Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

I de aller fleste heterofile parforhold er jo mannen høyere enn kvinnen. Hvilket vel dels beror på at menn gjennomsnittlig er høyere enn kvinner og så antar jeg at de fleste menn og kvinner faktisk  foretrekker en slik forskjell. Her snakker vi om forhold som er basert på gjensidig tiltrekning, ikke typ 'steinrik mann /modellkone'. 

Hvis du er/var singel mann, kunne du tenke deg en kvinnelig kjæreste som var høyere enn deg, eventuell hvilken høydeforskjell oppad/nedad er du komfortabel med? 

Hvis du er/var singel kvinne, kunne du tenke deg en mannlig kjæreste som var lavere enn deg , eventuellt hvilken høydeforskell oppad/nedad er du komfortabel med? 

  • Svar 62
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Under 1.70 er da virkelig ikke å være sykt høy   Synes jeg er ganske på normalen med 1.76? Mange som er høyere enn meg, liksom? (føler meg liten ved siden av kusina mi, som er 1.86  Og tanta mi,

Nei, men noe må man da sikte etter når man skal finne den utkårede i ravfylla  

For meg som er vertikalt utfordret, så er det er must med en mann som er høyere enn meg. NOEN må jo nå opp til ting   (er 163 cm omtrent )   

Skrevet

Jeg synes det er helt normalt at man er omtrent like høy for tiden i et forhold jeg. 

Men jeg personlig foretrekker menn som er høyere enn meg.. ikke at det er noe galt med de andre, de blir bare ikkelike interessante :P 

Skrevet

Jeg foretrekker en mann som er høyere enn meg.  Men en av mine ungdomskjærester var minst et hode lavere enn meg og da gikk jeg rundt i lave sko og gikk litt krumrygga for å utjevne forskjellen :icon_redface:

Skrevet

For meg som er vertikalt utfordret, så er det er must med en mann som er høyere enn meg. NOEN må jo nå opp til ting :aww:  (er 163 cm omtrent ) 

 

  • Like 4
Skrevet

Jeg er 158 cm høy, og har vært i et forhold med en mann som var like lav. Og det var ikke høyden hans som gjorde at det ikke funka :lol: Jeg foretrekker en mann som er høyere enn meg (noe annet er uansett sjeldent å finne :lol: ), men er ikke så nøye på akkurat dèt :P 

Skrevet

Jeg foretrekker menn som er 15-20 cm høyere enn meg. Jeg er selv 165. [emoji4] Tror ikke helt jeg kunne blitt komfortabel hvis han var lavere enn meg. Men det har jeg vel heller ikke opplevd i voksen alder heller. Menn er stort sett høyere enn 165, med gode marginer [emoji14]

Skrevet

Har vel egentlig aldri funnet noen som er lavere enn meg (1.56), men sånn bortsett fra at det hadde blitt krangling over krakken ( :lol: ) for å nå opp til ting, har jeg vel egentlig ingen innvendinger på høyde :ahappy: 

  • Like 1
Skrevet

Jeg er 1,53... Det er faktisk en problemstilling jeg ikke har trengt å tenke på :lol:

Men jeg synes generelt det er "rart" med folk som er lavere enn meg, både menn og kvinner. Men det går mest på at jeg ikke er vant til det, that's it. Men ja, det gjør vel at jeg foretrekker at mannen er iallfall litt høyere enn meg :P

Skrevet

Jag är 155 cm så jag har än så länge inte mött en fullvuxen man som varit kortare än mig. Inbillar mig att jag nog föredrar att mannen i mitt liv är lite längre än mig.

Skrevet

Høyde har ikke vært et punkt på lista over hva jeg ønsker meg i en mann, må jeg innrømme. Jeg har vært sammen med forholdsvis høye til forholdsvis lave, og det ender opp med at de er idioter til slutt, helt uavhengig av høyde :aww::P 

Skrevet

Jeg foretrekker menn som er like høye(og som tåler at jeg går i høye hæler fra tid til annen selv om jeg blir høyest da) ca. eller som er høyere enn meg. I motsetning til flere her, så er ikke det så lett å finne alltid, i og med at jeg rager 186 cm over bakken *ler* Jeg er vant til å "se ned på folk", bokstavelig talt :P Både damer og menn er ofte lavere enn meg. Jeg synes faktisk det er ganske unaturlig å se opp til folk, jeg tenker over det hver gang :teehe:

Jeg har dog aldri hatt problemer med høyden min, og jeg liker å være lang, selv om man tidvis blir litt lei klisjeene som "Oj, du var høy!" "Hvor høy er du egentlig?" "Spiller du håndball/vollyball/basket." Og så blir folk litt himmelfalne når man snakker om vekt, der jeg som lang og forholdsvis tynn nevner vekta mi, som folk synes høres mye ut, men så glemmer de å tenke på at med lengde, så kommer mer kropp også, det vil være umulig for meg å ha en idealvekt på det samme som noen på 160 :P 

En annen ting jeg ikke vet om man skal tolke som et komplement eller fornærmelse er når noen sier "Oj, jeg trodde jeg var høy! Godt å treffe noen som er høyere enn meg." Kommer stort sett fra folk på mellom 170-180ish og jeg blir litt sånn...hæ? Liker du ikke å være høy, men føler deg bedre når du treffer noen som er høyere, eller hva er greia?

 

  • Like 1
Guest Klematis
Skrevet

Jeg har preferanser på høyde ja, men det er tullete så det velger jeg å se bort fra. Jeg vil helst ha de rundt 185 cm. Jeg har hatt forhold til menn mellom 173 cm og 2 meter.

Jeg er 162 cm selv så jeg har ikke møtt menn lavere enn det. 

Men hvis jeg møtte drømmemannen og han var omtrent like lav som meg så hadde nok det gått helt fint.

Skrevet

Jeg er selv 166 cm, så ikke så langt unna gjennomsnittet for kvinner i Norge når det kommer til høyde. De fleste menn er jo høyere enn meg, men min første ungdomskjæreste var 160 cm - noe som plaget ham mer enn meg. Jeg foretrekker de nok helt klart rundt 175-185 cm., som er ca gjennomsnittet for menn i Norge. Mye muligens fordi jeg er oppvokst men menn rundt meg som alle var ca innenfor dette høydeintervallet? 
Jeg har aldri hatt høyde som noe kriterium eller ønske i en partner, men at mannen er 178 cm finner jeg temmelig perfekt ;) 

 

Skrevet

Jeg er 168, og de fleste hannkjønn jeg kjenner er høyere enn meg. :P Ville nok også foretrukket at mannen i forholdet er høyest, men det er ingen dealbreaker for min del. Hvis et forhold ikke fungerer pga noe så banalt som høyde, så var det nok ikke liv laga uansett.

  • Like 1
Skrevet

Jeg foretrekker at mannen er høyere enn meg. Selv er jeg 172 cm og har en mann som er 190cm. 

Hvis jeg skulle vært sammen med en mann som var like høy eller lavere enn meg, så MÅ han ha nok selvtillit til å tåle at jeg kan gå med høyeheler. 

Skrevet

Jeg er 178 cm. og foretrekker helt klart en høyere mann, men til syvende og sist så er det jo ikke det som er viktig. Har vært sammen med en som var kanskje 4 cm. lavere enn meg. 

Skrevet

Jeg har egentlig ikke noe preferanse på høyden hos det motsatte kjønn... Han som jeg er sammen med nå, er lavere enn meg. Aldri vært et problem eller samtaletema her i huset. Han har flere kvaliteter som jeg setter pris på, så da er ikke høyden hans noe viktig, i den store sammenhengen :D 

Skrevet

Jeg er 162, og gubben er ca 192, så vi ser visst ganske morsomme ut sammen:lol:

Høyde har aldri hatt preferanser på, alle menn jeg har møtt har vært høyere enn meg. Var sammen med en på rundt 170, det er vel den laveste jeg har vært sammen med. 

Skrevet
4 minutter siden, Ganzie skrev:

Jeg er 162, og gubben er ca 192, så vi ser visst ganske morsomme ut sammen:lol:

Høyde har aldri hatt preferanser på, alle menn jeg har møtt har vært høyere enn meg. Var sammen med en på rundt 170, det er vel den laveste jeg har vært sammen med. 

Omtrent samme høydeforskjell her :P 

Skrevet

Jeg er overraska over hvor mange som er rett rundt 160 cm. Folk har alltid likt å fortelle meg at jeg er lav (jeg protesterer ikke på det altså, jeg pleier bare å svare at jeg tar det igjen i stor personlighet :P ), men jeg syns jo ikke sjøl at jeg er spesielt lav, og det ser ikke ut til at det er helt uvanlig å være rundt 1.60 heller (jeg er 161cm). 

Skrevet
3 timer siden, 2ne skrev:

Høyde har ikke vært et punkt på lista over hva jeg ønsker meg i en mann, må jeg innrømme. Jeg har vært sammen med forholdsvis høye til forholdsvis lave, og det ender opp med at de er idioter til slutt, helt uavhengig av høyde :aww::P 

Vurdert muligheten for at du kjører i feil fil? :P

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...