Gå til innhold
Hundesonen.no

Voksen tispe begynt å tisse inne


Recommended Posts

5 hours ago, propella said:

Jeg hadde en tispe som begynte å tisse inne da hun var 8 år. Hun begnte å dilte etter meg når hun var inne , det var vel for å fortelle meg noe. Så begynte hun å pese inne og jeg trodde det var for varmt inne for hun gjorde ikke det ute. Så tok jeg henne til veterinær for å sjekke og tok blodprøver og flere prøver men fant ingenting.Måtte komme tilbake så en annen veterinær skulle se på henne.Fant ut at det var kreft og svulsten pressa på blæra hennes. Den kaltes zarkom og er vanskelig og oppdage og kunne ikke fjernes da tissen var inne i svulsten. Jeg vil ikke skremme deg, det behøver ikke være det samme men jeg måtte bare fortelle det.

God bedring til din og håper hun bil bra

Takk for innspill, men Imouto har heldigvis ikke de samme symptomene som din hadde, det høres fryktelig ut. :hug:  Hun tisser bare når hun er aleine her hvor vi bor, ingen andre steder, uansett hvor lenge hun må holde seg, og alle prøver er fine. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 155
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hun er veldig glad, fornøyd og seg sjøl hos dem.  Fikk denne fra morgenlekeøkta deres ute:   

I går reiste Imouto til Vinje i Telemark. Med seg på lasset fikk de halve hjertet mitt.   Knertis skal bo på småbruk, får 30 kvm stor hundegård inni skogen, være med på elgjakt og annet, være kos

Jeg har vært så opptatt med livet at jeg helt har glemt å svare deg. Denne hunden er bokstavelig talt vokst opp ved siden av dobbeltspor med trikk og russebusser utenfor vinduet to år på rad uten å le

Posted Images

Når det bare er i blokka, utelukkende, tenker jeg det *må* være noe konkret utenfor menneskers sanseregister. Altså ultralyd, lavfrekvente greier, elektriske felt (uten å høres helt alternativmessa ut, men det *er* jo faktisk en greie), vibrasjoner eller liknende. Jeg er veldig fan av teorien om at "eldre hus som det spøker i" ofte beror på eldgamle strømledninger som skaper eddies eller liknende, som spiller inn på sanseregisteret vårt uten at vi helt klarer å tolke det som noe annet enn "overnaturlig". Eller at trikkeskinnene lager vibrasjoner som hun merker fra tid til annen? Hvis dere har noe sånt i nærheten? Eller båtdur fra havna? Eller noen med installert varmepumpe i nabolaget? Eller eller eller... Og at akkurat Imouto lar seg påvirke av det, av en eller annen grunn. Det kan jo være så mangt, jeg ser f.eks at min super-labrador har blitt ganske vár for høye lyder på sitt 9ende år, og det blir verre for hver gang hun har blitt operert (altså store traumer). Selv om du kunne slippe en jernsteikepanne ved siden av henne som 1åring, og hun bare så litt sånn teit på meg og lurte på hvorfor jeg støyer sånn. Nå farer hun opp og skvetter så tennene klaprer om jeg mister en kaserolle oppi en annen. De er jo ikke statiske hele livet, disse elskede vovvene våre. 

At hun ble bedre med beroligende "hormoner" i lufta støtter jo litt opp om den teorien. Når man tar høyde for at: det kun er i blokka det rare skjer, og hun er trippeltsjekka frisk i alle kriker og kroker. Men det som er leit med det, hvis det skulle være det, er jo at hun ikke kommer til å bli noe bedre i blokka... :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ikke utelukket demens.  De kan få det tidlig.  

Jeg hadde en hund som fikk diagnosen demens av dyrlegen når han var 9 år .Det begynte gradvis før det,  men det tok tid før jeg skjønte at noe var galt siden bikkja var kørka når jeg fikk han..

Det begynte smått. Veldig smått.  Og han hadde laaange perioder uten symptomer , noe som gjorde at jeg ikke forsto alvoret.  Han ble faktisk ikke direkte urenslig ( typ tisse for å tisse ),  men han kunne glemme at han var innendørs og markere på ting.  Han kunne plutselig glemme at han egentlig var fryktelig gulvredd,  for så å komme på det midt på gulvet og få full panikk.  Som sagt så var han såpass skrudd fra før at det tok langt tid før jeg oppdaget forvirringen hos han og klarte å se sammenhengen. Jeg tror faktisk det begynte når han var rundt 7 år.

Når han begynte å glemme meg i korte øyeblikk  ( han var fryktaggressiv,  men trygg på meg)  og jeg så at livskvaliteten hans var redusert avlivet jeg han. Han hadde hatt det nok  vondt i livet om han ikke skulle måtte være forvirret i tilegg til redd. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...
On 3/30/2017 at 6:44 PM, Kangerlussuaq said:

At hun ble bedre med beroligende "hormoner" i lufta støtter jo litt opp om den teorien. Når man tar høyde for at: det kun er i blokka det rare skjer, og hun er trippeltsjekka frisk i alle kriker og kroker. Men det som er leit med det, hvis det skulle være det, er jo at hun ikke kommer til å bli noe bedre i blokka... :hmm:

Jeg har vært så opptatt med livet at jeg helt har glemt å svare deg. Denne hunden er bokstavelig talt vokst opp ved siden av dobbeltspor med trikk og russebusser utenfor vinduet to år på rad uten å lee på et øre, og med tanke på at tissinga begynte FØR vi flytta til stedet vi nå bor på, er det ikke trikken. Det var nemlig ikke trikk der vi bodde sist, og trikken som går der vi nå bor, er så langt borte at det ikke har noe med den å gjøre. Jeg har tenkt på alle de tingene som du nevner, men alt faller liksom sammen idet en tar med i betraktning at denne tissinga ikke er knytta til stedet vi nå bor, men knytta til at jeg går fra henne der vi bor. 

On 3/30/2017 at 7:35 PM, Mud said:

Jeg ville ikke utelukket demens.  De kan få det tidlig.  

Jeg er ikke lenger så sikker på denne senil-teorien, jeg trur heller det hele henger sammen med generell følelse av å være utafor. :heart: Og jeg holder fortsatt en knapp på "hormonforstyrrelse". 

--

Oppdatering: Imouto og Aiko bort fortsatt hos sin "bestefar" i ukedagene, og er hjemme med meg i helgene for trening, tur og kos. Jeg savner dem noe helt grusomt når de ikke er her og gråter etter at de reiser, men er uendelig takknemlig for at jeg har tilgang på verdens beste hundepasser som gjør denne situasjonen levelig. 

Denne helga opplever jeg at vi har hatt STORE gjennombrudd! :banana: For det første er hun helt seg sjøl igjen. Hun danser, leker, logrer og går fram i båndet med fyr og fres, sånn hun pleier. Lykkelig på tur med flokken, nær og glad hjemme, kosete med søstra si og glad for å være sammen med oss. Vil gjerne hilse på kjekkaser ute på tur. De første tre ukene på medisinen opplevde jeg henne som veldig flat, øra ut til siden, ikke noe sprut, knapt noe logring og veldig lite glad. Gikk også slapt ved siden av meg uten noe framdrift. Det er over nå! Det andre er at hun har valgt å sove i stua på eget initiativ! Jeg trener jo hele tida på at ting skal være så likt som mulig hverdagen, uten å presse det så langt at hun blir stressa igjen, så de legger seg som vanlig på stua, og så begynner vi med kveldsstell og legger oss. Den første natta valgte hun altså å bli på stua, og hun stressa overhodet ikke mens vi pussa tenner og "avslutta" for dagen. Jeg hørte at hun vandra litt på natta, men hun stoppa utenfor døra vår (alle dører har vært åpne så de kan velge hvor de vil sove), som bare for å sjekke at vi var der, før hun gikk og la seg igjen. Dette er veldig positivt! I tillegg har jeg vært og trent, så hun har da vært aleine i 45 minutter, uten verken stress eller tissing. Vi har også kunnet gå på butikken i flere omganger uten noe styr. Det er baby steps, men iogm at hun har vært så stressa at hun har tissa etter bare noen minutter, er dette STORT. Jeg er veldig glad og optimistisk nå. :heart: 

Edit: Jeg har også øvd på å gå fra henne andre steder enn der vi bor, og det er helt uproblematisk. :P 

  • Like 16
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun ligger nå ute til omplassering, og jeg er så bunnløst fortvila som jeg bare har følt på en gang før. Jeg har ikke mer å gi, mer penger å bruke, mer øyne i nakken for å passe på at det ikke blir stiv stemning hjemme. Det endte med et sammenstøt hos hundepasser med et stygt bittsår over øyet på knertis, og sjøl om stemninga tilsynelatende er grei igjen, merker jeg at denne flyttinga fram og tilbake tærer veldig på Aiko og at jeg må følge veldig godt med. Det klarer ikke hundepasser, og situasjonen er nå så slitsom at jeg er helt på bristepunktet. 

Nå er det bare Imouto som er hjemme, og jeg ser en helt annen hund nå som hun ikke må passe på hvor storesøster befinner seg. Håper jeg kan finne noen hun kan berike livet til i like stor grad som hun har gjort med mitt. 

Men dette unner jeg ingen. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hvorfor vil du bytte hvis hunden fungerer på Vom? Hvis hunden fortsatt har løs avføring etter en uke ville jeg nok droppet det fôret ja.
    • Hei hundesonen! Jeg har en valp på 3-4 mnd som jeg holder på å bytte for på. Jeg bytter gradvis, startet med 4 dager hvor jeg ga 3/4 gammelt for (V&H), 1/4 nytt for, deretter 4 dager med 50/50, og så 3/4 nytt for en dag eller to, før jeg gikk tilbake til 50/50 fordi; Valpen har litt løs avføring. Typisk at det først kommer litt i normal konsistens, og så etterhvert blir det bløtere og bløtere. På ingen måte flytende/diare, men slik at det blir rester igjen i gresset der jeg plukker opp. Noen ganger går valpen to ganger på rad, først en med bra konsistens og så løsere i en tynnere strimle rett etterpå. Ofte er det og små halvfordøyde pinnebiter, små biter av stoff, grus og annet hun har fått i seg i dette løse. (Dette er små biter, prøver så godt jeg kan å forhindre dette men valpen spiser mye rart). Syns det begynner å lukte metallisk fra analen nå, mulig kjertlene ikke får tømt seg når det er litt bløt avføring? Høres dette normalt ut i en overgang til nytt for for en valp, eller bør jeg gi opp det nye foret og finne noe annet?
    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
    • Tatt bilder av pliktfølelse i dag. Han pleier være flink til å bli sittende/stående/liggende når jeg står oppreist, ter seg som et skolelys, men somehow har han tolket det at jeg setter meg ned på huk som: "Kom!" Forståelig nok. Et ekstra håndsignal mens jeg setter meg ned var alt som skulle til for å fikse den, men når jeg tar frem mobilen virker det som han er redd den skal fange mamsen, og han klarer ikke holde posisjonen, men haster inn for å redde turen fra den gledesdreperen der.  En real tålmodighetsprøve for begge å få lov til å ta bilder av de flotte sitt/dekk/stå han vanligvis har, da vi ikke snakker samme språk og har vidt forskjellige oppfatninger av hva den der svarte, flate greia er for noe, men vi fikk det da til etterhvert. Tjue bilder av naturskjønne omgivelser forsøplet av en lilla gummisnor, noen av dem også med hale og rumpestump på lagt i søpla, og så presenterer vi oss som om vi har litt fotoskills og hverdagslydighet sånn noenlunde på stell. Å få tatt fine bilder med langlina skjult eller litt penere dandert får være neste mål.    BTW, han har fått seg en praktisk custom klipp. Korrekt riesen frisyre drar nemlig inn sånne MENGDER med sand, en blir tullerusk. Fra å være vant med korthårede hunder på asfalt og gress i bymiljø, ble jeg virkelig smågal av all sanden de nydelige riesenbeina dro inn fra gårdsveiene her. Dessuten er flared jeans silhuett SÅ 90's. Vi gikk for en 2020 women's jeans fashion silhuett istedenfor. Praktisk. Ørene klarer jeg ikke klippe før det blir virkelig varmt, for han er så nuskesnusk kosemose søt med sånn spanielpels på dem. Litt sånn Lady og Landstrykeren hybrid look nå. Gen Z synes sikkert han ser ut som en skikkelig kjekkas hen/them/they. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...