er borte.

Selv om du sier at du respekterer det, så blir det litt respektløst når du sier at de ikke vet hva de går glipp av. Tenk hva du kan ha gått glipp av i de årene du har måttet bruke tid på all slags barnerelaterte beheftigelser.

[MiO]

.... så blir det litt respektløst når du sier at de ikke vet hva de går glipp av

Det er slett ikke respektløst :-) Det er bare den hele og fulle sannhet. Kun fakta altså. De som velger bort barn (egne) vet jo ikke hva man går glipp av - kort og greit.

Det er ikke ment på noen negativ måte.

[Bård]

Det er slett ikke respektløst :-) Det er bare den hele og fulle sannhet. Kun fakta altså. De som velger bort barn (egne) vet jo ikke hva man går glipp av - kort og greit.

Det er ikke ment på noen negativ måte.

"De vet ikke hva de går glipp av" er jo noe man sier når man har en positiv opplevelse som man mener andre hadde ønsket å oppleve. Det er et uttrykk, ikke en setning man tar bokstavlig, bortsatt fra deg da selvsakt Oi der va jeg litt spydig

[tulip]

Det er slett ikke respektløst :-) Det er bare den hele og fulle sannhet. Kun fakta altså. De som velger bort barn (egne) vet jo ikke hva man går glipp av - kort og greit.

Det er ikke ment på noen negativ måte.

Må de gå glipp av noe?? Jeg har ikke gått glipp av en dritt ved å velge vekk barn, jeg. Det er rett og slett sylfrekt å påstå noe sånt!

Hadde morsrollen vært en så altoppslukende kjærlighet (som det er for noen, uten tvil) som det fremstilles å være, så hadde det ikke eksistert mødre som mishandlet barna sine, eller lot andre gjøre det. Ingen hjernevasking, vold eller annet skulle klart å rokke ved det!