Leaderboard

I går debuterte vi i bruks da vi startet D-spor. Jeg var supernervøs, mest av alt for fellesdekken. Jeg hadde sommerfugler i magen flere timer før konkurransen. Jeg kjenner alltid hjertet banke så hardt under fellesdekken, jeg er så redd for at hun skal reise seg. Jeg prøvde en ny taktikk med å synge en sang hodet mitt, men jeg var så nervøs at jeg glemte teksten Det gikk heldigvis fint, hun lå Vi fikk trekk pga dobbeltkommando på neddekk da hun var så fokusert på å sitte i og med at vi hadde sittet lenge før hun ble bedt om å ligge. Nervøsiteten hang litt igjen videre i lydighetsprogrammet noe som resulterte i at hun falt litt ut innimellom. Poengene ble som følger: Fellesdekk: 9 Lineføring: 7 Dekk under marsj: 8,5 Innkalling: 10 Apportering: 8,5 Fritt hopp over hinder: 10 Sum lydighet: 228,5 Video av lydigheten. Deretter bar det videre til skogen. Jeg var litt nervøs for feltsøket også, men ikke like nervøs som for fellesdekken. Først kjørte vi en kjapp oppvarming hvor jeg la ut to gjenstander, hun plukket og avleverte fint. Så gikk vi ut i feltet. Jeg sendte henne, og hun løp ut en veldig bedagelig galopp. Veldig unormalt fra hva jeg er vandt med, hun pleier å løpe full fart. Men hun fant en gjenstand fort og kom inn i igjen med den. I det hun skulle avlevere var jeg litt sløv på å ta i mot gjenstanden, så vi mistet den på bakken. Det er min feil, jeg sliter skikkelig med å ta i mot skikkelig Sendte henne ut på neste gjenstand, den fant hun også ganske kjapt, inn og leverte den superfint! Da vi var ferdig var jeg veldig i stuss på om dommeren skulle si "jatakk" når øvelsen var ferdig slik som i lydighet, men det gjorde hun ikke. Så jeg stod der litt før jeg løste ut Tidi og roste henne. Det endte med 9,5 på feltsøket! Så var det dags for sporet. Det var jeg minst nervøs for, men nå som alt annet hadde gått bra tenkte jeg at da er det vel typisk at det jeg er minst nervøs for er det som ikke ville gå bra Det var utrolig spennende å gå bak henne og overhode ikke vite hvor sporet gikk. Jeg måtte bare stole på henne. Første pinnen gikk hun utenfor sporkjernen akkurat ved, men jeg gikk i sporkjernen så jeg så den. Jeg hjalp henne med å plukke den slik at hun ble minnet på at hun skulle plukke pinnene. De neste pinnene plukket hun helt selv! Før pinne 3 trodde jeg at vi hadde gått feil, jeg hadde ikke sett en pinne på lenge og vi hadde nylig gått en vinkel så da ble jeg usikker. Men hun fant alt Dermed ble det 10 på sporet! Sum på spesialdelen: 386 En super dag, en super hund Det endte med en 3 plass med en sum på 614,5 poeng, dermed opprykk til klasse C!

Damirbarna er 14 uker idag. Her er to av de. Casper (20kg) og Cyclone (aka elefanten 27kg)

Ymse er hjemme ? eller snart da. Nå er vi på bilferie. Rart å ha hund igjen.

Nå er vi vel hjemme fra hovedkurs ettersøkning nord norge hvor vi skulle på 1-regodkjenning. Vi reiste en dag før fordi jeg enda ikke hadde hatt mulighet til å ta A-prøvene, og måtte ta de første dagen på kurset. Dette var kanskje det jeg var aller mest spent og litt nervøs for, spesielt runderingen. A-prøvene er 800 m rundering med inntil 3 figuranter og 1000 m spor med 4 gjenstander + slutt, sporoppsøk 100 m, og du må finne minst to gjenstander + slutt for å bestå. Man begynner alltid med sporet. Sporoppsøket gikk bra, men så rota vi litt med starten av sporet og jeg begynte å lure på om det ikke skulle gå veien, men så fant hun sporet igjen og ikke lenge etter fant vi 1 gjenstanden. Da var jeg letta. Vi fant til sammen 3 gjenstander + slutten, så vi gikk over en, men det var bra nok og vi besto! Så ble det en del venting før runderingen. Det ble ikke helt det gråværet jeg hadde bestilt, og min største frykt for runderingen var at hun skulle bli veldig varm og sliten etter hvert. Derfor fikk jeg bada henne et par ganger før det var vår tur. Vi hadde en haug med instruktørelever etter oss sammen med de to dommere som dømmer prøven, men jeg gjorde så godt jeg kunne med å bare koble dem ut, og klarte igrunnen det. Så var vi i gang. Aska jobba helt supert. Blindslag etter blindslag løp hun rett ut, langt ut kom fint inn til meg, for så å være like ivrig ut på andre siden. Jeg ble nesten litt stolt. Men så følte jeg etterhvert at vi hadde rundert kjempelenge uten å finne noen. Det bruker ofte å være tre figuranter, og nå syntes jeg det var rart at vi ikke hadde funnet en. Kunne vi ha gått over en? Kunne hun ha vært hos noen uten å melde? Jeg ble litt stressa, og begynte å "sy litt tett", men Aska jobba på. Plutselig kom hun inn med melding! Da hadde vi rundert 500 m uten å finne noen. Jeg kobla på påvisningslinen i tilfelle hun hadde løpt lagt, men det viste seg å være en stående figurant som sto bare ca. 30 m fra midtlinjen. Endelig fant vi noen. Litt vann og pause før vi fortsatte. Aska begynte etterhvert å bli litt trøtt. Liten pause til, og ga vann. Tenkte at jeg skulle la henne ligge litt og ha pause, men hadde glemt å se på klokka, så jeg ante ikke hvor god tid jeg hadde (du har 40 min på deg) og med den gjengen med instruktørelever og dommere som sto og så på oss så ble pausen ganske kort. Jeg begynte istedenfor å sende henne ut med litt påvirkninger fra meg (ropte "hallo" før et slag, og ropte "hooo hoo" før et annet). Det fikk henne ut når hun egentlig var trøtt og begynte å gå litt kort spesielt på den siden hun hadde litt vind fra. Så vi fortsatte, og plutselig ser jeg hun slår bakover på et slag, og melder på noe. Der fant hun en figurant under en duk. Påvisning uten line og belønning. Spurte dommerne om jeg skulle fortsette. De svarte at det var ikke nødvendig at jeg runderte lengre enn 800 m. De spurte meg hva jeg syntes om runderingen selv, og jeg sa at jeg var fornøyd og følte vi hadde dekket godt, men jeg var jo litt nervøs for om vi hadde gått over en figurant likevel. Da kunne han røpe at han var enig med meg, og vi hadde ikke gått over en fig, og vi hadde bestått. Jippi! Så ventet en uke med "ukas arbeid" hvor du skal vise frem forskjellig. Vi begynte med 3 km spor hvor jeg fucket det skikkelig. Vi fikk en flokk rein springende inn etter at vi hadde funnet to gjenstander. Rota kjempelenge inkludert fulgte antakelig et reinspor ganske lenge også. Så gikk jeg tilbake til der hvor vi fant den siste gjenstanden, og fant sporet igjen, og fant to gjenstander til etterhvert. Så kom vi på toppen av fjellet etterhvert, der fant vi også en gjenstand. Så fulgte vi sporet bortover fjellet med vinden rett i mot oss. Etter en stund ble hun litt høy i nesa, og jeg tenkte at her så vi jo reinen kom springende ned, nå går hun sikkert reinspor. Så jeg gikk tilbake til der vi fant gjenstanden og tok nytt sporoppsøk. Hun fulgte et spor akkurat samme vei. Jeg snudde og tok nytt sporoppsøk, vi endte opp samme vei, dette gjorde vi sikkert 6 ganger. De siste gangene jeg snudde henne så satte hun seg bare ned og var motvillig til å snu da jeg stoppet henne. Kan det være sporet likevel? Nei, det er rein, tenkte jeg. Vi fant ikke noen andre spor, og jeg, rimelig frustrert ga opp og snudde for å gå mot veien. Etter en god stund så plukket hun plutselig opp sporet igjen og vi fant slutten. Da vi sjekket gps-loggene viste det seg jo selvfølgelig at hun hadde fulgt det rette sporet der oppe på fjellet. Så det var sporet jeg dro henne av igjen og igjen. For en dust hundefører! Enn at hun til og med satte seg ned i et forsøk på å fortelle mor at sporet går jo faktisk her. Jeg er enda frustrert! Men men, vi fikk beskjed om at vi hadde vært mye på sporet, og hvis vi bare viste god sporatferd resten av uka så gikk det nok fint. Resten av uka gikk kjempebra. Dagen etter hadde vi teigsøk. Da må man finne 2 gjenstander + en figurant innenfor et gitt område. Jeg fikk en langt fra firkanta teig. Jeg skulle søke av noen odder rundt vannet. Vi fant først en genser, hun slo så fint på noe ned mot vannet og meldte fint. Så fant vi figuranten på samme måte. Så hadde vi brukt opp plassen hvor vi bare kunne gå bortover med sidevind, og jeg måtte ytterst ut på oddene med vinden i ryggen. Tenkte først å ta den nærmeste først, men så ser jeg Aska er veldig ivrig på å ta den ytterste, så ut som hun fulgte et spor, så jeg fulgte på. Vi fant sekken ytterst på odden ganske tidlig og bruke resten av tiden på å bare dekke teigen der hvor vi ikke hadde vært. Ellers sto stisøk, teigsøk, forskjellige sporoppsøk, urbane søk, øvelser m.m på programmet. Vi hadde det kjempegøy uka gikk innmari fort! Vi besto ukas arbeid og er dermed godkjent ekvipasje i Norske Redningshunder på ettersøkning i 2 år til. Jeg ble også "tidligere hundefører" som betyr at neste gang jeg skal regjodkjenne så trenger jeg bare ta A-prøvene, og ikke ukas arbeid. Og med fremtidige hunder så trenger jeg også bare A-prøvene (+ appell, mørkesøk og teigsøk). Man trenger altså ikke ta B-godkjenning eller ukas arbeid med mindre man vil.

Hovedproblemet er vel at folk velger rase etter helt andre kriterier enn hva de skal bruke den til. Det er veldig mye fokus på utseende i valg av hund. Mange synes for eksempel aussie og toller er vakre hunder av hendig størrelse, men de ønsker seg ikke en hund til annet enn selskap og tur. ”Vi vil ha en jaktlabb fordi vi synes de vanlige ser så tjukke og daffe ut, men nei, vi skal ikke trene noe med den”. ”Jeg vokste opp med verdens mest fantastiske husky, derfor skal jeg ha meg en ny til sofakos og selskap rundt kvartalet”. Det er et stort marked for selskapshunder som ser ulike ut, men er omtrent like innvendig. Mange oppdrettere lever i sin egen illusjon der de tror de tar hensyn til bruksegenskaper, når de i realiteten ikke har den fjerneste anelse om hvilke egenskaper en god brukshund eller jakthund trenger. Det er utrolig mange som skriver at hundene egner seg til alt mulig, når foreldrene/linjene ikke har en tøddel å vise til. At en enkeltperson synes bikkja er grei på jakt eller at den er blitt viltsporchampion, gjør den ikke til en god jakthund. At foreldrene er så dyktige på trening sier nada om hundens evne til å holde gjennom et helt konkurranseprogram. Men klart, det er jo så mye styr å stille på prøver og så arrangeres de så langt unna, sånt får man liksom ikke tid til. Men 8 utsillinger rundt om i inn- og utland det er ikke noe problem.

Helt tilbake til første hund så er burbruk den største feilen og det jeg angrer mest på her i livet. Jeg hater at han brukte så mange timer av livet sitt i bur og så fikk jeg aldri mulighet til å rette det opp fordi han døde ung. Den sitter like godt i fremdeles, 9 år etter han døde. Det har dog resultert i at alle andre hunder i mitt eie ikke bruker et sekund av sitt liv i bur innendørs. Det har med Ori kostet oss en sofa, noen ledninger og en del småting, men det er det verdt Ellers føler jeg ikke det er så mange feil.. I mine øyne hvertfall! Men mange vil sikkert påstå at gutta jeg har nå er bortskjemte, ville små troll Og folk får vel kanskje litt sjokk når de er på besøk og ser gutta gjøre dette: De har det godt da, om enn noe fritt for oppdragelse på enkelte områder!

Det ser ut til å være målet for noen ja, og er utelukkende en uting etter min mening. FØrer ikke noe godt med seg hverken mentalt eller eksteriørt. For det første finnes det ikke en type hund som passer alle, derfor er det så fint med variasjon og mangfold. Og det er vell mye godt derfor vi har endt opp med så mange forskjellige raser. Totalt sett så dekker de et ganske bredt spekter av både bruksområde og utseende og de to områdene overlapper hverandre flere plasser. For det andre så fører det sjeldent noe godt med seg. Ikke fordi hunder avles ned i seg selv, men fordi folk gjerne ikke avler ned, de avler bare bort i blinde. Tar vekk mot fordi det tror man er farlig, men så sitter man igjen med ei skarp bikkje som blir redd og biter istedet for en som ikke bryr seg før det er nødvendig. Eller man får masse utagering fordi hundene stadig finner seg i situasjoner som er for mye for dem (fordi de er så pinglette), men fortsatt har litt temperament og/eller skarphet. Eller hunder som stikker i panikk om noe kommer bust på dem. Eller hunder som stresser veldig fordi de er berørt av omgivelsene eller noe i dem. Evt bikkjer som bare klapper helt sammen og nekter å forholde seg til det og ser fryktelig stusselige ut. Dette er vell neppe ønskelig for noen eller enkelt. Det er vell heller tvert om på mange måter, men så lenge hunden er litt mer sedat på hjemmebane (om de nå i det hele tatt er det) så er det vell bra? Eller enda bedre, avler ned lek, nysgjerrighet, samarbeid osv, men gjør kanskje ikke så mye med hundens faktiske aktivitetsbehov eller andre utfordrende egenskaper, så i praksis blir de bare vanskeligere å jobbe med, få kontakt med, få kontroll på. Det er bra... Alle hunder passer ikke for alle, det skjer aldri uansett, men med litt innsats så er det fakstisk ikke såå langt unna at nesten alle kan ha alle typer hund, om de virkelig vil. Men selvsagt, da kan man ikke bare velge på utseende og se for seg at hunden skal stå til pynt i stua. Men nå er det vell strengt tatt ingen hunder som vil eller bør være til pynt i stua. Enten må man velge hund som passer seg, eller så må man tilpasse seg hunden. Det kan og bør gjerne være variasjoner i type innad i en rase, etter min mening. Både i eksteriør og bruksegenskaper, men innenfor det som er rasestandard. En brukshund bør feks etter min mening ha gode forutsetninger for å komme seg til høyeste klasse/oppnå championat i den sporten man vil bruke den til, eller være egnet for relevant praktisk jobb. Det bør ikke være hunden det står på liksom. Å pusle rundt i de lavere klassene trenger man ikke være brukshund for. Men om det er lp, nbf, ag, ipo, redning, patrulje eller hva, det er mindre viktig. At det er variasjoner i intensitet, hardhet, skarphet, lekelyst m.m. er helt ok så lenge de har et godt grunnlag igjen for å være trenbare og brukbare uten at man må selge sjela si for å få til noe med hunden. Hver til sitt bruk, men en brukshund skal være brukbar. Skal man jobbe med noe i avlen, generelt, så er det mentalitet. Det trengs og jobbes med, og det gjelder de aller fleste raser i dag vil jeg påstå. Men, folk må slutte å avle bort, ned, gjøre ting de ikke har peiling på og heller begynne å avle fornuftige, trivelige, stødige osv hunder innenfor standard. Og hunder kan være både skarpe, tøffe, harde, dominante hva som helst, sorterer de godt, er uredde og har litt interesse for samarbeid og forsterkere så er det ikke noe problem. Tvert i mot er det vell noe av det enkleste man kan ha. Usikkerhet, nerver, null mot osv, det er aldri bra, selv om det nok varierer litt hvordan det kommer til syne og dermed oppleves av eiere rundt om. Men selv de som bare forsvinner inn i seg selv og neppe er noe vanskelig å håndtere ifht det er vell ikke sånn man egentlig vil ha det vell? Det tror jeg ikke noen egentlig vil. Og skal man tenke langsiktig/avl så kan det jo komme mange overaskelser når man parer slike. Plutselig kommer den usikkerheten der til uttrykk på annet vis også vipps så har man et problem likevel. Og det gjelder alle raser i alle kategorier. At det kanskje skjer en endring i noen raser av nødvendighet derimot, feks kanskje de er så finspisset at de risikerer å dø ut fordi de ikke treffer folk. Plutselig endring i bruksområde hvor man er nødt til å endre fokus raskt, kanskje rasen allerede har endret seg så mye at den har mistet interesse hos de bruksinteresserte feks osv osv og kanskje har den ikke så voldsomt mye å by på som aktiv familiehund ifht hva andre og bedre egnede raser har å tilby så den må tilpasse seg osv. Det synes jeg er greit nok til en viss grad, men jeg synes ikke endring nødvendigvis er synonymt med å avle ned, gjøre likt, passe for alle etc. Da burde man være mer fornuftig rett og slett.

"Vi hadde ikke sex sex, men det var penetrering ..."

I går ble valpene 6 uker og tiden bare flyr avgårde. Neste uke er det meningen at jeg skal fordele valpene, og jeg synes dette er grusomt vanskelig. Det er 6 veldig ulike valper, men samtidig fryktelig like... Den siste uken har de vært på litt eventyr rundt om, men for det meste har vi vært hjemme nettopp fordi vi har besøk innom nesten hver eneste dag. Her om dagen fikk de løpt litt på en åker for første gang, og det var som om at de aldri hadde gjort noe annet. De storkoste seg masse og løp i 6 ulike retninger Sunlily's Spell Of The Unown "Raikou" Sunlily's Master Of Illusions "Entei" Sunlily's Voice Of The Forest "Lunala" Sunlily's Jewel Of Life "Lugia" Sunlily's Legened Awakened "Ho-Oh" Sunlily's The Power Of One "Suicune"

Et tips, selv om jeg skjønner litt hvor du vil hen, ikke overtenk så mye. De aller aller fleste hunder i dag lever som familiehunder/turhunder størsteparten av tiden med alt det innebærer. Og det er definitivt mange hunder, også av langt heftigere sort enn det du ønsker deg, som får mindre aktivitet enn det du skisserer her. Det er stort sett ikke det det står på. Og de aller fleste, uavhengig av rase, fungerer utmerket både i barnefamilier og med et minimum av tur/trening. Det er ikke så komplisert å ha hund, stort sett Puddel er klassifisert som selskapshund og det begynner å bli lenge siden de var så mye annet enn nettopp familiehund. Kanskje er det ikke typen for dere, det kan godt hende, men om hunder ikke tåler at det løper unger inn og ut osv så er det noe annet enn rasen som er problemet. Om du skjønner? Også er det så mange myter rundt om kring som er seigliva og helt på jordet. Noen raser har nok større forekomst av dårlig mentalitet på det ene eller andre viset, men det tenker jeg man får forhodle seg til på lik linje med hd, allergi etc. Det begynner dessverre å bli mye rusk på veldig mange raser og når alt kommer til alt så er vell ikke det ene bedre enn det andre så det ville jeg tatt mindre hensyn til i rasevalg enn hvordan jeg trives sammen med rasen. Så får man rett og slett bare forholde seg til mentale problemer på samme måte som om hunden hadde hd eller allergi, selv om det kan være litt mer utydelig mtp hvor grensen går ifht mentalitet. Og risk er det stort sett alltid, så greit å skille på nettopp rase og potensielle problemer som ikke er din feil. du kan ende opp med noe helt annet enn du vil ha. En hund som blir masse jobb. En hund som er stressa, selv om du valgte "verdens roligste rase" osv. derfor, finn den rasen du vil ha innenfor din del av skalaen (moderat/middels aktivitetsnivå), gjør så god research du kan for å finne rett oppdretter/kull å kjøpe valp fra og legg en innsats i å få til en god relasjon til, god kontakt med og struktur hos hunden fra starten av, resten er faktisk opp til tilfeldighetene og man kan få en del mindre hyggelige overaskelser når det gjelder hundekjøp. Dessverre. Kjøp gjerne fra noen som har barn selv hvor hundene blir kjent med denne livsstilen fra starten av og dere kan se litt hvordan foreldrene forholder seg til settingen.

Mulig collien er litt for "på" i fremtoning(?) men de ligger absolutt ikke i den krevende enden av skalaen ifht aktivitetsnivå, heller tvert om(underforstått her at vi ikke snakker om border collie, men collie, langhåret eller korthåret). Og det gjelder forøvrig veldig mange av hundene som klasifiseres som både gjetere, jakt, vakt og brukshunder. Det er fåtallet som i dag er faktisk det. De fleste har vært familiehunder, turkompiser og show hunder i generasjoner nå. Nå tror jeg ikke collie, feks, er for alle, men dra å møt noen på en utstilling eller noe? kanskje har de en lokal raseklubb i nærheten hvor det finens litt folk å hunder å treffe? (dette gjelder jo forøvrig uansett om du er usikker på valg). Du kan jo prøve å se under raseleksikon her inne hva folk skriver om sine collier. Skal du ha førerorientert og samarbeidsvillig så må du for det meste innom grupper med hunder som er eller opprinnelig var arbeidshunder. Men som sagt er ikke det noe problem, mange av dem er i dag ikke lenger brukshunder, men en del av dem innehar fortsatt en del egenskaper fra den tiden, som feks førbarhet, will to please, samarbeidsønske osv. Driven kan være vanskeligere å finne, men til ditt bruk så kommer du nok et godt stykke på vei uansett innad i disse rasene. Alle de første jeg foreslo er etter min mening og oppfatning mer eller mindre kvikke, greie og omgjengelige, og absolutt ikke felestrenger. Men sånt er jo så subjektivt så noe nærmere enn det kommer du vell ikke uten å faktisk møte og oppleve selv. Og tror du må møte en del både hunder og eiere for å få et realistisk bilde av rasen. Det er veldig subjektivt hvordan vi tolker ting. Det er tildels store individuelle forskjeller innad i rasen. Noen legger all sin lit til at den ene hunden de har erfaring med må være typisk for rasen og bruker de erfaringene fra den ene hunden når de gjengir hvordan rasen er, og det kan jo gi et veldig feil bilde, både i positiv og negativ forstand. Hør litt på alle og prøv å finn en rød tråd/fellesnevner som da kanskje til slutt gir deg noe som er i nrheten av hva rasen egentlig er Spisshundene er vell kanskje det siste du skal se på med dine ønsker Selvstendige, potensielt lite trenbare(vanskelig å finne gode forsterkere + lite will to please), en del av dem har mye lyd/ gneldrer. Mange fine spisshunder altså, men det er over hodet ikke spisshund jeg tenker på når jeg leser hva du ønsker deg.

du må gjerne mene det, men du kommer ikke med et eneste argument om hvorfor det i det hele tatt skal være et problem. Og å komme med en sånn utalelse, uten noen begrunnelse og uttalt på såpass bastant vis, altså ikke bare som din mening, men som om det var fakta. Og samtidig (mer enn) hinte om at dette er fæle greier bare fordi noen spør om tips til om hvorvidt det er smart å ha fokus på dette i trening med en gang eller om man kan "slurve" fra start og ta detaljene senere. Etterfulgt av din, negativt ladde, personlige mening om folk som trener med valpene/unghundene sine. Som forøvrig ikke er relevant til denne tråde over hodet ettersom det hverken nevnes treningsmengde eller terping. Ikke en gang alder er nevnt konkret. Det er bare nevnt at det er smart å ha fokus på låste bein fra starten av. Altså starten av trening på avstandskommandering, ikke all trening. Ikke fra starten av hundens liv, nødvenigvis. Og det er rett og slett passe ufint. Spesielt når det ikke finnes et eneste problem med at en hund følger en godbit helt frivillig og fullstendig innenfor de rammer av hva som er fysisk mulig for hunden å gjennomføre. Også om man starter når den er 11 uker. Da bør du forvente å få svar, og noen liker å begrunne litt bedre hvorfor vi mener hva vi gjør.

Min kleinspitz røytet sånn en gang, så helt snodig ut men da sa oppdretteren at det var på grunn av for mye bading i hvert fall. Jeg sluttet å bade henne og så kom det tilbake etter en stund Ellers får jeg ofte tips om å gi egg for fin pels, men vet ikke hvor effektivt det er.

Gratulerer med opprykk! Så moro!

Hjemme fra trening og kan konkludere med at fokusen til Skoj er nokså velfungerende til 8 mnd gammel unghund å være Nå skal vi bare nyte fredagen så litt senere blir det sushi og vin

Jeg bor med min golden i en leilighet på ca 40 kvadrat og det går helt fint. Inne ligger hun stort sett og slapper av, det er jo ute hun er aktiv. Så lenge de får den aktiviteten de trenger kan en golden absolutt bo i en leilighet, veldig fine og greie hunder.

Du har nok helt rett i det. Dessverre videreformidler de neppe særlig godt at det er gode hunder etter deres egen standard, og ikke en mer objektiv en... Til mine formål, bruks og jakt, har jeg stor tiltro til prøver. Ikke at alle prøver er helt objektive bedømmelser av hundens egenskaper, det er de ikke. På f.eks bruksprøver er fører en faktor. En god fører kan nå langt med en middelmådig hund og en dårlig fører kan slite i laveste klasse med en god hund. Likevel sier resultatene en del om hundens grunnleggende egenskaper og evne til å jobbe. Det er kanskje det jeg synes er mest trist med alle wannabe-brukshundoppdrettere, - de har gjerne hunder som liker å trene og er lette å belønne, men hundene jobber ikke. For meg er det hovedforskjellen mellom en brukshund og en selskaps/hobbyhund.

Vi har jaktgolden og jaktcocker i leilighet, null problem. De får så klart mye aktivitet ute, og vi er aktive med de. Men har aldri følt på at vi har for lite plass. Høres ut som en golden retriever kan passe dere veldig bra. Trivelig og greie hunder.

@Tyttebæra og @simira, takk for tips begge to! Det er jo ikke egentlig rocket science dette her, det er bare veldig uvant å skulle trene alene Tenker at jeg setter opp en liten oversikt over ting vi vil jobbe med i tiden fremover, og planlegger én og én økt ut ifra det. Tror ikke vi skal ha arbeidsperioder på mer enn 5 minutter enn så lenge, han er fortsatt ung og har lett for å miste fokus om jeg glemmer tiden. Så ser vi hvordan pausene blir, prøver oss litt frem. Må bare huske å gi meg mens vi er på topp - det er er så fort gjort å holde på litt for lenge da det går bra, for da er det jo så moro Vi er forresten meldt på nybegynnerkurs hos OODK, så vi dukker nok opp på noen fellestreninger der etterhvert. Så det ble litt kurs likevel, greide ikke å la være når det dukket opp en ledig plass på helgekurs

Så utrolig trist med hjertet hennes! Skjønner at tanken på uvisshet er forlokkende, men samtidig kan det jo nå behandles. Fine Tidi Gratulerer med super debut! Så knallfint ut!

Dette er et diskusjonsforum, litt av poenget er at man skal diskutere meningene sine. Du postet en mening og fikk svar fra noen som ikke mente det samme som deg. I stedet for å forsvare din mening gikk du rett i forsvar og føler deg personlig angrepet. Sånn, det var en kort recap. Kanskje et diskusjonsforum ikke er det rette stedet for deg om du ikke tåler at folk argumenterer for meningene sine

Gratulerer med opprykk i bruks ?? Kjempetrist å høre angående hjertet ?? Fineste Tidi❤️ Jeg har litt den tanken du nevnte i starten... At det kanskje er bedre å leve i uvissheten ? Den tanken kombinert med lang kjøreavstand (får ikke tatt UL her jeg bor) gjør at jeg ikke har fått tatt ul av hjertet.

Ja, 8 mnd siden sist.. men dette blir hennes tredje løpetid. Hun har ikke vært teit før de to andre hvertfall

Anbefaler godbiter, godbiter, godbiter. Noe valpen virkelig digger til slik innlæring, og helst med litt forskjellige smaker så valpen ikke går fort lei smaken. Vær i forkant og belønn når hun er rolig eller tar kontakt med deg i slike situasjoner, og tren på at hun skal legge seg på pledd dere har med når dere f.eks reiser kollektiv (lettere å begynne med dette andre plasser først). Hver gang hun legger/setter seg frivillig på pleddet, vanker det masse godbiter og ros. Må bruke MYE godbiter i starten, etterhvert kan man drøye mellom hver godbit. Alternativt bruke noe tyggegreier eller fylt Kong når dere vet dere skal reise en stund.

Gratulerer med den lille Jeg har ikke fått med meg dette før nå. Han høres perfekt ut til deg!

Helt siden jeg fikk Arkin så har jeg slitt med motivasjon til å trene. Det var rett og slett rart å ha hund igjen, og jeg har følt meg som en totalt nybegynner som ikke har visst hvor jeg skulle gjøre av meg, til tross for at jeg jo vet hva jeg driver med. Det tok halvannen mnd for meg å lære han å sitte. Ikke fordi han er dum, sta eller uinteressert, og ikke fordi jeg ikke har visst hvordan, men fordi jeg ikke har hatt motivasjon til å trene overhode. Vi har jo sosialisert og miljøtrent, opplevd ting, men det er det. Det har jo gått tusen og en tanke gjennom hodet mitt de siste mnd, både før og etter at jeg ble hundeeier igjen. I ettertid har jeg hatt mye dårlig samvittighet. Til tider har jeg angret på at jeg kjøpte han, for jeg føler meg ikke alltid frisk nok til å gi han det han trenger. Heldigvis takler han ro veldig fint, og om jeg ser rasjonelt på det så vet jeg at han på generell basis får det han trenger og mer - alle hunder takler rolige dager. I tillegg savner jeg forrige hund. Hun var noe eget. Hun kommer alltid til å være min store kjærlighet, og jeg synes det er så utrolig urettferdig ovenfor denne fantastiske, vakre hunden som gir meg så utrolig mye. Jeg er så forelska i han, men det er ikke det samme. Det er kanskje ikke meningen heller, det vil aldri være likt, og kanskje må jeg bare puste ut og la tiden føre han lenger og lenger inn i hjertet mitt. Kanskje kommer denne tilhørigheten når vi trener og samarbeider mer. Med forrige begynte jeg jo så tidlig, vi jobbet mye og hadde det så utrolig gøy sammen. Det er ikke lett å vite, men jeg tror det kommer. Arkin kommer til å bli en knall hund - han er en knall hund - og jeg er så utrolig takknemlig for at jeg fikk akkurat denne rare, skjønne valpen. En ting som har stresset meg ekstremt mye mtp ny hund er alenetreningen (av åpenbare grunner). Men fy søren, jeg er så utrolig lykkelig over at den lille grå er så avslappa som han er. På jobb har han ligget 2x4 timer mange dager, og nå etter studiestart ble planen endret mtp hvor han skulle være, så jeg var jo naturlig nok stressa over å ikke ha noen som sjekket innom han et par ganger, men han takler 3-4 timer alene. Bjeffer to, tre ganger når jeg drar og så er det rett opp i senga for å sove ved siden av vifta si. Der ligger han til jeg kommer hjem. Dere aner virkelig ikke hvor mye jeg har grått i glede av å bare se på han sove på rommet alene på jobb og via kamera hjemme. Det er så utrolig deilig å kjenne på hvordan en normal, avslappa hund reagerer. For en følelse.

En av naboene her har en ung Flatcoated Retriever i en leilighet på ca 40 kvm, det går det også

Jeg veit, helt drøyt Føler meg så SYKT intellektuell når jeg ser på

Før ro ute sitter ville jeg gjort slik du gjør nå, med avledning etc i de situasjonene du vet at det blir problematisk for deg/omgivelsene. Men du må jobbe med henne før hun begynner å mase da, ikke vente til hun maser også belønne det med å bli aktiv. Når du trener sånn så kan du jo samtidig jobbe med å drøye tiden mellom at det kommer godbit. Dette blir på ingen måte det samme som å trene ro, men det er nå et hjelpemiddel å bruke underveis når dere står i situasjoner dere ikke er helt klar for enda. Og med å drøye tiden så vil du jo få en hund som tilsynelatende er lydig og grei iallefall uten at du må fore på med godis konstant. Treningen tar du der det passer, legg inn en pause på hver tur fra og med i dag feks og bli der til hunden er rolig. I starten kan det muligens være fordelaktig å ta det på slutten av turen når hunden er sliten slik at oppstyret forhåpentligvis varer kortere før hun resignerer og legger seg ned. Aller mest effektivt synes jeg slikt er om man tar en god å lang pause hver gang/så ofte som mulig, slik at hunden med en gang får forventninger til at nå skal vi være rolige en stund, når den kjenner igjen situasjonen. bind hunden utenfor rekkevidde om det blir mye biting i klær osv og det blir mer et basketak enn noe fornuftig. (ikke gå fra den altså, men bare så den ikke får tak i deg. Evt stå på båndet så hunden ikke greier å hoppe osv iallefall, da er det vanskeligere for hunden å få noe respons fra deg. Når det først løsner så bruker det å balle på seg fort i positiv forstand. At valpen din er 4 mnd og muligens på vei inn i sin første pubertet er kanskje ikke noen fordel, men du vil nok merke resultatet meget godt på vei ut av den perioden igjen, om du får trent noe. Alternativ 3, lær inn eller bruk allerede eksisterende legg deg, eller sitt, alt ettersom hva du foretrekker. vær rolig og kjedelig, men tydelig. Når hunden begynner å tøyse si feks, "nei, legg deg" Ikke noe sint eller noe. Få hunden til å legge seg på et vis, men uten å bli hard eller kave deg opp selv. Ta den tiden du trenger, vær tålmodig. Gjenta så ofte som nødvnedig. Blir helt sikkert masse i starten, men er du konsekvent så vil nok hunden relativt kjapt ta tegninga å kun få forventning til at dette er kjedelig og det finnes ingen andre alternativer så like greit å legge seg ned å vente. Ville vært litt forsiktig med å bruke ros i noen særlig grad da det gjerne bare får dem til å sprette opp igjen. Men det får du evt se an hunden på. Allier deg med naboer/venner eller hvem du nå har tilgjengelig som kan orke å stille opp, møtes ut i gaten eller rundt om, stopp for å snakke sammen, men at da begge er klar over at det er en treningssetting og at hunden kommer til å være fokus/forstyrrelse. Så slipper du å tenke på at du både skal fokusere på det som blir sagt/være høflig og samtidig prøve å lære hunden noe/være usikker på hva de andre synes om forstyrrelsen og bikkja osv.

Kanskje begynne å trene bli-øvelser? Slik at hun har en jobb mens dere f.eks tar bussen? Tenker at dere gir henne noen oppgaver før hun rekker å kjede seg. Men gjerne rolige oppgaver, som bli-øvelser. Her må de konsentrere seg, men samtidig så skal de jo ligge i ro. Hun er jo veldig ung, da, så det er jo begrenset hvor lenge av gangen dere kan trene.. Det beste er nok å overse, men skjønner jo at det ikke går på buss osv. Men prøv å følg med på henne, og stopp henne fra bråk osv før hun rekker å begynne.

Postnord altså https://www.tv2.no/a/10019130

Vi vant et slikt bur med delevegg på et stevne en gang, vi brukte det en kort periode i bilen før bilburet ankom. Aner ikke merke, men skilleveggen var kjeitete og kunne lett hoppe av om hunden la seg inntil, ikke å anbefale. Kjøper man først bur for å bruke hjemme, så burde det minimum være det aller største på markedet i full størrelse (uten skillevegg) til en valp. Det vil likevel bli for lite for en goldenhanne når den vokser til. De skal både kunne stå oppreist, ligge utstrakt og skifte underlag.

Endelig søkt fag, og forhåpentligvis kommer jeg inn på de emnene jeg har søkt på, og får den timeplanen jeg helst vil ha. Jeg misset jo første søkeperiode av ren latskap, så nå havner jeg i andre rekker og det dreper nervene mine!

Hele natten er lang tid for en valp å være innestengt på en liten kvadratmeter. Mange trenere anbefaler bur, ikke minst i USA hvor hundehold er litt annerledes enn i Norge. Men mange har også etterhvert gått bort fra dette med at man må ha bur, utenom til pauser i treningen. Jeg er også helt for å kunne bruke bur i perioder og ved behov, men vil som de fleste her fraråde dere å bruke det til valpen fra starten av. Ikke minst anbefaler de fleste fornuftige trenere på å bruke god tid å gjøre hunden trygg på buret - det gjør du ikke om du putter valpen i bur fra dag én. Sakte og god tilvenning skjer i korte økter i løpet av dagen. Å lære hunden å slappe av i bur på trening er noe helt annet, og da er det heller aldri snakk om timesvis om gangen. Det eneste buret det bør være nødvendig for hunder å oppholde seg over noe særlig tid er i bilen. Ro-trening ved å holde fast hunden er heller ikke sammenlignbart, siden det heller ikke er snakk om mange minuttene om gangen, og ihvertfall ikke timer. Det er viktig for hunden å ha mulighet til å variere liggestilling og underlag gjennom natten, med en valp tvinger du den i tillegg til å gjøre fra seg i egen seng, som både er ukomfortabelt for hunden og upraktisk for deg, og potensielt ødeleggende for renslighetstreningen. Er det noe jeg skulle ønske jeg gjorde annerledes med min første hund så er det rotrening - og særlig uten bur.

Du får sjekke mattilsynet sine retningslinjer når det gjelder burbruk og størrelse før du begynner å stenge inn valpen inn i et alt for lite bur. Edit: her er det mattilsynet skriver: Mattilsynet definerer at hunden med god klaring skal ha plass til å stå oppreist, snu seg rundt, ligge i naturlig stilling, strekke seg, endre liggestilling og regulere kroppstemperaturen ved å legge seg på ulike underlag (f. eks teppe og bart gulv). Det skal også være plass til vannskål i buret. I praksis betyr dette at kjøpebur blir for små for mange hunderaser. Mange bruker derfor gjerder, kompostbingevegger eller annet for å stenge av et område i huset hvor hunden kan oppholde seg dersom man ikke ønsker å la den gå fritt rundt mens den er alene hjemme eller om natta. Dersom hunden trives godt i bur må den gjerne ha et bur den kan ligge i, men da må døren være åpen eller fjernet. Når du har hunden med deg i bil er det bra å bruke et bur som gir den begrenset bevegelsesmulighet. Se til at burdet er solid og sterkt nok til å beskytte hunden ved bråstopp eller kollisjon. Transportbur er trange for at dyret ikke skal skades under reisen. Siden burene er trange, skal hunden ikke oppholde seg her for lenge uten lufting. Slike bur er heller ikke egnet til oppholdssted over tid mens bilen er parkert, for eksempel mens eier er på jobb. Det er ok å lukke hunden i mindre bur når den er hos veterinær, under sykdom som gjør at den ikke skal bevege seg mye, når man overnatter på hotell eller under konkurranser og utstillinger. Og det er ikke slik at valpen kommer til å la vær med å tisse inne i buret selv om det er lite. Det betyr bare at valpen ikke kommer seg unna når det har hatt et uhell. Valpen tvinges til å oppholde seg i egen avføring. En annen ting er temperaturregulering og underlag. Ved stort bur kan valpen ha både en myk seng og ett hardere underlag. Skal du først bruke bur så er min mening at buret skal være så stort som mulig. Er ikke det en selvfølge? Og ang trygg plass, en trygg plass kan valpen få uten å måtte ligge i bur. Det er ikke nødvendigvis slik at hunder roer seg i bur fordi det er trygt, det er jo fordi de ikke har noe valg, ren resignasjon. Hva med å starte hundeholdet uten bur? Det er faktisk mulig, selv om man skulle tro at valpekjøp = burkjøp. (Bruk av bur i bil er noe helt annet, og hunder klarer fint å venne seg til det uten å måtte øve på det innendørs...).

Hvorfor vil dere gi valpen mindre plass, om dere først har et bur med stor størrelse? Vaplen på bildet har jo altfor liten plass! Selv et helt slikt bur kan bli for lite, etter min mening, om den skal være der lenge om gangen. Har dere tenkt på å evt lage en valpegrind av kompostgrinder? En stor nok til å ha litt ulike underlag og vannskål osv, men som kan brukes om valpen trenger litt hjelp til å roe seg?

Han her vakringen er 4 år i dag Skjønner ikke hvor tiden ble av Verdens beste Banzai som beriker hverdagen vår så voldsomt mye! Og så har han jo gitt oss beste arveprinsen også

Oj, det skravles ikke så mye her inne lenger! Jeg er støl i hele kroppen (magen inkludert, merkelig nok) etter et døgn med utstilling i letohallen (arrangør), og kjenner at det for en gangs skyld er deilig at det regner, for da slipper jeg å ha dårlig samvittighet for å ligge på sofaen i dag. Selv om det ser ut som det lysner litt da så spørs hvor lenge jeg klarer å ligge her. Kjenner jeg har lyst på utstillingshund igjen, klubben har så fine rosetter med prikker på ?

Ført og fremst, takk for at du tok deg tid tid til å svare meg, setter veldig pris på det!! Jeg feiget litt ut og lagde en disposisjon til oppgaven som jeg sendte til veileder for så å spørre om vi kunne for å gjennomgå den. Fikk en hyggelig mail tilbake om at det var godt å høre fra meg, og at det passet på tirsdag. Er usikker på om jeg skal fortsette å late som ingenting, eller om jeg faktisk skal ta opp hvorfor jeg har vært vekke når vi møtes. Uansett så ønsker jeg å ha kommet så langt som mulig på oppgaven når vi møtes. Nå har jeg i 5 dager jobbet mye med oppgaven, og har gått fra å ha 0 ord til 3500 ord. Har satt opp hele disposisjonen, samt skrevet introduksjon og kommet godt i gang med teoridelen. Har ca 10 sider med god tekst (inkl formler og figurer) nå, og når det siste punktet er ferdig regner jeg med at teoridelen totalt blir på 15-20 sider inkl figurer. Skal prøve å bli ferdig med dette til tirsdag, men prioriterer kvalitet fremfor kvantitet. Har laget med en plan for hva jeg skal skrive fremover, og det føles ut som det skal være greit å gjennomføre. Jeg merker jeg har vanskelig for å gi meg når jeg kommer i gang, så det blir vel her jeg må være streng med meg selv. Ikke jobbe lenger enn planlagt uansett, da kommer det etterhvert til å ende med at jeg må ta lang pause pga smerter. Veilederen min er veldig interessert og hjelper meg så mye jeg måtte ønske, så det står kun på meg om dette oppgaven blir ferdig eller ikke. Akkurat det er jo bra

Dings? Sak? Greie!

Jeg må bare le Møtte en familie på slep etter en spinnvill dvergschnauzer på tur, og jeg måtte virkelig iverksette alle mine strategier for å virke så avvisende som mulig. "Han vil bare hilse!" ropte de uten å gjøre noe tegn til å bremse dyret, som ikke bare gikk i fleksi med tilsynelatende defekt stoppknapp, de hadde attpåtil knytt fast leker flere steder i lina (!) så den kunne ikke rulles inn uansett "Vi hilser ikke", svarte jeg, hvorpå jeg får slengt i trynet et surt "neivel, bare gå der og vær overlegen da!" Hele greia var så absurd at jeg ikke kunne annet enn å le, virkelig. Folk altså

Her var det lenge siden sist! Felix har blitt 11 år gammel og ikke verdens sprekeste lenger. Han er med på de fleste turene, men dersom samboer er hjemme velger han ofte å være inne med han istedet for å bli med oss på tur og det får han lov til å styre selv. Han har forandret seg en del det siste året og det verste er at han nå har begynt å slite litt med å være hjemme alene. Sutrer og uler titt og ofte da. Vi har løst det med at han har fått være med samboer på jobb de siste pr månedene, men iom at det ikke er sikkert vi får den muligheten utover høsten så er jeg spent på om det løser seg på annet vis. Krysser fingre! Blaze ble 7 år gammel i vår, han trenes fremdeles i lp, men jeg har ikke trent spesielt målrettet og har ingen store ambisjoner om å konkurrere med han da han lett blir berørt av omgivelsene og mister fokus. Så vi trener for moro og hvis det føles rett så kanskje vi prøver oss på start i kl.2 neste år. Disse bildene er tatt av Ronja Brovold; Bildene under er tatt av Malamuten her inne;

Kjempefint! Men ja, blir jo interessant å "se" hvordan de har tenkt å gjennomføre noe slikt. Èn ting er jo de som NKK-registrerer 10-15 kull pr år (disse burde jo vært pålagt en viss form for "kontroll" uansett), men "fabrikker" med utallige uregistrerte kull er det jo vanskelig å engang å vite om for Mattilsynet. Og det med "over en viss størrelse" uroer meg litt - hvor mange er dèt, liksom? Men tilbake til dette med svenskenes kennelkonsulenter - kan ikke skjønne hvorfor slike ikke finnes i Norge (vil i alle fall kunne få vekk værstingene innenfor raseavl). Oppdrettere får hjemmekontroll når de søker om å få registrert sitt tredje (eller er det andre?) valpekull, og da går konsulentene igjennom hele hundeflokken, sjekker hvordan de lever og har det. De har jo ikke allverdens av makt til å pålegge folk til endringer, men med SKK i ryggen kan de i alle fall kunne gi restriksjoner i forhold til det registreringsmessige aspektet av hundeholdet. Hvis da slike "konsuleter" kunne rapportere videre til Mattilsynet, vil jo disse kanskje kunne holde kontroll dersom oppdretteren fortsetter rovdrift på hundene, men utenfor NKK-systemet... Susanne

Første HD- og AD-resultatet har kommet Sunlily's Ours Is The Fury "Yjossi" HD:A/A ED:0/0

Er forresten ferdig på PHS og nå venter en nervepirrende tid hvor jeg ikke aner om jeg får jobb eller ikke... En avgjørelse om å flytte til Lofoten er tatt, og vi flytter i midten av August. Min samboer har fått jobb på barneskolen på Gimsøya som lærer, så der skal vi bo. Jeg gleder meg veldig, har lenge vært en drøm å bo i Lofoten. Litt vemodig å forlate en trivelig jobb hjemmetjenesten, en trivelig stall og gode treningsvenner i NRH Bodø lag, men vi flytter ikke så langt, og jeg tror Lofoten blir vel så bra! Vi kjenner allerede noen av dem i NRH der også.

Dansk svensk gårdshund? Hvis det er viktig at hunden skal kunne fungere med andre hunder, så ville jeg holdt meg unna alle terriere, egentlig.

Whaat the... vi satt og så på film, og bikkja begynner å grave i sofaen, som hun ofte gjør før hun skal legge seg ned å sove. Men det var ikke sove hun hadde i tankene for hun satt seg ned å tissa! Midt i sofaen?

Tidi var tiltenkt å ha et kull hos oppdretter nå i vinter. Men før hun eventuelt skulle parres, så skulle hun ta ultralyd av hjertet da det er dukket opp en del unge kelpier med hjertefeil. På vei til timen for ultralyd tenkte jeg at dette går jo fint, hun har jo ingen hjertefeil. Jeg hadde vel merket om hun hadde det. Men så har jeg hørt om hunder som har virket helt frisk som plutselig har fått hjerteproblemer og dødd, så det at jeg føler hun er frisk har nok ingenting å si. Dermed streifet tankene mot hva hvis hun har noe? Da skulle jeg egentlig ønske jeg levde i uvitenheten om det. At jeg kunne ha henne i flere år uten at det dukket opp problemer og vi levde livet, før hun plutselig en dag kanskje fikk problemer. Ikke vite flere år på forhånd før hun får symptomer at hun har en hjertefeil. Da vi kom inn til veterinæren gjorde han først en vanlig sjekk over henne. Han så på ørene, øyne, tenner og tannkjøtt før han lyttet til hjertet med stetoskop. Han lyttet lenge, mye lenger enn hva de vanligvis gjør på en kontroll når man tar vaksine. Mens han lytter spør han meg: Veterinæren: "Har du fått noen kommentar på hjertet hennes før?" Jeg: "Nei, hva da? Lurer du på hvorfor vi er her?" Veterinæren: "Nei, jeg lurer på om du har fått en kommentar på hjertet hennes før?" Jeg: "Nei, det har vi ikke. Jeg skal sjekke hjertet hennes med tanke på potensielt avl da det er dukket opp flere unge kelpier med bilyd på hjertet." Veterinæren: "Ja, for hun har en bilyd på hjertet." Jeg hadde ikke trodd han kom til å si det. For under 1 år siden var vi til veterinæren for vaksine og da lyttet de på hjertet. Det er jo standard nesten uansett hva man gjør hos veterinæren at de lytter til hjertet, så det er godt mulig de lyttet på det i vinter da vi var inne med en knekt klo. Jeg har også hørt at hunden gjerne ikke får bilyd på hjertet før flere år etter at det er oppdaget en lekkasje på ultralyd, så jeg trodde virkelig ikke han kunne høre noe nå. Jeg hadde et lite håp om at han hadde hørt feil. Samtidig har jeg hørt om tilfeller hvor hjertespesialist har hørt bilyd på hjertet til en hund, og eier har vært hos sin vanlige veterinær og informert om bilyden, hvorpå deres vanlige veterinær ikke har klart å høre den. Kanskje man må være spesialist for å faktisk høre den såpass tidlig? På ultralyden forklarte han litt hva vi så. Hjertet består av flere kammer, og mellom hvert kammer er det klaffer som åpnes og lukkes for at blodet skal pumpes rundt til hvert kammer og deretter videre ut i kroppen. Klaffen mellom venste forkammer og venstre hjertekammer har en påleiring på mitralklaffen, som gjør at klaffen ikke er helt tett når den skal være tett. Dette fører til noe blodstrøm går feil vei, og det er dette som skaper bilyden. Med tiden vil hjertet kompenserer for denne feilen med å vokse i størrelse. Dette har ikke skjedd hos Tidi enda, men det kan/vil skje med årene. Slik det er nå merker hun ingenting og jeg merker ingenting på henne. Men vi skal årlig inn til sjekk av hjertet for å se om hun eventuelt vil trenge medisiner. Veterinæren anslo at hun kanskje ville trenge medisiner om 2 år og nevnte noe om at hun høyst sannsynlig ville leve i 4 år til ihvertfall. 4 år til?? Da er hun bare 9 år gammel! Jeg trodde Tidi skulle bli en kjempe gammel hund! 9 år på en kelpie føles ut som ingenting! Det er helt sprøtt hvordan jeg tidligere på dagen hadde svart på en mail med spørsmål fra en som var interessert i valp etter Tidi. Hvordan jeg dagen før ultralyden hadde vært innom Dogweb for å sjekke opp en dommer som hadde dømt oss i en konkurranse, og Tidi så tilsynelatende frisk ut med de data som lå der inne; HD A, AD A og ingen patella. Men nå står det en positiv hjerteundersøkelse, MMVD (myxomatøs mitralklaffdegenerasjon). Det er skummelt hvor fort ting kan forandre seg. Så kanskje det ikke hadde vært så lurt å være uvitende til det. Nå kan hun i det minste få medisiner med en gang man ser at hun trenger det, noe som potensielt kan forlenge livet hennes. Jeg er utrolig glad for at dette er noe som det begynner å bli fokus på i kelpie avlen og at det blir tatt tak i så tidlig. Jeg håper vi aldri kommer dit at kelpien blir en rase hvor det er vanskelig å få tak i en hund uten hjertefeil. Tidi skal selvfølgelig ikke brukes i avl.