Gå til innhold
Hundesonen.no

Dialekttråden


madam mim
 Share

Recommended Posts

maule kan jeg gjøre også, men det gjør jeg hvis jeg spiser noe som vanligvis er en ingrediens av noe mer. F.eks. mauler ost istedet for å spise brødskive med ost.

Jeg blir forøvrig aldri fysen, jeg blir hol (har tjukke L'er)

Samme her, jeg kan godt maule kjøttboller om vi har kjøttboller og poteter til middag f.eks.

Og jeg blir også hol, om jeg har lyst på noe godt.

Jeg mauler mye og gjerne når jeg blir sjesen/sjesete.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 299
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Joining the OT-train: For meg er det et helt naturlig ord å bruke, men jeg innser at det kanskje ikke er helt 2012. Men, noen må ta ansvar for å bevare utrydningstruede ord!

Mammaer ligger ofte på ank

Nå googlet jeg for å finne en kjapp definisjon til deg, men google foreslår "å ligge med Hank", og det er det altså ikke. Å ligge på ank er når du ligger anspent og spent, negativt sitrende og for ek

Posted Images

Nå så jeg for første gang som jeg har registrert en facebookstatusoppdatering med ordet grynne - og hadde jeg ikke lest her først hva det betydde, hadde jeg nok tolket det som en skrivefeil, og at den lille hunden egentlig gryntet rundt i snøen :D

Tror muligens vi så samme oppdatering, for jeg humret litt da jeg leste det i dag, jeg også - etter at jeg leste her inne :D. Ikke at jeg ikke visste hva grynne var før altså, men :).

Lurk:

Lurk er et spesielt rytmeinstrument utviklet og brukt av den norske vise-gruppa Vømmøl Spellmannslag. Den består av en to meter lang seljestav påmontert en beksømsko i den ene enden, og ble brukt som rytmeinstrument ved at den ble slått ned i en lav resonanskasse. På originallurken var det påmontert et cymballokk på den ene siden.

Ellers sier de sopin (eller sopinnj som mange uttaler det) enkelte steder i Inn-Trøndelag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror muligens vi så samme oppdatering, for jeg humret litt da jeg leste det i dag, jeg også - etter at jeg leste her inne :D. Ikke at jeg ikke visste hva grynne var før altså, men :).

Det er helt sikkert samme dama - jeg begynte å fundere på om hun er her inne og brukte ordet bevisst for vår skyld! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Her i Odal'n er det masse flotte uttrykk, det er vanlig å si læt att døra isteden for lukk døra. Det er også ett litt lokalt uttrykk som heter Rangletur, jeg har jo som egentlig forfinet Romeriking alltid ment at å gå å rangel'n var å gå på fylla. Men her så er Rangletur når man bare kjører litt rundt (og stikker tilfeldigvis innom noen man kjenner langs veien).

Jeg snakker ikke odøling, men blir litt påvirka, så snapper opp noen ord her og der. Så mitt utvidede vokabulær har fått dette uttrykket: ska du aka me? (skal du bli med/ skal du sitte på)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

...og tar meg på ord som bruken av "snål", "fyk" (barn sier dette for å f.eks. velge etellerannet først)

Ikke "fyk" men "fus" mener du vel? På sentrale østlandet sier unger som vil være først eller ha noe først "fus". "Jeg er fus!"

Jeg er vokst opp på østkanten i Oslo, så det meste av språket mitt er derfra, men er født Bergenser, og har vokst opp med dialekter hjemme; mor fra Sogn og Fjordane og far fra Bøverdalen. Så et og annet snålt (merkelig) ord har sneket seg inn i oppveksten...hehe! :D

Men "fus" ropte vi ofte som barn, siden jeg er en av fire søsken og det ofte var kapping om å være først, også ute blant venner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes dere Sandnes/Stavanger-dialekt er vanskelig å forstå?

Da jeg jobbet i et stort selskap som hadde kontorer i mange mange byer Norge rundt, var kontoret på Sola det verste å få telefoner fra. I starten kunne jeg rett og slett ikke skjønne et plukk av hva de sa! Den dialekten ER vrien altså!

Men alt blir en vane, og med tiden begynte jeg og forstå bedre hva de sa, og jeg slapp å sette over telefonen til kollegaen min som hadde pratet med dem i årevis :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg jobbet i et stort selskap som hadde kontorer i mange mange byer Norge rundt, var kontoret på Sola det verste å få telefoner fra. I starten kunne jeg rett og slett ikke skjønne et plukk av hva de sa! Den dialekten ER vrien altså!

Men alt blir en vane, og med tiden begynte jeg og forstå bedre hva de sa, og jeg slapp å sette over telefonen til kollegaen min som hadde pratet med dem i årevis :P

Haha,ja,er det jeg har fått inntykk av at folk synes :P Er ikke bare en gang jeg har måttet slå over til peeen dialekt for å få andre til å forstå :ahappy: Jeg selv forstår ikke hvorfor dere syns det :aww::whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes dere Sandnes/Stavanger-dialekt er vanskelig å forstå?

Jaaaaaa :D (Men ikke Rak, da)

Ikke "fyk" men "fus" mener du vel? På sentrale østlandet sier unger som vil være først eller ha noe først "fus". "Jeg er fus!"

Jeg er vokst opp på østkanten i Oslo, så det meste av språket mitt er derfra, men er født Bergenser, og har vokst opp med dialekter hjemme; mor fra Sogn og Fjordane og far fra Bøverdalen. Så et og annet snålt (merkelig) ord har sneket seg inn i oppveksten...hehe! :D

Men "fus" ropte vi ofte som barn, siden jeg er en av fire søsken og det ofte var kapping om å være først, også ute blant venner.

Vi sier "fus", ja. I riktig gamle dager sa vi "fober" :D Åååå, Bøverdalen :heart: Oppi der snakker de jo nesten like uforståelig som i Stavanger. Men for et sted og for noen folk og Spitersulen :D Det er hundre år siden jeg har vært der, men leirskole og siden min første sommerjobb, var i vakre Bøverdalen på Spiterstulen

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg jobbet i et stort selskap som hadde kontorer i mange mange byer Norge rundt, var kontoret på Sola det verste å få telefoner fra. I starten kunne jeg rett og slett ikke skjønne et plukk av hva de sa! Den dialekten ER vrien altså!

Men alt blir en vane, og med tiden begynte jeg og forstå bedre hva de sa, og jeg slapp å sette over telefonen til kollegaen min som hadde pratet med dem i årevis :P

Heheh er visst mange som sliter med denne dialekta. Då eg var i nord-noreg i forsvaret var det eit klart overtal av aust- og nordlendingar og dei gjorde tapre forsøk på å få meg til å leggje om. Men er litt sta på det, folk forstår om dei legg godvilja til. Men eg var grei nok til å ikkje bruka dei mest lokale uttrykka som eg visste dei ikkje ville forstå. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes dere Sandnes/Stavanger-dialekt er vanskelig å forstå?

Må innrømme jeg slet litt da jeg traff samboeren min :lol: Man må bare innstille seg på at dere snakker rart, så blir man vant til det :P Synes dialekta er flott, bare så det er sagt. Men samboeren har iblant noen merkelige ord, og da ser jeg ut som et spørsmålstegn og han må oversette til østlandsk :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

To av minde brødre og pappa var på østlandet en gang og skulle bestille pizza på en restaurant.... Det hele endte opp med at de måtte bestille på engelsk, fordi han som tok bestillingen ikke skjønte hva de sa :P De prøvde til og med å snakke pent østlandsk, uten særlig hell :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er helt sikkert samme dama - jeg begynte å fundere på om hun er her inne og brukte ordet bevisst for vår skyld! :D

Hahahahahahha :D

Jepp, han er fra Korgen i Hemnes. :)

Hahhh, visste jeg det ikke *ler*.

Synes dere Sandnes/Stavanger-dialekt er vanskelig å forstå?

Nei, jeg synes ingen dialekter er spesielt vanskelige å forstå, men så har jeg også gått på skole med folk fra alle kanter av landet og har vel lært mange av dialektene gjennom det. Det jeg synes er påfallende, er derimot at svært mange vestlendinger skriver mye dialekt, i motsetning til mange andre. Jeg kan ofte spotte ut om det er en vestlending som skriver noe, nettopp fordi vedkommende har en tendens til å sette sammen setninger på en "vestlandsk" måte, eller bruker ord og uttrykk som er spesielle for vestlandet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

To av minde brødre og pappa var på østlandet en gang og skulle bestille pizza på en restaurant.... Det hele endte opp med at de måtte bestille på engelsk, fordi han som tok bestillingen ikke skjønte hva de sa :P De prøvde til og med å snakke pent østlandsk, uten særlig hell :P

Var på pizzarestaurant i Oslo sammen med noen Stavanger-folk en gang. Vi bestilte pizza nummer 3, men fikk pizza nummer 10... Fordi de uttaler det TRRRIIII!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å ligge på ank er når du ligger anspent og spent, negativt sitrende

Mhm. Samboeren min er fra Sunnhordaland og der brukes "ank" som bekmyring. "Du måkje anka", liksom. Så både likt og ulikt sunnmørsdefinisjonen .P

Hoi, jeg er dialektforvirra jeg.

Er født og oppvokst på Romerike, Østlandet. Det er ikke såå spesiell dialekt, egentlig, men merker ofte at jeg har med meg endel ord og uttrykk endel andre ikke helt skjønner :P Og som ellers er litt søte/rare.

Kønn (korn), mævvle/maule (uh, allerede diskutert i tråden så jeg, er å spise), rangle, kaffi, itte, træsje (treske), åkle over (tråkke over), ihuga (skikkelig), knøvle (ødelegge), ælj (elg), hæle (orke). I tillegg til artige kallenavn på bygdene rundtomkring, min favoritt er dog lompmo'n.

Har bodd i Trondheim i over 5 år, og har i det siste jobbet endel med trønderske barn. Da blir det ofte til at et par trønderord sniker seg inn.

Disse (huske her, men hjemmefra betyr det å plage/erte) og mæ/dæ kommer skummelt naturlig, men det verste er egentlig tonefallet som blir mer og mer trøndersk.

+ at jeg har samboer fra nevnte Sunnhordaland, så der er det også et par ord som sniker seg inn.

Allerede nevnte "anka", også er det ord som "hisio" (andre sida). Dog kommer dette mest de gangene vi har vært på ferie der.

Jeg snakker relativt bokmålsaktig (og snakker som oftest greit fint med folk jeg ikke kjenner), men med en del rare ord og uttrykk fra hjemstedet mitt, iblandet etpar trønderord med tilhørende tonefall, og det igjen krydret med sunnhordalandske ord :P Huff.

Edit: syns dialekter er fantastisk gøy :heart: Men tenker med gru på hvordan mine fremtidige barn kommer til å ha det, vestlandspappa, østlandsmamma, og for sikkerhets skyld bosetter vi oss sikkert i nord-norge ellernoe :P

Endret av Aslan
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Var på pizzarestaurant i Oslo sammen med noen Stavanger-folk en gang. Vi bestilte pizza nummer 3, men fikk pizza nummer 10... Fordi de uttaler det TRRRIIII!

Tall er noe jeg også må gjenta mange ganger før folk forstår... Jeg sier f.eks: tåo, og da tror folk jeg sier tolv. Når jeg sier sju tror di jeg sier sjue (som mange sier) osv..

Og lillebroren kom hjem ganske frustrert fra skolen en dag fordi når de skulle telle til ti, så havnet han alltid så langt bak fordi det tar lenger tid å si åte, enn åtte. Vi er altså litt breiere i dialekta enn resten av de som bor der pga. familien.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må innrømme jeg slet litt da jeg traff samboeren min :lol: Man må bare innstille seg på at dere snakker rart, så blir man vant til det :P Synes dialekta er flott, bare så det er sagt. Men samboeren har iblant noen merkelige ord, og da ser jeg ut som et spørsmålstegn og han må oversette til østlandsk :lol:

Haha,godt du har blitt vandt med det ihvertfall! :lol:

Nei, jeg synes ingen dialekter er spesielt vanskelige å forstå, men så har jeg også gått på skole med folk fra alle kanter av landet og har vel lært mange av dialektene gjennom det. Det jeg synes er påfallende, er derimot at svært mange vestlendinger skriver mye dialekt, i motsetning til mange andre. Jeg kan ofte spotte ut om det er en vestlending som skriver noe, nettopp fordi vedkommende har en tendens til å sette sammen setninger på en "vestlandsk" måte, eller bruker ord og uttrykk som er spesielle for vestlandet.

Ja,det er jeg enig i,jeg legger også merke til det,selv om jeg ikke helt vet hvordan jeg ser det :P Og jeg gjør det sikkert selv også :ahappy:

Var på pizzarestaurant i Oslo sammen med noen Stavanger-folk en gang. Vi bestilte pizza nummer 3, men fikk pizza nummer 10... Fordi de uttaler det TRRRIIII!

*Føler seg ikke truffet* :cool::P "Enn nommår trrrriiii takk!" "En nummer ti på vei!" :aww:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...