Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Guest Michellus
Skrevet

Jeg blir litt fangirl inni meg og må spørre om hvor hunden kommer fra så jeg kan sjekke det ut senere. :P 

  • Svar 73
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

I dag så jeg en dalmatiner på tur, det er ikke ofte jeg ser andre enn min egen,  og da fikk jeg som vanlig høy puls og en uimotståelig trang til å hilse på både hund og mennesker.  Jeg liker best

Møtte en gang ei som jeg var helt sikker på at hadde tanfarget kelpie mens jeg selv gikk der med min sjokoladebrune kelpie. Sørget for å gå fort nok til å ta henne igjen og spurte hvor kelpien hennes

Jeg bare MÅ snakke med dem, spørre hvilken kennel og sånt. Sjekker om den andre ønsker å skravle, hittil har jeg aldri opplevd annet enn at de gjerne vil ha kontakt.  Men jeg forundres stadig ove

Skrevet

Bedlingtonterriere må hilses på. En gang stoppet en dame bilen sin midt i veien og løp over til buss-stoppet, der jeg sto med Bimbo. "Ååååå, vi hadde bedlington før, jeg bare måååå hilse!" Det er en fantastisk elskelig rase og må bare koses på og prates om :heart: 

Med tollerne er det litt anderledes. Min eldste datter begynner enda å gråte når hun ser en toller. Solo var hunden i hennes liv og hun går litt i stykker når hun blir minnet på at hun er borte. Jeg kan sitte og klappe en tilfeldig røfpels og prate med eieren og så kommer det et blikk eller en greie jeg kjenner så godt igjen og så sitter jeg plutselig å stortuter :icon_cry: Stakkars tollereiere som møter oss, sier jeg. Vi må jo virke klin sprø. Men tolleren er og blir hunden i mitt hjerte. Det finnes ikke maken til hund. Jeg orker bare ikke flere. Ikke nå. :sleep:

  • Like 1
Skrevet

Jeg blir helt uttafor hver gang jeg ser en bc [emoji28] Vi har én på feltet her, men møter dem aldri, så får aldri spurt om den, og ellers ser jeg noen en sjelden gang, men alltid mens jeg selv kjører bil.

Ser egentlig veldig få bordere her i området med tanke på hvor mange det er i landet...

Skrevet
50 minutter siden, *Marianne* skrev:

Edit; Ser at @SandyEyeCandy beskrev det egentlig veldig bra, hvordan det er å ha en "sjelden" rase. Akkurat sånn er det?

Vi var ute og gikk med en shibakompis og mennesket hans på Tøyen, og rundt hjørnet kom en kooiker! Jentene blei helt overlykkelige, og hunden fikk sånn høy kjekkashale og var veldig interessert. "De har kjent en veldig fin kooikergutt og er veldig glade i kooikere pga det, skjønner du!" måtte jeg fortelle eieren, som forfjamsa så hunden sin bli rundslikka og bop'a på hodet av to glade, røde farer. "Jøss, det hører en ikke så ofte!" kom det fra han. :lol:

  • Like 1
Skrevet
7 minutter siden, SandyEyeCandy skrev:

Vi var ute og gikk med en shibakompis og mennesket hans på Tøyen, og rundt hjørnet kom en kooiker! Jentene blei helt overlykkelige, og hunden fikk sånn høy kjekkashale og var veldig interessert. "De har kjent en veldig fin kooikergutt og er veldig glade i kooikere pga det, skjønner du!" måtte jeg fortelle eieren, som forfjamsa så hunden sin bli rundslikka og bop'a på hodet av to glade, røde farer. "Jøss, det hører en ikke så ofte!" kom det fra han. :lol:

Haha! Tenker det var én sjokkert kooiker? (og automatisk begynner jeg å gruble på hvem det kunne være?)

Må fortsatt hilse på kooikere og eiere, men nå er det med litt klump i halsen...

  • Like 1
Skrevet

Vil absolutt prate med de jeg treffer med belger - det er jo ikke så ofte. De fleste har vært interessert i å slå av en prat. De som ikke er det møter jeg uansett med et stort smil. :ahappy: Har tatt noen omveier/snarveier for å treffe på et par. :P

  • Like 1
Skrevet

Blir passe smågal når jeg møter på en leonberger eller finsk lapphund, og er muligens litt for frempå, men jeg prøver å unngå stalking. :lol:

Husker moren min stoppet bilen for å snakke litt med ei som hadde pomeranian, og da ble jeg passelig småflau (joda, moren min gjør meg flau selv i voksen alder..), ikke en sjelden rase akkurat, og området det skjedde i er passelig folksomt. :blink:

Skrevet

Treffer eg andre med rottweiler krysser eg vegen og holder avstand.... Min erfaring er at de av rottweiler eigere som er interressert i å stoppe og prate/hilse har enten uoppdragne tenårings hannhunder de vil embla skal oppdra, eller så har de samkjønnsaggrive tisper og 0 innsikt i hva de har for hånd! Ja eg er rasist mot rottweilere eg ikkje kjenner.... Og har i 90 % av tilfellene desverre rett. 

Skrevet

Jeg har faktisk aldri møtt en annen eurasier på tur... Men den dagen det skjer så vil jeg nok bli passe vill av glede :sweat: Det som er litt kjipt er når jeg møter en pomeranian på tur og har med meg eurasieren og ikke pommen :P For da får jeg jo ikke samme responsen tilbake om at "oi hun har samme hund som meg" som jeg gjør når jeg møter en pomeranian mens jeg går med min mini :P

Andre raser holder jeg meg laaangt unna. Dersom vi må passere plasserer jeg min i veikanten og tar frem godbiter og får oppmerksomheten hennes for å signalisere "vi trener på dette, vi vil ikke hilse". Det blir som regel respektert.

Skrevet

Husky = smilognikk. 

Puli = WTF? ?? Vil jeg tro. Har ikke skjedd enda. Vi møtte en i Holmestrand (uten Nico ) og det ble overfall og puliprat selvfølgelig.  Men jeg har møtt den før ( på jobben av alle ting ).

En helt tilfeldig puli når man er på tur... Jeg hadde blitt så slitsom.  

  • Like 2
Skrevet

Pleide å stoppe og skravle med whippeteiere, men nå som rasen bare representerer et stort savn (og har blitt langt vanligere), så later jeg som ingenting.

Labrador, som jeg faktisk har, blir oversett.

Skrevet

Jeg blir den gale hundedama, ja! Har stoppet bilen bare for å hilse på, og en gang så jeg en boxer når jeg kom kjørende uten at jeg fikk mulighet til å stoppe, så da la jeg om tur-ruta de neste ukene og tilfeldigvis gikk forbi samme stedet jeg så dem i tilfelle jeg traff dem igjen. Passet på å legge turene til det tidspunktet jeg så dem også, men jeg så dem aldri igjen.

Det gjelder i all hovedsak boxer og fransk bulldog, disse MÅ jeg hilse på, men jeg har en rekke andre raser jeg veldig gjerne hilser på dersom jeg får muligheten. Ville nok ikke stoppet bilen bare for å slå av en prat med eierne, da!

  • Like 1
Skrevet

Treffer ingen greys så skjer det så slipper jeg alt jeg har og løper etter.  gikk forbi en lurcher i Sandefjord en gang og da snudde jeg og måtte stoppe dem og hilse.  Også hvis jeg går forbi andre store mynder som IW og de mer sjeldne. Da må jeg og hilse på. Er jo veldig interessert i dem og lite å se av dem,så da blir det ekstra artig å møte på noen.

Skrevet

Er jeg uten hund sier jeg "så fin hund, er det en [rasen]?" Er det staff så blir som regel med det, eventuelt hilsing om eier er mottagelig.... Er det dogo eller presa er jeg nok mer frempå.

Går jeg med hundene kan jeg kanskje si "fin hund!" på avstand, for så å bruke de neste 10 minuttene av turen til å snakke med hundene mine om hvilken flott hund vi nettopp møtte.... *kleint*

Skrevet

Er vel litt oftere jeg slår av en prat med noen som har Siberian, men egentlig synes jeg det er ennå morsommere og møte raser jeg sjelden skjer. Er det folk jeg kjenner stopper jeg selvsagt. Har jeg med egne hunder og vi er på tur så stopper jeg sjelden uansett hva det er. Mine hunder får stort sett aldri hilse, så da er det greiest å bare nikke, smile, og ture forbi.
Blir ekstra nysgjerrig når jeg møter en Siberian, spesielt hvis det er en som ser fin ut.

Skrevet
På 25.3.2016 at 4:06 PM, Lola Pagola skrev:

I dag så jeg en dalmatiner på tur, det er ikke ofte jeg ser andre enn min egen,  og da fikk jeg som vanlig høy puls og en uimotståelig trang til å hilse på både hund og mennesker. 

Jeg liker best naturlige møter, så undertrykker som regel trangen med å være veldig synlig interessert. I dag var det slik at de gikk i motsatt retning, og skulle jeg tatt dem igjen måtte jeg ha løpt. Veldig ukult. Så da spurtet jeg heller over en parkeringsplass, gjennom en diger komposthaug, over et jernbanespor og en liten skog, for å kunne avskjære dem og møte dem naturlig. Dessverre feilberegnet jeg litt, og kom ut på deres gate etter de hadde passert. De så at jeg hadde samme rase som meg, fordi de snudde seg et par ganger, men fortsatte bare å gå. Det kan ikke ha vært noen raseentusiaster akkurat *fnys*.

Strek i regninga. Men uansett, det fikk meg til å tenke på om det er normalt å være så psyko?

 

Blir eiere av mer vanlige raser slik som retrieverne, settere, staffer osv.  like oppjagede når de møter folk med samme rase? Bør jeg søke hjelp?

Tror kanskje det er noe spesielt med oss dalamtinereiere... ;) Her jeg bor er det omtrent kun min dalmatiner, så når vi treffer en annen er det stor stas (som regel gjengjeldt av den andre hunden og eieren også) :)

En ting som er krise er om jeg er ute og går tur UTEN min hund, og DA skulle treffe på en annen dalmatiner! Det er kjipt da! :P

Skrevet

Jeg blir gal hilsedame om jeg ser en kooiker. Kooikerfolk er sprø, har opplevd at passerende bil ved slottsparken rullet ned vinduene og skrek "KOOIKEEEER!!!????" til oss ? Men jeg blir like sprø når jeg møter dem. Det er en liten del av dem i Oslo, men vet hvem mange er?

  • Like 1
Skrevet

Stopper stort sett om jeg ser briarder :P

Aldri møt noen på gata/tur med pyrre, om det skjer stopper jeg de :P Men jeg har liksom styring på alle pyrrene i Trondheim, så blir veldig overrasket om jeg treffer en "ukjent" en. :)

 

Skrevet (endret)

Mamma er instruert til å sende bilde + kennelnavnet om hun møter på noen med min rase uansett hvor i verden hun er :innocent: Selv klarer jeg iblant å ikke oppsøke de med min rase jeg møter i utlandet, men her i Norge..... Men jeg føler at jeg ikke er verre enn gjennomsnittet av de med rasen - er ikke uvanlig at biler/folk stopper og forteller om sin utgave og vil kose med mine. For noen år siden kom en av norges mer kjente skuespillere rett bort og kosemoste min eldste, intensiv kyssing i ansiktet hans og kalte han for navnet til sin tidligere hund - bikkja skjønte ingenting og det tok meg litt tid før jeg skjønte hvem det var og sammenhengen :P

 

Endret av JTT
Skrivefeil
Skrevet

Nikker og hilser til den som er ute med de to som bor i nærheten når vi går forbi hverandre på tur. Men jeg er teit/nervøs og tørr egentlig ikke stoppe for å snakke, dumt nok XD Ellers kan jeg ikke huske at jeg har truffet noen andre som har kelpie når vi er ute.

Skrevet

Jeg har selvsagt lyst til å slå av en prat når jeg ser noen med belger. Må jo vite hvor den er fra osv! Jeg har gått en ekstra sving eller to for å treffe på folk "naturlig", jeg også, men jeg løper ikke etter folk med terv :P

  • Like 2
Skrevet
12 timer siden, Maren&Bunyip skrev:

Nikker og hilser til den som er ute med de to som bor i nærheten når vi går forbi hverandre på tur. Men jeg er teit/nervøs og tørr egentlig ikke stoppe for å snakke, dumt nok XD Ellers kan jeg ikke huske at jeg har truffet noen andre som har kelpie når vi er ute.

Jeg har sosialangst, men min hundeinteresse tar tydeligvis rotta på angsten og gjør meg like hilsegal som rasen min. :icon_redface:

  • Like 1
Skrevet

Jeg pleier ikke å jakte de ned i ren Lola-stil, men hilser gjerne om situasjonen ligger an til det :) Spør gjerne hvor den er fra og sånn, og blir også sjokkert når folk ikke veeet :lol: Kennelnavn er jo basic kunnskap jo :lol: 

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei. Takk for svar.  Nei, jeg har alltid ment og prøvd å unngå å hilse på hunder. At hunden min bare skal lære seg at andre hunder eksisterer, men at han ikke har noe med de å gjøre. Annet enn de 2-3 hundevennene han har. Det skal jo sies at vi bor på landet, så ferdes mest i skog og fjells, så vi møter ikke folk eller hunder så ofte hjemme. Men han er veldig trygg og grei, mtp han har vært med meg på jobb over hele landet siden han var 10 uker. Har tatt han med meg inn til byen ved noen anledninger for sosialisering, altså se men ikke røre, og det går stort sett kjempe flnt. Men da er det mer avstand, og jeg har prøvd med alle mulig godbiter og ball, og det er som en bc flest at det er ballen som er best. Men det bruker vi svært sjeldent da han girer seg opp altfor mye og mister fokus. Med ballen kan han være løs blant hunder og folk uten å bry seg om de. Hadde vært morsomt å hatt halvparten av fokuset hans uten ball, som han har med ball 😀 Nå blir han 2 år om en mnd, og problemet rundt hunder har blitt mye bedre. Og vi har ikke gjort noe annerledes egentlig, annet enn å prøve å få mer avstand. Han kan løfte litt på halen og pelsen, men ingen bjeffing eller knurring. Han lander veldig fort etter vi har passert også. Hadde ett tilfelle hvor en liten hund løpt mot og bjeffet og herjet i inngjerdet hage, da dro han i båndet og reiste litt pels. Men ingen lyd da heller, men ble fint med videre og snuste for seg selv i grøfta mens den andre holdt på i bakgrunn. Mye av det er nok pga båndet virker det som også. I langline hvor han får fler forsøk og muligheter til å tenke selv, før lina blir stram så går det bedre enn i kort bånd hvor det kanskje blir stramt med en gang. Så jeg tror jo vi er på bedringens vei, og at det vil bli enda bedre mellom 2 og 3 år 🤞
    • Ikke et dumt spørsmål i det hele tatt! Det er faktisk veldig lurt å tenke på både helse, mengde og hva slags belønning man bruker. Til valp ville jeg brukt små, myke godbiter som er lette å spise raskt. Poenget er at bitene skal være bittesmå, spesielt når du belønner ofte. Bruker du mye godbiter i trening, kan du gjerne ta litt av dagsrasjonen og bruke den som treningsmat. I starten belønner man ofte, fordi valpen skal forstå hva som lønner seg. Etter hvert som atferden blir mer stabil, kan du begynne å belønne mer variert: noen ganger godbit, noen ganger ros, noen ganger lek, noen ganger å få snuse, hilse eller løpe videre. Lek kan også være en veldig god belønning, særlig for valper som synes drakamp, jaktlek eller leke sammen med deg er gøy. Du trenger ikke ha alle lommer fulle for alltid, men i valpeperioden er det smart å ha belønning lett tilgjengelig. Etter hvert faser du ikke belønningen helt ut, men du belønner sjeldnere og mer strategisk. Jeg har skrevet mer om ulike typer belønning her: Belønning – hvordan og med hva belønner jeg hunden min?
    • Jeg har en venninne som har to hunder mad navn Emmy og Lilly, så det var litt morsomt! Jeg synes Emmy er finest av de tre
    • Ja, det kan absolutt virke som om en hund har “null sosiale ferdigheter”, spesielt hvis hun har hatt lite gode erfaringer med andre hunder, dårlig sosialisering, mye stress eller har lært at konflikt er den tryggeste strategien. Men ofte handler det ikke om at hunden “ikke gidder å forstå”, men at hun blir så stresset, usikker eller gira at hun ikke klarer å lese signalene godt nok. Da kan hun enten bli for intens, gå for tett på, overse dempende signaler eller reagere kraftig når andre hunder sier ifra. Jeg ville ikke latt henne “finne ut av det selv” med andre hunder hvis det stadig ender i konflikt. Da får hun bare mer trening i feil strategi, og de andre hundene får en dårlig opplevelse. I stedet ville jeg jobbet med veldig kontrollerte møter: god avstand, rolige hunder, korte økter, parallelle turer og pauser før det bikker over. Målet er ikke nødvendigvis at hun skal bli sosial med alle hunder, men at hun lærer å være rolig rundt andre hunder uten å måtte bort, mase, kjefte eller skape konflikt.
    • Hei! Jeg ville vært litt forsiktig med å tolke dette som “bølling”, selv om det kan se sånn ut. Hos usikre hunder kan bjeffing fort bli en strategi som fungerer: “jeg bjeffer, og da får jeg mer kontroll / den andre hunden holder avstand”. Selv om nabohunden er snill, betyr ikke det nødvendigvis at Lilje opplever situasjonen som trygg. Jeg ville derfor ikke latt henne være tett på ham når hun kjefter, men heller bruke ham som en trygg treningshund på større avstand. Gå parallelle turer der hun slipper direkte kontakt, blikk og press. Belønn rolig atferd, snusing, kontakt med deg og det å kunne se ham uten å reagere. Hvis hun begynner å kjefte, er dere sannsynligvis for nærme eller situasjonen varer for lenge. Målet er ikke at hun skal “skjerpe seg”, men at hun lærer en annen strategi enn å skremme bort. Og for nabohundens skyld er det helt fair å skjerme ham fra å bli kjeftet på tett oppi. Jeg ville fortsatt brukt snille hunder i treningen, men med mer avstand, kortere økter og mindre direkte samhandling. Jeg har skrevet mer om dette her: Hunden bjeffer på andre hunder – hva kan du gjøre?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...