Gå til innhold
Hundesonen.no

Lar du barn hilse på hunden din?


MonicaT
 Share

Recommended Posts

  • Svar 80
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Med Linux, så lite som mulig. Han likte ikke barn, punktum, men fungerte greit sammen med barna innenfor familien. Jeg bare lot han slippe alt for mye styr. Med Maja sier jeg ja hvis jeg har tid til å

Ja, alle som spør får hilse på Nora Her en dag kom det to jenter på under 10 år fra den ene kanten og en veldig gammel mann på iallefall over 80 år fra den andre kanten og alle tre koste seg med å få

Hvis unger spør så sier jeg de får sette seg på huk og se om hundene vil hilse på dem, for da får de velge. Det er alltid en av dem som lar seg hilse på.

Generelt sett, nei.

Jeg har en hund som blir usikker om folk har usikker fremtoning, noe mange, spesielt litt mindre eller fremmedspråklige, barn har. Det samme gjelder forøvrig usikre voksne. Eldre barn kan innimellom få hilse, men aldri bare av typen komme å stille seg over og klappe den på ryggen. Typen som kommet løpende over veien, bakfra eller rett mot oss får aldri hilse, fordi jeg ikke vil at han skal ha forventninger til slike besøk.

Skal barn hilse på min hund skal foreldrene være tilstede. Barnet kan få be han gjøre noen triks og gi han godbit. Vanligvis oppsøker han kos etterpå, og da er det greit så lenge barnet ikke fremstår usikker, anoe de ofte ikke gjør etter at han har gjort noe på deres kommando.

Barn som hunden kjenner, jeg kjenner og kjenner til foreldre er OK. Da kan de også få leke om de vil.

 

Edit: Jeg har en hund som fikk ei jente på 5-6år til å begynne og gråte på togstasjonen bare fordi han satt og så på isen hennes på 5m hold, den stygge ulven var skummel. Heldigvis tok moren det veldig godt, og det hele ble til slutt bare komisk. Mange syntes han ser skummel ut, og blir dermed litt usikker når de først møter ansiktet hans, derfor er han litt ekstra skjermet for min del.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nesten utelukkende ja. Ayla har, i motsetninger til hva jeg hadde hørt om chihuahuaer, hele tiden elsket unger. Jeg har ennå til gode å møte en unge som ikke spør først, hvorpå jeg som regel svarer at det må de spørre Ayla (som logrer med hele rompa av iver) om. Mulig jeg er heldig med plassen jeg bor på, men jeg synes unga her er veldig flinke med hunder. De hører dessuten på meg dersom jeg ber dem trekke seg litt hvis jeg ser at Ayla er litt utilpass. Hun kan bli litt ukomfortabel dersom en unge skal plukke henne på rompa eller magen, og hun vil ikke løftes av unger. Samtidig er hun helt i himmelen dersom hun får sitte i midten av en hel ring av unger. Og hun blir like skuffa hver gang en unge går forbi henne uten å hilse, da piper og klynker hun. 

Ayla lærte forøvrig tidlig av erfaring at unger ikke forstår hundespråk, og at hun derfor må si fra vokalt om hun ikke aksepterer noe. Da knurrer hun, og jeg forklarer at det er det samme som når de selv sier "Nei, ikke gjør det". Alle unga her forstår det, og foreldre like så. Grunnen til at jeg som regel ikke sier fra på forhånd at ungene ikke må ta henne på rompa eller magen, er at jeg ser på det som ypperlige anledninger for å vise ungene at hunder også har sine grenser, og når hunden sier fra, så må det respekteres. Har aldri opplevd noe drama. Ungene elsker Ayla, og hun forguder dem tilbake. Win-win :D

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, men så møter vi stort sett bare barn i nabolaget som man vet hvem er. Hittil har barna bare vært søte og greie med hundene og hundene synes det er stas å få utdelt godis av fremmede barn (og barna digger å få hundene til å trikse litt) :) Vi bor i et veldig populært område med unge folk og barn, så det blir vanskelig å unngå. Dermed er man nødt til å gjøre det hyggelig for alle parter :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De får hilse på Monti, goldenen. Han eeeelsker unger. Dill, den lille, er ikke så glad i fremmede som kommer mot han for å hilse så han får ingen hilse på :)  Ikke fordi han gjør noe galt, men fordi han synes det er ekkelt.

Endret av soelvd
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Både ja og nei. I nabolaget er jeg faktisk konsekvent på nei. Dette pga jeg faktisk er på vei ett sted når jeg går ut av nabolaget med hundene. 

Kjent folk, kjente unger, foreldre som spør o.l. har jeg ingen problemer med. Men jeg er veldig nøye på å si at mine kan hoppe og susse, så de er klar over at det er ikke en hund som bare sitter helt rolig og blir klappet på hode. :P Talli elsker folk, og ekstremt glad barn. Så hadde jeg ikke hatt stramme tøyler på hilsing så hadde hun nok overfalt enhver person som kom i hennes radius på 100 meter. Og det er ikke helt ønskelig i min verden :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gira elsker fremmedfolk, og spesielt barn. Så alle får hilse på henne. Jeg tør ikke å si fra om de skriker eller noe slikt, da... men følger selvfølgelig med på Gira, og hun har enda aldri vist tegn til ubehag. Høye lyder og brå bevegelser er visst bare morsomt. :) Sier fra om at hun kan susse de, også holder jeg henne om jeg ser hun girer seg veldig opp. Hun kan hoppe, men har roet seg ganske der, men passer alltid på. 

 

Med Laika hadde jeg sjelden den problemstillingen, pga utagering. Men ved et par anledninger kom det barn bort uten at hun utagerte. De fikk da noen godtbiter av meg, og beskjed om å sitte på huk og gi henne disse, hvis de ville hilse. Var nok noen gode opplevelser for henne :) Barn som vi traff litt oftere, fikk gjerne gjøre litt triks med henne. Så at hun koste seg da, og ble trygg på de som gjorde triks med henne (ikke hvemsomhelst, men hundeinteresserte søskenbarn osv) :)

 

Jeg tenker det er viktig å se an både barn og hunder. Gira kan nok hilse på det meste uten å bli redd, og hun synes det meste er kjekt. Da ser jeg ingenting galt i å hilse på fremmedfolk; både barn og voksne. Men om hunden viser ubehag så hadde jeg nok unngått det, eller evt gjort det til en positiv opplevelse (som med Laika). 

Endret av laikamor
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om jeg har tid, og hundene viser at de vil hilse, så stopper vi alltid opp og lar barn kose litt.

Voksne også for den sags skyld.

Jeg er muligens litt over middels glad i å prate med fremmede når jeg går på tur..

Men jeg synes ikke at fremmede skal få "tvangskose" hundene mine, så er de ikke interesserte, så kommer jeg heller med en hyggelig bemerkning til barnet om at hunden har det litt travelt med å gå på tur, eller noe sånt.

Alle mine hunder omgås barn på en trygg måte, vi har vårt 2 1/2 år gamle barnebarn ofte på besøk og overnatting.

Men for eksempel Hampus, synes fremmede barn er utrolig lite interessant.

Så han går ofte bare forbi, og så får barnet heller hilse på Gåttfred.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sjelden, egentlig, med mindre barna er hundevante, fordi min er litt vel happy når han først hilser, og kan fort velte et barn eller finne ut at han skal vaske dem i ansiktet eller noe sånt. :P I kontrollerte former kan folk få gi ham en godbit eller få ham til å gjøre triks, og så har vi litt opplæring på hvordan man hilser og og hvordan man bør oppføre seg rundt hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om jeg har tid og om hundene vil. Snakker alltid om på forhånd at de kan hilse på dersom hundene vil, men om hundene ikke kommer bort så er det fordi de ikke har lyst til å hilse, og da må vi godta det. Noen prøver seg likevel å følge etter dersom en hund går vekk, men da stopper jeg dem bare raskt. De fleste unger skjønner det enten med en gang, eller når det er snakket litt om. Som regel vil ungene hilse på dvergpinscheren, som er uinteressert sånn 90% av gangene :lol:  Alltid en whippet som ønsker kos da :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lar barn få hilse på Nemi, men viser dem alltid hvor de skal klappe henne og forteller dem at de må forholde seg rolige. Hyling og ivrig latter kan gire opp Nemi, og hun har en uvane med å lene seg mot folk og snu seg brått når hun blir gira. :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser det an, men etter å ha tenkt litt har jeg aldri sagt nei..... De som har spurt har virket hundevante og de har reagert riktig på mine advarsler om ivrige hunder. Hundene har oppført seg som engler i kontakt med dem. Jeg har dog aldri tenkt tanken på å spørre foreldre, de gangene de var i nærheten.... Men møtene har gått veldig gradvis for seg, så jeg har vel kanskje tenkt at dersom det ikke var ok for foreldrene, så ville de ha stoppet det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slenger meg på den "om vi har tid" gjengen. Om noen vil leke (om de kommer bort mens vi holdt på med det) får de kaste pinne med Kuma. Tanuki blir for stor, kjapp og ivrig og kan av og til glemme å passe på at det ikke er fingre i veien når han tar tak i pinnen, så han prøver vi å holde rolig rundt unger. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om noen - enten det er barn eller voksne - vil hilse, så må de gjerne det. Jeg har det aldri så travelt når jeg er ute på tur med hundene at jeg ikke har tid til å slå av en prat dersom noen ønsker det, og da evt også hilse på hundene. Nå er jo Willy litt klovn og bajas og har aldri lært seg hvordan man hilser sivilisert, så hilsing på ham foregår ved at jeg må holde ham fast litt *ler*. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Krølle - ja. Jeg lar stort sett alltid de fleste få hilse på henne. Hun er ganske uinteressert i fremmede, men ikke redd eller nervøs. Folk får klappe og klemme på henne, det synes hun er allright. Sånn sett er hun perfekt med barn - de får kose og klemme på henne, men hun står bare der og setter seg gjerne ned om de er skikkelig gode til å klø på de riktige stedene :P Sjelden hun overfaller fremmede av glede, men hun kan sette pris på kos fra nærmest hvem som helst. Særdeles trygg og god med alt av folk.

Mini - aldri. Hun hater barn, og hun trenger ikke utsettes for dem så fremt det er noen vi har på besøk inne hos oss. Når min lillebror er på besøk blir hun tilvendt sakte, men sikkert, og det fungerer sånn helt ok. Men hun hater ham like mye neste gang. :P Hun er jevnt over mye mer skeptisk til fremmede, så jeg er veldig selektiv på hilsinga med henne. Blonde jenter er stort sett alltid stas (mine venninner er tipp topp), og gamle damer med pipestemme. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Ja - alltid, og det kommer alltid med en advarsel om at de er voldsomme, kan hoppe og velte barna - men jeg sier aldri nei med mindre det ikke passer.

På søndagen var vi på tur til Vangen og ble "overfalt" av 37 glade ti-åringer på leirskole - da var jeg glad for at bikkjene mine er sosialt stabile og sterke psykisk, for det ble trangt ja. Terven kosa seg glugg i hjel, puddelen fikk gå løs sånn at hun kunne gå vekk om det ble for trangt, og Hermine sloss om plassen og kosen med Noah.
Det er deilig å ha hunder som takler sånt på strak arm, barna fikk for øvrig en liten leksjon i at det ikke var så lurt å stime sånn rundt alle hunder, og at de alltid måtte spørre og holde litt avstand om de var mange (med andres hunder). Mine storkoser seg i flokk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hundene mine er oppdratt til å like barn. Så her får alle barn, etter instruksjon og under oppsyn, lov til å hilse og kose med dem. For litt tilbake opplevde jeg bla at en liten 2 - åring, som jeg traff i en trang trapp, plutselig, idet vi passerte familien og ungen,  kasta seg over ene hunden min og "kosemoste" den. Takk og lov for barnevennlige hunder da!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei barn får ikke hilse. Keiron liker ikke barn og fremmede voksne og trenger ikke hilse på noen da. Barn er heldigvis så anstendige at de faktisk spør om de får lov å hilse. Da kan jeg bare si at han ikke vil og gå videre. 

Men jeg vil ikke at neste hund skal være slik, da vil jeg kunne si ja om jeg har tid til det og si nei når det ikke passer. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...