Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva gjør du når du ser folk med samme rase som du har?


Lola Pagola
 Share

Recommended Posts

I dag så jeg en dalmatiner på tur, det er ikke ofte jeg ser andre enn min egen,  og da fikk jeg som vanlig høy puls og en uimotståelig trang til å hilse på både hund og mennesker. 

Jeg liker best naturlige møter, så undertrykker som regel trangen med å være veldig synlig interessert. I dag var det slik at de gikk i motsatt retning, og skulle jeg tatt dem igjen måtte jeg ha løpt. Veldig ukult. Så da spurtet jeg heller over en parkeringsplass, gjennom en diger komposthaug, over et jernbanespor og en liten skog, for å kunne avskjære dem og møte dem naturlig. Dessverre feilberegnet jeg litt, og kom ut på deres gate etter de hadde passert. De så at jeg hadde samme rase som meg, fordi de snudde seg et par ganger, men fortsatte bare å gå. Det kan ikke ha vært noen raseentusiaster akkurat *fnys*.

Strek i regninga. Men uansett, det fikk meg til å tenke på om det er normalt å være så psyko?

 

Blir eiere av mer vanlige raser slik som retrieverne, settere, staffer osv.  like oppjagede når de møter folk med samme rase? Bør jeg søke hjelp?

  • Like 30
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 73
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

I dag så jeg en dalmatiner på tur, det er ikke ofte jeg ser andre enn min egen,  og da fikk jeg som vanlig høy puls og en uimotståelig trang til å hilse på både hund og mennesker.  Jeg liker best

Møtte en gang ei som jeg var helt sikker på at hadde tanfarget kelpie mens jeg selv gikk der med min sjokoladebrune kelpie. Sørget for å gå fort nok til å ta henne igjen og spurte hvor kelpien hennes

Jeg bare MÅ snakke med dem, spørre hvilken kennel og sånt. Sjekker om den andre ønsker å skravle, hittil har jeg aldri opplevd annet enn at de gjerne vil ha kontakt.  Men jeg forundres stadig ove

Jeg bare MÅ snakke med dem, spørre hvilken kennel og sånt. Sjekker om den andre ønsker å skravle, hittil har jeg aldri opplevd annet enn at de gjerne vil ha kontakt. 

Men jeg forundres stadig over at folk ikke vet hvilken kennel hunden deres kommer fra! "Å, hva var det de het da, det er en dame som heter Åshild, Hamar tror jeg, eller Lillehammer" :lol:

 

  • Like 14
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg for vane merå unngå folk med hunder på tur enn å prøve å treffe på dem (mer av gammel vane enn noe annet etterhvert som hundene har vokst seg til og tatt mer til vettet...), men rasefeller er litt mer interessante enn alle andre, og jeg stopper gjerne og slår av en prat. Jeg oppsøker gjerne folk med samme rase dersom det lar seg gjøre, men løpet ikke store omveier for å ta dem igjen, nei. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

:lol::lol::lol: 

På tur med irsksetteren kunne jeg av og til veksle noen ord med andre med samme rase "ja, det var jammen meg en flott hund/rase" el.l. Har aldri tuffet noen med samme rase på tur med den rødhvite. Tror nok at jeg gjerne hadde slått av en prat hvis jeg skulle møte noen, for det er jo en uvanlig rase. Med yngstemann har jeg vel heller ikke truffet folk med samme rase på tur. Jeg vet det er en god del i området, men vi går tydeligvis ikke tur samme sted. Har enda til gode å gå inn i skikkelig stalkermode som du beskriver dog. :lol: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Symra&Pippin skrev:

Jeg bare MÅ snakke med dem, spørre hvilken kennel og sånt. Sjekker om den andre ønsker å skravle, hittil har jeg aldri opplevd annet enn at de gjerne vil ha kontakt. 

Men jeg forundres stadig over at folk ikke vet hvilken kennel hunden deres kommer fra! "Å, hva var det de het da, det er en dame som heter Åshild, Hamar tror jeg, eller Lillehammer" :lol:

 

Samme her!!! "Det var utenfor Bergen et sted...." Husker ikke folk engang HVOR de plukka opp familiehunden???

@Lola Pagola haha, jeg så deg for meg gjennom krattet der og satt å lo litt for meg selv :lol: .

---

Jeg føler det er en egen kjemi når man har samme rase, da er det normalt å ta en prat :)  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg blir kjempeglad :D Har hendt meg en gang å møte en jeg ikke kjente med kelpie - var på et kurs. Var supermorsomt! Nå er det jo ikke akkurat flust med kelpier rundt om.

Når jeg hadde toller var det også gøy å møte noen med samme rase. Stort sett endte jeg opp med å gå tur med de jeg møtte med toller, møtte ikke så mange av dem heller. Selv om det er mange rundt der jeg bor, møtte jeg dem bare aldri på tur. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Ingvild skrev:

Møtte en gang ei som jeg var helt sikker på at hadde red&tan kelpie mens jeg selv gikk der med min sjokoladebrune kelpie. Sørget for å fort nok til å ta henne igjen og spurte hvor kelpien hennes kom fra. Det viste seg at hun hadde lapsk vallhund. :icon_redface:

A for effort, E for execution? 

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, ved naturlige møter så stopper jeg gjerne å slår av en prat om de også ser interessert ut, jeg hadde nok ikke løpt gjennom skauen for å avskjære folk eller prøvd å tatt de igjen om de går foran meg :P Men alltids hyggelig å slå av en prat om det ender sånn :) Ellers er det vell mer enkeltpersoner jeg synes det er interessant å følge/være venn med på face e.l. Både folk jeg har møtt og folk jeg aldri har møtt. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:lol: 

Tror ikke jeg gjort en fullt så stor innsats som deg @Lola Pagola, men hadde definitivt slått av en prat om vi passerte hverandre. Nå har jeg til gode å møte en landseer på tur i Norge da selv om mamma mener hun har sett en på bjørkelangen og en rundt kongsvinger. 

Men jeg fant faktisk ut at det er en med landseer rett ved stallen der hesten jeg passer nå dette halvåret står. De bor i helt andre enden av veien i følge google maps (ikke stalker.. neida :innocent:) :lol: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Jeg har ikke støtt på andre med finsk lapphund på tur,men jeg hadde sikkert reagert som når jeg møter andre med chihuahua eller hvilken som helst rase: Ikke tenkt så mye over det og gått videre. Ok,kanskje jeg hadde smilt litt ekstra blidt.:-) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har faktisk ALDRI møtt en akita på tur før, og om jeg hadde gjort det er nok sannsynligheten stor for at jeg ville visst hvem det var :P 

Shibaer - før så ville jeg pratet med de for å høre hvem det var, hvor de kom fra, etc., men nå er det bare smil, nikk og fortsett å gå.. med mindre de er av typen som vil stoppe for å prate - for jeg har ingenting imot det, det er bare kos! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg blir en vill ninja om jeg ser folk med shiba som jeg ikke veit hvem er, klatrer over hustak for å nå dem igjen, må "plutselig" gå tur en helt annen vei enn opprinnelige tenkt bare for å gå på dem eller ber Imouto apportere bikkja til meg og sånt. :aww: Da jeg fikk Aiko hadde jeg full oversikt over hvem alle shibaene på Østlandet var, nå har jeg ikke sjans til å følge med lenger, men det gjør at jeg blir ekstra opptatt  av å treffe dem og få dem inn i "folden". Jeg vil jo at de skal vite at vi finnes, dette fine, inkluderende og varme miljøet vårt, sånn at de dersom de vil, kan være sammen med oss. Vurderer å trykke opp visittkort til Facebookgruppa vår som folk kan dele ut til nye shibaeiere. :lol: Men jeg veit også at mange oppdrettere fra andre landsdeler ber valpekjøperne sine om å melde seg  inn i gruppa eller kontakte meg, og det synes jeg er kjempehyggelig.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kommer an på :P Jeg har ikke gjort det med andre som har labbe, men jeg gjør det gjerne med folk som har terv. Det var en dame som gikk med to terver der jeg bodde på Røa. Da stalket jeg dem ganske lenge helt til jeg fant en liten sidevei jeg kunne snike meg inn på for å avskjære dem :P

I går sto jeg utenfor leiligheten til @Orca da jeg skulle hente Nyx. Plutselig dukker det opp en Grosser nedi veien. Jeg tror jeg lyste av interesse, for de stoppet da de kom fram til meg. Klarer ikke å la være, for de er bare så knallfine og det er så sjeldent jeg ser dem. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Møter jeg folk med schäfer, så prøver jeg å komme meg forbi så fort som mulig. De fleste schäfere jeg treffer er noen dustehunder ift. andre hunder, så jeg har ikke så lyst til at mine skal hilse på de :P 

Treffer jeg whippet, eller ofte andre mynder også, så slår jeg gjerne av en prat om det passer. Stort sett går jeg tur med mine løse, så da blir det litt mer naturlig å stoppe og snakke enn om man går tur i bånd. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg prøver å snakke med dem hvertfall :lol: . Syns generelt at andre whippetfolk er ganske kontaktsøkende også! Så prøver jeg å få alle til å melde seg inn i "Whippet i Vestfold"-gruppa på Facebook så vi kan kanskje møtes senere :) . Ulvehund møter vi så og si aldri, da er det i tilfelle hvis vi kjører forbi med bil og da er terskelen for høy til å stoppe for min del. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg hadde kooiker var det sånn uansett om jeg passerte folk i bil, på tur eller hva som helst; "ER det en kooiker?! Det MÅ jo bare være en kooiker?" Jeg husker ikke om jeg faktisk har stoppet bilen noen gang, men jeg har ivertfall sakket farten som en annen stalker opptil flere ganger, for å se om jeg kunne kjenne igjen eierne osv, gjerne med en sånn "Hei jeg så en kooiker "der og der" i dag, er det noen her inne som kjenner den eller" på kooikergruppa på Facebook etterpå? *Veldig lite miljø, "få" individer i Norge, og et litt større en vanlig engasjement i rasen* Tror aldri jeg har passert en annen kooiker som jeg har passert gående uten å ta en prat? 

Når jeg nå har Golden retriever hopper ikke pulsen så mye fortere når jeg ser et annet individ av rasen (de er jo over alt), men passerer vi noen på tur slår man gjerne av en prat. Også er jo det ofte også sosiale hunder, og det hjelper jo litt på at hundene nesten alltid vil hilse på hverandre, da kommer man nesten ikke utenom å veksle noen ord "Hehe, du skjønner, hun er så veldig glad i folk, men dere vet vel hvordan det er, Hehe"

 

Edit; Ser at @SandyEyeCandy beskrev det egentlig veldig bra, hvordan det er å ha en "sjelden" rase. Akkurat sånn er det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en far som stopper bilen og langer seg ut for å hilse på storpudler... :P 

Selv har jeg ingen trang til å hilse på BCer, men jeg gjør det gjerne om de står slik til. Som oftest prøver jeg å se om jeg kjenner igjen hvem den er etter/i familie til, eventuelt spør om man hilser. Gangene jeg møter en BC hvor jeg ikke har med egen hund er dog få, orker ikke hilsing med egen hund i nærheten med mindre det er kjente eller kennelsøsken :) 

Jeg har løpt over torget i Tønsberg for å hilse på en kelpie, og spør gjerne ofte om å hilse og graver litt om hunden om man treffer de på stevner osv. Ikke så ofte man ser de på gata.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan finne på og gjøre det :) Men det var oftere at jeg ble stoppa da jeg hadde Eurasier, da det ikke er så mange av de i byn jeg bor i. Mens nå er det flere av de og jeg har ikke den tispa lenger, selv om hun bor i samme by da :) Ble stoppa mye når jeg hadde valp av folk med samme rase. Da angra jeg på at jeg hadde kjøpt collie, for da hørte jeg bare alt det negative om rasen, mens nå så sopper jeg bare folk jeg skjenner som ikke har samme rase :) Men dog blir stoppa ofte med den tispa jeg har nå, siden hun er blue merle. Og det er det ikke så mange som har sett i en liten by som Askim er. selv om det bodde to oppdrettere her og en som har flere hanner :) Selv syns jeg det er morsommere og snakke med de som har raser som jeg skjelden ser. Enn en med collie som jeg ser hele tia. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...