Hvilke prinsipper har du måttet gå tilbake på for hundens beste?

[MerlePerle]

Tenkte en del ut ifra svaret jeg skrev i tråden om mosjon av hund.

Jeg har en 7 års pomeranian som har hatt beinbrudd og gjennomgått flere operasjoner i det samme beinet i løpet av sitt liv. Jeg fikk før jul beskjed av veterinær at han fra nå av ikke burde gå mer en nødvendig, dvs kun lufteturer for å gjøre fra seg.
Dette var ekstremt tungt å svelge for meg, da mine prinsipper når det kommer til dyrehold baserer seg på tilstrekkelig fysisk aktivitet. Jeg har alltid vektlagt det tungt.

Men så måtte jeg innse at å presse han på de turene ikke var hans beste. Det beste for han er faktisk å få ligge på fanget inne og hente en leke i ny og ne, gjøre godbitsøk i stua og gjøre triks - da stråler han som en sol - av mestring <3
Før ville jeg sagt at avliving var riktig i en sånn situasjon, men så ser jeg hvor mye livsglede han har, av helt andre ting enn utendørs aktivitet... Han er lykkelig med det livet han har nå.
Men likevel, det var og ER fremdeles vanskelig for meg å akseptere.
Men som eiere skylder vi dyrene våre å sette dem først, selv når det beste for dem er noe helt annet enn det vi hadde sett for oss...

Hvilke "kameler" har DU måttet svelge i løpet av ditt hundehold?

[Guest Klematis]

Det er mange det. Junior ble operert fire ganger i løpet av sine første 1,5 leveår. Han har et bein som aldri blir bra, og hinker en del på det. Går p.t ikke på smertestillende fast. 

Så hundeholdet ble på ingen måte slik jeg hadde håpet på, nei.

Nå har han nettopp fylt fire, og jeg må bare akseptere at det ikke ble slik som det skulle. Men, det er bittert, ja.

Han betyr utrolig mye for meg, og han hadde fortjent så mye bedre enn alt han har vært gjennom. Men,han har det så bra han kan nå, og opplever sine beste dager nå. Han henger med på tur enda, og jeg bærer han når det blir for langt. Han vil fortsatt være med selv om helsa ikke alltid strekker til. 

Men morsomt har det ikke vært, og flere operasjoner blir det ikke.

Han skal få leve så lenge han tydelig har det bra, og viser livsglede hver dag.

Den dagen han ikke gjør det mer, så er det på tide å si farvel.

[Guest 2ne]

Jeg sa etter at jeg måtte da Dronningen at neste kronisk syke hund ville bli avlivet når den fikk diagnosen, fordi jeg ikke orket enda en hund som jeg måtte vurdere og evaluere over år igjen. Vel, Nora har vært allergisk i 4 år nå, så det prinsippet forsvant like fort som det kom. Heldigvis får en vel si, jeg håper jeg fortsatt får mange gode år med Nora   

[blomst]

Tja, har alltid sagt at "hvis hunden biter et menneske, DA er det over." Hunden min har nå bitt meg til blods tre ganger i løpet av sitt liv, men jeg har ikke greid å finne han skyldig i noen av bittene (de har kommet av at jeg typ har stukket hendene mellom for å skille når den og en annen hund sloss, tatt tak i halsbåndet under rullegardina-har-gått-skikkelig-ned-utagering ol.) Såå vil vel si det er min svelgede kamel.

Legger til for ordens skyld: skulle den sette tenna i noen andre er det selvfølgelig en helt annen sak! 

Edit: åja, nå så jeg delen om "til hundens beste", vet ikke om mitt prinsipp er et sånt, men det er vel kanskje bedre for hunden å leve enn å dø?  

[Futtikrutt]

Aldri kjøpe en rase jeg vet har masse helseissues, men nå sitter jeg med en Boxer. Ikke kjøpt inn som valp, men likevel. Jeg skulle ikke ha en rase med flat nese og små nesebor. Det blir nok aldri igjen selv om jeg elsker rasen og den hunden jeg har.

[Malamuten]

Jeg var klar på før jeg kjøpte siste var at hun måtte finne seg et nytt hjem om hun hadde brister rundt andre mennesker.. Det har hun, men hun er her enda etter et år.. Det gjør meg ikke for mye heller fordi hun til tross er mye lettere å ha med rundt osv enn den andre jeg har som er grunnen til at jeg absolutt ikke ville ha en til. Nå er hun jo ikke voksen enda så jeg antar jo at problemet kan bli både bedre og verre så det er jo noe som må sees an, vi har jo heller ikke barn enda, men det håper jeg jo vil komme før eller siden og da må jo antagelig ting evalueres på nytt, ang begge hundene. Så vi får se da. Og nå har jeg jo gamla som uansett hemmer hverdagen litt så da spiller det jo ikke så stor rolle om jeg har en til som også er litt sånn, men dagen kommer jo når gamla takker for seg og spm er jo hvor mange år gidder man med slikt. Regner med at yngste har ganske mange gode år igjen etter at eldste takker for seg. Så ja, selv om det ikke ble så sort/hvitt som jeg hadde sagt på forhånd så er det ikke nødvendigvis avgjort enda heller. 

 Ja, også ble jo begge malamutene jeg hadde omplassert. Jeg var i starten av min hundekarriere av dem som var veldig imot omplassering, avliving uten veldig åpenlys grunn osv. Men det har nok forandret seg veldig mye ettersom man får en litt annen forståelse om ting. Ikke bare folks liv, men også om at det å tviholde på hunden uansett ikke nødvendigvis er det beste for hunden heller. Prinsippene var vell ikke så harde å svelge fordi de var vell allerede mye løsere enn i starten og jeg viste at det var det rette å gjøre samme hvor vondt det var. Jeg mener fortsatt at slikt bør sitte langt inne og at man skal gjøre det man kan innen rimelighetens grenser for å ta ansvar for det livet man har valgt å skaffe seg, men at det ikke alltid går som man vil av ulike årsaker.

[MerlePerle]

3 timer siden, Klematis skrev:

Det er mange det. Junior ble operert fire ganger i løpet av sine første 1,5 leveår. Han har et bein som aldri blir bra, og hinker en del på det. Går p.t ikke på smertestillende fast. 

Så hundeholdet ble på ingen måte slik jeg hadde håpet på, nei.

Nå har han nettopp fylt fire, og jeg må bare akseptere at det ikke ble slik som det skulle. Men, det er bittert, ja.

Han betyr utrolig mye for meg, og han hadde fortjent så mye bedre enn alt han har vært gjennom. Men,han har det så bra han kan nå, og opplever sine beste dager nå. Han henger med på tur enda, og jeg bærer han når det blir for langt. Han vil fortsatt være med selv om helsa ikke alltid strekker til. 

Men morsomt har det ikke vært, og flere operasjoner blir det ikke.

Han skal få leve så lenge han tydelig har det bra, og viser livsglede hver dag.

Den dagen han ikke gjør det mer, så er det på tide å si farvel.

Wow. @Klematis situasjonen din høres veldig lik ut som min.... Jeg vet hvordan du har det :/ Jeg tenker mye på dette... Kan hende jeg sender deg en PM etterhvert om det er ok?

[Raksha]

Ikke flere omplasseringshunder, Hottie skulle bare være her en periode.   Det er nå tre år siden i disse dager. Hottie ligger godt gjemt under ullteppet og gir meg grå hår og korte negler pga helseissues fordi jeg for alt i verden ikke klarer tanken på å miste henne. Ikke nå... 

 

[Mumle Mu]

Rullestol var for meg veeeldig lite greit etisk sett. Klarer ikke hunden gå selv, så er det ikke liv laga, liksom.

Men så fikk Salo "slærk" i korsbånd i fjor sommer. Da stod vi mellom avlivning og rullestol. Etter en del samtaler med ortopeden/fysioterapauten hans, kom vi fram til at vi skulle prøve. Hodet var det jo virkelig ingenting galt med, og han var jo tøffere enn toget.

Så, rullestol ble bestilt, og det gikk over all forventning! Han syntes det var dritkult! Det morsomste han visste var å gønne på i fullfart i nedoverbakker - endelig kunne han løpe i full fart igjen! Vi gikk spor igjen, trene lydighet, og han fikk være med på lange turer i skogen.

Men - jeg har ikke gått helt vekk fra prinsippene mine, så det er sagt. Rullestoll krever en del mentalt av bikkja, og det er det ikke alle som klarer. En del hunder i stol har det åpenbart gått altfor langt med. Det blir aldri noe jeg kommer til å anbefale alle og enhver. Selv om bikkja kanskje er klar for det, så krever det også voldsomt mye av eier.

[Zitka]

Jeg har vel strengt tatt ikke svelgt noen kameler ang dette.. 

[Guest Christine]

Jeg skjønte meg aldri på de som trente agility med hund med forkalkning. Så ble min bikkje røntget, og resultatet viste en forkalkning i ryggen. Jeg lei meg, og veterinæren sa den var så liten at den ikke ville ha noen betydning, og sa jeg skulle fortsette som før. Fortsatt i tvil, og jeg gikk noen runder med meg selv før jeg bestemte meg for å fortsette treningen. Må legge til at jeg aldri så noe tegn til vond rygg, men frykten var der jo. Forrige hund ble avlivd pga det, og jeg husker enda hvordan hans rygg var på røntgenbildene, og det er nok derfor deg med forkalkninger sitter så sterkt i meg. 

Nå ble hun nylig røntget igjen, og resultatet viste null forkalkninger. Ingen forkalkninger på de gamle bildene heller, de ble rett og slett lest av feil. Jeg følte jeg svelgte noen kameler da jeg fortsatte treningen etter første røntgen, og det var jo kanskje ikke akkurat for hundens beste sånn sett. Nå er jeg jo glad for at jeg fortsatte treningen, når det viste seg at jeg har levd i to år på bekymringer som ikke eksisterer. 

 

[Meg]

jeg har alltid sagt at alle hunder som flytter til oss, skal være her til de dør. I fjor gikk vi bort fra det prinsippet. En av hundene har trøbbel med ryggen, med arrvev i muskel, som plaget den. Ble anbefalt å ikke ta henne med på alle treninger, eller omplassere henne. Hun hater å stå igjen. Så hun flyttet til noen kjente, og har det helt supert. bedre enn hun ville fått det hos oss. merker ikke noe til ryggen som aktiv turhund. 

[Pixie]

Ikke vet jeg om det er til hundens beste, men vi hadde ganske klare prinsipper om ikke hund i sofa eller seng. Sofakampen tapte vi med glans når han la seg godt til rette der om natta, senga er fortsatt forbudt område 

[WelshenNemi]

Ikke noe stor greie, men å bare bruke fôr med høyt kjøttinhold(Orijen e.l). Min blir bare dårlig i magen på alt jeg har prøvd av sånt(unntatt v&h, men det er praktisk vanskelig nå). Hills, proplan o.l fungerer hun bra på.

[maysofie]

Ingen tunge kameler her i hus helsemessig, der har jeg vært heldig i mitt hundehold. Men jeg skulle aldri avlive en hund som ikke hadde en fysisk tilstand som tilsa det var nødvendig, slik gikk det ikke. Etter flere uprovoserte bitt fikk min første hund sovne inn for to år siden.

Etter henne skulle jeg aldri i mitt liv ta til meg en voksen hund igjen, iallefall ikke en med unoter av noe slag, kun kjøpe egen valp. Slik ble det altså ikke, dog er Lyn ingen kamel. I såfall verdens vakreste kamel uten tvil  

 

Har egentlig kommet til det punktet hvor strenge prinsipper ikke holder, man må bare ta hver forskjellige hund, situasjon og hendelse som den er og ikke være låst fast i forutbestemmelser  

[Siri]

Jeg svelget en diger en nå for ikke lenge siden... Jeg har i alle år sverget på at jeg aldri skulle sette mine bein på en agilitybane. Nå er Yasmine og jeg meldt på kurs i agility . Ut over det tror jeg ikke jeg har fått særlig hår i  halsen eller noe, for som maysofie sier. man må bare ta hver forskjellige hund, situasjon og hendelse som en er og ikke være låst... 

[Sissi]

Kanskje ikke en kamel?  Men jeg var  ganske sikkert på at jeg aldri skulle ha en hund med mye pels og i hvertfall ikke hannhund igjen!  Nå har jeg begge deler 

[Guest Klematis]

2 timer siden, Nuka skrev:

Wow. @Klematis situasjonen din høres veldig lik ut som min.... Jeg vet hvordan du har det :/ Jeg tenker mye på dette... Kan hende jeg sender deg en PM etterhvert om det er ok?

Ja, det må du gjerne gjøre

[Red Merle]

Hmmm... Usikker på om det kan regnes som en kamel eller ikke... Men, jeg skulle aldri ha hannhund. Jeg ble jo kjempe glad når mannen sa ja til valp, men den måtte være hannhund, da måtte jeg sluke en stor kamel Nå synes jeg hannhunder er kjempe fine, og neste blir nok hannhund den også

En annen er det å gå tur. Jeg har alltid bare trava bortover, går tur for å mosjonere kun snusing og tissing når jeg synes det var greit. Vel, plutselig fikk jeg en åpenbaring om at hunder er hunder, og må få lov til å være hunder. Trave turer med tisse stopp kan vi ta når vi sykler eller jogger. Vet ikke om det teller som en kamel, men det er iallefall et prinsipp som jeg gikk bort i fra. En må la hund få lov til å være hund, den lille tiden den er ute på tur, kontra alle timene den er hjemme.

[Tøfflus]

6 timer siden, Raksha skrev:

Ikke flere omplasseringshunder, Hottie skulle bare være her en periode.   Det er nå tre år siden i disse dager. Hottie ligger godt gjemt under ullteppet og gir meg grå hår og korte negler pga helseissues fordi jeg for alt i verden ikke klarer tanken på å miste henne. Ikke nå... 

 

Skyld dæ sjæl, du skulle jo bare låne henne bittelitt som selskap til gutta og så ble både du og bonden forelsket. Så hun er nok ingen omplasseringshund nei, hun er en vaskekte selskapsdame hun, som tok livet deres med storm og som dere "nektet" å levere tilbake (ikke at jeg klager på det altså) *flir*

[Raksha]

Akkurat nå, Tøfflus skrev:

Skyld dæ sjæl, du skulle jo bare låne henne bittelitt som selskap til gutta og så ble både du og bonden forelsket. Så hun er nok ingen omplasseringshund nei, hun er en vaskekte selskapsdame hun, som tok livet deres med storm og som dere "nektet" å levere tilbake (ikke at jeg klager på det altså) *flir*

Ja, det var slik det var...  

Misforstå meg rett, angrer jo ikke et sekund, Hottie var meant to be hos oss hun   Og definitivt det beste for både henne og oss(både vi og du) at jeg svelget unna stoltheten og fulgte hjertet. 

 

 

[Tøfflus]

Akkurat nå, Raksha skrev:

Ja, det var slik det var...  

Misforstå meg rett, angrer jo ikke et sekund, Hottie var meant to be hos oss hun   Og definitivt det beste for både henne og oss(både vi og du) at jeg svelget unna stoltheten og fulgte hjertet. 

 

 

Tenker vi svelget stoltheten (og kameler) begge to jeg, ved å la henne få bli lykkelig hos dere istedenfor delvis ulykkelig hos meg  

[Teserere]

Jeg var fersk hundeeier og superbastant på at ingen hunder trengte å være i bur. Jeg kjøpte Aïda, og hun skulle ALDRI være i bur. Etter oppspist sengetøy og dyner, flisete skittentøyskurver og oversvømmelse fra badet og utover i gangen og stua for andre gang fordi Aïda hadde tygget over slangen til sisterna dro jeg slukøret og kjøpte bur  

Staffevalper er makuleringsmaskiner

[Tuvane]

Nja, den største kamelen jeg har svelget var at jeg ikke skulle ha hund i senga. En dag hoppet pelsdotten oppi, og det var faktisk ganske koselig å ha en 35 kgs langhåret schäfer ved siden av seg, dog veldig trangt i en 90-seng. Så da fikk man dobbeltseng for bikkja sin skyld.

[Mirai]

Til hundens beste?

Det må være da jeg hadde min første hund, var 16-17 år og kunne "alt" og begynte min karriere på hundesonen. Vi hadde såklart bur til valpen, for det hadde noen fortalt at vi måtte ha. Det var noen SKIKKELIG FÆLE KJERRINGER (  ) her på hundesonen som alltid var så imot bur, og jeg og mange andre argumenterte imot og syntes at de var skikkelig dumme som argumenterte andre veien. 

Idag er jeg veldig glad for at jeg tok til meg litt av det som ble skrevet, og begynte å bruke mye mindre bur.   Det tror jeg definitivt var til den hundens beste.
PS: jeg ble ikke burmotstander, men fikk et mye bedre syn på bruken av buret, og at det ikke skal brukes til å løse ALT.