simira

Ah, jeg leste feil. At du mente det hadde kommet til rett oppdretter, ikke om det var tvilsomt. Vi er enige.

I motsetning til @tillien er jeg ikke helt sikker på denne oppdretteren (send meg gjerne PM om hvem). Slik du formulerer det synes jeg det kan høres ut som en reservasjon mot separasjonsangst de vet kan forekomme i avlen (det er hovedsaklig genetisk). Fint at de er "ærlige" om det såklart, men jeg ville nok gått til en oppdretter som kan si at ingen tidligere kull har hatt problemer med separasjonsangst (snakk gjerne med tidligere valpekjøpere av oppdrettere). Ja, de er opptatte av å passe på flokken sin, det er jo en gårds/vakthund, men separasjonsangst er ikke noe jeg synes har vært utbredt på rasen. Men det har vært noe svakheter mentalt på rasen, og en utrygg hund kan selvfølgelig utvikle separasjonsangst lettere enn en trygg hund. Min gårdshund har blitt mer utrygg hjemme alene (eller egentlig mer av å bli forlatt) de siste årene, men han er 14 og nesten døv og blind, så det er nok pga. det. Han har vært lange dager alene hjemme før, om enn ikke regelmessig (jeg er ufør). Men jeg tenker at det er viktig å legge mye arbeid fra start i å lære hunden å slappe av, siden det er en rase med mye energi, og jobbe med å få en trygg hund i alle situasjoner. Ikke ha det for travelt med alenetreningen, og veldig fint om dere har et par måneder å bruke på det, men minimum en måned tenker jeg, og deretter bør dere ha backupløsninger fram til hunden er trygg alene hele dagen. Begge våre (en dsg og en ridgeback) har vært trygge alene hjemme, men ridgebacken var vel ikke trygg alene hjemme før etter 4 mnd eller så tror jeg. Vi hadde da en kombinasjon av hjemmekontor og ha med hunden på jobb, samt at jeg jobbet korte dager. Det dere også bør tenke på er da at hunden i hovedsak aldri bør trenge å være mye mer alene enn den arbeidsdagen. Det vil si at dere må prioritere hunden foran en del andre aktiviteter, evt. ta den med når dere skal noe sted, eller ha pass, dersom dere skal noe etter jobb. Jeg tenker at med full jobbdag, reise til/fra jobb, evt. handling, egentrening, sosial omgang osv. så kan det fort bli mye alenetid og lite sosialtid for en hund. Mange har det selvfølgelig slik, men en ting å ha i bakhodet.

Litt kommentert her også. Helt innafor/normalt å stå på flere lister, det kan jo skje mye med et kull før valpene er leveringsklare.

Ja, definitivt. Men flere av de jeg har møtt har vært litt utrygge (i forhold til labrador, ikke ift eurasier f.eks.).

Jeg tenker det er stor sannsynlighet for at det går bra så lenge dere tilrettelegger for det. Jeg hadde selv en fryktaggressiv hund på 4 da vi fikk valp. Vi startet med å aldri ha dem sammen uten tilsyn og gå separate turer (så valpen ikke skulle plukke opp aggresjon mot andre hunder). Mat i hvert sitt rom (særlig siden valpen skulle ha dobbelt så mange måltider). Adskilt med solide grinder eller hvert sitt rom ved alene hjemme-trening. Gradvis var de mer sammen, og de siste årene har de ligget i en haug og slappet av sammen. Eldstemann har aldri fått lov å være ufin mot minstemann, ved tegn til det tok vi ham unna og skilte de. Mye trening på ro, og selvfølgelig ikke la valpen få lov til å terge eldstemann.

Jeg tror en god kelpie kunne passet dere. Ja, det er litt rusk på dem, men dere vet jo å gjøre ordentlig research. Jeg tror ikke det er enklere å få en stødig bruks-aussie nødvendigvis (en bekjent har nylig kjøpt valp fra Sverige og mener man ikke får noe brukbart innen bruks i Norge, ihvertfall ikke til enhver tid). Grunnen til at du ikke har sett mer mudi er nok at det ikke er veldig mange av dem, men det er jo en av mine gamle, hemmelige drømmer. Inga her inne er jo oppdretter, jeg husker ikke nicket nå.

Det er jo oftere stress enn hormoner, så sånn sett synes jeg uansett ikke det er greit, eller bra for hunden.

Jeg ville gått for standard/dual lab jeg. De er alt du beskriver. Workingvariantene er jo ikke noe å stille ut, og mange av gjeterhundene er mindre stødige. Om man ser i de høye klassene så er det jo definitivt mest bc, labrador, ispedd litt malle, schæfer og golden...

Ja, den er nok ikke noe verre enn toller og aussie sånn sett.

Portugiser var et godt forslag, det kom jeg ikke på! Der har det også vært litt mentalt rusk, så å gå overens sammen med andre hunder er ingen garanti, men vi har flere veldig trivelige portiser i nabolaget, og i rallyringen. Det er pelsstell da, men de kan jo bare klippes kort.

Det er jo ikke en jagende hund som sådan, så hvis det er jaktinstinktet du tenker på så er ikke det noe stor problem. Jeg tenker godt den kan passe, men av retrieverene er det nok de som er minst sosiale, og det er litt rusk på de. Men ikke mer enn kelpie og aussie, sånn sett.

Men erfaring er at kelpie definitivt er et par hakk med enn aussie. Men aussie er det veldig stor forskjell på linjer, bruks krever nok en del, men utstillingslinjer er mindre krevende. Og ja, kommer nok en del omplassering. Det er jo også alltid noe å finne om man følger med litt.

Jeg kommer ikke på noen raser som passer beskrivelsen mye bedre. Alle de andre rasene jeg ville foreslått sett bort fra pelskravet har en eller flere punkter som er usikre, enten det er helse, mentalitet, førbar/trenbarhet, lyd, jakt osv. Korthårscollie er ikke et dårlig alternativ, selv om jeg mistenker at den har litt mindre driv enn du ønsker. @Easy og @Perfect Image kan kanskje si noe mer om hvordan rasen passer kriteriene?

Hva er problemet med en god, gammeldags labrador?

Det er en del som kjøper kelpie i Sverige, men noen oppdrettere i Norge også. Men jeg synes det har vært litt rusk på dem, både helsemessig og mentalt. Vær ihvertfall nøye på det. Men jeg tenker egentlig det blir mye hund for en som ikke skal drive aktivt med hundesport. I min bok beskriver du en retriever eller spaniel. Spanielene utgår vel pga. pels. Samme med puddel. Pelskravet utelukker igrunn en del potensielle raser.

Jeg ville tatt en tur til dyrlegen selv om allmenstilstanden er god, når det har holdt på sånn en stund.

Det er en gjeterhund med det som følger med av energi og intelligens. Og trenger dermed nok både fysisk og mental aktivisering, og er ikke nødvendigvis en enkel familiehund.

Schæferen har såvidt jeg skjønner ikke noe aggresjonsproblem? Jeg ville prøvd, og fulgt med (men prøv å slappe av, om dere er anspente kjenner de jo det). Om schæferen får beskjed og ikke viker så kan dere jo ta ham bort.

Vurdert det, ja. Men det avhenger av så veldig mye mer. Og om du putter på hunden munnkurv så tar du fra den forsvaret dens, og risikerer at fryktaggresjonen blir verre. Men samtidig, hvis det er en stor hund og det skjer ofte, så kan det være en nødløsning. Jeg ville forsøkt grime først. Det hindrer ikke biting, men gir mer kontroll over hunden. Jeg regner med at du jobber med problemet med strukturert trening for å hjelpe hunden å bli bedre.

Bortsett fra at jeg ikke synes noe om bur en hel arbeidsdag så tenker jeg det er fint at hun innser sine begrensninger. Fint også for folk som ikke kan ha hund på heltid, men som gjerne vil ha lånehund innimellom. Jeg hadde nok fint hoppet på den der om jeg var hundeløs.

Du skal ihvertfall ikke "ta" henne, hvis du ikke ønsker at problemet skal bli verre. Det beste er som oftest å lokke henne vekk med en leke eller godbit. Om det er noe hun gjør ofte ville jeg ha sperret av området hun graver på, eller sørget for å ha en løs line hengende på henne i hagen så du kan ta henne bort uten å trigge ressursforsvar. Ellers anbefaler jeg deg å søke på ressursforsvar og byttelek for hvordan du kan jobbe med å forebygge dette.

Jeg ville ikke latt noen ligge i sofaen. Det er jo en attraktiv ressurs. Fra start vil jeg ha de liggende på hver sin plass, så kan de få mer frihet etterhvert som de slapper av rundt hverandre.

Prøv med de to eldste først? Ha minstemann i bilen eller at noen andre tar ham på en tur eller noe? Ellers, har de hver sine liggeplasser på disse områdene? Og har begge en ok ligg kommando? Isåfall ville jeg bare tatt av bånd eller fjernet grinder uten så mye mer styr rundt det, og bedt de legge seg. Dere bør se ganske fort om det blir noe spenning.

Det kommer vel helt an på hvorfor det er gjort og hva man ønsker av hunden. Er det gjort av helsemessige årsaker - definitivt. Er det gjort pga. egenskaper kommer det an på om innblandingen har de egenskapene som er viktigst for meg. Litt avhengig av størrelse på rasen og utbredelse bør man etter noen generasjoner uansett kunne velge disse linjene likedan som en vanligvis kan velge mellom linjer.

Gamlingen min har flere slike vortelignende greier, men uten de svarte prikkene. Uansett, hvis kulen sitter løst i huden er det som oftest ufarlig. Bare følg med om den endrer seg veldig, da bør den sjekkes. Hvis han aldri har hatt noe lignende og du er usikker kan du jo få sjekket det hos vet så du får vite hva det er, og eventuelt sjekket om det er noe mer enn en vorte. Vi er ikke veterinærer her inne.