simira

Hvis du skal ha hundene sammen må du sørge for å avbryte mellom dem lenge før de "braker sammen". Hvis den ene er det minste ukomfortabel med situasjonen bør du avbryte situasjonen og skille dem, enten ved å be de legge seg på hver sin plass, eller om nødvendig dele av rom ved hjelp av grinder eller kompostbinger. Hvis den ene får lov til å fortsette å plage og mase på den andre til det smeller kommer det før eller senere til å gå fryktelig galt. Jeg anbefaler deg å lese boken "På talefot med hunden", som er en basic innføring i språk og dempende signaler hos hunder. Det vil hjelpe deg å lese hundenes signaler mellom hverandre bedre. Du får lånt boken på de fleste biblioteker. Uansett er det viktig at du går inn og kontrollerer situasjonen. La de herje ute, så lenge begge er med på det, inne kan du kreve at de er rolige og ikke leker.

Toller har mye rusk mentalt og er en mer krevende hund enn både labrador og golden. De krever mer mentalt, og er en hund som absolutt før brukes. Av terv og groenendal er det terv jeg kjenner best til, men begge rasene kan være fine hunder. De vil nok ha litt mer mental aktivisering enn colliene, og selv om retrieverene bør ha like mye er de nok enklere enn belgerene om de får for lite. Det er også en avveining - mer førerorienterte og lett-trente raser krever også mer mentalt. Så her må du rett og slett prioritere.

Collier med begge pelstyper har hatt en del rusk, men jeg har inntrykk av at det har bedret seg de siste årene. Det er et par oppdrettere her på forumet. Når det gjelder retriever så er de livlige og kan gi inntrykk av å være litt vimsete kanskje. Men det er arbeidshunder, og de trenger arbeid for å trives, og har mye energi. Jeg synes ikke labrador er noe mindre energiske enn golden, men det kommer litt an på type og linjer. Både energimessig og mentalt så mener jeg kortis krever mindre enn aussie og virker som et bedre valg for deg, men vil anbefale deg å treffe flere av begge typer. Husky er nok en type som fort kan stikke av når anledningen byr seg. Den er nok litt mer lydhør enn shiba, men samme type. Såvidt jeg vet er ikke puddel spesielt plaget med øre- og hudproblemer, men det kan jo være noe å spørre en oppdretter om. Terv og groenendal er etter min mening ikke noe mer krevende enn retriever når det gjelder aktivisering, men kanskje litt mer på den mentale delen, og litt mer skjøre. Man trenger ikke å drive med lydighet eller agility for å aktivisere hunden mentalt. Noe av det beste du kan drive med er spor og søk i skogen, enten å lære hunden å finne ulike gjenstander, eller følge blodspor som du legger opp før tur. Men jeg vil nok heller safe på en rase du er sikker på å kunne gi nok, enn å ende med en hund som krever mer enn du kan gi.

Jeg tenker først og fremst korthårscollie, eller muligens retriever, enten golden eller labrador. Collie kan også fungere, korthårs slår meg som litt mer sporty enn langhår mtp. joggingen. Uansett må du nok belage deg på mer mental aktivisering dersom du vil ha en lett-trent og førerorientert hund. Springer spaniel ville jeg unngått pga. pelsstell og potensiell separasjonsangst. Bearded collie er nok mindre førerorientert og bør ikke klippes ned, den krever nok børsting uansett. En del lyd og selvstendighet på finsk lapphund. Kees er ganske egenrådige og lite trenbare. Lapsk vallhund er langt mer trenbare, men har MYE lyd, røyting og krever nok en del mer aktivisering i form av sport/bruks. Australsk gjeterhund, tenker du da aussie/australian shepherd eller kelpie? En aussie av utstillingslinjer kan nok passe, men jeg synes det er en del ymse mentalitet på dem. Brukslinjer krever en del mer (ala border collie). Det samme med kelpie, det er en brukshund som bør drive aktivt med hundesport eller bruks. Husky kan passe hvis du firer på punktet med jakt. De røyter en del, men er relativt enkle hunder så lenge de får nok tur. Førerorientert og særlig trenbare er de dog ikke, men det går an å oppdra dem. Uansett ville jeg vurdert å vente med valp til chihuahuaen er borte, med mindre den er spesielt sprek og velfungerende med andre hunder. En valp blir fort flere ganger større og ganske voldsom, og det vil kreve mye arbeid. Jeg synes en så gammel hund skal få slippe jobben med å "oppdra" en valp, selv om du som eier tar ansvaret. Sjekk ut storpuddel og belgisk fårehund tervueren også. Med puddel får du pelsstell men kan klippes ned. Begge trenger mental aktivisering, men ikke mer enn retrieverene.

Så bra! Det er utrolig hva disse gamlingene tåler!

Forebygging. Avbryte hunden så fort den tenker på å slikke i nærheten av ansiktet (eller i det hele tatt) på ungene, FØR det skjer. Det beste er om de lærer å snu seg unna, men ikke så enkelt med små barn. La hunden være rundt ungene som normalt, men så fort tunga nærmer seg, avbryt. Den vil forhåpentligvis lære at hvis tunga kommer i nærheten av ungene er det slutt på moroa.

NKK har oppdretterlister hvor de har mulighet til å legge ut valper for salg. Samt dogweb. Den største hindringen er nok rett og slett den siste linjen din. Det er enkelt, og ofte tilogmed overflødig, å bruke finn.no når pågangen er så stor som den er.

Takk, jeg tittet ikke så nøye på det. Tanken er god, men jeg er skeptisk til fremstillingen av siden. Tiden vil vise om det slår an.

Dette er et diskusjonsforum hvor det er lov å poste annonser. Det som postes blir liggende for ettertiden. Jeg anbefaler deg å sjekke raseklubben for Belgisk fårehund eller finn.no for aktuelle annonser med hunder til salgs.

Denne annonsen er ni år gammel, så du er nok litt sent ute.

"Hos POND får du oversikt over alle hunderaser og oppdrettere som har valper tilgjengelig." Alle? Virkelig? Hvem skal registrere det? Det er helt greit med et tilbud om å registrere valper til salgt, men finn.no er frivillig, og det regner jeg med denne siden også er. Den beste måten å finne raseoppdrettere med ledige kull er gjerne gjennom raseklubben. Etter litt graving på siden mistenker jeg at dette er et prosjekt fra NKK, men jeg tviler på at vi vil få se "alle" ledige valper her.

Jeg tenker det er ganske irrelevant, og kommer mer an på både ambisjoner og ikke minst individ, enn sporten. Da jeg trente aktivt trente jeg vel to-tre ettermiddager i uken, pluss korte økter hjemme i hverdagen. Pluss ymse helgekurs. Med Odin, dansk/svensk gårdshund. Med Kovu hadde kvaliteten langt mer å si for treningen, ridgback har generelt lite toleranse for repetisjoner og langtrukne treninger. Et par korte økter i uka var nok for ham (nå kom vi aldri langt heller, skal sies). Det hadde ikke spilt noen rolle om jeg hadde gått LP eller RL med Odin på treningsmengden, og vi har forsåvidt trent både RL, LP og andre sporter. Jeg ville ikke trent noe mer om vi skulle konkurrert i LP heller enn RL.

Jeg er helt sikker på at mange kan si det samme om mange tørrfôrmerker. De produserte råfôrmerkene tilsettes jo diverse for at det skal være fullverdig hundemat, skal man "ekte" råfôre på rått kjøtt må man gi andre ting ved siden av for at hunden skal få alle næringsstoffene den trenger. Uten at jeg kan så himla mye om det, men det var en del skriving om det her på hundesonen da råfôring var nyere og tilgangen på alternativer mye dårligere for folk flest.

Ja, korn i seg selv er ikke skadelig eller dårlig i fôr, problemet har vel tradisjonelt vært mengden korn og andre "fyllstoffer" i forhold til rent kjøtt og proteiner. Med mindre hunden er allergisk. Jeg ser mer på kjøttinnhold og mengde/kvalitet av det, enn hvorvidt et fôr er kornfritt eller ikke.

Hvem har koblet opp dette til fôret de får? Veterinærer, hundeeiere, eller forskere? Dette er ganske store merker, jeg kan ikke tenke meg at det ikke er reagert på om det er en vesentlig risiko ved det? Og er det disse fôrene, innholdet av ertestivelse eller belgfrukter, eller andre fellesnevnere?

Har du prøvd en annen sjampo? De er det eneste jeg kan komme på.

Kan stort sett signere det over. Den eldste tispa må få være trygg på at boxeren ikke kommer bort til henne, inne eller ute. Hold de adskilt, med bur, bånd eller rom. Gå turer sammen i bånd, så de venner seg til hverandre, men på god nok avstand til at eldste føler seg trygg. Kast godbiter på bakken til dem, på god avstand til hverandre så de trygt kan søke godbiter uten å måtte interagere, men at de kan se hverandre. Gjerne belønning til begge for å se på hverandre (ikke stirre!) for så å ta kontakt med eier eller snuse. Overhodet ikke ha de i nærheten av hverandre hvis dere ikke er rimelig trygge på at de slapper av mer sammen, og aldri uten nøye tilsyn. Les signalene til den eldste og stopp ved ethvert tegn til ubehag fra henne.

Du skriver at hundebur aldri har vært nødvendig i din lille bil. Jeg håper du isåfall sikrer hunden i bilsele som et minimum. Bur er ikke bare for å hindre bevegelsen til hunden, men for å hindre at du får et tonn hund i nakken ved en eventuell kollisjon. Jeg ville som andre her kjørt tilvenning. Du har en retriever, de er glade i mat. Start med å gi et måltid om dagen baki bilen, mens den står parkert. Så hunden blir komfortabel og trygg der. Sett deg gjerne i forsetet mens hunden spiser. Kjør ofte og kortere turer, men lange nok til at hunden finner ro. En hund som slapper av i bil er utrolig herlig. Vi kjører Oslo - Molde flere ganger i året, og begge hundene sovner før Sinsenkrysset når de vet vi skal kjøre langt.

Herlig! Altså, det er greit å være uenig om hundehold, men som huseier må det være greit å si at hundelufting på verandaen er uaktuelt! Der hadde ihvertfall min komfortgrense gått, uansett familieforhold og størrelse på hund. Men gjort er gjort. Jeg ville sprayet møblene med klor og latt de stå noen timer, før jeg skylte av med varmt vann og grønnsåpe.

Jeg ville nok valgt hund ut fra hva som passer deg mer enn hva som kan passe hunden din. Når det er sagt, like hunder leker ofte bedre, og stor forskjell i type og størrelse er mer krevende. Jeg har en på 8 kg og en på 40 kg, og de leker, men på "sin" måte, der den store ikke får herje veldig. En chi og en sheltie kan nok leke fint sammen.

Noen sykdommer kan smitte uten at hun har vært i nærheten av syke hunder, men bare vært borti der de har tisset, f.eks. Det kan også være en god gammeldags forkjølelse. Hvis det varer ville jeg tatt en telefon og eventuelt sjekk hos dyrlege. De vet gjerne om det er noe som går i området også.

Jeg ville ikke kjøpt en blandingsvalp som har hudproblemer allerede. Dette er en av grunnene til å gå for renrasede hunder med stamtavle. Visst har de helseproblemer de også, men hvis man ønsker en frisk rase så kan man sjekke at foreldrene er fri for de mest typiske plagene for rasen. Det er ikke ukjent at pomeranian har mye allergi. Dvergpinscher (som de står som på norsk) har vel patellaluksasjon som den mest vanlige plagen, men det er generelt sett en frisk rase. Jeg ville kontaktet raseklubben og gått for en frisk og fin renraset dvergpinscher, det er mange fine og sunne av dem! Kjøper du en valp med kjente hudproblemer får du ikke dekket noe på forsikringen som de kan si relaterer til hudproblemene, og det blir i utgangspunktet ekstra kostnader med fôr, men også potensielt behandling hos dyrlege og medisinering om det blir ille. Eller aller verst, avliving.

Du må definitivt begrense maten mer når han er kastrert. Men kutt heller enda mer ned på maten og bruk godbiter i trening hvis du trenger det.

Men hvis han plutselig har gått opp 5 kilo så må det jo være noe galt. Har du plutselig begynt å gi mer mat? Endret fôr?

5 kg på tre uker? Er han syk? Hva sier dyrlegen? Hvor mye mat får han per måltid/dag nå? Nei, han skal ikke ha 500gram vom per måltid. På nettsidene sier de Hvis hunden din skal ned til 25 kg ville jeg ikke gitt ham mer enn 400 gram per dag, fordelt på to-tre måltider. Uansett hvilket fôr du bruker ville jeg gått et stykke under det fôranbefalingen sier, og basert på ønsket vekt, ikke nåværende vekt. De fleste fôranbefalingene er på den generøse siden, vi går stort sett 30% under det på begge våre kastrerte hannhunder. Hvis han er veldig sulten kan du fylle på med frosne grønnsaker og magert kjøtt til godbiter.