Leaderboard

Jeg ER the crazy (dog) lady i familien jeg, og jeg bærer brennemerket med stolthet. Jeg har gjort MINE valg, og står for de. Slekt og "alle andre" har mast om at det er på tide å få barn, jeg begynner jo å bli gammel (dvs over 20), men det tok slutt da jeg jeg i talen i mormors bisettelse fortalte at de kunne slutte å mase om unger, og barnebarn for (min) mammas skyld, fordi jeg var sterilisert, og hvor herlig det var at mormor med hele sitt hjerte kunne støtte meg og si at det var tross alt MITT liv, selv om det gikk imot hennes tro, verdier og alle normene hun kjente til. Det betyr ikke at alle skal gjøre det like dramatisk, men det er lov å si ifra: slutt å mas, mitt liv er mitt liv!

Ask var et arbeidsuhell. Jeg skulle aldri ha barn. Ingen har noensinne vært mer sikker en meg på å ikke få barn tror jeg Når jeg hadde kraftige celleforandringer i underlivet for noen år siden brukte legene lang tid på inngrepet for at jeg fortsatt skulle ha muligheten til å få barn selv om jeg sa det ikke var nødvendig. Jeg sa klart i fra at jeg ikke øsnket meg barn, bare fjern hele greia, og ble nesten sur når de ikke tok meg på alvor. Livet mitt etter at jeg fikk barn har på alle objektive punkter blitt verre. Helsen er dårligere, økonomien er elendig, kjærlighetslivet er ikke- eksisterende, jeg har fått grå hår( !!), det går utover jobben min, jeg mistet hunden i mitt liv, jeg har ikke like mye kontakt med venner, jeg er kronisk sliten og trøtt, jeg har ikke kontroll på min egen hverdag, jeg har lite alenetid, er kronisk bekymret osv.. Alle nye undersøkelser viser at man ikke blir lykkeligere av å ha barn. Men ingen av de undersøkelsene har tatt med følelsen man får når ungen sier "mamma" første gangen, første smilet, første latteren, de små øyeblikkene når du føler at det største mirakelet i universet ligger i armene dine, øyeblikkene hvor dere ler sammen og du opplever en nærhet man ikke kunne tro fantes osv.. Det gjør det så uendelig verdt det..heldigvis. Hvis ikke hadde menneskearten dødd ut.. Det er ingen som tar på seg så mye ulønnet jobb og slit uten å få tifold igjen. Sånt som dette kunne jeg ikke forestille meg før jeg fikk barn. Men jeg mener fortsatt at man ikke nødvendigvis blir lykkeligere av å få barn. Jeg har blitt det. Men så har jeg en sabla bra unge

Selv om du sier at du respekterer det, så blir det litt respektløst når du sier at de ikke vet hva de går glipp av. Tenk hva du kan ha gått glipp av i de årene du har måttet bruke tid på all slags barnerelaterte beheftigelser.

:lol: Jeg har aldri hatt noe brennende ønske om å få barn, men om jeg hadde blitt gravid hadde det neppe vært verdens undergang heller liksom. Jeg tror faktisk jeg ville blitt en god mor - kanskje litt kjedelig - men omsorgsfull, pliktoppfyllende og trygg. Akkurat nå er det jo ingen overhengende fare for at jeg skal få en tobeint avlegger da, det toget har gått for lenge siden liksom, men jeg kan ikke si at jeg savner det å ha barn heller. Jeg har nok et helt nøytralt forhold til det hele - barn hadde sikkert vært greit om det ble noen, men jeg har et utmerket liv uten også

Åh, herregud! Du er en superkvinne! Seriøst! Da jeg ble gravid var tvillinger mitt verste mareritt (hadde jo klart det og, for det gjør man jo), og på første ultralyd sa mannen "Jøss, her er det tre!". Fy søren, det var ikke en morsom spøk! Men jeg kan tenke meg at jeg hadde et temmelig priceless catbutt-face.

Jeg lurer mer på om du trenger å få litt mer "orden" på den hunden du har først? Løper i sikksakk, snurrer deg inn, snurrer seg inn med hunder den møter (tar du den ikke inn til deg i møtesituasjon?)

Slik jeg kjenner hun så tviler jeg sterkt på at hun kommer til å miste selvtillit eller intensitet av å feile. Hun har veldig bra utholdenhet og attitude selv om hun gjør ting feil, da bare prøver hun ekstra hardt neste gang. Det er generaliseringen som er problemet, ja, men jeg tror vi melder på uansett faktisk Må bare sjekke at jeg har fri fra jobben...

Det største problemet er vel at det produseres så mange dårlige hunder med fryktaggresjon og andre diller at man ikke kan omgås normale hunder på normal måte... .

Glavaen er i ferd med å forsvinne bak panel. Taket er nesten ferdig, i morgen står veggene for tur. Jeg valgte ferdig lasert panel fordi jeg ville slippe jobben med kvistlakk. (Jeg trodde nemlig det var jeg som skulle ta innvendig maling, men snekkerne har oppfattet det som at de skal ferdigstille tak, vegger og gulv, og det er nå greit for meg ja). Jeg vil ha maling utenpå lasuren da, jeg vil ha taket helt hvitt. Sånn ser det ut nå i ettermiddag: Det står ovn på der nå, det er viktig med romtemperatur når man jobber med panel, sier snekkerne. Så lærte jeg det. Jeg begynner å føle at dette rommet er en del av boligen igjen nå, ikke bare et oppbevaringsrom. Får nesten lyst til å ta med meg en stol og sette meg der litt, nå som det er varmt der til og med. På tide å begynne å bestemme hva slags lamper og møbler jeg skal ha. Det er jo nesten det morsomste med hele prosessen!

Aller helst ville jeg klonet meg selv og dannet en liten hær, slik at verdensherredømmet ville blitt litt enklere å oppnå. Men jeg må nok nøye meg med et par barn istedenfor. Jeg har alltid tenkt at jeg skulle ha barn, og hadde vel egentlig sett for meg at jeg skulle vært gift, ferdigutdannet og hatt en unge eller to før jeg var 25. Men slik ble det ikke Det var nok og litt etter tenåringstidsregningen min, at når man er 25 er man kjempevoksen og alt bør være i boks. Så nå har jeg hevet grensen til 35. Ville helst være en ung mor, men får nøye meg med semi-ung. Jeg elsker barn, og vil påstå at jeg er flink med dem og (men jeg er ikke sånn som får tårer i øynene av babyer, synes egentlig de er rimelige kjedelige, artigere når de blir litt eldre), og jeg vet at hvis jeg ikke får barn så ender jeg opp som en veldig bitter middelaldrene dame. Men dessverre går det ikke an å forplante seg med seg selv (hadde jeg bare vært en hermafroditt!), så må nok vente til den såkalte rette dukker opp (og han kan trylle, har et stort slott, er veldig rik, kjører motorsykkel og kan fly.) Men jeg synes ikke det er noe gøy når det "mases" om barnebarn osv, fordi da blir jeg bare stresset, og føler meg ekstra mislykket.

Drøy? Han var bundet fast og lå og SOV. Når vi gikk dit, hadde han en meters bånd, og gikk pent ved min side. Det samme når vi dro derfra. At portisjævelen var LØS og ikke lot seg skremme vekk av meg, DET var drøyt det!

Trodde ikke jeg ville ha barn da jeg var yngre, men nå som jeg har funnet han jeg vet er "mannen i mitt liv" så har jeg ingen motforestillinger lenger. Jeg VET han kommer til å være verdens beste pappa for et fremtidig barn, faktisk tenker jeg noen ganger at han kommer til å bli bedre pappa enn jeg blir mamma Han har en naturlig måte å være sammen med barn på, mens jeg er mer sånn stiv og unaturlig rundt barn. Allievel vet jeg at når det er MITT barn som en dag er der, så blir det annerledes Jeg valgte jo for en 3,5 år siden (ca?) å ikke få et barn, og jeg er så glad for det valget Det føltes så feil der og da og jeg ville absolutt ikke ha barn med den eventuelle pappen, min eks. Idag føles det helt annerledes og hadde jeg blitt gravid igjen så vet jeg at da blir jeg faktisk mamma, hehe. Har ikke noe fanatisk ønske om å bli mamma NÅ, helst ikke, men jeg vil også at vi skal ha barn innen 5 år, fordi jeg vil at Steve skal ikke være supergammel når ungen kommer. På veldig lang sikt ønsker jeg nemlig at han skal holde seg ung og frisk og være tilstede i både mitt og ungens liv så lenge som mulig

Jeg er som regel ikke den som blir fort irritert over slikt, men ja.. Kanskje jeg skulle ha laget en lik gruppe for oss som forer med tørrfor... "oohh... Min hund har fått en tørrforkule :o :o "

Jeg har arvet engstelsesgenene til min mor og mormor, hvor sistnevnte foreslo for min mor at hun skulle holde oss barna i band da vi var på ferie i "syden" for en 15-20 år tilbake. Det er nok panikk her i gården dersom en av bikkjene er syk/stikker av! Jeg blir fort en av disse foreldrene i "Ekstreme foreldre" eller hva det nå heter, som ikke lar ungene sine gå ut av huset i frykt for at de skal dø. Kine er helt motsatt, med bikkjene iallefall, der hun i mine øyner handler med apati i en EKSTREM situasjon der bikkja har stukket av! Betyr det at jeg er dama i forholdet? Men om jeg faktisk kommer til å få barn vites ikke. Jeg håper iallefall det drøyer noen år til, for jeg føler meg ingen måte forberedt på/klar for å være pappa per dags dato.

Aww! Hei, nydelige Geo! Som du skal glede og frustrere i tiden som kommer, så mye spenning og så mange drømmer å innfri! Nå skal du aldeles snart starte et helt liv sammen med Ingvild og Tinka, som dere skal le og kose dere, bare tenk på alle mulighetene? Heldige heldige du! Jeg tenker først stein og sedimentlag når jeg hører Geo, og det er det siste jeg tror en kelpie ligner på. Men så kom jeg til å tenke på geografi kontra geologi, og da gir det straks mer mening! For jorda? Finnes det noe mer spennende, noe mer mangfoldig med utallige nyanser og utfordringer? En innside brennhet av varme, og en utside som skal fungere i en symbiotisk relasjon med mennesker. Det ultimate kaos satt i et vakkert system, slik at alle de små faktorene kommer sammen, gir mening og får ting til å gå rundt. Og dét synes jeg passer aldeles utmerket på en kelpie! Grattis, Geo! Med et flott navn og en dedikert eier. Du vet ikke hvor godt du skal få det.

Har ingen, og skal definitivt aldri ha heller. Grunnen legger eg ikkje ut offentlig. Men må si eg blir litt provosert over folk som kommer med slengkommentarer som: du ombestemmer deg nok, du er ung enda, vil sikkert ha senere osv. Skulle ønske andre var i stand til å respektere mitt valg.

Og hun fortsetter å imponere. I dag fikk hun være med på en fellestrening, og AnetteH tok litt bilder som jeg ser meg nødt til å stjele.. Fine maskoten det!

Kliiiima Fantastisk bilde!

Jeg innså til slutt at hvor komfortabel jeg selv er med navnet nesten må gå foran sonisers forventningspress. Det er sikkert noen som blir litt skuffet over at Tyrion ikke lenger blir hetende det når han flytter til meg, men det får nesten være, altså. Det tar nok ikke lang tid før dere venner dere til Geo. En fornorsking av Tyrion hadde ikke blitt riktig syns jeg, og det hadde fremdeles vært tyngre enn det jeg liker det. Jeg er helt nødt til å ha et navn som fungerer for meg, rett og slett. Så - hei Geo! (Foto: JeanetteH)

Ler! Nå føler jeg noen har forvrengt temaet en liiiiten smule her Men til saken, det folk etterspør er vel at folk har kontroll på dyret sitt?

Jeg fikk barn relativt sent, nesten 33 år, fordi jeg i utgangspunktet var skeptisk til hele unge-greia. Likte ikke unger. Før jeg fikk barn hadde jeg ganske sære oppfatninger om dem.... Likte ikke barn noe særlig, syns generelt de var noen plagsomme grinatasser som bare maste. Ikke skjønte jeg hvorfor folk generelt gadd å drasse med ungene sine på ferier heller Syns foreldre kunne latt ungene sine være igjen hjemme og parkert dem hos besteforeldre eller noe, så man selv kunne dra og slappe av. Dette tenkte jeg spesielt når jeg satt på type 5-timers flytur til syden med unger som satt og sparket i seteryggen min bak meg og vrælte i omtrent 4½ av de 5 timene... Hvorfor jeg fikk barn selv er egentlig mystisk. Jeg fikk det for meg etterhvert, at livet ville bli et fattigere sted å leve, dersom jeg ikke i det minste hadde EN avlegger å bli kjent med. For å se åssen dette mennesket jeg kunne lage ville bli... Ikke helt sikker på om jeg klarer å forklare det, men jeg fikk en sånn merkelig følelse av at det manglet et menneske jeg burde bli kjent med, og det mennesket måtte jeg lage selv. Jeg hadde liksom ikke lyst å gå inn i evigheten uten å legge igjen spor etter meg i form av i det minste ett barn.... Dermed foreslo jeg barn for gubben, og han var enig. Et års tid senere ble Mitt Livs Kjærlighet født, ca en måned for tidlig kom han, og verdens mest fantastiske gutt. Jeg skammer meg nesten over hvor komplett DUM jeg var i huet før jeg fikk barn. Selv om enkelte hadde forsøkt å forklare hva det ville si, er det ingen som noengang kan forklare så man riktig forstår hvor fantastisk det faktisk er! Ikke ante jeg at barnet fyllte opp hele hjertet ditt på den måten, og hvordan man kjente ur-instinktene vokse til uante høyder og man plutselig er villig til å (seriøst) ofre livet for et annet menneske om nødvendig. For sånn føler man for barna sine. Man gjør absolutt ALT for dem og den kjærligheten kan ikke måles med noe annet her i livet. I min ungdom (noen år før jeg fikk barn) var jeg på en pub i London. Der traff jeg en fyr og kom i prat med han. Han var nyskilt og hadde to små unger. Han uttrykte så dyp kjærlighet for dem at jeg var forbløffet. Gikk det virkelig an? Når en fremmed fyr på en pub gir seg til å si sånt, så måtte det kanskje være noe i de greiene der? tenkte jeg da, og kjente for første gang en liten spirende nysgjerrighet på disse barne-greiene folk snakket så stort om. Mannen på puben sa : "You never know what love is, until you've had children". Merkelig nok glemte jeg det aldri og det hang i meg. I år 2000 opplevde jeg av egen erfaring at han snakket sant :- ) I det øyeblikket barnet ble lagt på magen min, var verden forandret for alltid og jeg trodde ikke det var mulig... en sånn storm av overveldende følelser er det bare ens eget barn som kan fremkalle. Beskytterinstinktet og morsinstinktet flommet over meg i det øyeblikket jeg så han. Jeg unner alle den følelsen, virkelig. Den går aldri over og det er fantastisk å få være mamma! Men jeg valgte å stoppe etter bare ett barn da... :-) Hehe!

Selvfølgelig kan jeg det, det er ikke noe han er født med Det er mange fremmede hunder som kommer bort jo, spesielt om vi snur ryggen til og går. Når min da begynner og brumme/brøle så henger gjerne den andre seg på også, vertfall om det er hannhund. Om jeg ikke snur meg og går så blir min stående og brøle på to foter og da løper forhåpentligvis den andre tilbake i skogen, men da har min bare lært at om jeg utagerer så stikker den andre.. Det motsatte av hva jeg vil lære han. Og kontakt ja, vi trener på det, men det er ikke så lett da når man ikke lenger har kontroll på omgivelsene Ikke engang slik at man kan gå vekk selv. Du skjønner ikke hvorfor du skal ha din i bånd fordi min er dust, nei, jeg har ikke nevnt bånd med et ord heller.. Tvert i mot sa jeg at de som har stortgående hunder kan ta med seg hunden og slippe den fri i områder hvor det er åpent slik at man faktisk ser hunden og omgivelsene... Jeg driter i om folk bruker bånd eller ikke, så lenge man har kontroll og kan forhindre bikkja i og være til sjenanse for andre. Jeg har heller ikke store problemer med folk som er uheldige, ettersom de som regel kommer og henter hunden sin og beklager seg, ikke bare mener at det er ikke noe problem ettersom det funker fint for de at hunden lufter seg selv.

Ved en fornuftig bruk av FB så ser jeg mange ganger så store fordeler enn bakdeler med å være med der! Jeg har fått kontakt med tidligere venner, og slekt som jeg ikke har hatt kontakt med på lenge. Og blitt bedre kjent med mange som jeg har møtt og snakket litt før. Knyttet nye kontakter på mange fronter. Så jeg liker FB jeg, bare så det er sagt!

Ja jeg venter på at de skal gi opp masingen og tenke, ja okei hun ville visst ikke ha barn hun. (nå tenker alle, bare vent..) Men i disse dager er det jo normalt å vente lengere og mange får første barnet mellom 30-40 års alderen. Så jo eldre jeg blir jo mer blir de vel å mase. Så om 10 år maser de vel enda værre, for da ER det jo virkelig hastverk så da mååå jeg jo få underlivet i gir! DET MÅ JEG DA SKJØNNE. BLI VOKSEN DA VEL! *så rister de febrilsk i meg* Nei, jeg prøver å ikke ta meg nær av andres meninger. Det er mitt liv og mitt personlige valg. Jeg er lykkelig og har det bra.

Vaaat? Det der høyrest jo heilt vilt ut. Godt eg ikkje er å finne på feisbukk...

Polly er sexy og vet det, god helg

Jeg veit ikke om du sikter til meg også, men jeg føler ikke at jeg må forsvare det på noen måte i hverdagen, og her i tråden svarer jeg bare med en forklaring. Ingen sier til meg at jeg kommer til å forandre mening hvis jeg nevner det i forbifarta, og ingen i familien eller omgangskretsen min spør meg om det heller. Forørvig synes jeg det er flott at du sier det du sier, du som har barn og alt.

Så utrolig stor og flott Yaris har blitt Må jo snart hilse på han igjen

Jeg skulle ikke ha barn. Så hoppet jeg i det, og fikk en fantastisk gutt Så gikk det noen mnd. så var visst noen gravid igjen, og heisann, det var visst tvillinger.... Ikke helt ukomplisert ble det, de måtte taes ut 7 uker før termin- og det var på håret for den ene av frøknene som da var 1,1 kg ved fødsel. Nå er det nøyaktig ett år siden, et helt vanvittig og aldeles utmattende år siden, men nå ville jeg ikke byttet det bort for alt her i verden 2 ettåringer, og en på 2 år og 3 mnd holder meg rimelig opptatt

Har valgt å ikke ha egne barn, og får evig nok av andres. Jeg har et altfor pessimistisk syn på verdensutviklingen til at jeg ønsker å sette en ny generasjon til verden for å håndtere vårt dårlige håndtverk.

Vil ha barn (har drømt om det siden jeg var 14), men det blir nok ikke. Flere grunner.. -Jeg har valgt en partner som gjør det litt vanskeligere, altså ei jente. -Jeg har vært mye psykisk syk, jeg er redd et lite vesen skal få mine diagnoser og slite så mye som jeg har gjort... Jada, jeg vet det er hysterisk, men jeg er nå redd for det lell jeg da... -Jeg er livredd for at barnet skal bli allergisk mot dyr. Jeg vet jeg "lett" hadde omplassert dyrene om jeg plutselig fikk unge, men jeg er litt der at jeg vet ikke om jeg tørr gamble på det. Så ja jeg vil, jeg elsker barn hinsides! Men jeg har tanteunger jeg kan kose meg med, ha på besøk osv. Blir faktisk tante igjen i juli Og det holder. At jeg for alltid kommer til å synes det er litt sårt? Helt klart. Men jeg kunne aldri drømt om å skiftet partner heller, hun er drømmejenta mi og jeg kan ikke forestille meg en hverdag uten henne. Og jeg vil ikke risikere mine diagnoser over på barnet.

Jeg tror det er en del som ikke nødvendigvis bestemmer seg så mye verken den ene eller andre retningen, jeg. Jeg er bare 21 og føler jeg er langt unna å skulle stifte en familie. Det er ikke lenge siden (type to år) jeg var helt overbevist om at jeg aldri skulle ha barn. Nå har jeg et litt mer nyansert syn og tenker som så at dersom det passer seg slik er det nok ingen utenkelighet at jeg får barn om noen år. Men det er ikke noe jeg MÅ ha, i alle fall ikke slik jeg føler det nå (men jeg er fremdeles ung og det kan jo sikkert endre seg).

Det beste rådet jeg har fått er dette: "drit i jussen, finn en løsning". I det ligger det en enkel anbefaling: forhandling! Oppdretter bør ta kontakt med forverten og legge frem sin bekymring, og prøve å forhandle frem en løsning som funker for begge. Kanskje kan man få til at hunden passes hos oppdretter i dagene før utstilling, så slipper forverten ta hånd om forberedelser og slikt, hvis det kan hjelpe? Først når det er på det rene at forvert ikke ønsker å samarbeide og holde sin del av avtalen, kan man gå hardere til verks. Men man kommer som regel best ut av det hvis man kan bli enige seg imellom.

Jeg er faktisk litt sånn at jeg ikke vil ha den forbindelsen til et annet menneske, altså å være mor til et barn. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg vet ikke om jeg vil elske et annet menneske SÅ høyt som mødre elsker barna sine. Jeg vet det høres rart ut! Men for et ansvar, og jeg vet ikke om jeg er i stand til å ha så mange, og så sterke, følelser på en gang, rett og slett! Selvsagt, hvis jeg plutselig hadde stått der med en unge, så hadde jeg jo sikkert klart det, men gidder ikke ta den sjansen.

Hvorfor må man ta en avgjørelse om det da? Livet er jo full av svinger,humper, opp og nedturer.. Man kan jo ikke forutbestemme hvordan livet er de neste 2 mnd,2årene ,10 år.. Slik man føler dagen i dag kan plutselig snu seg i morgen pga noe som skjer eller det man føler som tenåring stemmer ikke overens med slik man gjør som voksen.. Man opplever nye ting og stadig lærer nye ting om seg selv resten av livet, så selv om jeg aldri i verden kunne tenke meg og flytte og bo midt i en storby i dag, hvem vet hvilke forandringer i fremtiden som gjør at kanskje det er akkurat det jeg vil en gang? Har selv 2 Unike, verdens herligste unger Men jeg var ikke den som gråt av babybilder og måtte kosemose,holde,passe osv i tenårene.. jeg hadde i grunn bestemt meg for at jeg og mannen min ville ha det best uten...Men som sagt, livet er istadig forandringer og nå har jeg 2.. og det verste av alt at jeg ønsker meg flere men det holder med 2 da...

Jeg vil ikke ha barn. Jeg er allergisk, ser dårlig og er generelt litt redd for hvor jorda og verden er på vei, så det å få enda en unge ut i dagslys er ikke aktuelt. Dessuten vil jeg ikke ha den forbindelsen til et annet menneske, altså det å dele et barn. Jeg har en del ganske radikale meninger om kjønn, likestilling og seksualitet jeg veit at det hadde blitt et sant he*vete å få en annen med på, og disse er så viktige for meg at da lar jeg heller være. Jeg liker ikke barn, og kjenner ikke på noen måte at det napper i hjertet da jeg ser på dem. Jeg synes ungene til venninnene mine (i alle fall de fleste) er kule, men er glad for at de ikke bor hos meg. Jeg har forøvrig blitt bedt om å donere egg, men sa nei av grunnene nevnt i starten.

Jeg skal aldri ha barn. Jeg liker de ikke. Får helt angst om noen ber meg holde. Selv om det er synd da, for mine fantastisk kule gener burde jo blitt ført videre. Jeg får heller donere noen egg.

For en gjeng med utrolig flotte bilder! Jeg ler meg i hjel av gapet til Ellie! Jeg ler meg litt i hjel av den evig logrende og lykkelig krølla halen til Amiga også, forøvrig. Og jeg synes Opsis skal få være trekkhund noen år, du har jo fått deg nye lp-hund, Maria! Balrog er mine evige kjærlighet, altså... Noe så flott! Han derre münsterlanderen er ikke helt borte heller, så stolt og høyreist! Og Issi ser ut til å være skikkelig PÅ og ivrig, dødsbra!

Nei jeg ser nok ikke på det slik Pan. Du mener nok det, ikke jeg. Jeg klarer fint å gi hundene de de trenger, ja jeg har faktisk bedre muligheter til det her enn mange andre steder. Det er en flott plass å ha slike hunder, pga de forholdene jeg har her. At jeg velger å bryte loven, er mitt valg, jeg lar det ikke gå ut over andre uansett. Du tenker på viltet som blir skremt opp, jeg vet best hvilke forhold jeg ferdes i, ja og ikke minst hvordan hunden min er. Det vet du ingenting om, så det kan du ikke si noe om.

Jeg blir glad av å høre så mange fine ting om Klima! Hun er bare skikkelig kul. Og fantastiske bilder Anette. Også må jeg bare si at Issi har utviklet seg helt utrolig mye siden jeg så henne sist, skikkelig bra Anette! Gleder meg til å se når dere skal starte, jeg tror det kommer til å gå strålende.

*nikker bekreftende*

Jeg kan godt forstå hvorfor folk ikke har barn, eller ønsker seg barn. Og selv om jeg synes det er noe av det beste som har hendt meg har jeg ikke noe behov for å formanne om hvorfor de burde få barn om de ikke ønsker det selv. Men, jeg synes det er kjempefint at mine barnløse venninner som egentlig ikke liker barn (har endel av dem ) setter pris på og liker mitt barn

Så mange fine bilder men bilder av prikkevalper burde sensureres, sånt har ingen godt av!

Jeg er av den sorten som drømte om baby fra jeg var liten. Fikk to flotte barn, og det er jeg veldig glad for. Jeg måtte bli ganske voksen før jeg forsto at det faktisk går an å leve lykkelig helt uten barn. Jeg har to barnløse venninner, og jeg ser jo at de lever fullstendige liv, akkurat like lykkelige eller ulykkelige som alle andre.

Har ikke barn, men elsker unger og har SYKT lyst på barn selv! Mangler bare et par ganske vesentlige elementer for å få det til

Vil ikke ha barn, aldri vært en barneperson. Og uansett om jeg så en dag vil ha så vil jeg ikke sette en unge til live fordi jeg har flere arvelige sykdommer som jeg ikke unner noen å få og jeg synes det ikke er riktig å sette et barn til verden når man vet den vil få alvorlige sykdommer som vil påføre de mye smerte i løpet av livet. Så tanken er istedenfor når vi føler for det å adoptere/være fosterhjem osv

Jeg har aldri hørt at noen har angret etter å ha fått barn, med mindre de har fødselsdepresjon. Jeg fikk barn fordi jeg ble gravid, så enkelt er det. Aldri angret og hun er det største som noen gang har hendt meg... Punktum finale. Jeg ønsket meg aldri barn, og så for meg å leve som barnløs. Men jeg har fint klart å beholde et aktivt hundehold

Dessuten synes jeg det er teit at når Camilla ryker ut får Andreas lov til å være en pest og en plage og syte og ødelegge stemningen for alle. Men Iselin får null slækk for å være litt kjip og einstøing når Are har gått ut... Anyway,, glad for utfallet i kveld, og spent på ny jenta!

(Jeg må visst tilstå at jeg skrev bare stjerner i det innlegget. ).

****** ***** *** ***** ****** *** ******* ******* Nåja, de gamle er eldst når det gjelder saftige uttrykk!