Tyttebæra

Nå vet ikke jeg hva du ser etter utover det du skrev i forrige tråd, men jeg tenker først og fremst på husky fordi dette er hunder som er avlet for å trave eller løpe over distanser, som gjør dem spesielt godt egnet til folk som liker å sykle og å jogge. Dette er hunder som elsker den type aktivitet, i motsetning til de fleste ande raser, og de har en kroppskonstruksjon som gjør at de tåler dette bedre (ofte slankt bygd og langbeinte). Disse trenger ikke noen form for mentaltrening så lenge de får brukt seg fysisk. Som alltid er det viktig å gjøre research på kennelen du kjøper fra og hvordan er mor og far osv. for å få et best mulig utgangspunkt mentalt og helsemessig. Men får du en stødig en, er dette veldig enkle hunder i hverdagen. De jeg kjenner gjør ikke så mye ut av seg inne, rolige og avbalanserte hunder. Vennlige mot hunder og folk. Stødige i det meste av miljø. De bjeffer lite, både ute og inne. Minuset er at de har et sterkt jaktinstinkt, de må alltid gå i bånd med mindre de er forsvarlig inngjerdet. Vær obs på at "husky" kan bety flere typer. Du har siberian husky, som er en renraset polarhund der du finner brukslinjer og utstillingslinjer. Og så har du "alaska husky" som er en blandingshund som avles for trekk, langdistanse eller sprint. Mye hobbyoppdrett også på AH uten noe videre mål og mening. Det er ganske store forskjeller når det gjelder type, størrelse, pels ++ på AH, alt etter hva de avles mot. Kan være lurt å lese om SH og de ulike typene AH for å se om dette er noe for deg, evt. hvilken variant og hvem som har den typen du vil ha.

Dette betyr at hvis den felles hannhunden bærer på recessive eller polygenetisk nedarvede sykdommer, er det stor sjanse for at din valp for to eller flere kopier av dette, som vil bety sykdom for din hund. På 2 generasjoner er 7% en veldig høy innavlsgrad, det skal godt gjøres at resten av hundene i stamtavla er helt ubeslektet. På 8 fullt utfyllte generasjoner tipper jeg at den faktiske innavlsgraden for kullet er en god del høyere enn 7%, så her er det potensielt mange hunder som kan bære på samme sykdomsfremkallende gener som ikke er ønskelig å doble på. Til sammenligning kjøper jeg kun hunder med maks 2,5% innavlsgrad over 8 generasjoner. Individene i de fleste raser er veldig nært beslektet i utgangspunktet, så man vil ha så mye genetisk variasjon som mulig i valpen man kjøper. Dersom dette er en rase med spesielt snever genetisk variasjon i utgangspunktet (rasen ble skapt av en håndfull individer uten noe annen innkryssning), er 7% enda verre.

Tollere flest er nok ikke så mye mer krevende enn en lab eller golden når det gjelder aktivitet. Tolleren er generelt mer reservert mot folk og er mer lyd i. De aller fleste hunder er aktive og pøblete som valper og unghunder, det er ikke unikt for labrador. Det som er krevende med tolleren er at det er mye dårlig mentalitet på rasen. Nervøse hunder, hunder som er redde for folk, andre hunder, lyder og/eller andre ting i miljøet. Noen reagerer aggressivt. Noen er stresset og sliter med å finne roen. Slike ting som dette er ganske utbredt på rasen og sjansen for å få en dårlig hund mentalt er ganske høy. Dette forekommer svært lite på labrador eller golden retriever, så disse er et mye tryggere valg med tanke på å få en stødig hund som man kan ta med seg overalt og møte hvem som helst med. Men, ut fra den forrige tråden din har jeg inntrykk av at du kommer til å bruke hunden mest fysisk og er interessert i jogging og sykling, - hvorfor har du ikke vurdert f.eks husky som passer bedre til slik aktivitet? Det uthevede handler nok mest om at alle oppdrettere vasser i valpekjøpere uansett hva de avler på, ikke hva bikkjene de selger faktisk duger til dessverre.

Det er tatt høyde for at dette er uavhengige hendelser (kjønnet til valp 2 avhenger ikke av hva valp 1 var). I et kull på 3 valper har man følgende mulige utfall, eller rekkefølger kjønnet på hver valp kan komme i: H=hannvalp T = tispe 1. 2. 3. valp H H H - 1/8 T H H - 1/8 T T H - 1/8 H T H - 1/8 H T T - 1/8 H H T - 1/8 T H T- 1/8 T T T - 1/8 Siden det er 8 mulige utfall, sier man at hvert utfall har oddsen 1/8. For å finne sannsynligheten for at det kommer minst en hannvalp, adderer man bare alle utfallene med minst en hannvalp og får 7/8 (eller 87,5%). Men dette er teoretiske beregninger og faller innunder sannsynlighet og kombinatortikk. Det kan si noe om statistikk (f.eks ved terningkast, tror det heter "store talls lov" hvis jeg husker riktig ), men ikke alltid. Denne beregningen vil ikke vise tendens til at det totalt som regel vil fødes flere hanndyr enn hunndyr når man ser på helheten i en populasjon (altså når vi snakker om maange individer, store tall). I praksis er det viktig å huske på at det forekommer kull med bare et kjønn hele tiden.

Hver valp har 50/50 sjanse for å være tispe eller hann, men det betyr ikke at kjønnsfordelingen i et kull vil være 50/50 tisper og hanner, det er en vanlig misoppfatning. Kjønnsfordelingen i et kull kan være hvilken som helst. På statistikknivå fødes det som regel litt flere hanndyr enn hunndyr, men det sier ingenting om hvert enkelt kull.

Det er mange syke som har god effekt av å ha hund, gjerne fordi de må gå ut på tur å være i fysisk aktivitet, får naturlig lys, rutiner og møter mennesker på sin vei. Jeg tror nok en hund kan være en glede og emosjonell støtte for folk som ikke vil få alle overnevnte effekter av hundeholdet, men jeg tenker at da må man finne gode løsninger som ivaretar begge parter. Det er litt enkelt å tenke at man ikke kan gjøre noe. Noen har hjelpemidler som gjør at de kommer seg ut på tur uavhengig av sin funksjonsnedsettelse og/eller er kreative og aktiviserer hundene sine gjennom aktiviteter som er mulig å få til. Noen har avtale med personer som hjelper til med aktivisering ved behov eller betaler for hundelufting. Noen overtar hunder som trenger lite mosjon, f.eks hunder som er gamle, syke, har redusert bevegelighet eller har mentale problemer som gjør at de trenger rolige liv der det skjer lite. Hvis man ikke har mulighet til å aktivisere hunden på noen måte og ikke kan få hjelp av noen, hvorfor ha hund og ikke katt? De er ikke så ulike, det er mye selskap, kos og mening i kattehold også. For å redde liv og helse, behandler vi dyr dårlig hver eneste dag gjennom forskning, matproduksjon, hobby ++. Hvis man legger lista der, er jo scenarioet i HI bedre på de fleste måter. Jeg tenker jo derimot at man bør prøve legge lista en god del høyere for de dyrene man velger å ta til seg i et vanlig hjem. Bikkjer flest er veldig tilpasningsdyktige og kan venne seg til svært lite aktivitet, men det betyr jo ikke at de er fornøyde eller ikke fortjener mer.

Her har vi også ganske varierte dager. Det eneste jeg konkret kan si er at jeg jogger med dem ca. 2 ganger i uka og trener litt momenter og triks sporadisk. I løpet av en uke får de dager med kun lufteturer, dager vi går korte turer (3km) og dager vi går lengre turer på 6km-1mil. Noen uker går vi lite tur, andre uker går vi mye tur. Som regel går vi mindre jo mer andre ting vi holder på med den uka. Hvis vi er på noe arrangement, grilling i gapahuk, fisketur eller kafe i byen, får de sjeldent noe ekstra. Vinteren er en spesielt rolig sesong for oss. På våren, sommeren og høsten går vi mer tur og mest på tursti eller i terreng. Drar på langturer over flere dager når det er mulig, eller går opp i fjellet på mer krevende turer på fridager. Går noen spor i måneden i denne perioden. Men, mine hunder ligger ikke i ro i en krok eller står i en liten hundegård når jeg ikke aktiviserer dem. De går fritt inne, de har lov til å leke, tygge på tyggesaker og er med på det vi driver med inne. De er også med ut på daglige og ukentlige gjøremål, der de får være ute, løpe, lukte, se, grave osv. Jeg tenker det er viktig å skille mellom mosjon og stimuli. Mosjon er fysisk aktivitet, stimuli kan derimot være mye. Stimuli kan være å gå spor, trene lydighetsøvelser ol, men også det å få nye opplevelser, utforske lukter og synsinntrykk, grave og tygge og generelt bare "være" hund. Mitt mål er ikke å slite ut hundene, mitt mål er å gi dem et innholdsrikt liv med god livskvalitet, dermed tenker jeg at varierte dager med noe ulikt innhold må være mer interessant enn å gjøre akkurat det samme hver eneste dag, uke etter uke.. Men å ha hund til et bruk betyr jo ikke at den nødvendigvis får noe meningsfullt eller godt liv, som jeg tenker er kjernen i en diskusjon om aktivisering? Jeg har jo hunder til et bruk, men det er en forsvinnende liten del av livene deres som går til aktiviteter rettet mot jakt. Selv om man gjør mye med hundene hver dag i 1-2 timer, tenker jeg at det er lite verdt om hunden står oppstallet i en liten hundegård eller ligger forvist i en krok resten av døgnet.

Etter å ha lest artikkelen tenker jeg på to ting. 1. Hvorfor sette sammen to lettantennelige raser som er kjent for å snu den mindre hyggelige siden til andre hunder på brøkdelen av et sekund? Ser mange henger seg opp i staffen her, men JRT er da også godt kjent for å fly på andre hunder "uprovosert". I et slagsmål sier det seg selv at en staff vil gjøre større skade enn en JRT <10kg. 2. Eieren burde ikke gått opp dit for å hilse på hundene, mang et slagsmål har startet med at den ene hunden ser på eier som en ressurs. Jeg tenker ikke at staffen skal avlives automatisk bare pga. denne hendelsen. Å tillegge hunden at intensjonen var å "drepe" tror jeg man skal være forsiktig med, det kan like gjerne ha dreid seg om (og mer sannsynlig etter min mening) to hunder som ble satt i en ugunstig situasjon (1. og 2.) og det provoserte fram en slåsskamp der den ene dessverre fikk inn et fatalt bitt som var dødelig.

Jeg tenker du bør klargjøre litt mer om du diskuterer mentale problemer eller rasetypiske egenskaper, for det er to ulike ting. Når jeg snakker om "rasetypisk" sikter jeg til de egenskaper rasen skal ha, som gjerne stammer fra opprinnelig bruksområde og som er innført i rasestandarden. Noen raser skal varsle, fordi de har blitt brukt som gårdshunder f.eks. Det er en rasetypisk egenskap for noen raser, og jeg mener at det ikke er nødvendig at alle raser skal være stille. Fjerner man mange av de rasetypiske egenskapene blir jo rasen ... lite typisk. Derimot skal ingen rase ha redsler, være miljøsvak eller sosialt usikker, her snakker vi om mentale problemer. Selv om noen raser har større utfordringer med dette sier man ikke at det er "rasetypisk for rase A å være sosialt usikker", man sier heller at "rasen har et problem med sosial usikkerhet". Når det gjelder samkjønnsaggresjon på staff spesifikt, er jo det en "rasetypisk" egenskap fra opprinnelig bruksområde. Jeg tviler jeg på at det vil ta noe fra rasen å forsøke å avle mot enda mer omgjengelige hunder, men! det er viktig å skille mellom samkjønnsaggresjon og redsler for andre hunder, dette er to vidt forskjellige ting. Jeg påstår ikke noe sted at redsler er et mindre problem enn fysiske lidelser, derimot er samkjønnsaggresjon et lite problem i forhold til redsler og fysisk sykdom. En samkjønnsaggresiv hund er ikke redd og lider ikke av dette, dette er noe som kun er til plage for eieren (og evt. de rundt om eier ikke har kontroll). Når staff har så pass mange helseproblemer som er veldig utbredt i rasen, tenker jeg derfor det er feil å legge et sterkt fokus på å avle bort samkjønnsaggresjon.

Dette blir jo et spørsmål om hvorvidt vi ønsker at alle hunder skal ha mentaliteten til en engelsk springer spaniel. Vi har 400 raser å velge mellom, må alle være like mentalt og med samme egenskaper? Og hva er poenget, at alle skal kunne kjøpe en hund de liker utseendemessig? Hvis man ikke vil ha en hund som bjeffer eller er kjent for samkjønnsaggresjon, er løsningen ganske enkel: kjøp en rase som har de egenskapene man ønsker seg. Jeg tenker også at når man opererer med lukkede stambøker der man i lang tid har avlet for å få homogene (like) hunder, er det ikke så enkelt å bare plukke bort en egenskap. Så og si alle hundene i rasen vil ha dette trekket i genmaterialet sitt, når rasen i tillegg er svært disponert for relativt alvorlige sykdommer og lidelser, er samkjønnsaggresjon virkelig det man skal legge mest fokus på? Samkjønnsaggresjon er et svært lite problem, sammenlignet med alvorlige hudlidelser og hofter som dingler. Når man driver med avl må man se på helheten, ikke bare en spesifikk ting. I tillegg kan slik "plukking" av egenskaper virke mot sin hensikt, for det er ikke så enkelt å forutsi konsekvensene av det man selekterer på. Et eksempel er hiterriere som har blitt avlet mot utstilling, de har fortsatt masse skarphet. Skarphet er hundens evne til å bli sint når den føler seg truet, det har ingenting med mot eller tøffhet å gjøre. Resultatet når man ikke selekterer på jaktegenskapene, er at man har en haug med bikkjer som er redde og nervøse, og som i tillegg har instinktet til å forsvare seg mot det de ser på som trusler i stede for å stikke av, ingen heldig kombinasjon. Et annet eksempel er raser som skal være reserverte, svært mange ser ikke forskjell på usikkerhet og uinteressert, som gjør at vi har mange hunder som er redde for folk men som går i avl fordi eierne tror de er "reserverte". For at mentaltester, eller BPH som kanskje er mest aktuelt for familiehunder, skal bli brukt i mer utstrakt grad må de faktisk bli mer tilgjengelige. Slik situasjonen er nå er det vanskelig å få plass for å få en hund testet, og det er heller ikke mulig å teste over hele landet. Å teste en enkelt hund har heller ingenting for seg, du må teste hele kull. Det er litt som med HD. I tillegg må man tenke over hva hver mentaltest egentlig avdekker, de har alle sine styrker og svakheter. Skal man teste for frykt, redsler, omgjengelighet ol. må man ha en test og en beskrivelse som avdekker disse tingene, og ikke alt annet. En beskrivelse av en hund er også lite verdt, å se video av den er derimot mye mer brukbart.

HD-graden til foreldredyr eller i et enkelt kull sier lite om arveligheten, det er det totale bildet av slekten som er avgjørende. Du bør heller se på indeks og sikkerheten. Velg en kombinasjon der HD indeksen samlet for begge foreldredyrene er godt over 200 og der sikkerheten er høy (altså at mange hunder i slekten er røntget).

Mulig jeg misforstår deg nå, men jeg ser ikke på ønsket adferd som det samme som normal eller naturlig adferd. Ønsket adferd er nok i stor grad sosialt og kulturelt betinget, som vi nettopp har drøftet: det var andre krav til hundene før enn det er dag. Ønsker handler i stor grad om hva vi mennesker vil, uten å nødvendigvis ta hensyn til hva som er normalt eller naturlig. Normal adferd, er adferd som forekommer hos mange individer, hos flere individer enn det ikke forekommer hos. Hva som er "normalt" vil jo på den måten være noe subjektivt, og raseavhengig, det avhenger av hvor man setter grensen for det normale vs. unormale. Dette viser ganske konkret til "adferd som ofte forekommer hos hunder som bor i hus med mennesker i mer/mindre urbant miljø". Og så må man drøfte om normal og naturlig er synonymer. Naturlig adferd kan vise til adferden hundene våre ville hatt dersom de ikke ble styrt og kontrollert av mennesker. Når det gjelder å finne ut hva som kan være naturlig for våre tamhunder, er nok forvillede (eller herreløse) tamhunder det beste utgangspunktet. Det har blitt gjort og gjøres studier på slike hundepopulasjoner rundt om. Ulv og dingo er så pass ulike fra og har vært avskilt fra dagens tamhunder så lenge at de er lite representative, særlig når man ser på adferd er forskjellene store.

Jeg tror den uthevede delen nok er hovedproblemet i dagens samfunn. For 20 år siden var det da hannhunder som ulte hver gang tispene i nabolaget sto, noen nektet å spise og det var ingen som stusset over at de var opptatt av tisseflekker. Det var sånn det var, og man tenkte ikke noe mer over det. I dag er det derimot sinnsykt høye krav til hunder generelt, og hannhunder spesielt. Hvis de er det minste interessert i løpetisper er de "grisebikkjer" og overhormonelle. I hundemiljøen diskuteres det så bustene fyker at det er urettferdig at høyløpske tisper må stille sist i sin klasse, at de får restriksjoner på kurs og fellestreninger, for normale hannhunder skal da tåle løpetisper ellers er de "overhormonelle". Jeg tror at mange ikke forstår at kjønnsdrift er en veldig sterk drift hos alle dyr, det kan særlig bli problematisk når det gjelder inntakte hanndyr som skal oppsøke, kurtisere og noen ganger slåss om partnere. Uten dette hadde dyreartene dødd ut veldig raskt. Dessverre er det jo en "plage" i et samfunn der idealhunden er mer som roboter enn levende, unike individer av arten hund. Så er det selvfølgelig noen raser der de har avlet på hunder med i overkant høy kjønnsdrift, men jeg tror fortsatt svært mange har en feil oppfatning av hva som faktisk er normalt. Jeg hører om hannhunder som er så "perfekte" for de funker jo så bra alltid og er lite interessert i tisper, interessant nok har også disse hannene ikke klart å parre noen tisper. Jeg tenker at man skal være forsiktig med å definere "hanner som er uinteresserte" som noe ideal vi faktisk ønsker oss.

Det står vel ingenting om risiko? Dersom et inngrep er mislykket betyr det som regel avliving ved veldig mange typer inngrep, selv ved inngrep som i stor grad ofte blir vellykket. Jeg oppfatter dette som mer eksperimentelt ut fra artikkelen. Dersom man aldri utførte eksperimentelle inngrep ville man ikke hatt det behandlingstilbudet vi har i dag. Hvor vidt forebyggende behandling er riktig, blir et spørsmål om sannsynlgheten for gjentakende UVI vs. sannsynligheten for et langt og UVI-fritt liv. Det står ganske ordrett at katten er ekstra disponert for bakterier, som jo vil øke sjansen for UVI, som jeg tolker til at sannsynligheten for problematikk rundt UVI er større enn at den ikke vil få problemer. Hvis en operasjon kan øke sjansen betydelig for at katten får et lengre og mer smertefritt liv, hvorfor ikke gjøre det? Det hadde vært noe annet om vi satt på informasjon om at slike operasjoner ofte er mislykkede, da ville det jo vært stor sannsynlighet for at man utsatte katten for unødig lidelse. I denne saken tolker jeg det til at man ikke vet helt.

Foreligger det noe informasjon eller forskning på at korrigering med stor sannsynlighet blir mislykket og fører til dårlig livskvalitet? Hvis ikke, ser jeg ikke det uetiske med å gi katten en sjanse til å leve.

Kan du linke til et eksempel?

Hvis hunden tygger på besøkende, ville jeg rett og slett trent masse på å ta kontakt, holde kontakt og å bli hos deg til den får annen beskjed. Hvis de må konsentrere seg om deg vil de ofte bli rolige nok etter en liten stund til at de klarer å hilse på et en mer konstruktiv måte. Hvis det er en veldig sosial hund (eller blir veldig oppspilt av annen grunn), må du fram med sterke saker som pølse, kjøttboller, fiskekaker ol. Ikke still med kjipe godbiter. Og husk, øv på ta kontakt, holde kontakt og å bli hos deg når det bare er dere to i starten, hvis han ikke klarer det når dere er alene vil han aldri klare det når det kommer besøk. Nå vet jeg ikke hvilken rase du har, men ut fra nikket ditt antar jeg at det er en terrier? Dersom det er en av de mer energiske terrierne som lett koker litt i topplokket, vil du nok ha et stoort utbytte av å trene en del selvkontroll-øvelser med hunden. Les litt om «it’s yer choice» og lignende. Å trene mye på å kunne ta kontakt og holde kontakt, i mange ulike situasjoner, vil også være gull for å avlede og ta fokus bort fra andre ting. Når det gjelder leking, er noen hunder veldig glade i fysisk lek. Den beste leken er gjerne å henge i folk og fysisk knuffing. Ikke spesielt hyggelig når de biter hardt. Først og fremst: Jeg anbefaler å leke mye med valper, de har behov for det og det er god aktivisering. Kjører man flere skikkelige økter med lek hver dag reduserer man episodene der valpen selv kommer og tar initiativ til dette, som den gjerne gjør ved ankelbiting eller snappe etter en hånd. Jeg leker mye til hundene er 2-3 år og naturlig får mindre interesse for det. For det andre, valper som liker fysisk lek, vil alltid finne det mye morsommere å henge i hender og klær enn å leke med leker. Derfor må man bygge verdi for leker, vise dem at leker er kule. Jeg bruker denne metoden: Når jeg sitter på gulvet med leken og hunden viser interesse for leken, roser jeg mye og leker aktivt. Når hunden slår over på å bite i meg, blir jeg helt passiv. Straks den viser interesse for leken igjen, om det så bare er å se på den i starten, tar jeg tak i leken og leker videre. Mine valper har ikke trengt mange repetisjoner før de skjønner hva som lønner seg. Bite i eier = null lek, bite i leke = lek. For det tredje, hvis dette er en energisk terrier er noen ganger ikke problemet at de ikke vet hva som er rett, men at de blir så sinnssykt gira at de glemmer alt de tidligere har lært (også kalt overslagshandlinger). De går for høyt i stressnivå og mister litt kontakten med hva de faktisk driver med og hvor hardt de faktisk biter. Svaret i dette tilfellet er å finne balansen mellom å kunne leke, men ikke på en måte som drar hunden for høyt opp i stress slik at det fører til overslagshandlinger. For noen er det selve aktiviteten lek, og da gjelder det å leke litt roligere når man ser hunden blir litt for oppspilt. I andre tilfeller er det spesifikke leketøy. En av mine terriere mistet det fullstendig av snøballer og pipeleker, så det unngikk vi naturligvis. Et annet tips dersom den driver med vilkårlig ankelbiting og snapping etter hender, bli helt passiv. De aller fleste hunder synes ikke det er morsomt hvis du ikke hever stemmen, ikke beveger deg eller gir den motstand ved å prøve å få den til å slippe. Målet deres er å få i gang litt action, ikke gi dem det. Dersom den er en av disse få rakkerne som likevell synes det er megagøy å dra i deg når du er passiv, har jeg to videre tips: 1. be dem slippe med litt lav og bøs stemme, beveg deg fortsatt ikke. Ofte slutter de og lurer på hva dette er forno'. 2. Kan de noen kommandoer kan du be dem gjøre noe annet. Vær derimot forsiktig med denne, for noen hunder kobler: bølling = får oppmerksomhet og noe å gjøre.

Det er vel gjengs oppfatning at ernæringssammensetning for små og middels store raser er mindre kritisk, det er store raser som det foreligger mest forskning på når det gjelder viktigheten av ernæringssammensetning under vekst. Et dyr som er selektert for å bli eksepsjonelt stor og dermed vokser mer på kortere tid enn individer av arten med mer "naturlig" størrelse, har nødvendigvis litt andre behov. Samme prinsipp ser man innenfor kjøttindustrien på enkelte raser av storfe, kylling osv. Dessverre er det meste av artikler bak betalingsmur, men her er en fra 2010: http://assets.prod.vetlearn.com.s3.amazonaws.com/mmah/e6/72e6a0e04344e1a1036fa4f52e03ee/filePV0510_Nutrition.pdf HD er en sykdom med polygenetisk nedarving, årsaken til at HD - indeks er tatt i bruk nå. Miljø og ernæring er medvirkende faktorer, særlig mens valpene er <12 uker ut fra det jeg har lest av forskning. Jeg klarer ikke å finne tilbake til artiklene akkurat nå, men det er flere undersøkelser som har konkludert med noen felles faktorer som later til å øke risikoen for at en valp utvikler HD: - Overvekt - Glatte gulv - Dårlig utviklet muskulatur, aktivitet later til å forebygge (men aktivitet som fører til brå eller unaturlige bevegelser er ugunstig, f.eks mye hopping, brå bevegelser og trappegåing) - Diett (ratio mellom kalsium : fosfor ) - Veksthastighet, som kanskje forklarer hvorfor større raser later til å være mer disponert enn små raser.

Det er nok litt for enkelt å tro at det kun er to faktorer som potensielt kan trigge dette "traumet", det er ikke bare "handler" og fly som kan forbindes med den "traumatiske hendelsen". Akkurat som valpen kan forbinde en opplevelse med lukten på flyplassen eller den som shipper hunden, vil også det å bli satt i et bur kunne trigge minnene av dette. Ikke nødvendigvis det spesifikke buret heller, hvilket som helst bur kan gjøre det. Det samme kan potensielt opplevelsen av at underlaget beveger seg, eller det kan være støy eller lyder på flyplassen eller i flyet som finnes i hverdagen som hunden forbinder med hendelsen. Jeg vil påstå at det vil være vanskelig å sørge for at traumet ikke potensielt trigges igjen, det er ikke noe man selv har spesielt stor kontroll over. Dette med "traumetrigging" er ikke et bra argument for å forsvare at en flytur alene er bedre enn en kjøretur. Jeg diskuterer ikke hva du spesifikt kommer til å gjøre ved henting, hvor vidt en bli-kjent-fase ikke hadde vært fint (det har jeg allerede kommentert) og jeg sier ikke at du er dyremishandler for å ville sende en valp med fly, jeg diskuterer de påstandene du kommer med i tråden og begrunnelsen du gir for dem. I bunn og grunn diskuterer jeg med deg om hva som er det minste ondet av å kjøre eller fly. Du har framsatt en påstand om at "det er bedre å sende en valp med fly, alene, heller enn å hente den med bil" og begrunner det med at "valpen ikke skal knytte deg til traumet" og forsvarer det videre med at "traumene ikke trigges igjen". Jeg stiller meg kritisk til de begrunnelsene du gir, basert på den kunnskapen jeg har, dermed argumenterer jeg mot din påstand.

Til det uthevede: men du utsetter jo like fullt valpen for en "traumatisk" hendelse, selv om den bare opplever det en gang? En hendelse som jeg tenker er mer belastende enn å få sitte på et fang og bli kjent med sin nye eier. Tanken din bak, som er motivert av at valpen ikke skal forbinde deg med denne belastningen, er jo også rimelig moralsk tvilsom. I stede for å "stå i elendigheten" med valpen din og gi den muligheten til å lære at du er en man kan støtte seg til, må den bare takle hele greia alene. Starten på den relasjonen er under bygging straks du møter valpen, og den er nok veldig klar over at du er der fra du setter den i buret og får den på flyet. En hund har nok ikke helt evnen til å tenke at man er "kidnappere" og skyld i at de blir skilt fra søsknene, du er en person som er der sammen med dem i en ubehagelig situasjon. Du kan velge å prøve å være en støtte som hunden kan lene seg på, slik at dette blir starten på et forhold der de ser at du er en person de kan stole på. Starten på å danne positive assosiasjoner til deg. Eller du kan ignorere valpen og la den takle dette alene, som i bunn bare lærer den at du ikke er til noen hjelp eller støtte. Selvfølgelig er en valp forsiktig og utforskende i et nytt miljø, det er absolutt alle dyr. Selv mennesker bruker tid på å bli kjent og komfortable med nye inntrykk i nye miljø, fenomenet opptret når man kommer til en ny by, en ny arbeidsplass eller en ny skole. Det handler jo ikke om traumer, det er en overlevelsesmekanisme som er prentet inn i oss for at vi ikke skal bli spist eller skadet mens vi orienterer oss i ukjente omgivelser med ukjente gjenstander og dyr/ individer.

@Maskot Så hovedargumentet ditt er at man ikke bør kjøre bil eller ha valpen på fanget, fordi da vil den knytte deg til "kidnapping"? Det er da en ganske egoistisk tanke med lite refleksjon for dyrevelferd. Det er jo garantert mindre traumatisk for en valp å tas fra mor, søsken og oppdretter for å sitte x-antall timer helt alene, etter å ha vært med mennesker og hunder 24/7 hele sitt liv, enn å sitte på fanget og bli snakket med av sin nye eier som den skal tilbringe de neste 10+ årene med (sarkasmevarsel). At det oppleves negativt for valpen å bli tatt fra sine kjente omgivelser kommer man ikke unna, skal man ta overdrevet hensyn til dette er det eneste alternativet å slutte å holde hund som kjæledyr. Å ta en uke hos oppdretter er sikkert hyggelig det, men overhode ikke noe som er gjennomførbart for de aller fleste valpekjøpere eller oppdrettere. Dette blir en utopi, det ideelle er ikke alltid mulig i den virkelige verden. Til det uthevede: Bingo. Så hva tror du skjer når hunden opplever at kjøreturen endte helt fint? Eller alle de kommende gangene der biltur fører til tur, aktiviteter eller annet som hunden liker å gjøre? Ved å få flere erfaringer bygges alternative nervebaner som gjør at hunden forbinder bilkjøring med noe mer, eller noe annet, enn den ene hendelsen i fortiden. Å knytte henting av valp med bil til at dette er årsaken bak mange hunders frykt for å kjøre bil, blir veldig snevert. Mange unge hunder lider av bilsyke fordi balansenerven ikke er tilstrekkelig utviklet enda, mange hunder misliker å sitte i bur, mange hunder opplever nok å ikke ha kontroll når noe beveger seg under dem osv. Mange hunder utvikler også høye (positive) forventninger til det bilkjøring medfører, i den grad at de stresser, er urolige, hyler eller bjeffet. Det er altså svært mange faktorer som medvirker i problematikk rundt bilkjøring.

Folk jeg kjenner til som hadde større hunder før har gått over til veldig mye forskjellig. Papillon, lundehund, corgi, sheltie, dvergpinscher, DSG, affenpinscher, schipperke, kleinspitz, japansk spisshund, pomme, chihuahua, JRT, border terrier, yorkie, italiener, basenji, shiba og lista fortsetter. Noen velger liten rase innenfor rasegruppen de har holdt før eller som ligner i egenskaper, noen bytter bevisst fordi de er "ferdige" med sin rasegruppe og vil ha noe enklere eller mer spennende.

Forskjellige arter har ulikt stell, så veldig lurt å sette seg godt inn i den spesifikkes behov. Ellers er det oftere penere morphs (farger) å få gjennom oppdrett, men vær klar over at mye oppdrett ikke har helse i fokus akkurat. Amfibier er ikke min greie, så det aner jeg ikke.

Den var ny, aldri hørt om og aldri opplevd. Møter ofte raser som flat, gronnis, schipperke, svart elghund og helsvarte blandinger i alle størrelser - mine reagerer ikke på fargen. At en hund ikke liker enkelte raser eller utseender - ja, det skjer. En av mine hunder liker ikke huskyer og bullehunder, den andre liker ikke store hunder. Ingen har issues med svarte hunder. Hunder er nok individer med forskjellige meninger om mye og mangt.

Av øglene er kranset gekko det enklese man kan holde, etterfulgt av leopardgekko som også er relativt enkle. Du finner mye stoff om riktig hold, ernæring og oppsett rundt om på nett. Kan være greit å lese om flere arter for å danne deg et bilde av hva du har lyst på og om det er gjennomførbart for deg å holde dem (utstyr, plass, hva slags fôr trenger de osv.). De lovlige artene kan du få tak i via omplassering, oppdrett eller gjennom dyrebutikk (fra Imazo).