simira

Du finner mange tråder med råd om passeringsproblemer på forumet her, bruk dem! Å kaste godbitene på bakken kan gjøre samme nytten, det kommer litt an på hva du vil oppnå, men i forhold til å få oppmerksomheten bort fra de andre hundene så er det helt fint. Det enkleste da er å kaste ut en neve godbiter som et godbitsøk, gjerne i en grøftekant eller noe på god avstand, og la de andre passere. Å ha hunden i sitt og belønne med godbiter mens de andre passerer er også en fin metode, da får du bedre direkte kontakt med deg. Et råd du vil se går igjen fra meg i passeringstrådene er å lære inn en supergod kontaktkommando. Begynn med de beste godbitene han kan få og bruk de bare til kontakt og innkallingstrening. Start inne på stua å lære inn med å si kontaktordet (jeg bruker "se her", navnet kan fort bli litt utvasket) og gi godbit. Gjør noen repetisjoner av dette på stuegulvet hver dag, før du gradvis tar det ut i hagen, rolige steder ute uten forstyrrelser og etterhvert vanskeligere situasjoner. Hvis du bruker det på tur i passering er det viktig at du sier det mens dere enda har god nok avstand til de andre, slik at han greier det. Når de er kommet "for nær" så blir det for vanskelig, og du får ikke belønnet. Dette er helt typisk valpe- og unghundoppførsel, og kan være ganske mye jobb, men verdt det når de kommer ut av tenåringståka og det faktisk sitter.

Velkommen til valpelivet! Særlig staff er en rase som bruker munnen mye, så dette må dere nok venne dere til. Men det betyr ikke at dere ikke skal eller kan gjøre noe med det. Valper har et behov for å bite, og det å straffe det er urettferdig mot hunden. Du kommer like langt med å forebygge, tilrettelegge og belønne ønsket adferd. Straff i form av fysisk korreksjon kan ofte ha uønskede konsekvenser, som at hunden frustrert og gjør adferden i skjul (f.eks. ved tissing inne) eller blir hissigere på adferden fordi den ikke nødvendigvis forstår hva den straffes for hvis timingen ikke er helt riktig. Sannsynligvis har valpen heller ikke noe forhold til hva "nei" betyr, annet enn at dere eventuelt blir negative i kroppsspråket og stemmen. Avbryt heller med å reise dere opp, gå unna valpen, eller gi den noe den har lov til å bite på. Trepinner, tyggebein, tauknuter, tyggeleker. Ha noe å bite på tilgjengelig for valpen, og finn fram den når hun begynner å bite. Hvis du leser litt tråder under valpeforumet her finner du helt sikkert flere tråder med råd om valpebiting.

Hvis hunden ikke har ressursforsvar i utgangspunktet så trenger ikke det heller å bli noe problem. Jeg ville begrenset å ha liggende leker og andre ting i starten, og være oppmerksom på kroppsspråk når de får mat og godbiter. Gi gjerne mat på god avstand fra hverandre, så de får spise i fred. Valpen skal vel uansett ha flere måltider, så rytmen blir litt annerledes.

Det er vel ingen grunn til at den eldste skal bli sint på den yngste? Hvis det er puddel, som det står i profilen din, så har ikke de noe nevneverdig problem med samkjønnsaggresjon såvidt jeg vet. Den største utfordringen dere vil få er at den eldste som enda er såppas ung vil glemme mye av både lydighet og oppdragelse, så dere får mer enn dobbelt så mye jobb med å trene begge, fordi det også må tilrettelegges rundt hverandre. Det jeg vil anbefale å være forberedt på og tilrettelegge for er å bruke god tid på begge hver for seg både når det gjelder oppdragelse, hverdagslydighet og etterhvert alenetrening. Personlig ville jeg hatt en nulltoleranse for løping og herjing innendørs, men det er kanskje lettere å håndheve når man får valp i sommerhalvåret. Men vær oppmerksom på å roe de ned og ta pauser, at det ikke blir herjing mellom de hele tiden, så da må de kanskje skilles fysisk innimellom, med grinder eller tilsvarende.

For å snu det andre veien - om dere tror/synes dalmatineren røyter for mye så ville jeg revurdert labrador også. Ta en titt på korthåret collie? Litt avhengig av mengde og nivå på trening og fysisk aktivitet så kunne kanskje belger/tervueren (krever mer mental aktivisering) eller vorsteh (mer fysisk aktivitet) være alternativer?

Høøks og Horze har mye fine dekken i store nok størrelser sist jeg sjekket.

Nei, det er nok litt individavhengig (og til dels tilvenning/trening) om hunder som ikke er avlet for det trives med den type løping. Når det er sagt tror jeg ikke dalmatiner røyter så mye mer enn labrador, så hvis det er det som stopper dere så ville jeg revurdert. Huskyer er jo veldig fine og greie hunder, men kanskje ikke så veldig på lydighet/agility-delen. Det samme med whippet.

Vekt er langt mindre viktig enn kroppsbygning. Så lenge ledd og helse ellers er bra er det ingenting i veien for å bruke labrador som løpehund, selv om den faktisk er kraftig bygget heller enn tykk. Når det er sagt er det mange gode alternativer å velge mellom, det kommer helt an på preferanser når det gjelder førbarhet, aktivitetsnivå, røyting, lyd, jakt osv.

Du kan helt fint løpe med en standard labrador. Jeg anbefaler ikke å skaffe jaktlabrador hvis dere ikke skal bruke den til jakt eller aktiv hundesport på høyt nivå. Det er fint mulig å holde en standard labrador slank og i god form. Dessverre er det en del som synes de skal være litt "tunge/kraftige" og tror at det betyr å gi de litt mye mat. Ellers som ikke greier å la være å gi de mat når de "ser sulten ut" (hele tiden!). Det er trist.

Jeg synes det høres ut som dere er på rett vei. Hvor gammel er hunden? Dette med å glefse for så å slikke er en dempende adferd, og gjør det ganske tydelig for meg at dette er usikkerhet. Hvis hunden gjør dette fordi den er usikker, eventuelt til del pga. gammel (u)vane, er det riktig å gjøre som du gjør. Ingen kosing fra fremmede/gjester. Dette kan endre seg, men det kan også bli slik resten av livet til hunden. I forhold til kosing med deg, ville jeg bare kost kort på hunden, og så stoppe i god tid før han kan finne på å glefse, om det er mulig. Han ønsker kontakten, men synes kanskje det blir for mye, eller at det trigger ubehag på et tidspunkt. Når han kommer slik, kos og klø litt kort, et par stryk eller noe, før du ignorerer ham. Forhåpentligvis lærer han at det er greit å være i nærheten uten at det blir for mye. Generelt sett ville jeg jobbet med trygghet og samarbeid, som det høres ut som dere allerede gjør. Bruk gjerne tid på å trene sammen, enten det er triks eller hundesport. Søk er regnet som spesielt egnet for å bygge mestringsfølelse og selvtillit hos hunder, eventuelt jobbe med de instinktene som ligger i rasen.

Det er nok mer jaktinstinkt enn konkurranseinstinkt. Det er jo en rase med forholdsvis høyt jaktinstinkt, som fort slår ut i fart. Jeg ville startet med å lære inn bruk av munnkurv, og bruke det når dere er ute og løper, så det ikke ender med problemer med noen som blir bitt. Så er det jobbing med kontakt og passeringstrening, det finner du mange tråder om her. Lær hunden å holde kontakt med deg eller fortsette rett fram når dere passerer andre. Jeg ville også unngått å hilse på fremmede folk og hunder på tur. Det øker forventningen hos hunden, og kan fort bli frustrasjon de gangene han ikke får hilse. Det er bedre å omgåes noen gå, kjente hunder innenfor faste rammer. Så fort han lærer at det ikke er et alternativ å få hilse på andre så blir det også forhåpentligvis bedre.

Det er vanskelig å si uten å se hunden og situasjonene, men i hovedsak er det meste dere kan gjøre å unngå og forhindre situasjonene. Hvis det er mulig, lære inn en annen adferd. Hvis vorstehen f.eks. brøyter seg fram og blokkerer når det er måltider - lær henne å bli sittende ved døra til lhasaen har funnet sin skål/plass. Lær henne å la lhasaen gå først. Øv på den adferden dere vil ha - unngå og forebygg det dere ikke vil ha.

Dette er vel ganske typisk vorsteh - eller - fuglehundoppførsel. Med unntak av ressursforsvaret. De er energiske og voldsomme i lek. Både her og når det gjelder ressurser blir det opp til dere som eiere å skjerme gamlehunden. Hundene må være fysisk adskilt eller under kontroll når de får tyggeting eller godbiter. Den lille må få lov å føle seg skjermet og trygg for bølling fra den yngre. Matservering bør skje på god avstand fra hverandre. Det samme når dere er på tur, eller ute sammen. Jeg regner med at vorstehen får en del mer og annen tur og aktivisering enn lhasaen. Når dere er sammen må dere sørge for at lhasaen kan bevege seg fritt uten å bli overfalt. Det kan bety at vorstehen må gå i bånd under kontroll når de er på tur sammen. Det viktigste dere kan gjøre er å forebygge, og skjerme lhasaen. Forhåpentligvis vil det gå seg til når vorstehen vokser til og kanskje roer seg litt.

Dansk/svensk gårdshund blir for stor. En liten tispe kan kanskje til nød gå i flybur, men jeg ville ikke tatt sjansen. Jeg tenker også papillon, dvergpuddel, schipperke eller chihuhua. Kanskje dvergpinscher. Det er lyd i alle de, men jeg vet ikke om noen stille småhundraser som jeg ville tenkt på til bruks.

Ettersom oppdretter nok ikke er en næringsdrivende så gjelder ikke den samme kjøpsloven. Når det er sagt ville de fleste seriøse oppdrettere tilbudt en ny valp eller erstatning. Var det ikke med veterinærattest på valpen ved levering på at den var frisk og normalt utviklet?

Sannynligvis har hun irritert seg ganske lenge over problemet før hun har klaget, og da er det lett at det bygger seg opp. Og hvis de i tillegg ikke opplever at det blir gjort noe med det og hunden er ute og står og bjeffer igjen, så blir det slitsomt. Ikke nødvendigvis rettferdig, men jeg kan forstå det.

Selv om du ikke vil trene bør du uansett være ute sammen med hunden og avbryte den, for naboenes skyld, tenker jeg.

Bjeffer hunden faktisk bare et par minutter om dagen? Du sier det er en liten hund med bråkete stemme, jeg tolker det dit at det er en "klassisk" liten hund som bjeffer mye. Det er slitsomt for naboene, men ikke ulovlig (med unntak av nattestid). Men likevel vil jeg anbefale deg å ta på hunden bånd og gå en liten tur flere ganger om dagen, heller enn å la hunden løpet rundt i hagen uten tilsyn. Bjeffing er selvforsterkende, og jo mer den får gjøre det, jo mer vil det utvikle seg. Når hunden er ute i hagen, vær der sammen med den, og ta den med inn så fort den begynner å bjeffe. Mer tur og aktivisering vil kanskje også gjøre at hunden bjeffer mindre, for noen hunder er det en typisk adferd når de kjeder seg og ikke får nok aktivitet.

Gjennom mesteparten av livet har Odin tygget hull på alt som er av pledd og hundesenger. Har ikke kunnet ha pledd framme på sofaen, eller dyre hundesenger, eller noe vi ikke ville ha tygget hull på. Nå har han gått over til å stress-slikke. Det ødelegger ihvertfall ikke noe. Kovu har en irriterende uvane med å gå i veien og ikke flytte på seg. Og bruke evigheter på å finne "riktig" sted å gjøre fra seg. Han kan begynne å sige i knærne, nesten sette seg ned, og så gå tur en halvtime til.

Hvis ikke veterinæren finner noe på røntgen så ville jeg fått en fysioterapeut til å se på det, og kommer med øvelser og forslag til behandling.

Endring i rutiner, helse eller kommende løpetid kan påvirke det. Hvis dere f.eks. har økt alenetiden i det siste så er det noe som kan påvirke. Jeg ville sett an et par uker om løpetiden kommer, ellers kan det være greit med en sjekk hos dyrlege.

Er hun sjekket hos veterinær? Jeg tenker at en grundig sjekk av veterinær eller fysioterapeut og eventuelt røntging burde til. Om det er noe som er forstrukket eller forstuet så kan det bli verre ved belastning, og hun kan ha smerter.

Usikker på lyden på papillon. Dansk/svensk gårdshund, lancashire heeler (har også lyd). Hvis du er oppe på springer spaniel-størrelse så er det jo en god del flere alternativer som er mulige.

Husk på at du skal ha plass til skjermen når hunden er nyoperert også...

En av mine drømmeraser. Bare... røyting, og lyd... De er jo brukshunder og krever en del aktivitet, mer enn de andre lapphundene. Men generelt friske og stødige hunder, tøffe gjeterhunder med mye kapasitet og (egen)vilje. Og lyd. Og pels. Nevnte jeg bjeffing og røyting?