Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Kom over en påstand om at det er helt normalt at valper blir redde når de flytter til nye hjem. Det er ikke slik jeg har opplevd noen av mine, og heller ikke hva mine kjøpere har sagt når det gjelder den første tiden etter de har forlatt oss. 

Litt usikre har noen vært, litt forsiktige og roligere enn normalt helt i starten. Kanskje litt dempet matlyst. Men redd? Nei, det har jeg ikke opplevd. 

Er det bare mine som er langt over snittet tøffe til å takle forandringer som 8-10 uker gamle? Det håper jeg virkelig ikke...

  • Like 2
Guest lijenta
Skrevet

Kan ikke si jeg har merket så mye til redsel når jeg har hentet valp. Tenke tenke. Nysgjerrige  tja litt redusert matlyst som fort tar seg opp igjen, egen meninger som med den siste, HAr dem bitt redd så har det vært noe uventet men dem har gått på etter to sekunder for å fine ut av hva det var som dem ble redd for. Altså normalt friske hunder

Guest Snusmumrikk
Skrevet

Ingen her som har vært litt usikre en gang. De har tatt alt som den største selvfølge. Eneste unntaket er han som var 3 mnd gammel og hadde vokst opp i en hundegård langt inni skogen og aldri hadde sett annet enn skog, folk og hunder, da jeg henta han. Han var redd første kvelden og litt forsiktig dagen etter også. Etter det gikk det helt fint for han og. 

Skrevet
18 minutter siden, Snøfrost skrev:

Kom over en påstand om at det er helt normalt at valper blir redde når de flytter til nye hjem. Det er ikke slik jeg har opplevd noen av mine, og heller ikke hva mine kjøpere har sagt når det gjelder den første tiden etter de har forlatt oss. 

Litt usikre har noen vært, litt forsiktige og roligere enn normalt helt i starten. Kanskje litt dempet matlyst. Men redd? Nei, det har jeg ikke opplevd. 

Er det bare mine som er langt over snittet tøffe til å takle forandringer som 8-10 uker gamle? Det håper jeg virkelig ikke...

Første min fikk seg et sjokk når hun flyttet virket det som, hun var ikke redd alt altså, fin og rolig inne, trygg på meg, men verden utenfor var skummel. Misstenker at hun kanskje ikke har fått så mye preging og sosialisering som oppdretter ga uttrykk for basert på ting jeg har lært i ettertid også, ikke bare reaksjonen der og da. Hun kom seg fint da og ble verdens stødigste hund på alt. 

Nr to tok alt med knusende ro. (han vet jeg også var godt sosialisert og preget)

Nr tre fikk mildt sagt sjokk når vi kom å tok henne med oss (vims), men det er en helt annen rase og hun var nesten 4 mnd og sterkt knyttet til oppdretter. Det er jo vanskelig og si, men jeg er ganske sikker på at hun hadde hatt mye lettere for det om hun skulle byttet hjem ved 8 uker, samtidig som hun skiltes fra mor og resten av valpene. Og jeg vet at hun ikke har fått stort av sosialisering eller miljøtrening og det har nok heller ikke hjulpet noe. (Han har hatt 3 kull, inkl vims sitt siden jeg begynte å følge han og det yngste kullet er vell nå 8 mnd og det er flere fra alle kull som  har vært eller ligger ute for omplassering av samme årsak, usikker på fremmede..) Det er kjente, gode linjer, foreldrene er sosiale og de 3 kullene er fra forskjellige linjer, så jeg tror nok det er en del som må skyldes på oppdretter her. Hvordan vims ender opp til slutt gjenstår jo å se. 

Ellers har jeg jo kjent en del andre med valp også og mitt inntrykk er heller ikke at det bruker å være veldig problematisk(eller traumatisk) for valpene. 

Skrevet

Ingen av mine har reagert særlig på flytting. Sistemann som kom fra Ungarn 4 mnd gammel, løp inn med største selvfølge, bøllet litt med de voksne før han prøvde å klatre opp på alt av benker og bord. Tidligere valper (8 uker) har gjerne vert litt rolige første dagen, må liksom sjekke litt rundt og bli kjent før de blir husvarme. 

Skrevet

Virker ikke som om det er så veldig normalt om man ser kommentarene her i alle fall :)

Ingen av mine var redde ved flytting. 

Shibaen ble levert som ti uker gammel valp og han syntes alt var kult. 

Ungareren var 12 uker da jeg hentet han. Eneste han var redd for var busser, men det var ikke så overraskende etter å ha gått fra å bo midt ute i skogen til midt i en by med to millioner innbyggere. Det gikk over etter en dag eller to, utenom det var han ikke redd for noe. 

Skrevet

Jeg tenker det kommer litt an på konteksten og hva de har lagt i "redd". Det er nok ikke uvanlig at en hund kan være litt mer usikker og urolig på et helt nytt sted. Men jeg er enig i at redd er et helt for sterkt uttrykk. Ingen av mine har reagert nevneverdig på flytting hverken over kortere eler lengre tid.

  • Like 1
Skrevet

Har sett noen steder at valpene har en "frykt"-periode ved 8-ukers alder og at det egentlig ikke er beste tiden å bytte hjem på, kanskje de kan ha lest det samme og misforstått?

Skrevet
1 time siden, Snøfrost skrev:

Kom over en påstand om at det er helt normalt at valper blir redde når de flytter til nye hjem. Det er ikke slik jeg har opplevd noen av mine, og heller ikke hva mine kjøpere har sagt når det gjelder den første tiden etter de har forlatt oss. 

Litt usikre har noen vært, litt forsiktige og roligere enn normalt helt i starten. Kanskje litt dempet matlyst. Men redd? Nei, det har jeg ikke opplevd. 

Er det bare mine som er langt over snittet tøffe til å takle forandringer som 8-10 uker gamle? Det håper jeg virkelig ikke...

Nei, det er ikke normalt... Men sikkert en kjekk bortforklaring om man produserer nepeskrell :P

  • Like 8
Skrevet

Ingen av mine valper har vært redde for flyttinga. Retrieveren var en usikker sjel hele livet, men flyttinga i seg selv var ikke noe problem. Malamutene var ikke usikre i det hele tatt. De var veldig trygge på alt nytt de ble introdusert for.

Skrevet
1 time siden, simira skrev:

Jeg tenker det kommer litt an på konteksten og hva de har lagt i "redd". Det er nok ikke uvanlig at en hund kan være litt mer usikker og urolig på et helt nytt sted. Men jeg er enig i at redd er et helt for sterkt uttrykk. Ingen av mine har reagert nevneverdig på flytting hverken over kortere eler lengre tid.

Jeg tenkte også det. Men når vedkommende presterer å insistere på at alle valper er redde og kommer med eksempel på en som virker langt over det jeg har erfart av nervøsitet og redsel rundt flytting så tror jeg personen i det minste mener dette er helt normalt.  

 

57 minutter siden, Pixie skrev:

Har sett noen steder at valpene har en "frykt"-periode ved 8-ukers alder og at det egentlig ikke er beste tiden å bytte hjem på, kanskje de kan ha lest det samme og misforstått?

Vedkommende sier at H*n har stor erfaring med hund og at ting er selvopplevd,  dessverre. 

Ord som livredd, pistre og skjelve som et aspeløv ble nevt.

Til resten :

Puh, jammen godt og høre at mine ikke er utskuddene her :lol: 

Jeg trodde jo ikke det, men i og med at jeg kun har hatt en rase så kunne det jo være mer vanlig enn min oppfatning av saken...

 

Skrevet

Tror det kommer mye an på hva valpen har blitt sosialisert med og hva den er vant til pluss individet også. Den vi kjørte opp til svigerfar forrige helg var ganske redd alt. Men vi fant ut at de ikke har blitt sosialisert noe som helst. Kun stått i en sauinngjerding på låven hvor mannen har gått inn med mat ett par ganger til dagen. Så da tenker jeg at for stakkars lille valpen er det helt naturlig å være redd. Så kommer det nok og litt an på rase. De som er mer selvstendige vil nok ikke bli redde så fort som de som er nervøse og usikkre av natur.

 

Edit: men normalt? Neppe

Skrevet

Det har jeg aldri opplevd. Mozza var litt forsiktig den første tiden,  men ikke redd. Hun var 2 år og hadde aldri vært uten moren sin og bodde i et lite hus i skogen hos oppdretter. Så flyttet hun til Drammen sentrum :P

Ellers har ingen av hundene mine brydd seg . Toddy skjønte visst ingenting av trapper når han kom til lillesøster,  men det gikk fort over. 

Ingen av valpene har hatt noe som helst tegn til frykt, selv ikke skrot-Tolleren. 

Skrevet

Overhodet ikke tegn til noe slags redsel her, frøkna oppførte seg om om hun eide hele verden fra dag én. Terroriserte kattene gjorde hun og ;) Men jeg hadde jo også hørt om denne fryktperioden rundt 8 uker og at det var uheldig for valper å flytte da, så hun var vel nærmere 9 uker da jeg henta henne.

Guest Klematis
Skrevet

Nå har jeg bare hatt èn valp på 8 uker. Han veide 900 gram, jeg var nervøs da han ble introdusert for pus som var en kjempe i forhold, men han synes det var ok. Jeg husker han satt på badet og peip når jeg sto i dusjen like ved, da. Litt forsiktig var han, men ikke mer enn jeg synes var naturlig rett etter å ha reist fra mot og søsken til ny eier på fremmed sted.

 

Skrevet

Å nei du, her har begge vært nærmest irriterende varme i trøya fra første stund. :D Men en shibavalp jeg kjenner var skikkelig betutta de to første dagene i nytt hjem. Han ville heller ligge under skohylla enn å henge med menneskene sine, men verken skalv eller pistra. Han virka bare veldig trist. Jeg trøsta eier med at de måtte nyte ro og fred mens de kunne, og det tok et par dager, så var han en sedvanlig aktiv og spinnvill husets herre. :) Jeg kjenner overhodet ikke igjen at valper, uavhengig av rase, er redde som standard når de flytter fra valpemor og søsken. 

Skrevet

Det er vel en grunn til at 8 uker har vært og fortsatt er anbefalt leveringsalder på valper. Det er da de faktisk er minst  berørt av et slikt miljøskifte - OM de er litt sarte av seg. Normalt utrusta valper takler jo et slikt miljøskifte uten problemer. 

Alle mine valper, selv den skikkelige skrapvalpen jeg fikk som første briard, har taklet å flytte hjem til meg helt uten problemer, men Willy var kanskje den som tok det på strakest arm liksom.. han bare vandret inn døra og visste at dette er mitt domene :wub:

Skrevet

Neh, kan ikke huske noe redsel hos Rocky, nå er han jo generelt veldig stødig da. Var dog kanskje noe fortumla over miljøforandringen, men det opplevde jeg mer som nysgjerrig og utforskende. Samt sitte litt i ro her og der og ta innover seg alt nytt innimellom. :P Og kanten ned fra terassen var skummel første uka ca, var litt høyt for en liten valp med 1 trinn. :lol: 
Kanskje ikke så rart når jeg regner med det eneste han har sett sine første 7 uker er mor, oppdretter, søsken og innsiden av hundegarden/valperommet og en tur hos dyrelegen for vetattest. :P 

Skrevet

Han må ha hatt veldig uflaks med valpene han har kjent, han fyren, @Snøfrost, for selv nepeskrellet mitt syns det var helt greit å flytte hjemme i fra ;) 

Så nei, jeg kan ikke si at jeg har sett noe redsel hos valper jeg har henta. Det har vært 1 jeg passet fordi han trengte miljøtrening som var engstelig de første dagene, men den var unntaket, ikke regelen. 

Jeg har ei frøken her nå på rundt 10 uker, hun har vært her halvannen uke, jeg har ikke sett henne redd enda. Hun er puddel da, de pudlene jeg kjenner er ikke redde de :P 

Skrevet
Akkurat nå, 2ne skrev:

Han må ha hatt veldig uflaks med valpene han har kjent, han fyren, @Snøfrost, for selv nepeskrellet mitt syns det var helt greit å flytte hjemme i fra ;) 

Så nei, jeg kan ikke si at jeg har sett noe redsel hos valper jeg har henta. Det har vært 1 jeg passet fordi han trengte miljøtrening som var engstelig de første dagene, men den var unntaket, ikke regelen. 

Jeg har ei frøken her nå på rundt 10 uker, hun har vært her halvannen uke, jeg har ikke sett henne redd enda. Hun er puddel da, de pudlene jeg kjenner er ikke redde de :P 

Godt å høre!

Og veldig fint at jeg ikke var helt bak mål når jeg fortalte vedkommende at redsel ikke er normalt, kun litt usikkerhet og dempet matlyst hvis noe.


Ikke at det hjalp noe da, for det var selvsagt jeg som var på bærtur (vedkommende er anonym på et annet forum så aner ikke hvem dette egentlig er). Men greit nok det, vedkommende kan få ha de pistrende, livredde valpene - jeg vil ikke ha de :P

 

 

Skrevet

Ingen av mine har vært redde. Lupin var en sutrekopp i tre døgn, men det var mer for å utrykke misnøye/forvirring over at verden hadde endret seg og at han ville prate om alt, han virket aldri redd. 

Skrevet
11 timer siden, Snøfrost skrev:

Kom over en påstand om at det er helt normalt at valper blir redde når de flytter til nye hjem. Det er ikke slik jeg har opplevd noen av mine, og heller ikke hva mine kjøpere har sagt når det gjelder den første tiden etter de har forlatt oss. 

Litt usikre har noen vært, litt forsiktige og roligere enn normalt helt i starten. Kanskje litt dempet matlyst. Men redd? Nei, det har jeg ikke opplevd. 

Er det bare mine som er langt over snittet tøffe til å takle forandringer som 8-10 uker gamle? Det håper jeg virkelig ikke...

Har aldri hatt noe problem med valper, selvfølgelig er det jo "skummelt", men i mine øyne kanskje mest spennende å komme i ett nytt hjem :) Mange nye lukter, overflod av leker, nye mennesker og ingen søsken :P 

 

men aldri hatt noe valp som viser at den er redd liksom.. 

Skrevet
På 24. februar 2016 at 1:11 PM, Pringlen skrev:

Nei, det er ikke normalt... Men sikkert en kjekk bortforklaring om man produserer nepeskrell :P

Var min første tanke og :teehe: 

 

Tror Thorvald brukte ca en halvtime med å rusle litt rolig rundt, var litt dempet og peip litt, før han ble husvarm. Var ikke redd for noe hjemme eller i nærmiljøet senere heller, og hadde aldri noe utpreget spøkelsesperiode heller.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...