Gå til innhold
Hundesonen.no

Voksen tispe begynt å tisse inne


Recommended Posts

5 hours ago, propella said:

Jeg hadde en tispe som begynte å tisse inne da hun var 8 år. Hun begnte å dilte etter meg når hun var inne , det var vel for å fortelle meg noe. Så begynte hun å pese inne og jeg trodde det var for varmt inne for hun gjorde ikke det ute. Så tok jeg henne til veterinær for å sjekke og tok blodprøver og flere prøver men fant ingenting.Måtte komme tilbake så en annen veterinær skulle se på henne.Fant ut at det var kreft og svulsten pressa på blæra hennes. Den kaltes zarkom og er vanskelig og oppdage og kunne ikke fjernes da tissen var inne i svulsten. Jeg vil ikke skremme deg, det behøver ikke være det samme men jeg måtte bare fortelle det.

God bedring til din og håper hun bil bra

Takk for innspill, men Imouto har heldigvis ikke de samme symptomene som din hadde, det høres fryktelig ut. :hug:  Hun tisser bare når hun er aleine her hvor vi bor, ingen andre steder, uansett hvor lenge hun må holde seg, og alle prøver er fine. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 155
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hun er veldig glad, fornøyd og seg sjøl hos dem.  Fikk denne fra morgenlekeøkta deres ute:   

I går reiste Imouto til Vinje i Telemark. Med seg på lasset fikk de halve hjertet mitt.   Knertis skal bo på småbruk, får 30 kvm stor hundegård inni skogen, være med på elgjakt og annet, være kos

Jeg har vært så opptatt med livet at jeg helt har glemt å svare deg. Denne hunden er bokstavelig talt vokst opp ved siden av dobbeltspor med trikk og russebusser utenfor vinduet to år på rad uten å le

Posted Images

Når det bare er i blokka, utelukkende, tenker jeg det *må* være noe konkret utenfor menneskers sanseregister. Altså ultralyd, lavfrekvente greier, elektriske felt (uten å høres helt alternativmessa ut, men det *er* jo faktisk en greie), vibrasjoner eller liknende. Jeg er veldig fan av teorien om at "eldre hus som det spøker i" ofte beror på eldgamle strømledninger som skaper eddies eller liknende, som spiller inn på sanseregisteret vårt uten at vi helt klarer å tolke det som noe annet enn "overnaturlig". Eller at trikkeskinnene lager vibrasjoner som hun merker fra tid til annen? Hvis dere har noe sånt i nærheten? Eller båtdur fra havna? Eller noen med installert varmepumpe i nabolaget? Eller eller eller... Og at akkurat Imouto lar seg påvirke av det, av en eller annen grunn. Det kan jo være så mangt, jeg ser f.eks at min super-labrador har blitt ganske vár for høye lyder på sitt 9ende år, og det blir verre for hver gang hun har blitt operert (altså store traumer). Selv om du kunne slippe en jernsteikepanne ved siden av henne som 1åring, og hun bare så litt sånn teit på meg og lurte på hvorfor jeg støyer sånn. Nå farer hun opp og skvetter så tennene klaprer om jeg mister en kaserolle oppi en annen. De er jo ikke statiske hele livet, disse elskede vovvene våre. 

At hun ble bedre med beroligende "hormoner" i lufta støtter jo litt opp om den teorien. Når man tar høyde for at: det kun er i blokka det rare skjer, og hun er trippeltsjekka frisk i alle kriker og kroker. Men det som er leit med det, hvis det skulle være det, er jo at hun ikke kommer til å bli noe bedre i blokka... :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ikke utelukket demens.  De kan få det tidlig.  

Jeg hadde en hund som fikk diagnosen demens av dyrlegen når han var 9 år .Det begynte gradvis før det,  men det tok tid før jeg skjønte at noe var galt siden bikkja var kørka når jeg fikk han..

Det begynte smått. Veldig smått.  Og han hadde laaange perioder uten symptomer , noe som gjorde at jeg ikke forsto alvoret.  Han ble faktisk ikke direkte urenslig ( typ tisse for å tisse ),  men han kunne glemme at han var innendørs og markere på ting.  Han kunne plutselig glemme at han egentlig var fryktelig gulvredd,  for så å komme på det midt på gulvet og få full panikk.  Som sagt så var han såpass skrudd fra før at det tok langt tid før jeg oppdaget forvirringen hos han og klarte å se sammenhengen. Jeg tror faktisk det begynte når han var rundt 7 år.

Når han begynte å glemme meg i korte øyeblikk  ( han var fryktaggressiv,  men trygg på meg)  og jeg så at livskvaliteten hans var redusert avlivet jeg han. Han hadde hatt det nok  vondt i livet om han ikke skulle måtte være forvirret i tilegg til redd. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...
On 3/30/2017 at 6:44 PM, Kangerlussuaq said:

At hun ble bedre med beroligende "hormoner" i lufta støtter jo litt opp om den teorien. Når man tar høyde for at: det kun er i blokka det rare skjer, og hun er trippeltsjekka frisk i alle kriker og kroker. Men det som er leit med det, hvis det skulle være det, er jo at hun ikke kommer til å bli noe bedre i blokka... :hmm:

Jeg har vært så opptatt med livet at jeg helt har glemt å svare deg. Denne hunden er bokstavelig talt vokst opp ved siden av dobbeltspor med trikk og russebusser utenfor vinduet to år på rad uten å lee på et øre, og med tanke på at tissinga begynte FØR vi flytta til stedet vi nå bor på, er det ikke trikken. Det var nemlig ikke trikk der vi bodde sist, og trikken som går der vi nå bor, er så langt borte at det ikke har noe med den å gjøre. Jeg har tenkt på alle de tingene som du nevner, men alt faller liksom sammen idet en tar med i betraktning at denne tissinga ikke er knytta til stedet vi nå bor, men knytta til at jeg går fra henne der vi bor. 

On 3/30/2017 at 7:35 PM, Mud said:

Jeg ville ikke utelukket demens.  De kan få det tidlig.  

Jeg er ikke lenger så sikker på denne senil-teorien, jeg trur heller det hele henger sammen med generell følelse av å være utafor. :heart: Og jeg holder fortsatt en knapp på "hormonforstyrrelse". 

--

Oppdatering: Imouto og Aiko bort fortsatt hos sin "bestefar" i ukedagene, og er hjemme med meg i helgene for trening, tur og kos. Jeg savner dem noe helt grusomt når de ikke er her og gråter etter at de reiser, men er uendelig takknemlig for at jeg har tilgang på verdens beste hundepasser som gjør denne situasjonen levelig. 

Denne helga opplever jeg at vi har hatt STORE gjennombrudd! :banana: For det første er hun helt seg sjøl igjen. Hun danser, leker, logrer og går fram i båndet med fyr og fres, sånn hun pleier. Lykkelig på tur med flokken, nær og glad hjemme, kosete med søstra si og glad for å være sammen med oss. Vil gjerne hilse på kjekkaser ute på tur. De første tre ukene på medisinen opplevde jeg henne som veldig flat, øra ut til siden, ikke noe sprut, knapt noe logring og veldig lite glad. Gikk også slapt ved siden av meg uten noe framdrift. Det er over nå! Det andre er at hun har valgt å sove i stua på eget initiativ! Jeg trener jo hele tida på at ting skal være så likt som mulig hverdagen, uten å presse det så langt at hun blir stressa igjen, så de legger seg som vanlig på stua, og så begynner vi med kveldsstell og legger oss. Den første natta valgte hun altså å bli på stua, og hun stressa overhodet ikke mens vi pussa tenner og "avslutta" for dagen. Jeg hørte at hun vandra litt på natta, men hun stoppa utenfor døra vår (alle dører har vært åpne så de kan velge hvor de vil sove), som bare for å sjekke at vi var der, før hun gikk og la seg igjen. Dette er veldig positivt! I tillegg har jeg vært og trent, så hun har da vært aleine i 45 minutter, uten verken stress eller tissing. Vi har også kunnet gå på butikken i flere omganger uten noe styr. Det er baby steps, men iogm at hun har vært så stressa at hun har tissa etter bare noen minutter, er dette STORT. Jeg er veldig glad og optimistisk nå. :heart: 

Edit: Jeg har også øvd på å gå fra henne andre steder enn der vi bor, og det er helt uproblematisk. :P 

  • Like 16
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun ligger nå ute til omplassering, og jeg er så bunnløst fortvila som jeg bare har følt på en gang før. Jeg har ikke mer å gi, mer penger å bruke, mer øyne i nakken for å passe på at det ikke blir stiv stemning hjemme. Det endte med et sammenstøt hos hundepasser med et stygt bittsår over øyet på knertis, og sjøl om stemninga tilsynelatende er grei igjen, merker jeg at denne flyttinga fram og tilbake tærer veldig på Aiko og at jeg må følge veldig godt med. Det klarer ikke hundepasser, og situasjonen er nå så slitsom at jeg er helt på bristepunktet. 

Nå er det bare Imouto som er hjemme, og jeg ser en helt annen hund nå som hun ikke må passe på hvor storesøster befinner seg. Håper jeg kan finne noen hun kan berike livet til i like stor grad som hun har gjort med mitt. 

Men dette unner jeg ingen. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...