Tyttebæra

Sjeldent jeg møter løshunder uten eier, jeg møter derimot ofte eiere som ikke har kontroll på den løse hunden de går sammen med. Som du sier, avhenger det sikkert av hvor man bor. Jeg er overhode ikke uenig i at det er ufin oppførsel, men hva skal man gjøre med det? Jeg tror i alle fall ikke dette innlegget når inn til dem det gjelder. Det treffer ikke meg som hundeeier heller, for jeg opplever selv så mye idiotoppførsel fra hundeeiere at jeg skjønner hvor mye av hatet og motviljen kommer fra.

Det er helt innafor å stå på flere ventelister. Som sagt er ikke dette det beste tidspunktet å se etter valp på, da det er så ekstrem høy etterspørsel. Det sagt, når man har ventelister så langt fram i tid, er ikke den listen satt i stein. Noen får valp fra et annet sted i mellomtiden, noen finner ut at de ikke skal ha valp likevel av ulike grunner og noen ser ut fra parringstidspunkt at valpene kommer til å bli leveringsklare på feil tidspunkt og trekker seg. Så må du huske på at vi forhåpentligvis er på vei ut av pandemien, jeg vil tro at flere kommer til å trekke seg fra ventelister når hverdagen blir mer normal igjen og folk flest har mindre tid til hund.

Jeg orket ikke lese hele, rett og slett fordi budskapet i artikkelen drukner i den spydige tonen til forfatteren, noe som ikke akkurat bidrar til å skape noen sympati for saken. Jeg føler nok litt med de som kjefter og smeller, for her jeg bor er det mange som slipper hundene sine uten å ha kontroll på dem og det er et mye større problem for meg enn at jeg en sjelden gang får kjeft for å ha løs en veloppdragen hund.

Nå har dagens situasjon med korona ført til ekstrem etterspørsel etter valper, så tenker du på valp dette året (og særlig før høst/vinteren), bør du ta kontakt med alle oppdrettere som er aktuelle for å forhøre deg om de har planer. Vanligvis er ikke flat en rase som man har trengt å være særlig tidlig ute for å få tak i (med mindre du skal ha jaktlinjer), så venter du til 2022 er nok situasjonen helt annerledes og du kan ta kontakt når du ser kull bli annonsert på retrieverklubben eller hjemmesider og facebook. Jeg vil anbefale deg å sende en mail med spørsmål om de har planer og med en presentasjon av deg. Presenter hvem du er og litt om livssituasjonen din (arbeid, bosted, familieforhold), din tidligere erfaring med hund, hvorfor du ønsker denne spesifikke rasen og hva du skal bruke hunden til. Det bør være en kort og lettlest tekst som viser hva du kan tilby en hund, ikke en lang avhandling. Hvordan du planlegger å legge opp valpeperioden, alenetrening, trening/oppdragelse, kostnadene ved å ha hund og lignende er sånt man snakker om senere. Får du svar på at de planlegger kull, anbefaler jeg å prøve å ta initiativ til å prate på telefon så tidlig som mulig. Man får en mye bedre flyt samtalen på telefon, man får et bedre inntrykk av oppdretter og deres ønsker, og de får også et bedre inntrykk av deg og ditt. Vær også forberedt på å ikke få svar på mailen, noen oppdrettere følger ikke med på mail, noen har ikke oppdatert til riktig mailadresse og noen svarer ikke om du ikke virker aktuell for dem eller de har for mange interessenter allerede. Andre igjen bruker uker og måneder på å svare på mail. Lykke til med jakten på oppdretter og nytt familiemedlem!

Jeg mener det er bra at interessante temaer skilles ut fra AN, det gjør dem mer synlig for folk som ikke følger med der og det blir mer søkbart. Det eneste er at det bør være tydelig i tittelen at trådene er skilt ut fra AN, sånn at man vet at dette var ment som et lavterskel-innlegg fra den som postet det og at "trådstarter" kanskje ikke følger opp tråden.

Men dere ... ser en standard show-golden egentlig ut som en golden retriever da? Ikke er den "golden" og ikke er den spesielt atletisk eller moderat eksteriørt. Dise grove, hvite bamsene ser på ingen måte ut som en hund som kan jobbe raskt, effektivt og skadefritt dag ut og dag inn hele jaktsesongen på britiske gods? Riktignok er det mange sportsavlede hunder med ymse eksteriør, men utstilling er ikke rette instans om man vil ha hunder som ser mer funksjonelt bygd ut. Det eneste utstilling fungerer til er å skape mer homogent eksteriør i en rase, og mange av de trekkene som verdsettes der gir ikke noen fordel for rasens bruksformål. Når det eksteriøret som premieres der ikke samsvarer med linjenes bruksformål, hva er da vitsen med å stille dem? Den kritikken man får varierer enormt mellom dommere, og alt er jo relativt og kan tolkes dit man vil. Dessuten er jeg ganske enig med @tillien i at utstilling er bingo, - det dreier seg egentlig om å finne en dommer som liker den type hund du har. Noen dommere vet du at vil gi hunden din en god plassering. For å ta et av de mer ekstreme tilfellene, så har jeg stilt mot en hund som har fått flere disk på jaktutstillinger med jakthunddommere, mens den har fått cert og BIR fra internasjonale dommere fra Øst-Europa. Altså er det veldig stor forskjell på hva som ansees som et funksjonelt eksteriør fra de som bruker hundene sine, og hva som ansees som "pent" hos folk som bare holder på med utstilling.

Godt nytt år! ?

For å svare på det opprinnelige spørsmålet ditt først, så vil jeg si at whippet og det man forbinder med en "tradisjonell" terrier ikke er sammenlignbart. En selvstendig whippet er en veldig mye enklere hund uansett, fordi du ikke får den hardheten, temperamentet, striheten og samme type jaktinstinkt som mange forbinder med terriere. Whippets er også ganske hundete, de er ikke så sære og spesielle som mange andre mynderaser er. Jeg har aldri vært særlig opptatt av personlighet, det er ikke særlig viktig for meg. Av samme rase har jeg hatt den roligste og mest diltete fra et kull og jeg har hatt den mest selvstendige og tøffeste fra et annet, når det gjelder lydighet, trening og å kunne gå løs er de like i stor grad. Forskjellene går mer på hvor mye nærkontakt de liker, hvor raskt de respekterer husregler og hvor lett de finner seg i ting de ikke vil (som f.eks kloklipp). Det er likevel ikke utfordrende hunder på noen måte, fordi dette er en enkel rase. Det eneste jeg ser etter når jeg ser på en valp, er tegn på usikkerhet og redsler, jeg vil ikke ha en valp som viser slike tendenser. Jeg vurderer også hvordan mor er, da mine valper har vært ganske like moren på flere områder og spesielt på det sosiale.

Jeg tenker at skal man bedømme radius, må man se på rasens opprinnelige bruksegenskaper. Radius er mer en konsekvens av hundens jaktinstinkt og jaktegenskaper, enn av det litt mer diffuse begrepet selvstendighet. Hiterriere – JRT, PRT, border, fox terrierne – har generelt liten radius, det er ikke naturlig for disse å stikke langt av gårde til tross for at de er strie hunder som sjeldent forguder eier. Til sammenligning er mange drivende hunder myke hunder som bryr seg mer om hva eier mener, men de søker naturlig langt ut og bort fra eier når de er løse.

De jaktegenskapene man får i en beagle kommer til å bli plagsomt for dem. Det er en type hund som går med nesa limt til bakken og har ekstremt lav interesse for hva eier driver med bak dem. Dette gjør at de kan være vanskelig å trene med og dressere utendørs. Det er også hunder som aldri kan gå løse fordi de stikker ved første mulighet, og man må forvente at de stikker langt og blir borte lenge. Er de understimulerte (og man skal være veldig aktiv for å slite ut en beagle ved båndturer) er de gjerne ikke interessert i å komme hjem igjen heller på en stund, selv om man finner dem hender det at man må fysisk fange dem for å få dem med seg hjem. De jeg kjenner til er ikke lydløse, uten at det har noe med jaktinstinkt å gjøre.

Har lest denne artikkelen og måtte humre for meg selv da jeg leste om allergiproblemene som hysjes ned. Det slår meg at organisert oppdrett er organisert oppdrett, uansett om det er blandingshunder eller rasehunder. Dårlig business å innrømme at de har allergi i avlslinjene sine. Jeg har ingen negative erfaringer med cobberdogs eller labradoodle, og tror faktisk dette er mye vanligere enn hva mange kritikere tror. Det er en grunn til at denne typen har blitt så populær, det er jo fordi mange er fornøyde med dem. Antakelig kunne de fått en like trivelig og enkel hund om de hadde valgt en renraset puddel eller labrador, men det gjør de ikke. Et problem er nok at cobberdog eller doodler framstilles som forutsigbare kosebamser, det er et bedre salgstriks enn å markedsføre dem som uforutsigbare bikkjer med alt som følger med. Et annet problem er at mange har et dårlig inntrykk av raseavl. Mange raseoppdrettere gjør en ekstremt dårlig profil om dagen, det må jeg si etter å ha hjulpet noen med å se etter rase/hund til kos, tur og selskap og det ramaskriket som kom da saken om DBs søksmål av NKK kom ut. Det er mye elendig avlspraksis hos mange, det avles på grensen til de etiske retningslinjene til NKK, det avles bevisst på lyter eller det er helt planløs avl uten kartlegging av helse eller noe annet. Dette forsvarer så klart ikke å kjøpe hund fra hensynsløse valpefabrikker som Drøbak, men forklarer kanskje hvorfor markedet for blandinger og wannabe-raser er så stort som det er.

Mål 2020- Ettersøksgodkjenning ❌- Utstillingstrening og evt. stille på en utstilling. ❌ Dette ble det ikke noe av pga. pandemien. Vi har det ikke travelt, så tar det når situasjonen roer seg. - Jakt ✔️ Det har det blitt og er heller ikke ferdige i skogen for i år. Dyktig hund allerede og gleder meg til å se hvordan hun utvikler seg i årene som kommer. Mål 2021 Eneste målet vi har er å få ettersøksgodkjenningen i boks til høsten. Alt annet av organiserte aktiviteter avventer jeg til koronapandemien er et tilbakelagt kapittel.

Sånn i tillegg til alle andre innspill som er kommet: HD nedarves polygenetisk, mange gener spiller inn for å utvikle HD. Finnes mange kull der det spriker fra A-E etter to HD-frie foreldre, og det er heller ikke uvanlig. Det har ikke noe formål å bare se på foreldrenes diagnose i avl når det gjelder HD, hele slekten må kartlegges. Dette er årsaken til at NKK har innført indeks for HD, å avle etter indeks er vanlig å bruke på egenskaper som nedarves polygenetisk da den bla. tar hensyn til slektas resultater osv. At det jukses og kanskje er lavere krav for fri nedover i Europa er mye mulig, men jeg tror hovedproblemet er at det er mindre fokus på å kartlegge hele kull og linjer. En fri-diagnose på foreldredyr er verdiløst når man ikke vet status på resten av slekten, først når oppdrettere begynner å forstå det, trenger man bekymre seg for juks og lavere diagnosekriterier.

Det er kun NKKs regler som gjelder ved registrering av stamtavlenavn og de reglene er de samme for alle raser, så det finnes ikke spesifikke regler for hver rase. Det du tenker på er nok fenomener som blir vanlige i en rase, men det er jo fritt fram å kalle valpene hva man vil. Noen kjører temakull, for eksempel etter artister, album, tv-serier, bøker osv. Noen kjører A-kull, B-kull osv. og gir alle valpene navn etter forbokstaven. Noen gir norske navn, noen gir engelske, noen bruker navn fra opprinnelseslandet rasen kommer fra og andre bruker andre språk av ulike grunner. Noen blander språk, for eksempel Tyttebæras Dazzling Dazz, mens andre kjører rent et språk. Tradisjonelt er det vanligere på "show-linjer" at oppdretter gir hvert kull lange, forutbestemte navn etter bokstav, et tema, språk eller andre ting de finner på. På en del jaktraser og noen bruksraser er det vanligere å bruke "kennelnavn" + det ny eier skal kalle valpen, navnene er altså ikke bestemt av oppdretter. På noen raser er det vanlig å ta med forbokstaven til foreldrene, f.eks Tyttebæras TJ Kaisa der TJ er forbokstavene til hannhund og tispe. Jeg liker dette, dersom man ikke bruker bokstavkull, da det gjør det raskere å søke opp kull i Dogweb og andre databaser. Du vil nok se at noen oppdrettere blander flere av disse variantene, for eksempel kjører temakull med samme forbokstav.

Belgere er årvåkne, impulsive og kvikke hunder som får med seg mye av det som skjer rundt dem og gjerne vil være med deg hele tiden, selv om du bare skal på dass. Noen synes dermed at de virker litt masete og "stressa" uten at de er det. Anbefaler deg å møte flere hunder for å få et inntrykk av dem, de har nok et type vesen som man enten liker eller ikke. Så er det jo dessverre mange mentale brister på belgerne, som gjør at noen lettere blir faktisk stressa av miljø, forstyrrelser og lignende. Hunder som er normalt skrudd sammen i hodet blir ikke stresset av rolige dager. Livet er nå en gang sånn for oss alle at noen dager, uker og måneder har man mindre tid til overs til hunden. De aller fleste langhårsbelgere er vanlige familiehunder, rolige perioder tåler de. Jeg skrev kun om terv fordi det er den varianten jeg har mest kjennskap til selv. Det ble sagt før at det var lettere å finne terver som var avlet mer helhetlig med fokus på både mentalitet, sport og utstilling, hvordan situasjonen er i dag vet jeg ikke. Forskjeller mellom disse variantene bør du nok forhøre deg om hos folk som kjenner begge rasene i dag. Pudler er herlige hunder, ingen tvil om det. Hvor mye pelsstell man orker er noe man må kjenne på selv. Selv foretrekker jeg å dra støvsugeren over gulv og møbler i perioder hundene røyter, foran alt arbeidet med tilvenning av pelsstell, bruk av klær og hverdagsstell.

Tror ikke "boomen" er kommet enda, restriksjonene pga. korona er overhode ikke over. Vil nok bli flere omplasseringer av alle slags dyr når samfunnet går tilbake til det normale, de skal på arbeidsplassen igjen, fritidsaktiviteter åpnes opp, ingen restriksjoner på treningssentre, kulturtilbud eller sosiale sammenkomster. Dette betyr at hundene må være mer alene, det blir mindre tid til tur og aktivitet og dyra blir et problem når folk skal reise.

Både puddel, kortis og springer vil fungere fint til ditt bruk. Trekkviljen vil nok variere i alle disse rasene. Når det gjelder å konkurrere litt og trene på hobbynivå vil alle kunne fungere. Working spaniels har mye energi og trenger en jobb å gjøre, vil tro en vanlig ESS vil være mer egnet til ditt bruk. Welsh springer spaniel har jeg aldri møtt noen stødige individer av, så anbefaler heller å se på engelsk springer. Har aldri møtt noen nervøse hunder av ESS og har ikke inntrykk av at separasjonsangst er så overdrevent representert som det er på welsh. Når det gjelder helse og mentalitet vil jeg anbefale deg å lese RAS-dokumentene til rasene, da får du litt innsikt i helseproblemer og mentale utfordringer. Meld deg inn i rasegrupper på facebook og snakk med eiere du møter rundt om kring. Ellers er jo både puddel og spaniels "pelsshunder", og det innebærer jo at man må sette av tid til pelsstell etter tur. Det henger seg skitt og sand i pelsen, de kladder i snø, seler og halsbånd kan tove pelsen, de tørker sent og pelsen er ikke så robust mtp. vær. Påkledning eller nedklipping løser ikke alle problemer. Tenker særlig på at du driver med hest, da er det greit å ha en hund som tåler en regnskur og litt slaps uten at bikkja blir gjennomvåt og kald. At de er enkle å få rene igjen uten å bade dem hver gang de har vært i stallen er jo også en fordel. Når jeg leser kriteriene dine, tenker jeg på en vanlig tervueren (og med vanlig mener jeg ikke brukslinjer, men heller ikke linjer som kun avles for utstilling uten tanke på mentalitet). De har gjerne litt mer motor til sport enn collie, er av den reserverte typen, generelt førerorienterte mtp. å ha løse, trekkviljen er ofte litt høyere enn hos de andre rasene du har nevnt, pelsen er lettstelt og de kan stilles ut. Fungerer greit i agility. Minuset med dem er at man må være obs på mentale svakheter, men en god tervueren er en veldig allsidig hund.

Jeg tenker at valper skal være aktive, jeg da. Mine valper driver alltid med noe når de er våkne, de sover jo flere økter gjennom dagen så jeg tenker at det er naturlig at de er uthvilte nok til å flere omganger med herjing. Kveldsraptus har vært et fast innslag med alle mine valper, som regel da de er på sitt mest pøblete også. Fordelen med å valpesikre områder og å ha mange leker tilgjengelig er at de kan valpe rundt så mye de vil uten at jeg trenger å gjøre noe annet enn å trekke beina opp i sofaen.

All lek som hunden synes er gøy, kan brukes som belønning. Det er mye stoff både i bøker og på internett om utvikling av lek og ferdigheter som er lurt å trene inn rundt det (hvis man skal bruke det til sport). Hva som er gode måter å leke på er vanskelig å svare kort på. Både pinnelek, drakamp og jaging kan være gode måter å leke på, det handler om å se hva som fungerer for den enkelte hund og å avbryte før det bikker over i noe negativt. Hunder er svært forskjellige, både når det gjelder hva slags lek de liker og hvor raskt de blir stressa i en negativ retning. Litt stress er ikke farlig, akkurat som at vi mennesker blir stressa når vi leker «har den» eller andre leker med mye fart. Det er når det blir mer stress enn det er gøy for hunden at lek blir negativt, og det må man vurdere ut fra hver enkelt situasjon og hund.

- Valpesikre alle oppholdsrom, sett bort ting dere er redde for eller som valpen kan skade seg på. Alternativt, gjerd inn deler av rommene med kompostgrinder eller lignende. Da kan valpen tulle rundt og være valp uten at dere trenger å overvåke den 24/7. - La valper være valper. De beveger seg mye, tygger på ting og utforsker. Raptuser, plutselige anfall av masse energi, er helt vanlig og de roer seg ned selv. - Luft valpen rett etter den har spist, drukket, sovet eller lekt. Renslighetstrening kan ta fra 2 uker til flere måneder, alt er normalt. - La valpen sove i nærheten av dere i alle fall den første måneden, det er sårt for dem å forlate mor og en stor søskenflokk. En hund som får sove permanent med flokken (på soverommet) er også som regel en lykkeligere hund enn en som blir forvist til et annet rom. - Sett av mye tid til sosialisering og miljøtrening. Ta den med i alle miljø som dere kommer til å ha den med i. Husk å fortsette med dette til hunden er 2-3 år, da de går gjennom perioder der de plutselig synes at kjente ting er kjempe skummelt. Går ofte over av seg selv. - Kommandoer og triks kan læres hele livet, det er ingen hastverk med å lære hunden noe. Det som er greit å ha inne tidlig er at hunden kan ta og holde kontakt, men ellers ta ting i det tempoet som passer dere. - Dersom du ønsker å prøve forskjellige hundesporter er det lurt å leke mye med valpen for å legge et godt grunnlag for å kunne bruke dette som belønning. Lek er også en god måte å avlede og aktivisere bitere og rampete valper. - Dra på valpekurs og/eller fellestreninger, men ikke la folk pushe treningsmetoder du ikke er komfortabel med bare fordi de virker erfarne og har instruktørutdannelse.

Får de nok tid til å herje ute da? En 14 uker gammel valp har behov for å bevege seg og styre med saker den tiden den er våken, beste måten å ikke få den andre til å henge seg på er nok grind.

Fordi mange ikke klarer å se forskjell på en reservert hund og en reservert hund som også har sosiale brister. En reservert hund er bare uinteressert, den er mer opptatt med sine greier enn folk. En reservert hund med sosiale brister er usikker rundt folk. Slike hunder vil gjerne buste, bli overdrevent snusete, unnvike kontakt, trenge lang tid på å ta kontakt med en fremmed, bjeffe overdrevent mye ved besøk og i verre tilfeller bjeffe ved passering og knurre/bjeffe på folk som kommer for nært. Likedan kan sosiale hunder også ha sosiale brister og være usikre på folk. Hunder som er sosiale men virker overdrevent smiskete og oversosiale kan ha usikkerheter som ligger i bunn. På disse hundene er det nok også mange som tolker usikkerheten som at hunden bare er "supersosial".

Hunder som med "will to please" har et iboende instinkt til å samarbeide med fører. De vil gjerne utføre oppgaver sammen med eier og instinktet er så sterkt at de opplever utførelsen i seg selv som noe forsterkende. Det er en medfødt, indre motivasjonsfaktor for hunden. Med andre ord kan det vel beskrives som en kombinasjon av samarbeidsvilje og samarbeidslyst. Mange hunder er trenbare fordi de har høy motivasjon for godbiter eller lek, men de har ofte ingen "will to please" fordi hvis man fjerner belønningen har de enten svært lav eller ingen vilje til å utføre en kommando. En hund med mye "will to please" vil utføre kommandoer for dårligere belønninger eller ingen belønning. De gjør i mye større grad ting bare fordi eier ber om det, som nok er opphavet til dette uttrykket. For å ta et konkret eksempel, så vil man generelt få en BC til å gjøre mye mer for mye mindre, mens en cairn terrier vil gjøre mye mindre for mye mer.

Jeg har en tispe på litt under 2 år som har vært gjennom mange perioder der hun oppfører seg som en dritt. Plutselig har hun glemt alt hun har lært av oppdragelse og kommandoer og er på nivå med en 12 uker gammel valp. I disse periodene får hun blant annet plutselige anfall på tur der hun biter i armer, bein og bånd, det koker litt over i tenåringshjernen med andre ord. Alle mine har drevet med dette, i mindre alvorlig og mer alvorlig grad, så vil regne det som helt normal tenåringsadferd. Det er bare sånn det er til de blir 2-3 år. Med hun jeg har nå tar jeg ganske lett på denne adferden fordi jeg vet hvordan jeg håndterer det, men med min første hund var det en heelt annen historie. Med min første hund ble jeg veldig stressa når jeg opplevde dette, jeg forsto ikke hvorfor det skjedde, hva det kom av eller hvordan jeg skulle håndtere det, som igjen førte til en svært negativ spiral for både meg og hunden. Det er helt normalt at man føler seg håpløs og vil gi opp hele hundeholdet når man står i slike situasjoner, du skal absolutt ikke beklage for at du lager tråder om det på et hundeforum der jeg vil tro majoriteten har opplevd lignende på et eller annet tidspunkt. Jeg synes du bør søke hjelp hos noen som kan hund der du bor, da du vil få mye bedre råd av noen som kan bli kjent med deg og din hund og se deres samspill. Håper Simira kan hjelpe deg om det er en mulighet, har et veldig positivt inntrykk av henne her på forumet.

Bruksegenskaper kan ikke garanteres når man selger en valp, nei, derfor gir noen "garanti" slik at eier kan kjøpe en ny hund som egner seg. Noen refunderer også deler av beløpet om eier ønsker å beholde hunden, akkurat som man ikke betaler fullpris for en hund som er krypt eller har utstillingsfeil. Dette er jo ikke hunder som det feiler noe annet enn at de ikke fungerer til et spesifikt bruk, de fortjener absolutt å leve lange, gode liv som tur- og selskapshunder eller sportshunder på et annet nivå. Det er ikke sånn at den første som kjøper dem er de eneste som kan gi hundene gode liv, det kan de like godt få i et annet godt hjem. Så lenge hundene får et godt hjem bryr de seg lite om hvor de bor. Selv tenker jeg det må være bedre for dem å bo hos noen som setter pris på de egenskapene de har, enn å bo hos en eier som alltid vil være misfornøyd med den.