Leaderboard

Ettersom de bor mitt i saueland og har 20 huskyer så regner jeg med det er hvorfor de har strøm.. Og at man lærer barn å ikke gå bort til hundegården, ja det er vell det eneste fornuftige, selv med snille hunder, nettopp pga slike hendelser som denne. Man kan og bør aldri stole 100% på barn og hund alene, nettopp fordi utfallet kan bli så fatalt, så finner det på ingen måte misstenkelig at 2 åringen ikke får lov til å gå inn i hundegården. Helt utrolig hva folk får seg til å si , ulykker skjer (dessverre), noen ganger med hund andre ganger andre ting, men sånn er jo livet. Det er ikke nødvendigvis noens skyld. Kanskje kunne noe vært gjort annerledes, men man kan jo ikke leve livet sitt i konstant frykt og paranoia for at et eller annet vil gå galt å låse inn barna heller. Og selv om dette ikke er noens skyld så kan man jo bare tenke seg hvilke tanker foreldrene sitter med nå, uansett, for det er jo slik som regel, at man føler skyld og tenker på alt som kunne vært gjort annerledes. Det siste de trenger nå er at andre skal sitte å synse å dele skyld for noe de ikke vet noe om, og antagelig for noe som ikke er noe annet enn en tragisk ulykke.

Nora Isadoooora vant juniorklassen med ck og ble 3. beste tispe, av 33 påmeldte tisper, med CERT i dag På rasespesialen i går ble hun 4. beste tispe med cert av 31 påmeldte tisper! Bella sin sønn Fredrik ble 4bhk i dag og beste hannhund og BIM på spesialen i går Det går veldig bra å kjøre de 50 milene hjem når lille Nora på bare 13 måneder har med seg cert fra både rasespesial og NKK i bagasjen

Jeg syns faktisk ikke det er opp til oss å spekulere. Hva tror du en innhenging med 20 hunder er? Det er en flokk, og flokkdyr er flokkdyr, uansett om vi snakker om chihuahuaer, boxere eller huskier.

I denne situasjonen hadde jeg ikke betalt noenting da hennes hun snudde og kom løpende mot din. Tim forsvarte seg mot et angrep og den andre hunden var uheldigvis svakest. Siden du tok på deg skyld er det vel rett at du betaler halve regningen minus adaptilen.

Unødvendig å si, men vi er fortsatt ekstremt fornøyd med lille bøllefrø. Litt bildespam .. leker med min første egne hund. Han har ikke bodd hos meg annet enn i perioder på mange år, da han er "skilsmisse-hund" og trives best i byen i mens jeg trives best på landet. Det er ganske nøyaktig 16 år som skiller i alder på disse to, men man skulle ikke tro det.. Aldri fred å få rundt en valp Det nærmeste man kommer et oppstillingsbilde Med bestevennen sin... Man kan ikke alltid være søt...

Willy ble 3. BHK, mens Yasmine berget familiens ære og ble BIR-valp, og 4. BIG. Hun sprudlet vel ikke akkurat i ringen, men det er jo hyggelig med en rosett .

Jeg har aldri nevnt med et ord noen sted at jeg heller vil avlive enn og straffe hunden. Når det er sagt så har jeg for min del liten tro på at straff kan hjelpe i denne situasjonen. Dvs, det skjedde en gang da han utagerte kraftig mot en annen hund (før både chip og trening, så han var på sitt verste), og mens han hoppet og sprellet i båndet så kom jeg uforvarende til og tråkke ham på labben. Han hylte - og gikk som en prins etter det. Så du kan si at det funket - der og da. For ved neste passering var han like ille igjen. Så skulle jeg brukt den type straff så måtte jeg tråkket ham på labben ved hver passering til han koblet og ble passiv. Så det er litt som Helianthus sier - utfra det jeg vet om læringsteori og utfra hvordan jeg har erfart og kjenner Ozu, så kan jeg ikke se for meg at det ville fungere. Bortsett fra at hvis man som sagt ga Ozu juling (evt tråkket ham på labben) hver gang han utagerte, og dermed gjorde ham så passiv at han ikke turde noe. Ellers høres en del av metodene jeg har fått tips om i denne tråden (som går på straff/ubehag) som noe man gjør som brannslukking, dvs noe man gjør for og bryte hunden der og da. Og jeg har noe som funker i åtte av ti tilfeller når Ozu utagerer. Det viktigste for meg er og trene FØR han utagerer. For det er stress og usikkerhet som gjør at han utagerer, og det er ingenting som kan få meg til og tro at hvis en hund (eller et menneske, for den saks skyld) er i en situasjon som de selv oppfatter som så truende at de sliter med voldsomt stress, så vil det stresset og den usikkerheten forsvinne om man tilfører et ubehag. Jeg er livredd stankelbein. En irrasjonell fobi da de ikke er en reell trussel i det hele tatt. Og det vet jeg, rasjonelt sett. Likevel er jeg livredd. Hvis jeg hoppet unna og hylte i redsel når en kom for nær, og min samboer svarte med og holde meg fast i håret/armen/klærne og strengt be meg om å kutte ut og skjerpe meg - tror dere jeg hadde blitt mindre redd og stresset av den grunn? Men nå er dette på vei til og bli en diskusjon om metoder, og jeg tror ikke jeg orker og gå den runden igjen. Innlegget mitt over er mer ment som en utdyping av hva jeg tenker om straff i denne situasjonen og hvorfor jeg ikke vil bruke det.

Jeg er helt ny her, og glad for at jeg nå har fått opprettet en profil:-) Jeg har allerede lest mange tråder, på søk etter andres synspunkter og råd, hva gjelder hundehold, og har plukket opp mange gode tips. Jeg er den stolte "eier"'av Max, en Flat Coated Retriever-gutt på nå 9 uker. Vi hentet ham hjem for 1 uke siden, og benytter nå "all" vår tid, på den vakre pjokken;-) Tidligere har jeg hatt ei tispe, av samme rase, men hun måtte dessverre forlate denne verden før påske, noe som var så vanvittig trist.. Går ikke en dag uten at jeg tenker på den nydelige jenta mi, som brakte så mye glede inn i livet mitt. Så nå vet dere litt om meg;-) Ha en fortsatt fin sommer:-) (Legger ved bilde av både Max og Babe;-)

Jeg kjenner ikke Tabris eller Ozu, så mine tanker er basert på innleggene jeg har lest på sonen (ikke bare denne tråden). Ozu har blitt beskrevet som en viljesterk gutt som dessverre er gjennomsyret av usikkerhet. Da snakker vi ikke om en hund som er litt skvetten eller bråkete i visse situasjoner, men en som er så usikker at livet til både hund og eier formes av dette på en måte som er vanskelig å skjønne før man står midt oppi det selv. Hadde Ozu havnet i et vanlig hjem som bare ville ha en familiehund/turkamerat så ville han nok vært avlivet eller omplassert opptil flere ganger allerede, men han var heldig og havnet hos Tabris, som har både kunnskap og vilje til å jobbe med han. Og det har hun gjort, med godt resultat. Hun har rett og slett jobbet halen av seg, for å si det pent. Jeg har levd i 8 år med en hund som styrte livet mitt med sin usikkerhet, og man lever i en berg- og dalbane av håp og nedturer. Det håpet man føler når det ser ut til at man endelig kan få en hund som fungerer helt ok i hverdagen er så utrolig sterkt, og når man er på sitt høyeste og får et sånn spark i magen som Tabris fikk med den barnevogna, så er det tungt. Sånne hendelser fikk i allefall med til å gå hjem å gråte en skvett, og jeg klagde min nød til mine nærmeste. Mulig det bare var jeg som leste Tabris sitt hovedinnlegg sånn, men jeg så på det som en frustrasjonstale etter å ha fått et tungt nederlag når ting endelig gikk bra. Jeg har lest Tabris sine tråder på forumet mange ganger, og synes de gir et viktig og fint innblikk i hvordan det er når man får hunder med dårlig mentalitet. Det er mange tunge dager, mange nederlag, og hvis min forrige hund hadde levd den dag i dag, så hadde jeg funnet en viss trøst av å lese dette. Ikke for at jeg unner Tabris eller andre å ha det sånn, men fordi jeg kjenner meg igjen i følelsene, og jeg ville følt meg litt mindre alene.

Ganzie slo til igjen med Excellent og BIR Veteran Uplassert i BIS veteran, men det var vel som forventet Uansett var det morsomt å få løpe i storeringen på NKK, det skjer nok aldri igjen Inya fikk VG, men ble alikevel plassert som 4.beste unghundtispe (6 i klassen), så det er jeg veldig fornøyd med Det er rett og slett for lite av henne enda, og det er jeg fullstendig klar over. Dommeren var ikke raus med rødsøyfene i sheltieringen, og slettes ikke med ck, så jeg er veldig fornøyd med jentene mine i dag

Det som har blitt foreslått tidligere i tråden er mer diffuse hentydninger av fysisk korreks. Men nettopp - dette er jo et klassisk eksempel på forutinntatthet, hvor du legger mest i dine antagelser, og mindre i hva resultatet faktisk ble (Jeg har ikke brukt pigg, men ja, jeg har "hengt" henne) Har de da det? Jeg har ikke problemer med metodene, men når hunden utagerer voldsomt, så går jeg jo utifra at metoden ikke virker optimalt for denne hunden? Jeg har ikke sagt at ts MÅ bytte metode, eller MÅ bruke straff, men når ting ikke helt virker som de har gjort tidligere, så ja, da kan det kanskje være en idé å endre på noe. Nei, men treningen har jo slik jeg har forstått det, tatt en vending og fungerer faktisk ikke lenger slik ts ønsker. Nei, resultatet er viktigere enn metoden, mener jeg. Men ts virker jo ikke direkte positiv i forhold til en del av de rådene hun har fått. Og siden disse rådene går ut på å velge en annen metode enn hun foreløpig har brukt, så vil jeg jo si at det er ts samt en haug andre, som nettopp ER mye mer opptatt av metodevalg enn resultat. Nei, det skjønner ikke jeg heller, men med all respekt å melde - det er ikke "vi andre" som har "kjørt oss fast". Ikke? Bortsett fra å konsekvent ikke svare på/like innlegg som ikke er støttende og/eller enig med henne. Bortsett fra et og annet innlegg om at hun er mer redd for negative konsekvenser enn positive ved endring til metoder som innebærer positiv straff. Jeg sitter ikke her og bruker sommerferien min på å prøve å være ekkel og kjip. Jeg skriver her fordi jeg har en hund med issues selv. Jeg svarer fordi jeg har jobbet en god del med slike hunder og jeg svarer fordi jeg oppfatter ikke ts' situasjon som så håpløs og uløslig som hun selv fremstiller den i sitt første innlegg. Jeg betviler ikke at hun har kommer kjempelangt med de fremgangsmåtene hun har benyttet frem til i dag, men nå sitter hun altså litt fast? Tar jeg feil?

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte av folk som vil ha Tabris til å bytte metode til tross for at metodene hennes tydeligvis fungerer utmerket. Er det viktigere å korrigere enn at treningen virker? Er metodene viktigere enn resultatet? Egentlig skjønner jeg ikke at jeg gidder svare i tråden mer, enkelte er så kjørt fast i eget spor at man ikke klarer å forstå at hunder og førere er forskjellige, og at det er flere veier til rom.

Jeg har skummet tråden via telefonen i flere dager, og har lyst til å komme med noen generelle spørsmål i forbindelse med noen konklusjoner som har blitt gjort her. 1) Ganske tidlig i tråden ble det foreslått å "korrigere hunden"/bruke positiv straff . Jeg tolket det som at de som foreslo det mener at det har bedre effekt på utageringsproblemer. Det ble også antydet at TS har forsøkt positiv trening uten av det har funket, så kanskje det er på tide å åpne øynene for straffebaserte metoder. (Nå diskuterer jeg ikke hvilke resultater TS faktisk har fått med sin trening, men derimot diskuterer jeg folks generelle syn på "metoder") Det jeg synes er pussig i denne diskusjonen er at ingen før side 4 eller noe spør TS om hva hun faktisk gjør/hvordan hun legger opp treningen, før de kasserer "positive metoder" som metodevalg. Det finnes ganske mange måter å legge opp treningen på, ulike metoder som alle kan karakteriseres som "positive", men her i diskusjonen så skjæres alle metodene over samme kam uten at det i det hele tatt er stilt spørsmål om, og gjort forsøk på å forbedre, teknikk eller treningen. For meg blir dette rett og slett amatørmessig, noe som er naturlig all den tid de fleste her er amatører. Men jeg forventer allikevel en viss grundighet når man tross alt kommer med råd og anmodninger i forbindelse med uønsket atferd som man ikke ønsker å forverre (og aller helst forbedre). 2) En annen ting jeg har hengt meg opp i er hvor enkelt det er å anbefale å "korrigere hunden" eller "bruke positiv straff", uten å utdype hvordan man ville gå frem selv. I tillegg så presterer mange å si at det ikke er snakk om smertefulle ubehag eller ubehag i det hele tatt. Da lurer jeg på hva slags hunder disse egentlig har. Positiv straff defineres som et ubehag som påføres og som hunden aktivt vil søke å unngå. Da ligger det i sakens natur at positiv straff er noe hunden oppfatter som ubehagelig på en eller annen måte, enten noe som er ubehagelig, direkte smertefullt eller skremmende. Det sier seg selv at dersom man skal klare å korrigere en hund ut av den utagerende atferden som TS beskrev i startinnlegget så må det ganske hard skyts til - OM det i det hele tatt kommer til å funke. 3) "Alle" antar (tror jeg iallfall, jeg har som sagt ikke lest tråden helt grundig) slik jeg oppfatter det, at TS prinsippielt velger å la være å bruke straff/korrigering i forbindelse med utagerende atferd, fordi hun ikke liker å være slem mot hunden sin. For alt jeg vet så er det også en prinsippiell avgjørelse, men det er vel så sannsynlig at hun velger å ikke korrigere/straffe fordi hun ikke har tro på at det kommer til å virke. Dersom dette er tilfelle så har hun mer å tape på å forsøke å straffe enn hun har å vinne på å la være. Jeg synes det er rart at så få forstår dette - dette handler ikke om at TS er en "softie" som ikke vil ta i hunden sin, det handler om å bruke treningsmetoder som hun har tro på at virker - helhetlig på hundeholdet. 4) Hunder er forskjellige (og det er jammen trenere også). Korrigering mot gjeting av biler ble feks. brukt som argument for bruk av positiv straff/korrigering av uønsket atferd tidligere i denne tråden. Jeg har vært borti hunder som har gjett biler og som har blitt kraftig korrigert (les: tatt i nakkeskinnet og lest lekser for og det som verre er) med god timing, uten at det har resultert i noe annet enn en enda mer krypende hund som gjette enda mer intenst. Det som funket til slutt i ett tilfelle var å slippe opp båndet så det ikke var stramt idet bilene passerte. På slike hunder er det tåpelig å korrigere utagering. Du kan straffe en slik hund til du ser mannen med ljåen uten resultater (utover et temmelig utrivelig hundehold og sannsynligvis forverre hundens atferd markant). Men det som garantert akdri kommer til å ødelegge, og som er effektivt dersom man får trent effektivt, er positiv trening. I situasjonen som TS beskrev så skjønner jeg at det blir en utfordring å få trent direkte på lignende situasjoner (siden reaksjonen kom ut av det blå), og da får man gjøre det beste ut av situasjonen ved å trene på lignende situasjoner, legge om strategien om nødvendig eller evt. bare innse at enkelte kamper ikke er verdt bryet og bære bikkja forbi eller noe... Å anbefale straffebaserte metoder for en slik hund - og i tillegg bruke hersketeknikkargumenter som at eier ikke bryr seg om resultatet, bare metodevalgene, er ufint og ødeleggende. 5) @2ne

Vegas stilte og fikk Excellent, ck, 3bhk og reserve cert :-) ønsket oss certet! border collien jeg stilte fikk very good og dermed ble eier veldig glad da hun håpte for fult på den gule de har jaktet på ;-)

Trådstarter var/er frustrert, hun ønsker å få innspill og hun gir også klar beskjed om at hun ikke er komfortabel med å "ta bikkja" på noen måte. Hun jobber målbevisst med en metode som hun har tro på og som hun føler seg komfortabel med. Hun har da ikke gitt uttrykk for at hun kun ønsker svar som stryker henne etter ryggen eller kun svar fra de som er enige med henne

Har fått hjelp idag til å ta noen nye bilder. De var heller utålmodige, så det ble ikke verdens beste resultat, men bedre enn ingenting. Og med det presenterer jeg også tema for kullet: Tipper ingen før meg har brukt dét på aussievalper før Og her er gjengen, med sine tilhørende navn: De er to uker og to dager gamle på bildene, som er tatt idag.

Liten oppdatering herfra. Valpene er fire uker gamle. De skal etterhvert flytte ut på dagtid, og er ute litt mer for hver dag som går. Det er ikke bestemt hvem som blir her og hvem som skal flytte, og heller ikke hvem som flytter hvor- det gjør vi når de blir litt eldre.

Kan forøvrig også opplyse om at dette er hunder som brukes til kjøring av "turister" i liten skala. Man kan besøke gården og være med på korte til lengre dagsturer med hundene. Man kan og komme bare for å kose i hundegården. Dette er ikke hunder som holdes innenfor strøm fordi de er aggressive. Sent from my iPhone using Tapatalk

Altså; lenken går til et blogginnlegg som forfekter bruk av fysisk ubehag og mener ar det redder hundeliv der positiv trening (eller "cookie training", som han kaller det) ikke strekker til. Dette er selvsagt bologna, men tar seg fint ut på trykk når han kan "bevise" det ved å vise til hunden "Nachos", som ser ut som en skikkelig "skumling av en kamphund" [min beskrivelse]. I teksten er en lenke til et videoklipp som viser (visstnok hele seansen) hvordan de kurerte Nachos fra sin aggressivitet ved hjelp av .henging og rykk i et pigghalsbånd. Den hunden kommer nok til å oppføre seg helt fint så lenge han er rykket eller hengingen er rett rundt hjørnet ... men jeg vil ikke tenke på hva som skjer om han skulle komme til noen til noen som ikke er beredt til å ta i bruk disse midlene.... Og jeg tør ikke tenke på hva som kan skje dersom lignende fremgangsmetode ble brukt mot utagering overfor barn eller andre mennesker (inkl. syklister og barnevogner). Bikkja blir jo en tikkende bombe! En annen ting er at med rett trening så ville det ikke være noen sak å trene denne hunden positiv, men det krever at man går systematisk til verks. Og, faktisk, så lenge hunden ikke er tvunget til å oppføre seg pent, så bobler det heller ingenting under overflaten. Da tør hunden å oppføre seg akkurat som den har lyst til, og det er faktisk en forutsetning for å vite hva som bor i hunden. Kathy Sdao har forresten en artikkel om en lignende sak, hvor hun beskriver hvordan hun ga en og dødsdømt hund en ny sjanse vha positiv trening ;-) Men spørsmålet mitt: Dere som gidder å se videoen, spesielt begynnelsen, virker dette som en uhelbredelig, hundeaggressiv hund? Jeg synes den ser ut som en helt vanlig utagerende hund som er en blanding av ivrig og i angrep er beste forsvar .. men jeg ser kanskje helt feil? Kanskje de rett og slett har så strenge krav til omplasseringshunder i USA fordi de vil være på den sikre siden i forhold til at hunden skal være 100% trygg for hvem som helst? At det ikke handler om hva som virker, men at noe (straffebaserte metoder) har en lei tendens til å tilsynelatende virker fordi det skremmer hunden fra å oppføre seg som den har lyst? (Jeg ser ikke bort fra at det også kan lære hunden at den overlever selv om den ikke dreper alle møtende hunder, men i utgangspunktet så ser jeg en hund som har resignert...)

Da har førstemann rundet halvkiloen. Sølvpilen: "High five! Eeeehm ... six!"

Hector ble 2bhk med det irriterende reserve cacibet fornøyd med plassering men vil jo gjerne ha det cacibet

Tusen takk for svar. Dere er gode Jeg hadde nok sagt det samme om det gjalt noen andre, men plutselig blir det mye vanskeligere når man sitter i situasjonen selv Jeg skal besøke hunden (og venninna mi ) i løpet av uka. Da skal jeg kjenne enda litt mere på det.

Ser du ikke neglelakken? hahahaha, so clever

Når hunden knurrer og evt. snapper når den blir tvunget eller "korrigert" så ville iallfall JEG følt at jeg hadde feilet. Redd eller overtaket har ingenting med saken å gjøre .. 1) Det er ikke sånne hunder vi vil ha (iallfall ikke jeg), men om jeg først har en sånn så prøver man å unngå å havne i situasjoner der hunden føler seg så presset at den knurrer/snapper og tar det derfra. Å tenke vinne/tape i sånne situasjoner tror jeg virker mot sin hensikt. Men nå er vi langt unna møte vogn-situasjonen ...

Litte granne bilder fra idag. De er fremdeles litt nervøse for å bevege seg for langt fra løpegården sin, men det kommer seg. Idag fant de et søkk som visstnok var perfekt for jordbad (ja, jordbad, ikke sandbad.. bare Isolde som driver med sandbad), og ett lite søkk og 4 stk som skulle rulle seg rundt samtidig.. ikke så praktisk orientert akkurat. Så litt bilder: Alle på en gang - fra venstre Siegfried,Hedwig (ja hun het egentlig helmwige men det ble for tungvint), Isolde og Brünnhilde. Isolde. Hun er egentlig kremhvit, også på hodet. Men det var nå dette med sandbadene hvor hun dusjer hodet og tydeligvis ikke tar bort sanden etterpå.. alltid skitten rundt øra hun! Isolde og Brünnhilde Brünnhilde på tur! De er urkomiske de hønene altså.. de har litt sånne flaks&løp raptuser og noen ganger driver Siegfreid og Brünnhilde og ypper mot hverandre med oppsperrede halskrager.. trodde ikke høner yppet seg mot haner jeg?

Jeg vet om en sonis som fikk storcertet i havn, nå kan dere lure nå.

Me har fått ein FTF! :danse: Log my dog såg kult ut, kanskjekanskje?

Ingenting som litt kroppsvarm melk på årets varmeste dag ... Valpene er nå 12 dager gamle, og de begynner så vidt å åpne øynene. Fra venstre: Falk, Månestråle, Sølvpilen.

Det er vel egentlig ikke din skyld siden du hadde din i bånd og hadde gått videre. Den andre hunden kom løpende og begynte slosskampen. I dette tilfellet ville jeg mest sannsynlig delt regningen, siden hunden min hadde angrepet "mest". Noen ville vel kanskje ikke betalt noe. Nå har jo du sagt at du skulle betale regningen, men ta kontakt å si: jeg betaler gjerne for veterinærkostnadene, men jeg betaler ikke for det ekstra du kjøpte.

Fine fine Tank'en. Og jeg har aldri stilt opp en valp på 21 dager som stod så godt på beina sine som Tank!

Tusen takk for svar folkens! Første gang jeg har valp så er litt overdrevent hønemor på sånne ting.... Men nå skal jeg prøve å puste ut! Han beit meg nettopp så han virker å være veldig seg selv ja

Oops. Jeg snublet over tastaturet og spammet ved et uhell. 21 dager gammel og står støtt som Dovre Mamma og pappa bestemmer

Begivenhetsrik dag i dag - først besøk av andre DS-oppdrettere, og småttisene ble behørig inspisert. Så en laaaang dag ute, før @SFX kom på besøk på kvelden. Da var futten stort sett gått ut av dem da, for Freya oppdaget i dag at de går an å leke med og de herjet en god stund. Pakke fikk de også, og det var artige saker!

Det er STOR forskjell på grølandshund/schæfer blanding og en AH. Det blir som å som å sammenligne alle hundene i gr 1. Rase har ingenting å si her, det kunne skjedd med en hvilken som helst rase av større størrelse og jeg vil påstå at det at det skjedde med såpass omgjengelige hunder som AH beviser at INGEN raser er 100% trygge rundt barn.

Eller "spar". Ja, han har en morsom krage.

Går ut ifra det er utrolig mange ganger flere huskyer i dette landet enn andre raser. Absolutt ingen unnskyldning, men at det nå skal bli "rasehets" mot huskyer/trekkhunder er fælt! Har allerede lest flere hatmeldinger om huskyer på blant annet Facebook. Det er så ufortjent for den gjennomsnittlige AH. Mildere og greiere hunder vet jeg ikke om. Unntak finnes selvsagt, som på alle raser. Det er rett og slett bare trist hele hendelsen. Sent from my iPhone using Tapatalk

Er det jeg som kverulerer fordi jeg ikke gir ts en klem og et klapp på skulderen, men istedenfor hentyder at kanskje det er litt tidlig å kalle hunden en skrapbikkje? Fy, så stygg jeg er! For et forferdelig individ som ikke klarer å forstå at det er et menneske bak et hvert nick. For et innlegg som jeg regner for fullstendig legitimt og realitetsorientert skal jeg kategoriseres som kverulant, surmaget, ute etter å "ta" ts og en som burde bedt om unnskyldning for min uttalelse, og jammen er det ikke en hel "hær" som henger seg på. Jeg vet ikke hvem som skal "tas", jeg?

Interessante tanker, TonjeM og 2ne, og jeg er langt på vei enig med dere i mange ting. F.eks med min forrige hund så kunne jeg ha kattematen fremme døgnet rundt, fordi et par-tre strenge "Nei!" i det hun forsøkte og ta kattematen var nok. Jeg trengte aldri og ta i henne fysisk. Etter et par slike "Nei!", så var kattematen sjelden en issue, og jeg kunne være i et annet rom uten at hun spiste den. Med Ozu hadde det vært helt dødfødt. Han kunne ikke brydd seg mindre om et "Nei!". Og tro meg - i svake stunder hvor min tålmodighet har tatt slutt så HAR jeg forsøkt og ta ham fysisk. Med det eneste resultatet at han knurret til meg. Han er skrudd sammen fullstendig annerledes enn min forrige hund. Derfor hjelper deg meg aldri med råd som "fortell ham at det kan han drite i" og "en liten korreksjon" - fordi det funker ikke på ham. (I tillegg til at det og fortelle en hund at "det kan den drite i" sier meg egentlig veldig lite, for det kan jo inneholde svært mye forskjellig). Muntlig korreksjon gir han som regel blaffen i, fysisk korreksjon gjør at han knurrer. Så at jeg sier at han har skrapmentalitet (som i seg selv er selvsagt en unyansert påstand satt litt på spissen) er basert på ganske mye mer enn èn utagering på en barnevogn. Det er over hele fjøla, fra lav terskel for å knurre ved fysisk håndtering, utagering mot hunder, bjeffing mot mennesker som er skumle og nå til slutt voldsom utagering mot noe han har sett tusen ganger før. Edit: Jeg vil også legge til: Det er nok derfor jeg er så veldig opptatt av kun og bruke positive metoder/klikkertrening på ham. Fordi jeg ser hvor stor effekt det faktisk har. F.eks og bruke en negativ/streng "Nei!" for og få ham bort fra kumøkk, sørpe eller annet har liten effekt. Men når jeg lærte inn et "Nei!" som betyr "Gå bort fra det, kom hit og få godbit", så har jeg nå en hund som nærmest "sladrer" på kumøkk og ser forventningsfullt på meg når han passerer den i stedet for og spise den. Klikkertrening har hjulpet meg milevis der straff/korreksjon ikke kunne med ham. Selvsagt, hvis to sekunders ubehag gjort èn gang kan løse et problem du ellers måtte brukt to uker med godbiter på, så ser ikke jeg heller problemet med det. Men det er ikke slik Ozu funker.

Siden sist har vi vært enda mer i skogen, fått litt kontroll på valpebitingen ( bare litt ), og vært på valpekurs hos kruttlappen. Fortsatt fryktelig fornøyd med valpen Lettlært, glad og stødig.

Kjøp ble det fredag kveld, landet på garmin pga lading og vanntetthet. Første hele dag var i går lørdag, nice med 12 000 skritt uten å ha gått en skikkelig tur en gang! Bare vandring på utstilling (uten venstresvinger) og hagejobbing. Dog fornærma over at gjerdebygging (slå ned jordspyd med slegge) ikke taltes som god nok aktivitet til at jeg slapp mas om å komme meg i aktivitet Da skal jeg leve med at klesopphenging akkumulerte et par skritt for mye

Jeg hentet min hund nr. 2 i går! Men ville ikke skrive noe særlig offentlig før hun var hjemme, hehe. 9 år siden sist jeg hadde valp, så dette blir spennende, men tror det skal gå bra, selv om jeg har gruet meg litt også, må innrømme det Dette er også min første tispe, så spennende det også! Kiska som hun heter har begynt å bli vandt til både oss, huset og min eldre hund Elvis. Elvis syns dog det ikke er like stas, men jeg vet at ikke er begeistret for små valper, men det går seg til. Kiska lar seg ikke så lett skremme, men er ikke noe ekkelt bøllefrø heller! Fin mellomting så langt syns jeg! Hun er en schäferhund-tispe og blir 8 uker i morgen, og veide 3,8 kg ved 7 ukers alder. Ikke noe problem med matlysten og sovingen på dagen, men første natt som var nå var IKKE kul, så spennende å se hvordan natt nr 2 blir. Planene med henne er konkurranselydighet også får vi se hva mer det blir! Gleder meg til tiden fremover uansett! Opprettet også egen tråd på sonen for både Elvis og Kiska som kan leses her Nå har jeg ikke lest hele tråden, men vi holder til i Tønsberg-området så hvis noen her som også har sommervalper vil møtes en gang, si ifra!

Gud som jeg elsker disse "potet-hundene"! I går var vi på smeller trening for første gang, da jobbet de firbeinte med en mur. I dag fikk de en økt på stålrør også på lastebil. Flinke hunder! Her er litt fra Lykke sin andre økt i dag.

Retreq har pleid å være kjemperask til å levere varene. Har sjelden tatt mer enn 3 dager å få det jeg har bestilt.

Fugleunge var passende beskrivelse ja Jeg klarer å narre i henne ekstra mat ved å bruke det som belønning ( jeg kunne belønnet den hunden med gråstein, bare hun må jobbe for det tar hun i mot alt ) , men på en måte føles det feil når jeg vet at hun egentlig er stappmett... @Garp : jeg er litt småbekymret må jeg innrømme Men du : er det Vips eller et kullsøsken som lå så pent bak disken hos veterinæren her en dag?

Tips typen din om Statens pensjonskasse. Billigere lån der.

Ved lutvann i dag. Savannah har seriøst verdens snilleste storesøster. Jeg blir helt rørt jeg. Penny leker med henne, steller henne, sover med henne... Tidligere i dag lå Penny og tygde på beinet sitt, og Savannah fikk lov til å tygge på andre siden helt til beinet var spist opp. Penny deler ALDRI mat ellers. Og så har vi vært på resturant på løkka:

Hun får så mye som hun orker. Vi må ofte kaste maten Hun er jo litt propell, men ikke spinnvill liksom. En aktiv valp med de raptuser som medfølger. Det kan være jeg som er litt hønemor altså, jeg er liksom vant til at valper er runde og gode, ikke kantete .

Jeg trur også det er kjekt med litt realitetsorientering her, altså. Selvsagt er det "skuffende" og pinlig når bikkja er teit, men det er jo bare det han er, dust og usikker. Hadde det vært min hund, så hadde jeg røska tak i han og spurt strengt hva han dreiv med, og sagt at nå tar vi det heeelt piano her, for sånn snakker vi ikke til folk. Om dette eskalerer på sikt veit du jo ikke og bør heller ikke regne med, men OM det gjør det og han begynner å legge alvor bak det, da skal jeg dele bekymringa di. Enn så lenge trur jeg du gjør både Ozu og deg sjøl en bjørnetjeneste ved å legge altfor mye i denne episoden.

herlige bilder

Søt