Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva gjør du når du ser folk med samme rase som du har?


Lola Pagola
 Share

Recommended Posts

  • Svar 73
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

I dag så jeg en dalmatiner på tur, det er ikke ofte jeg ser andre enn min egen,  og da fikk jeg som vanlig høy puls og en uimotståelig trang til å hilse på både hund og mennesker.  Jeg liker best

Møtte en gang ei som jeg var helt sikker på at hadde tanfarget kelpie mens jeg selv gikk der med min sjokoladebrune kelpie. Sørget for å gå fort nok til å ta henne igjen og spurte hvor kelpien hennes

Jeg bare MÅ snakke med dem, spørre hvilken kennel og sånt. Sjekker om den andre ønsker å skravle, hittil har jeg aldri opplevd annet enn at de gjerne vil ha kontakt.  Men jeg forundres stadig ove

Bedlingtonterriere må hilses på. En gang stoppet en dame bilen sin midt i veien og løp over til buss-stoppet, der jeg sto med Bimbo. "Ååååå, vi hadde bedlington før, jeg bare måååå hilse!" Det er en fantastisk elskelig rase og må bare koses på og prates om :heart: 

Med tollerne er det litt anderledes. Min eldste datter begynner enda å gråte når hun ser en toller. Solo var hunden i hennes liv og hun går litt i stykker når hun blir minnet på at hun er borte. Jeg kan sitte og klappe en tilfeldig røfpels og prate med eieren og så kommer det et blikk eller en greie jeg kjenner så godt igjen og så sitter jeg plutselig å stortuter :icon_cry: Stakkars tollereiere som møter oss, sier jeg. Vi må jo virke klin sprø. Men tolleren er og blir hunden i mitt hjerte. Det finnes ikke maken til hund. Jeg orker bare ikke flere. Ikke nå. :sleep:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg blir helt uttafor hver gang jeg ser en bc [emoji28] Vi har én på feltet her, men møter dem aldri, så får aldri spurt om den, og ellers ser jeg noen en sjelden gang, men alltid mens jeg selv kjører bil.

Ser egentlig veldig få bordere her i området med tanke på hvor mange det er i landet...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

50 minutter siden, *Marianne* skrev:

Edit; Ser at @SandyEyeCandy beskrev det egentlig veldig bra, hvordan det er å ha en "sjelden" rase. Akkurat sånn er det?

Vi var ute og gikk med en shibakompis og mennesket hans på Tøyen, og rundt hjørnet kom en kooiker! Jentene blei helt overlykkelige, og hunden fikk sånn høy kjekkashale og var veldig interessert. "De har kjent en veldig fin kooikergutt og er veldig glade i kooikere pga det, skjønner du!" måtte jeg fortelle eieren, som forfjamsa så hunden sin bli rundslikka og bop'a på hodet av to glade, røde farer. "Jøss, det hører en ikke så ofte!" kom det fra han. :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 minutter siden, SandyEyeCandy skrev:

Vi var ute og gikk med en shibakompis og mennesket hans på Tøyen, og rundt hjørnet kom en kooiker! Jentene blei helt overlykkelige, og hunden fikk sånn høy kjekkashale og var veldig interessert. "De har kjent en veldig fin kooikergutt og er veldig glade i kooikere pga det, skjønner du!" måtte jeg fortelle eieren, som forfjamsa så hunden sin bli rundslikka og bop'a på hodet av to glade, røde farer. "Jøss, det hører en ikke så ofte!" kom det fra han. :lol:

Haha! Tenker det var én sjokkert kooiker? (og automatisk begynner jeg å gruble på hvem det kunne være?)

Må fortsatt hilse på kooikere og eiere, men nå er det med litt klump i halsen...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil absolutt prate med de jeg treffer med belger - det er jo ikke så ofte. De fleste har vært interessert i å slå av en prat. De som ikke er det møter jeg uansett med et stort smil. :ahappy: Har tatt noen omveier/snarveier for å treffe på et par. :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blir passe smågal når jeg møter på en leonberger eller finsk lapphund, og er muligens litt for frempå, men jeg prøver å unngå stalking. :lol:

Husker moren min stoppet bilen for å snakke litt med ei som hadde pomeranian, og da ble jeg passelig småflau (joda, moren min gjør meg flau selv i voksen alder..), ikke en sjelden rase akkurat, og området det skjedde i er passelig folksomt. :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Treffer eg andre med rottweiler krysser eg vegen og holder avstand.... Min erfaring er at de av rottweiler eigere som er interressert i å stoppe og prate/hilse har enten uoppdragne tenårings hannhunder de vil embla skal oppdra, eller så har de samkjønnsaggrive tisper og 0 innsikt i hva de har for hånd! Ja eg er rasist mot rottweilere eg ikkje kjenner.... Og har i 90 % av tilfellene desverre rett. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har faktisk aldri møtt en annen eurasier på tur... Men den dagen det skjer så vil jeg nok bli passe vill av glede :sweat: Det som er litt kjipt er når jeg møter en pomeranian på tur og har med meg eurasieren og ikke pommen :P For da får jeg jo ikke samme responsen tilbake om at "oi hun har samme hund som meg" som jeg gjør når jeg møter en pomeranian mens jeg går med min mini :P

Andre raser holder jeg meg laaangt unna. Dersom vi må passere plasserer jeg min i veikanten og tar frem godbiter og får oppmerksomheten hennes for å signalisere "vi trener på dette, vi vil ikke hilse". Det blir som regel respektert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Husky = smilognikk. 

Puli = WTF? ?? Vil jeg tro. Har ikke skjedd enda. Vi møtte en i Holmestrand (uten Nico ) og det ble overfall og puliprat selvfølgelig.  Men jeg har møtt den før ( på jobben av alle ting ).

En helt tilfeldig puli når man er på tur... Jeg hadde blitt så slitsom.  

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Pleide å stoppe og skravle med whippeteiere, men nå som rasen bare representerer et stort savn (og har blitt langt vanligere), så later jeg som ingenting.

Labrador, som jeg faktisk har, blir oversett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg blir den gale hundedama, ja! Har stoppet bilen bare for å hilse på, og en gang så jeg en boxer når jeg kom kjørende uten at jeg fikk mulighet til å stoppe, så da la jeg om tur-ruta de neste ukene og tilfeldigvis gikk forbi samme stedet jeg så dem i tilfelle jeg traff dem igjen. Passet på å legge turene til det tidspunktet jeg så dem også, men jeg så dem aldri igjen.

Det gjelder i all hovedsak boxer og fransk bulldog, disse MÅ jeg hilse på, men jeg har en rekke andre raser jeg veldig gjerne hilser på dersom jeg får muligheten. Ville nok ikke stoppet bilen bare for å slå av en prat med eierne, da!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Treffer ingen greys så skjer det så slipper jeg alt jeg har og løper etter.  gikk forbi en lurcher i Sandefjord en gang og da snudde jeg og måtte stoppe dem og hilse.  Også hvis jeg går forbi andre store mynder som IW og de mer sjeldne. Da må jeg og hilse på. Er jo veldig interessert i dem og lite å se av dem,så da blir det ekstra artig å møte på noen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er jeg uten hund sier jeg "så fin hund, er det en [rasen]?" Er det staff så blir som regel med det, eventuelt hilsing om eier er mottagelig.... Er det dogo eller presa er jeg nok mer frempå.

Går jeg med hundene kan jeg kanskje si "fin hund!" på avstand, for så å bruke de neste 10 minuttene av turen til å snakke med hundene mine om hvilken flott hund vi nettopp møtte.... *kleint*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er vel litt oftere jeg slår av en prat med noen som har Siberian, men egentlig synes jeg det er ennå morsommere og møte raser jeg sjelden skjer. Er det folk jeg kjenner stopper jeg selvsagt. Har jeg med egne hunder og vi er på tur så stopper jeg sjelden uansett hva det er. Mine hunder får stort sett aldri hilse, så da er det greiest å bare nikke, smile, og ture forbi.
Blir ekstra nysgjerrig når jeg møter en Siberian, spesielt hvis det er en som ser fin ut.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 25.3.2016 at 4:06 PM, Lola Pagola skrev:

I dag så jeg en dalmatiner på tur, det er ikke ofte jeg ser andre enn min egen,  og da fikk jeg som vanlig høy puls og en uimotståelig trang til å hilse på både hund og mennesker. 

Jeg liker best naturlige møter, så undertrykker som regel trangen med å være veldig synlig interessert. I dag var det slik at de gikk i motsatt retning, og skulle jeg tatt dem igjen måtte jeg ha løpt. Veldig ukult. Så da spurtet jeg heller over en parkeringsplass, gjennom en diger komposthaug, over et jernbanespor og en liten skog, for å kunne avskjære dem og møte dem naturlig. Dessverre feilberegnet jeg litt, og kom ut på deres gate etter de hadde passert. De så at jeg hadde samme rase som meg, fordi de snudde seg et par ganger, men fortsatte bare å gå. Det kan ikke ha vært noen raseentusiaster akkurat *fnys*.

Strek i regninga. Men uansett, det fikk meg til å tenke på om det er normalt å være så psyko?

 

Blir eiere av mer vanlige raser slik som retrieverne, settere, staffer osv.  like oppjagede når de møter folk med samme rase? Bør jeg søke hjelp?

Tror kanskje det er noe spesielt med oss dalamtinereiere... ;) Her jeg bor er det omtrent kun min dalmatiner, så når vi treffer en annen er det stor stas (som regel gjengjeldt av den andre hunden og eieren også) :)

En ting som er krise er om jeg er ute og går tur UTEN min hund, og DA skulle treffe på en annen dalmatiner! Det er kjipt da! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg blir gal hilsedame om jeg ser en kooiker. Kooikerfolk er sprø, har opplevd at passerende bil ved slottsparken rullet ned vinduene og skrek "KOOIKEEEER!!!????" til oss ? Men jeg blir like sprø når jeg møter dem. Det er en liten del av dem i Oslo, men vet hvem mange er?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mamma er instruert til å sende bilde + kennelnavnet om hun møter på noen med min rase uansett hvor i verden hun er :innocent: Selv klarer jeg iblant å ikke oppsøke de med min rase jeg møter i utlandet, men her i Norge..... Men jeg føler at jeg ikke er verre enn gjennomsnittet av de med rasen - er ikke uvanlig at biler/folk stopper og forteller om sin utgave og vil kose med mine. For noen år siden kom en av norges mer kjente skuespillere rett bort og kosemoste min eldste, intensiv kyssing i ansiktet hans og kalte han for navnet til sin tidligere hund - bikkja skjønte ingenting og det tok meg litt tid før jeg skjønte hvem det var og sammenhengen :P

 

Endret av JTT
Skrivefeil
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nikker og hilser til den som er ute med de to som bor i nærheten når vi går forbi hverandre på tur. Men jeg er teit/nervøs og tørr egentlig ikke stoppe for å snakke, dumt nok XD Ellers kan jeg ikke huske at jeg har truffet noen andre som har kelpie når vi er ute.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 timer siden, Maren&Bunyip skrev:

Nikker og hilser til den som er ute med de to som bor i nærheten når vi går forbi hverandre på tur. Men jeg er teit/nervøs og tørr egentlig ikke stoppe for å snakke, dumt nok XD Ellers kan jeg ikke huske at jeg har truffet noen andre som har kelpie når vi er ute.

Jeg har sosialangst, men min hundeinteresse tar tydeligvis rotta på angsten og gjør meg like hilsegal som rasen min. :icon_redface:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg pleier ikke å jakte de ned i ren Lola-stil, men hilser gjerne om situasjonen ligger an til det :) Spør gjerne hvor den er fra og sånn, og blir også sjokkert når folk ikke veeet :lol: Kennelnavn er jo basic kunnskap jo :lol: 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...