Leaderboard

Dere, ass Jeg fikk barn nummer 2 fordi det blidde slik, jeg :angel: Tror jeg får bikkjer og unger på omtrent samme måte. Lite planlagt og gjennomtenkt, men i det øyeblikket det er virkelig, hører de bare til. Jeg tror aldri det har falt meg inn at det har vært tidkrevende eller slitsomt å ha barn. Det er jo de som er livet. Korps, loppemarkeder, dugnader, kunstløptrening, foreldremøter, fotballkamper, barneselskap, overnattingsgjester, sykdom, sykehus, bekymringer. Bevares, man blir jo sliten av mye rundt det å ha barn, men det er jo en god slitenhet, det er jo livet Edit:Fikk jeg fram at jeg har to barn, fordi at da de meldte fra at de var i magen, var de mer enn velkomne. Jeg ville det fordi det beste i verden er babylykken og jeg ville så gjerne oppleve det igjen. Flaks for meg at jentene ser ut til å like hverandre, også Jeg er nok en superegoist som fikk barn for min egen del, uten å filosofere så mye over det. Hvor mange barn andre har, er da ikke noe jeg gidder å synse noe om, så lenge det er slik de vil ha det. Edit 3: Siden ingen stopper meg ....

Jeg snakker ikke om championat, men om at det gis titler for hver klasse. Men det kreves ikke stort å få en BH eller AD-tittel... det er det jeg mener - man får en del titler i dette systemet som ikke akkurat er egnet til å bli imponert av nettopp fordi det ikke krever så himla mye for å oppnå dem.

Jeg vil være med i babytråden! Jeg skal bli tante til ei jente i november Jeg gleder meg så utrolig mye! Jeg synes det er så stort, at jeg er spent på hvor mye større det kan bli å få en unge selv

Fredag, 7. september 2012, kl 18.30: Står på knærne og holder pusten mens jeg plukker opp en perfekt formet softis-bæsj fra dusjen. Kjekt å ha bæsjeposer sier jeg bare. Jepp. Det vakreste i verden. Come on now, til og med mammarollen er begge deler altså. Det er elsk og hat, jeg våger å si det. Så lenge man har humor så må det være lov.

Nei altså, mine er soffahunder MEN de blir föra på ditten og datten Sorry ot, men synes det bare er litt morsomt at alle svarer selv om de ikke har brukshunder Og ja, innlegget mitt har veldig mye med det tråden her handler om :icecream:

Ja, å være mamma er virkelig fantastisk De små tingene som blir så uendelig store, å få lov til å ta del i ferden på barnas liv... Og ikke minst å kjenne på den kjærligheten, herregud. Jeg trodde ikke det var mulig jeg, før jeg kjente det selv. Men, til noe annet... Jeg kjenner jeg sliter skikkelig med å engasjere meg i dette svangerskapet. Jeg synes Lyra sin UL var mer spennende enn min egen. Hver legetime og jordmortime føles litt masete ut, og ingen utenom sonen vet at jeg er gravid fordi jeg synes det er mye mas og forventninger fra folk... Misforstå meg ikke! For det var veldig planlagt, vi har mistet et par ganger på ferden og vi gleder oss veldig til den nye bebisen, men jeg kjenner fortsatt at å være gravid ikke helt er min ting. Å måtte snakke med folk om det (i virkeligheten og med mindre det er veldig nære venner) synes jeg er egentlig bare kleint og unaturlig. Her på sonen er det mye lettere, fordi når jeg er ferdig med å skrive det jeg vil kan jeg distansere det fra meg igjen. Jeg synes ikke det å gå gravid er naturlig, flott eller fantastisk på noe måte. For meg er det egentlig j****, miste kontroll over kroppen min, bli "allemannseie" (er man gravid er det helt merkelig fra selv den mest fremmede personen må fortelle deg...) plager histen og pisten... Men vi ønsker oss et barn til og dette er bare noe man må igjennom Tror jeg bare måtte lufte litt av de tankene jeg!

Hadde matched Fyda perfekt den fillebikkja der altså. For en urstygg duo de hadde vært. Jeg hadde dønn beholdt det navnet også. Fyda og Fillebikkja. Herregud, kanskje jeg skal ringe.

Jeg syns det er så koselig å lese i denne tråden! Det begynner å gå opp for meg hvor mye søsteren min (som forresten er 2,5 år eldre enn meg og har totalt annerledes personlighet enn meg, men som jeg allikevel er veldig takknemlig for å ha vokst opp med, og som i dag er en nær venninne like mye som en søster) og jeg må ha betydd for foreldrene våre - og hvor mye vi fremdeles betyr for dem i dag. Jeg er veldig glad for å ha vokst opp i akkurat min familie - jeg er jammen meg heldig som har verdens beste mamma, verdens beste pappa og verdens beste søster. En dag håper jeg at jeg kan være verdens beste mamma for et eller to barn, men det er på ingen måte noe som haster. Først har jeg en utdannelse å bli ferdig med og litt jobberfaring som må på plass, også vil jeg helst finne en som kunne tenke seg å være verdens beste pappa, også.

Bris fikk sitt nye Hurttasett i dag, kjempefin farge til han

Har 3 søsken og de betyr virkelig alt for meg <3 har kranglet masse med søstra mi som er 2 år yngre enn meg, men etter at jeg flyttet ut ble all kraglingen gjemt bort i en krok og blitt der vi er beste venner og elsker hverandre Hun synes det er fantastisk å være tante for da slipper hun egne barn Jeg vil nok ha en eller kanskje 2 til, det vet jeg ikke helt og tar det som det kommer men sånn som det er nå så er Liam verdens blideste og beste unge, ingen problemer der nei ( selvfølgelig gråter han og skriker som de fleste andre barn, og gjør meg sint eller lei en liten stund, men det varer aldri lenge). Jeg er fryktelig lei av å stå opp kl 6 hver eneste morgen, men når jeg kommer bort til sengen og verdens største smil møter meg, da er det absolutt verdt det <3 Elsker gutten min over alt på jord <3 og gleder meg til vi skal ha en til Jeg forstår og respekterer at andre bare vil ha 1 barn jeg spør aldri hvorfor andre ikke vil ha flere barn. Rett og slett fordi det er dems eget valg.

Vil anbefale deg å kjøpe en som er sydd etter mål.. Hvertfall hvis du har tenkt at de skal trekke tungt med den.. Det er utrolig lite som skal til for at selen ligger på feil sted hvis de skal trekke tungt. Skal de ikke trekke så tungt går det nok greit med en som ikke er sydd til din hund Har selv en sele fra Hardcore hardness og en fra Minipia, veldig fornøyd med begge to. Minipiaselen er vel noe rimeligere tror jeg..

Men det er en flott motivasjon for de av oss med hunder uten håp om andre brukstitler å ha noe sånt å jobbe mot, da. Jeg synes feks det er kult at en får titler i Sverige for hver klasse i lp en får 3 førstepremier i, i motsetning til Norge hvor utstilling er og blir "greinen" hvor NKK er veldig flinke til å finne opp nye måter å berømme aktive utstillere på.

Vi har tilbragt morgenen på tur og noen koste seg veldig da vi fant et lite vann.

Når folk ikke greier å overholde de lovene vi har i dag - hvordan i all verden kan man tro at folk da vil overholde en enda strengere forskrift?

Sjekket den kalenderen med begge mine gutter- og den sa gutt begge gangene. Mange fine diskusjonstemaer her For å gå inn på dette med kjønn først. Helt siden barndommen var jeg hellig overbevist om at jeg en dag skulle bli mamma til to jenter. Jeg antar at det har noe med at jeg selv har en søster og det er den nærmeste relasjonen man har. Er det ikke slik at damer ofte tror de får jenter mens menn ofte tror (og håper?) de får gutter? I begge mine svangerskap- og særlig det siste- var jeg 100 % overbevist om at jeg kom til å få jente. Såpass overbevist at jeg gikk til innkjøp av vakre små kjoler, og hadde jentenavnet klart. Det kjentes faktisk som et lite slag i ansiktet at vi på ultralyd fikk vite at vi ventet nok en gutt. Det stemte da ikke? Uansett hvor lite politisk korrekt det var merket jeg akkuratt da at jeg var litt skuffet- og skammet meg over det faktum at jeg våget å kjenne skuffelse, uansett hvor liten den var- når vi ventet et friskt, velskapt barn. Heldigvis gikk den veldig veldig fort over. I dag kunne jeg ikke vært lykkeligere. Vi har utrolig nok fått verdens to beste gutter! Hva er oddsen for det liksom? At begge to havnet hos oss? (OG når det er sagt håper jeg alle familier føler det samme som oss- og at hele verden er full av verdens beste barn- for det er den jo?) Angående søsken. Minstemann kom som en stor overraskelse. Vi ønsket to, men ikke så kjapt- og ifølge legene var det også en umulighet for meg å bli gravid igjen før jeg hadde gjennomført en operasjon som jeg fikk innkalling til bare noen dager før jeg oppdaget at jeg faktisk var gravid- og derfor måtte avlyse operasjonen. Etter førstemann fikk jeg heller aldri igjen mensturasjonen før jeg på ny var gravid. Minstemann bare kom han. Vandret inn i magen min og slo rot- imot alle odds. Nå er jeg glad han kom akkuratt når han gjorde 2 år (og 6 dager) er en etter min mening perfekt aldersforskjell. De har så stor glede av hverandre. Alltid en lekekamerat. Storebror husker heller ikke mye av tiden som enebarn og føler nok ikke at han må dele oss noe mer enn før. Lillebror har jo på en måte alltid vært her, har han ikke? Lilllebror har en storebror som alltid passer på- som tar han med på leker, dytter han på huska og passer på at ingen andre barn (enn han selv) skal få lov til å være slem mot eller ta lekene fra lillebroren sin i barnehagen. I tillegg er det økonomisk utrolig praktisk å ha to gutter - født med to års mellomrom- på samme årstid, Alt kan gå i arv- og enn så lenge er lillebror happy med det. logistisk sett klarer vi det akkuratt med to. To voksne, to barn. Vi kan ta dem med på bading uten å hyre inn andre voksne. Vi kan trille to vogner. Det holder med en stasjonsvogn. Men mer? Nei, det hadde nok raknet mye av flyten og logistikken for oss- men vi ser med beundring på de som klarer- og trives- med det. Personlig merker vi at to er det ideelle for vår familie- men som Mari så riktig påpeker kan det som er rett "balanse" for en familie være noe helt annet for en annen. Gutta er det beste som har hendt meg- og oss. De vekker følselser i meg som er så sterke og soliide at jeg ikke visste at slikt fantes. De gir livet mitt en annen dimensjon av mening. De utlyser en uskyldighet, kjærlighet og et lys som kan smelte gråstein. De får meg til å bli et barn igjen. Ingen glede er så stor som å kunne glede dem. Som å se at de har det godt. Samtidig ser jeg til tider med lengsel etter noen minutter med noe privatliv- som ikke lenger eksisterer. Man er på jobb 24 timer i døgnet, og som Loke påpeker- blir man syk finnes det inegn sykedager med barn i huset. Man kan bli overarbeidet, stresset, irritabel og sint. Det er kontinuerlig noe som må gjøres. Bleier som må skiftes, leker som må ryddes, mat som må lages- ryddes- vaskes opp. Et hus som står på hodet om kvelden når alle dine krefter er brukt opp etter en lang dag på jobben etterfulgt av ettermiddagens gjøremål i huset. Følelsen av å alltid måtte rushe hjem fra jobb for å rekke å hente i barnehagen. Ha dårlig samvittihet både ovenfor jobben fordi du måtte dra før du egentlig ble ferdig med alt som burde være gjort samtidig som du har dårlig samvittighet over barna fordi du ikke fikk hentet dem tidligere. Jeg kunne skrevet side opp og side ned, men tror jeg gir meg nå. Konklusjonen er vel uansett at alle må finne den løsningen der de føler at de som familie har best balanse, om det så er med 0,1,2, 3 eller 8 barn. Det er ikke bare en dans på roser å få barn. Rosene har som kjent flere vonde torner. Men tornene er en del av det som gjør rosen så inderlig vakker.

Jeg har aldri gitt mine hunder noe når de skal være alene. Både fordi jeg er redd de skal sette noe i halsen, men også for at de ikke skal drive å leke og gire seg opp mens de er alene. Jeg vil de bare skal ligge å sove og ta livet helt med ro.

Takk:) Og samme til deg, Marie! Vi var som sagt også på ultralyd i dag. Det er vel ikke lov å være skuffa, men jeg må innrømme at en liiiiten skuffelse satt i meg når lille i magen hadde bestemt seg for å krysse beina. Heldigvis en ultralydtime igjen i oktober, satser på mer hell da. Men babyen var frisk og fin, akkurat passe stor, ingen tegn på misdannelser av noe slag. Vinka til oss gjorde h*n også!

Jeg har ingen planer om flere barn (ihvertfall ikke foreløpig), og min gutt vokser opp som enebarn. Jeg synes det er veldig sårt når folk sier "stakkars barn som må vokse opp aleine", og jeg har etterhvert laget meg en forsvarstale som jeg holder ganske så ubevisst hver gang folk lurer på om vi ikke skal ha flere barn. For hvis dere barnløse synes at folk maser fælt om dette barnestyret, kan jeg love dere at det blir enda verre når det kommer kun en pode i hus... Jeg elsker guttungen min veldig høyt, og vil så klart ikke gjøre noe som er fælt for han. Men jeg har rett og slett ikke lyst på flere nå, og synes det er drøyt at jeg skal få en til, bare for at min gutt ikke skal vokse opp aleine. Det er ikke et riktig utgangspunkt for å få flere barn synes jeg.

Jeg hadde gitt beng i hva oppdretteren sa å kalt han det jeg ville, rett å slett.

Grumpy er en morsom skrue. Vi greide å lure han til å apportere en vannlinje. Ponni er modell Frøken

Royal Flush in Vegas (Royal Flush – en Straight Flush med ess på topp. A♦ K♦ Q♦ J♦ 10♦.. ) Beste pokerhånd man kan ha i Las Vegas

Akkurat DET er vel ivertfall en utfordring uansett kjønn;)

Siden vi skal være på retrieverklubben i oktober, Ekeberg denne gangen? På "det faste stedet", bakom parkeringen over veien for campingen? Buss 34 stopper rett over veien, og det er god plass. 11-ish? 13-ish?

Takk er selvfølgelig helt enig

Ei venninde(menneske:p) sleit veldig med kramper, har ikke hatt en eneste en etter at hun begynte med magnesium:)

Så søt valpemage! Pass på, så jeg ikke kidnapper hele gjengen.

Har hatt besøk av Kaisa og Dennis i dag. Dennis løper og ser rar ut. Ozzy løper Dennis og Ozzy. Frøken bart rister seg. Kaisa tråkket mye på han

Så spennende

Valpemage!

Akkurat passe mage det der vel! Grattis med smått på vei!

Hun har bittelitt valpemage altså! Så spennende

Da sees vi! Siden... ..jeg skal stille den vakre frøkna og muligens et stk Chico og enda mer muligens et stk Iver

Hele gjengen

Jogginga ja... den har vi glemt. Har gått et par langturer med ok tempo, og et par korte joggeturer i det siste. Men i dag er jeg ganske stolt. Tenkte å dra på Aktiv på dagtid for å få litt push på ting. Først 45 min spinning, så 45 min "Start opp", som er en saltime med kombinasjon av styrke, smidighet, balanse og kondisjon. Sliten nå.

Jeg ville muligens hatt en whippet som maskot. Noe mindre enn det, føler jeg at de blir så bjeffete.. Men jeg liker lundehund veldig godt da! De er jo skapt for å bo her nord, samt er pene å se på.

Skal stille. Håper på storcertet

De varer lenge. og er helt suverene. MEd kroker i begge ender, kan en regulere enden som man vil. Det er fôret med flis der håndtaket skal være, og det har en løkke under strikk delen om man trenger å holde hunden i kort bånd. Uslåelig hehe. Men smaken er som baken, osv

Nei, vi har ikke startet pensjonat, ihvertfall ikke sånn på fulltid. Men når folk i familien spør om et par dagers hundpass så kan man knapt si nei til det, og når en til trenger pass, så er det vel ikke så farlig med en hund fra eller til? Tirsdag hentet jeg Pippa hos svoger etter jobb, og i går hentet vi svigermors gamle corgi, Ulla, før vi dro på tur rundt Sognsvann. Et litt spennende tiltak, ettersom Odin ikke liker valper, Kovu synes hun begynner å bli litt slitsom, og svigermors corgi bjeffer når hun er giret, sulten, noen står i veien, noen vil leke og i all hovedsak, når det er andre hunder for tett innpå. Men ettersom disse hundene uansett kommer til å måtte omgåes hverandre på ymse familiehytter og sammenkomster så er det ikke noe bedre enn å ha de i samme hus noen dager og få jobbet litt med relasjonene. Odin taklet Pippa bemerkelsesverdig bra, og det smalt bare én gang litt tidlig, da jeg var uoppmerksom et øyeblikk ute i hagen før de hadde gått seg til skikkelig, men jeg var nær nok til å stoppe det med en gang. Ellers har Odin lært at det går an å snu ryggen til å gå sin vei, og Pippa lærte å slenge seg ned på bakken en halvmeter unna når Odin løftet på leppa. De var stort sett ikke noe særlig i nærheten av hverandre, annet enn når det skjedde noe rundt oss menneskene og fôring, og det gikk helt fint. Det som tok oss to uker med Kovu to en dag med Pippa, før vi turte å ha begge løse med tilgang på samme rom uten at vi hadde øynene på dem konstant (de andre hundene hjalp en del som avledning, vel å merke). Pippa og Kovu sjekker ut hagen Kill the ridgeback! Hun kan leke selv også. Onkel Kovu og onkel Odin har mange fine leker. Onsdag gikk vi tur rundt Sognsvann sammen med lillesøster. Droppet å ta med Odin, og var utrolig glad for det. Vi møtte sikkert 30 hunder på turen, på en hverdags formiddag! Ulla bryr seg lite om folk og hunder, Pippa er litt interessert i folk men ignorerer hunder (litt usikker når de kommer for tett), og Kovu er Kovu... Ettersom han trenger en del fokus på passeringer tror jeg det hadde blitt utfordrende å ha med Odin og måtte kontrollere fire hunder samtidig, selv om vi var to mennesker og to enkle hunder. Turen var på 8 km, så ikke så lett for en liten kortbent valp å gå hele veien. Men jeg tror ikke vi bar henne mer enn en km til sammen. Hun var veldig rolig i dag... Drikkepause Odins kurv under skrivebordet mitt var fin å hvile middag i. Matlaging på gang Dette ventet meg da jeg hadde vært nede i kjelleren en tur: Ligger og ser på verden Pippa oppdager drakamp med onkel Kovu Hilser på nabohunden Kom igjen'a! Pippa vant Jeg sitter på trammen med en gladlachs i fanget Avslapping i solveggen DET var deilig, når kveldsroen senket seg og alle hundene la seg ned. Nå er Pippa dratt hjem, og det var igrunn helt greit! Ulla skal være noen dager til, men gjør nok en del mindre av seg, heldigvis.

Etter en del år tar jeg opp tegningen min igjen; jeg tegner portrett av ditt kjæledyr etter bestilling. Tegner både i detalj (hode) og helfigur. Ønsker du et spesielt minne av din beste venn, en flott gave til en dyreelsker eller en logo til din kennel-/hjemmeside, kan jeg hjelpe deg med dette. A4-tegninger (skannet): A3-tegninger (foto): Står en del mer info her: http://dyretegning.wordpress.com/ Emilie

Oj, dette ble veldig ensidig synes jeg. Jeg tror ikke hverken søskenflokk eller enebarn er noe bedre enn det andre jeg. Det er jo helt avhengig av den individuelle familien. For seriøst, det er veldig fint men også litt dårlig gjort å gi et barn søsken, akkurat slik det er veldig fint men også litt dårlig gjort å la et barn være enebarn. Det som gjør det ene bedre enn det andre er kun de enkelte foreldres preferanser og evner, det er jo ikke noe universiell sannhet her. Og jeg protesterer litt mot enebarnsmytene, ikke fordi jeg har et selv men fordi jeg undersøkte dette endel nettopp fordi dette blir veldig pushet. Det er helt riktig noen ulemper ved å være enebarn, men det er også masse fordeler. Akkurat slik det er å ha søsken. At enebarn er så mye mer bortskjemte er jeg usikker på. Dette er en foreldregreie, det bestemmes ikke av antall søsken. Det finnes plenty søsken som er bortskjemte og jeg tror ikke enebarna er så himla overrepresentert i dagens materialistiske samfunn. Skal vi fronte enebarnmytene så må vi også fronte yngstebarnmytene, mellomstebarnmytene og eldstemytene. De eksisterer de også, og har vel like mye rot i sannheten som enebarna. Og så må vi også se på fordelene med de enkelte. Jeg tror alt dette veier opp og vi ender opp med situasjoner som er like bra som de andre. Så, jeg synes søsken er flott jeg! Bare ikke i vår familie. Og jeg synes enebarn er flott! Bare ikke i familier som ønsker seg flere barn.

Signerer egentlig bare 2ne, Aya og *Marianne*. Jeg kjenner jeg ikke engang får et snev av dårlig samvittighet av å gi Sophia et søsken som hun må "dele" oss med. Vi er en mamma og en pappa som er kompetente og vet at kjærligheten jeg gir henne blir ikke mindre av at hun får et søsken. Hun har ikke vondt av å dele, lære å vente på tur og lære seg at hun ikke er midtpunktet her i verden. Og det smilet yngste tanteungen min gir storebroren sin når han kommer for å kose på henne er verdt det

Må vise dere noe. Har ikke noe bra bilde av mine som gjør det. så lånte et . Syns det er så snålt og søtt. Når de er veldig gira, glade, altså oppspilte. Veldig ofte i hekketiden, så rødmer de hehe.

Som dere kanskje har forstått, er EFIT månedens høydepunkt for meg. For to dager siden - på lørdag - var det 1. september. Og vet dere hva? Jeg GLEMTE EFIT! Derfor velger jeg å lage en allikevel. Jada, jada, jeg vet at det 3. september, men dere vil vel ikke at hele måneden min skal bli ødelagt?! Håper dere overlever. Dagen min begynte klokken sju, med slumreknappmissbruk. Klokken åtte hadde jeg endelig fått somlet meg ut av dusjen og til kjøkkenbordet. Frokosten tok 3 minutter og het Rett-i-koppen: Klokken ni var jeg på vei til skolen. Flink! Kom bare en halvtime for sent. Men det var greit, lærerne er snille mot oss stakkarer som bor alene: Klokken ti - produktiv skoledag: Klokken elleve, lunch! Fin venninne overrasket meg med sjokolademelk : Klokken tolv. Dramatime med raknet strømpebukse: Klokken et stod jeg på scenen, så bildet ble forsømt. Klokken to satt jeg og leste artikkel om stykket jeg skulle se senere på kvelden. Det kilte i magen min allerede! Superhøye forventninger til denne. Klokken tre var skolen ferdig, turen tatt til byen, og jeg hadde hentet en mystisk pakke med hemmelig innhold! Den skal snart videresendes til en sonis, og resten av dere får helt sikkert vite hva det er da Klokken fire, og jeg har ankommet Det Norske Teatret! Woho! Jeg har også pusset tennene, skiftet til en hel strømpebukse og prøvd å kvele noen av sommerfuglene i magen. (kjedelig bilde, sorry.) Og klokken fem var jeg HER!: Hovedscenen. Det Norske Teatret. I superivrig samtale med scenografen - en fantastisk hyggelig og inspirerende mann. Klokken seks begynte forestillingen. Førpremiere av Evita, jeg døde av forventning! Klokken syv, pause i forestillingen. Jeg hadde frysninger til tusen, og bare første akt alene gjorde denne musikalen til en av de beste jeg noen gang har sett. (Kjedelig bilde igjen, sorry.) Klokken åtte var forestillingen over, og jeg var tilbake bak scenen med samme mann som før sceneteppet gikk opp. Han fikk en bøtte av tilbakemeldinger og begeistring kastet over seg. Jeg gikk ikke tom for komplimenter! Jeg hadde fortsatt tårer i øynene etter forestillingen, og lot alle følelsene mine gå ut over denne fremmede mannen. Koselig! Her er et lite bilde av hovedscenens sidescene ("bakrom"). Superglamorøst, hehe: Klokken ni, på vei ned Karl Johan, med hoppende hjerte og verdens største sommerfugler i magen. Adrenalinet mitt er alltid enormt etter forestilling, selv når jeg ikke en gang deltar som kunstner. Det er som om all livsgleden i kroppen min bare tar av! Åå, og kvelden var så fin! Sydenvarm og koselig. Klokken ti var jeg hjemme, og jeg og min kjære teaterglade romvenninne som også fikk sett forestillingen unnet oss kjeks, ost og druer. Og verdens aller beste eplejujce! Dette fortjener to bilder. Klokken elleve hadde jeg bestemt meg for at akkurat det vil jeg gjøre på bursdagen min, og skrev to invitasjoner. Klokken midnatt: SENGA!! Og der ligger jeg nå, da. En av de fineste dagene på lenge. Evita er fantastisk, og ingen ting er som litt backstagespesialbehandling. Håper dere har hatt det like fint som meg, og overlever at jeg jukset meg til en EFIT! Natta!

jeg har ledig kapasitet! Og dessuten skal vi ha stand på valpeshow på Hundorp til helgen

Fikk melding fra tispeeieren i går; det er minst sju valper i magen på Blixtra så om et par små uker blir Amigo pappa :bananas:

En jakthund er ikke en jakthund. Det er veldig stor forskjell på jaktformene, og hvor selvstendig og langt unna fører hunden skal jobbe. En lundehund er f.eks. også en jakthund, men jeg har knapt opplevd en rase som har mindre radius fra fører enn den. En mynde er også en jakthund, men de færreste mynder legger ut på lengre søk, deres jaktlyst blir som regel først trigget av synet av et potensielt bytte (og de gir seg ganske raskt når de skjønner at de ikke når byttet). En beagle SKAL kunne legge ut på forholdsvis lange søk, og den skal ikke gi seg så lett. Det meste er sikkert mulig, men hvis en ikke skal bruke hunden til jakt, og vil ha hunden sin løs en del, så er det faktisk et godt råd å styre unna beagle. Om en da ikke har spesiell interesse for å trene innkalling. Det kan det jo hende noen har.

Æ e i a æ å, e æ.

Jeg har så fine, møkkete fjellgeiter som har gått helt selv til preikestolen i dag Ble imponert over Leja som gikk hele veien og bare var superivrig!

Noen nye farger er kommet inn, og fler er på vei! :-D