simira

Sjekk Norsk Adferdsgruppe for Selskapsdyr på https://www.atferdskonsulenter.no/, de har oversikt over konsulenter i hele landet. Jeg ville anbefalt Nina Haaland på Hund i Fokus, men tror hun har en pause nå. Ellers høres dette ut som typisk unghund og gjeteradferd. Det er viktig at hunden får nok aktivisering både fysisk og mentalt. Kanskje 10-åringen kan jobbe med apport, triksetrening eller andre ting som får fokuset bort fra jaging og biting? Jeg tenker særlig apport, eller kanskje søk, der hunden også bruker snuten i arbeidet heller enn å tøyse.

Gjør du dette hele turen? En vimsete fuglehundvalp har mye energi og lite konsentrasjon. Jeg ville hatt på både sele og halsbånd, og tydeliggjort forskjellen med å klipse bånd mellom dem. Start med selen, og gjerne strikkbånd eller langline så hun har frihet til å bevege seg litt, snuse og få ut litt energi den første delen av turen. I løpet av turen, ta kun korte økter med båndtrening. Klips båndet over på halsbåndet. Når det strammer seg, bruk kontaktkommandoen (som gjerne kan trenes MYE på separat, innendørs og andre enkle steder) og skift retning. Hvis du har en god kontakt kommando som fungerer kan du også bruke den til å avbryte henne før båndet strammer. Det er ikke noe poeng i å bli stående med stramt bånd. Hvis hun bare spretter og strammer båndet i alle retninger ville jeg stoppet og tatt en enkel kontaktøkt på stedet. Stå foran hunden, si navn eller kontaktkommando, godbit, en håndfull ganger. Klips over på selen og gå litt før du prøver en ny økt. Hvis du synes det går bra, stopp FØR det blir for mye og tipper over i trekking igjen, og gå tilbake til sele og friere tur. Det er fristende å strekke strikken, men hvis belønningen for å gå pent og kjedelig blir at man må gå enda mer pent er det ikke så fristende. Variere lengden. Bruk ekstra gode godbiter på kontaktdelen slik at det lønner seg sterkt å følge med og ha kontakt.

Ja, hvis man ikke får til utenom "rushtiden" er det jo bare pes. Det er et inngjerdet friområdet på rostadion ved Årungen, hvis du gidder å kjøre så langt. Også, ikke tenk at enkle innkallinger eller innkalling med langline er "bortkastet". Jo flere ganger han kommer på innkalling uten å egentlig tenke seg om, jo nærmere er du på en automatikk i det.

Hjernevasking på kontakt og innkalling, og langline. Masse jobb, og så verdt det. Er det ikke en inngjerdet hundepark i Fredrikstad tro? Sjekk med hundeklubbene i området om noen vet om noe? Jeg husker ikke om Moss og omegn har noe inngjerdet.

Men staff er jo veldig lav og tettbygd. Hunder som er lengre i kroppen vil ha selen liggende annerledes.

Jeg har selv ikke likt dem, men at de er "fyfy" har jeg ikke fått med meg. For meg er en tursele ikke en hund som skal trekke i, dermed skal det ikke være noen belastning å snakke om på front og skuldre. Min erfaring er også at på min hund ligger brystreima lavt nok til å ikke kvele hunden, men høyt nok til å ikke hindre skulderbevegelse. Har man en hund som trekker konstant bruker man en sele som er laget for trekk. Men i likhet med de fleste seler passer de ikke til alle hunder. Det er nok det største problemet etter min mening, at man ikke bare kan si at en sele er bra eller dårlig - de passer ulikt på ulike typer hunder.

Har hun mistet alle tennene? Har dere gjort noe for å avlede eller avlære bitingen? Hvis ikke blir det jo fort en uvane de får med seg. Hvis det er noen tenner igjen kan det nok klø veldig. Ellers ville jeg bare avbrutt adferden. Kanskje lek litt med drakamp eller andre ting som fokuserer på munnen.

Det avhenger veldig av hunden. Jeg var veldig skeptisk til K9 og lignende seler nettopp av de grunnene du nevner. Men så fikk jeg en i gave, og bruker den en del. Den passer nok ikke godt til en hund som drar i alle retninger, og særlig bakover kan hunden komme seg ut av den om den prøver nok. Det er en enkel tursele. Men jeg synes ikke den ligger til hinder for bevegelsene, selv om dette nok vil være litt individuelt. Så som "tjenestesele" for en veloppdragen hund hadde jeg fint brukt den, den er også veldig lettvint å få av og på, noe som er hovedgrunnen til at vi bruker den mest.

Det vil jeg ikke regne med.

Jeg synes ikke det høres ut som hunden din har mye behov for leketreff. Jeg ville droppet det når hun ikke er komfortabel, fordi terskelen er enda mindre for at det skjer en uheldig situasjon. Et par-tre trygge hundevenner som dere kan gå tur med, og kanskje ha de løse på tur, er nok mye bedre. Hundene fungerer også ofte mye bedre når hele flokken er i bevegelse. Jeg skulle tilbudt meg å bli med på tur, men pga. helsa er det bare korte turer i nærområdet her dessverre.

Ser ingen grunn til at hunden ikke skulle få det minst like bra et sted den er ønsket, hos noen som kan trives med og gå overens med henne. Å ha en slik hund er bare pes.

Det er vel dessverre ikke helt uvanlig med ømfintlig mage på disse, så jeg ville prøvd et mer skånsomt fôr, hvis dere fôrer på "vanlig" tørrfôr nå.

Hvis hun er utrygg selv så er det ikke unormalt om hun reagerer på usikkerhet hos andre hunder. Det gjør situasjonen mer usikker for begge parter. Sosialisering er ikke bare lek med andre hunder. Det høres ut som din hund har godt av å få mer omgang med trygge hunder UTEN at det er lek, gjennom båndturer og hundetrening. Hvis du har en jaktlabrador som ikke brukes til jakt så vil jeg tro du allerede trener aktivt i en gruppe eller klubb? Kan du få med noen derfra og gå rolige turer i bånd, uten forventning om lek, for eksempel? Én eller to faste lekevenner som hun fungerer godt med og er trygg på er nok for å få ut lekebehovet. Jeg ville droppet lek med tilfeldige ukjente hunder uansett, siden det alltid er en risiko for konflikt.

Lykke til, håper det blir gøy!

Det er bare så sprøtt for meg. White priveledge and all that.

Det varierer veldig. Og det varierer veldig hvor imøtekommende og "nybegynnervennlige" klubber er. Som rallydommer har jeg vært rundt i en del klubber og det er ganske tydelig hvem som legger til rette for de som "bare har hund" og de som er aktiv i sport generelt.

Så fint at du er observant på dette! Jeg tenker det høres ut som hun har utbytte av leketreff, men gjerne mer med likesinnede når det gjelder løping, og ikke så mye nærkontakt og "bryting". Ganske forventet og normalt for den type hund. Jeg har også en som liker/likte å løpe, men mistrives med de som leker ved å løpe inn i hverandre og bryte hverandre i bakken. Jeg ville droppet de lekesituasjonen hun ikke trives i, det bare øker risikoen for en ubehagelig opplevelse. Har ikke myndeklubben litt treff og sånt i Oslo? Ellers vil jeg anbefale deg å sjekke ut hundeklubber og treningsgrupper. Du trenger ikke å drive aktivt med noen hundesport, men bare det å være rundt andre hunder som er under kontroll og ikke trenge å leke med dem er god trening. Nå nærmer det seg slutten på utetreningene, men Oslo og Omegn Dressurklubb har foreksempel treninger på Brekke flere kvelder i uka. Jeg tenker at dersom du får litt treff med likesinnede hunder for lek, og dropper hundeparkene, så kommer du langt. Hun høres trygg og fin ut ellers, som whippet gjerne er.

Dette høres slitsomt ut. Og jeg tenker at når du selv har tenkt tanken så har det gått ganske langt. Hvordan er han i hverdagen? Får han/greier han aktiviteten han trenger? Har han apetitt og livsglede? Du skriver "han har blant annet"... er det mer enn det du lister opp der? Jeg tenker slik at om hunden må gå på dyr og krevende behandling resten av livet for å ha det ok så er det kanskje ikke verdt det. Og da tenker jeg ikke bare på pris, men livskvalitet både for ham og dere. Diaré og oppkast kommer vel fort av IBS, som han aldri vil bli frisk av, men som kan stabiliseres med riktig behandling. Kronisk øyebetennelse er gjerne nettopp det, kronisk. Eksem kan kanskje holdes i sjakk, men må alltid følges med og behandles ihvertfall i perioder, hvis det ikke var utslag av noe spesifikt. Høyt stressnivå og nervøsitet vil forverre diagnoser som IBS og eksemen hvis den er kronisk. Dette er noe dere og dyrlege må vurdere i samråd, men jeg tenker at det er greit å gi slipp når hunden har såppas mye så tidlig i livet.

Får du seriøst slike spørsmål? Nå sporer det litt av her kanskje, men min tanke om ikke-etnisk norske er litt sånn "ok, en mulighet for at de ikke snakker/forstår norsk flytende, siden det er åpenbart at de har aner fra andre deler av verden, men de kan jo også være adopderte eller 4.-generasjons innvandrer og oppvokst på Dokka." Det ER jo større sannsynlighet for at en ikke etnisk norsk/nordisk ikke snakker og forstår norsk godt eller flytende, enn en etnisk norsk, men det burde ikke være en overraskelse når de gjør det heller. (og i den grad det er relevant, det sier i alle tilfelle ingenting om kompetansen eller egnetheten deres, når jeg har jobbet med å ansette eller rekruttere frivillige) For Sverige er ikke rasistiske? Men du kan ikke flytte, vi trenger hundepass! Alltid!

Ja, og dette er nok noe som tar tid. De ikke etnisk norske jeg vet om som driver med hundesport er adopterte. De landene vi har flest innvandrere fra har jo gjerne et langt mer bruksrettet syn på hund, og det er noe du har for bruk i jakt eller til vakt og beskyttelse, ikke et familiemedlem for kos og hygge. Jeg vil si at hundesport i Norge er veldig homogent, det er mest hvite kvinner, forholdsvis få med nedsatt funksjonsevne. En større andel menn i jakt og bruks, da gjerne godt voksne. Det er noen unntak, men de er gjerne nettopp det...

Det er jo ikke et ja/nei spørsmål. Svaret vil ALLTID være "det kommer an på hva slags hund som passer deg, med unntak av utseendet. Denne rasen krever ganske mye xxx for eksempel, og passer best til noen som liker yyy." Dsg er en forholdsvis enkel rase det er lett å anbefale til noen - med infoen om at de alltid har energi og særlig i unghundtiden, og at de kan bjeffe en del. Ridgebacken er særere og ikke for hvem som helst, selv om aktivitetsnivå, lyd og pelsstell kanskje passer dem (det er helt ærlig ikke en rase for meg, men passer mannen min veldig bra ).

En halvtime før? Har han faktisk tidssans til å tolke det?

Håper det er godt planlagt! Å ha valp og unghund tror jeg er potensielt mer krevende enn å ha to valper samtidig. Regn med at unghunden glemmer det meste den har lært, og at begge må oppdras på nytt fra grunnen av. Jeg ville lagt mye arbeid i å jobbe med dem separat på alenetrening, båndtrening og passeringstrening, så det ikke utvikler seg til å bli problemer der de påvirker og girer opp eller forsvarer hverandre. Så lenge unghunden går greit med de fleste andre bør det ikke være noe problem. Jeg ville luftet dem sammen på et nøytralt sted før dere kommer hjem, og så la valpen utforske sitt nye hjem i egen tempo uten at den andre er der (vente i bilen, ute med hundepasser e.l.) før de kommer sammen der.

Jobb med at han skal legge seg på plassen sin hjemme, i stedet for å gå i bena på deg hele tiden. Du har en blanding av hunder som er veldig flokkorienterte, og det er naturlig at de følger med og er opptatte hvor eier er. Gi ham tyggeting å holde på med på liggeplassen, og lær inn en kommando/adferd for at han skal gå og legge seg der og bli liggende en stund. Vær tydelig når du skal gå fra ham, og når dere skal på tur. Lag rutiner, så hunden skjønner at nå går du, men kommer tilbake. Ikke lag noe oppstyr når du kommer tilbake, gjerne overse ham, men gjør såklart det du trenger med lufting og sånt. Det samme når du skal gå tur, tydelige rutiner, kanskje sett eller legg ham på et fast sted i gangen der han får på seg sele og bånd før du kler på deg osv.

Har en bit i en liten brødpose og lar ham slikke på den. Funker mest om vinteren i minusgrader. Men porsjonspakninger går også evt an.