Gå til innhold
Hundesonen.no

Når samboer vil ha en annen rase


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Dere som skriver at sambo kan velge akkurat den hunden hen vil ha så lenge det er 100% deres ansvar, hva om de ikke tar ansvar? Det har jo vært dilemmaet her hos oss, jeg vet at jeg ville vært den som satt igjen med en hund som var energibombe inne fordi den ikke fikk den stimulien den trenger av mine samboer. Samboer gidder jo ikke bli med MEG på tur, så hvorfor skulle han gjort det med den rasen han ønsker seg som krever MASSE stimuli...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 109
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fordel nr.2718 for å være alene! Det var egentlig alt jeg hadde å bidra med.

Jeg tenker i hvert fall at vi begge deler jo hus og da må vi respektere hverandre, og dette inkluderer valg av kjæledyr. For det har såpass stor innvirkning på hverdagen, at selv om du ikke har noe an

Her i heimen er det jeg som har hovedansvaret for hundene (hadde de da jeg møtte samboern) og det er jeg som går hovedturene, trener og mater de. Om samboern din er villig til å gjøre det meste med hu

3 minutter siden, HeleneFS skrev:

Dere som skriver at sambo kan velge akkurat den hunden hen vil ha så lenge det er 100% deres ansvar, hva om de ikke tar ansvar? Det har jo vært dilemmaet her hos oss, jeg vet at jeg ville vært den som satt igjen med en hund som var energibombe inne fordi den ikke fikk den stimulien den trenger av mine samboer. Samboer gidder jo ikke bli med MEG på tur, så hvorfor skulle han gjort det med den rasen han ønsker seg som krever MASSE stimuli...

Hvis han ikke kan ta ansvar for hunden sin da får han vel omplassere den da?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, HeleneFS skrev:

Dere som skriver at sambo kan velge akkurat den hunden hen vil ha så lenge det er 100% deres ansvar, hva om de ikke tar ansvar? Det har jo vært dilemmaet her hos oss, jeg vet at jeg ville vært den som satt igjen med en hund som var energibombe inne fordi den ikke fikk den stimulien den trenger av mine samboer. Samboer gidder jo ikke bli med MEG på tur, så hvorfor skulle han gjort det med den rasen han ønsker seg som krever MASSE stimuli...

Om jeg hadde vært overbevist om at han ikke hadde tenkt å ta vare på hunden så hadde vi jo selvsagt hatt den diskusjonen på forhånd. Om det hadde blitt til at han hadde skaffet seg hund (som ikke passer han) uansett og ikke tatt ansvar for det, ja da hadde han fått høre det etterpå, på samme måte som om vi har andre problemer/utfordringer i forholdet/livet sammen, også hadde han fått ta ansvar for den situasjonen han selv har satt seg (og meg) i, samme om det betyr å skjerpe seg å ha seg ut på tur, omplassere, betale for hundeluftetjenester eller noe annet. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, HeleneFS skrev:

Dere som skriver at sambo kan velge akkurat den hunden hen vil ha så lenge det er 100% deres ansvar, hva om de ikke tar ansvar? Det har jo vært dilemmaet her hos oss, jeg vet at jeg ville vært den som satt igjen med en hund som var energibombe inne fordi den ikke fikk den stimulien den trenger av mine samboer. Samboer gidder jo ikke bli med MEG på tur, så hvorfor skulle han gjort det med den rasen han ønsker seg som krever MASSE stimuli...

Min er rimelig fornuftig og ville nok aldri anskaffet seg hund uten å rådføre seg med meg først. Han er rett og slett ikke en hundeperson. Kattene våre er det dog jeg som diller mest med, så at en felles/hans hund hadde blitt mest min uansett er jeg igrunn ikke i tvil om. Derfor blir eventuelle hunder mine. :) Om alt skulle gått til gokk med hans hund så hadde jeg nektet å sitte med ansvaret, da fårn omplassere dyret selv faktisk. (Den hadde selvsakt ikke lidd noen nød i mellomtiden altså, man tar da i et tak om det trengs) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, simira skrev:

Hvis han ikke kan ta ansvar for hunden sin da får han vel omplassere den da?

Dette er en fiktiv situasjon, som selvfølgelig innebærer at samboeren ikke ser problemet, men DIN hverdag blir mindre trivelig på grunn av hunden hen har valgt og latt vær å gi stimuli.

@Malamuten ja, det var vel egentlig noe sånt jeg så for meg. Men da nekter man jo plutselig samboer å få akkurat den hunden hen vil ha? Altså virker det som det må være visse krav selv om man lar sambo velge akkurat den rasen man vil ha. Det påvirker jo ikke bare sambo sitt liv, men ditt også.

Det jeg egentlig vil frem til er at jeg tror ikke det fungerer helt svart og hvitt med "mine hunder og dine hunder" så lenge man bor sammen, det må være visse ting i bunn, for eksempel at begge to TAR ansvar for stimulien hunden trenger.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, HeleneFS skrev:

@Malamuten ja, det var vel egentlig noe sånt jeg så for meg. Men da nekter man jo plutselig samboer å få akkurat den hunden hen vil ha? Altså virker det som det må være visse krav selv om man lar sambo velge akkurat den rasen man vil ha. Det påvirker jo ikke bare sambo sitt liv, men ditt også.

Jeg tror nok at i realiteten har man et veto man kan legge ned. På likt grunnlag som om h*n tar et hysterisk dårlig valg i andre deler av livet sitt...

Men, om noen på tross av at man prøver å forklare at man tror noe er helt sjukt lite fornuftig og har negative konsekvenser for flere enn den personen, så kan det utvise så dårlig dømmekraft at man kanskje finner ut at det forholdet ikke er noe å satse på. Klarer man ikke å kommunisere om sånne livsvalg i det hele tatt, er kanskje ikke hunden det største problemet?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, HeleneFS skrev:

Dette er en fiktiv situasjon, som selvfølgelig innebærer at samboeren ikke ser problemet, men DIN hverdag blir mindre trivelig på grunn av hunden hen har valgt og latt vær å gi stimuli.

@Malamuten ja, det var vel egentlig noe sånt jeg så for meg. Men da nekter man jo plutselig samboer å få akkurat den hunden hen vil ha? Altså virker det som det må være visse krav selv om man lar sambo velge akkurat den rasen man vil ha. Det påvirker jo ikke bare sambo sitt liv, men ditt også.

Det jeg egentlig vil frem til er at jeg tror ikke det fungerer helt svart og hvitt med "mine hunder og dine hunder" så lenge man bor sammen, det må være visse ting i bunn, for eksempel at begge to TAR ansvar for stimulien hunden trenger.

Det fungerer jo helt fint så lenge det faktisk er "hans" hund. Det ligger jo i ordet sånn jeg ser det. Den dagen han legger mesteparten av ansvaret over på deg/lar være å ta ansvar så er det jo ikke lenger hans hund, da er det ditt eller deres problem. 

For min del har ikke det så mye med forhold å gjøre, for en understimulert hund er gjerne ikke så mye verre å ha i hus enn hunder som får alt de trenger (så lenge det er folk hjemme og de eier litt oppdragelse), og skulle de være slitsomme så finnes det mange lette løsninger på det, feks mannen får ta med seg hunden i bilen når han drar, avgrenset område inne/hunderom/hundegård, hundepasstjenester.. For min del hadde problemet ene og alene vært at jeg hadde syntes synd på hunden og jeg hadde kommet til å sagt tydelig ifra om hva jeg synes om neglisjering av dyr, slik jeg også ville gjort om det hadde vært en venn/venninne. 

Det fungerer ihvertfall helt fint her. Her er det kun jeg som tar ansvar for mine hunder og slik kommer det til å fortsette å være og samme motsatt. E skal ha hund etterhvert, kanskje flere og det er helt greit, men jeg ønsker på ingen måte å ha 3-4-5 hunder å ha ansvaret for og det kommer heller ikke til å skje at jeg er med å deler på det ansvaret. Stille opp å lufte når han er syk og evt pass om han skal noe spesielt, ja det er greit så lenge han spør meg og det passer slik. Samme motsatt. Det finnes så mange tilbud at det bør jo over hodet ikke være et problem å få til å gå opp. Om en av oss skal bort over lengre tid så må vi nok begge belage oss på å ordne pass til våre bikkjer til kjente eller på kennel. På samme måte som man da måtte ha gjort om man hadde vært alene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hva er god nok grunn til å legge ned veto? Feil aktivitetsnivå, for krevende (skarphet, vakt/vokt osv, jaktinstikter osv), for stor, upraktisk (nakenhund der det blir -25 mye av vinteren), dårlig helse hos rasen? Er det nok med at hen bare ikke liker rasen, uten å egentlig vite noe særlig om den?

Føler litt på at jeg ikke har like mye å si i valget her. Han liker ikke katter, så det er uaktuelt. Han liker ikke små hunder, så det er uaktuelt. De rasene jeg har lagt ned veto på har jo rett og slett vært helt feil for en sofapotet uten interesse for trening eller oppdragelse av hund, det har vært raser som lett kunne endt opp understimulerte med stygge uvaner om vi skulle hatt dem som førstegangshund. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 minutter siden, Lene_S skrev:

Et spørsmål til han fra meg: Tror han det er noen sammenheng mellom hundestørrelse og størrelsen på det vedhenget han har midt foran? :P

:D Ikke så ille, men han syns det er umandig på samme måte som puddel er umandig!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min har faktisk fått sansen for puddel etter å ha møtt et par trivelige individer :)

Vi bestemmer mer eller mindre ilag, men jeg har det siste ordet (som sagt) siden mesteparten av jobben havner på meg og det er jeg som har mest hundeerfaring. Han kan godt få seg fuglehund hvis han vil ha det (når en av de vi har går bort) men da skal han trene den! Jeg kan godt före og gå turer og sånt, men fugletreninga får han ta seg av. Gidder han ikke det så får han ikke fuglehund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

59 minutter siden, HeleneFS skrev:

Dette er en fiktiv situasjon, som selvfølgelig innebærer at samboeren ikke ser problemet, men DIN hverdag blir mindre trivelig på grunn av hunden hen har valgt og latt vær å gi stimuli.

@Malamuten ja, det var vel egentlig noe sånt jeg så for meg. Men da nekter man jo plutselig samboer å få akkurat den hunden hen vil ha? Altså virker det som det må være visse krav selv om man lar sambo velge akkurat den rasen man vil ha. Det påvirker jo ikke bare sambo sitt liv, men ditt også.

Det jeg egentlig vil frem til er at jeg tror ikke det fungerer helt svart og hvitt med "mine hunder og dine hunder" så lenge man bor sammen, det må være visse ting i bunn, for eksempel at begge to TAR ansvar for stimulien hunden trenger.

Det der blir velidg individuelt fra par til par altså. Det er ikke nødvendigvis sånn at i alle samboerforhold så MÅ begge parter dele på stimuli av hunden(e). Det har aldri vært sånn for meg, men det kan godt være det er sånn for veldig mange andre. 
Min første hund hadde jeg da jeg bodde med min første samboer, og det var fortsatt min hund og mitt ansvar. Jeg trente og han koste. Ikke noe problem. Han ville ikke ha anvaret, jeg ville, registrerte hunden på meg og holdt ord. Men da var han også veldig inneforstått med at ved et brudd følger hunden med meg. Ergo min hund.

Jeg får nesten snakke for meg selv. Denne gangen har jeg 2 straks 3 hunder og han har 1. 3 er mer enn nok, så jeg tar ikke ansvar for hans og hans fremtidige også om han skal finne ut at det hadde vært kjekt. Det vet han, og han ønsker ikke at jeg skal gjøre det heller. Likeledes andre veien, han vil ikke mosjonere, trene mental stimuli og ta ansvar for mine 3.Og det skjønner jeg veldig godt. Hvorfor skal han det når jeg klarer det helt fint selv og ønsker å gjøre det selv, samt han har sin egen han ønsker å tilbringe mer tid med.. 
Han har en rase jeg ikke er interessert i eller ville ha skaffet meg selv, og jeg har to raser han aldri hadde skaffet seg heller. Men det går fint å leve sammen fordet. Jeg er også veldig tolerant overfor andre raser.

Jeg ønsker ikke at mannen har noe som helst med hverken mosjon eller stimuli av mine hunder å gjøre. Det er fordi jeg vil trene med dem selv og jeg trenger over hode ingen hjelp til det. Jeg jogger med dem, har de med på jobb de dagene jeg kan det, sørger for pass om vi reiser bort og ikke kan ha de med, sørger fror stimuli, jeg vil mate hundene mine selv fordi jeg synes det er koselig faktisk. Jeg er omtrent alltid sammen med hundene mine med få unntak. Og de unntakene kan de være alene hjemme uten at mannen trenger å gjøre noe. De plager ikke han om han er hjemme også for eks. Ikke trenger han gjøre noe med de heller, for de kan fint være hjemme uten at det skjer noe som helst når jeg ikke er hjemme. De få gangene det skjer. De får det de trenger med meg. Og han er akkurat maken med sin hund. Vi trenger ikke at den andre tar ansvar for hunden vår. Så i mitt tilfelle fungerer det veldig godt, og har fungert tidligere også helt utmerket med mine og dine hunder. 
Ikke vært problem en eneste gang. 

En annen ting er jo at man kjenner forhåpentligvis samboeren sin og vet litt hvordan type han er i forhold til å skaffe seg hund. Jeg vet at min mann tar ansvar, og han vet at han ikke bare kan komme med en hund og forvente at jeg tar meg av den fordi han plutselig ikke gidder. Og andre veien. Dersom det i ditt eksempel skulle skje, så må man nesten kunne snakke sammen om hva man avtalte før man hentet inn enda en hund. Og jeg mener at den andre part ikke er nødt for å "ta til seg" enda en hund fordi samboeren ikke holdt sitt ord. Da må man nesten få lov til å levere tilbake den hunden da, til oppdretter for eks. For da er jo ikke mannen så veldig interessert i den i utgangspunktet tenker jeg. Men uansett, da må man ta en prat og finne ut av det. Enten får han nesten ta seg sammen og ta seg av hunden, eller så går du med på at det ble ditt ansvar allikevel, eller så må hunden få seg et annet hjem. For meg er dette egentlig veldig enkelt, men jeg respekterer og aksepterer at det ikke nødvendigvis er sånn for andre.

Endret av LXT
Lenke til kommentar
Del på andre sider

27 minutter siden, Malamuten skrev:

Det fungerer jo helt fint så lenge det faktisk er "hans" hund. Det ligger jo i ordet sånn jeg ser det. Den dagen han legger mesteparten av ansvaret over på deg/lar være å ta ansvar så er det jo ikke lenger hans hund, da er det ditt eller deres problem. 

For min del har ikke det så mye med forhold å gjøre, for en understimulert hund er gjerne ikke så mye verre å ha i hus enn hunder som får alt de trenger (så lenge det er folk hjemme og de eier litt oppdragelse), og skulle de være slitsomme så finnes det mange lette løsninger på det, feks mannen får ta med seg hunden i bilen når han drar, avgrenset område inne/hunderom/hundegård, hundepasstjenester.. For min del hadde problemet ene og alene vært at jeg hadde syntes synd på hunden og jeg hadde kommet til å sagt tydelig ifra om hva jeg synes om neglisjering av dyr, slik jeg også ville gjort om det hadde vært en venn/venninne. 

Det fungerer ihvertfall helt fint her. Her er det kun jeg som tar ansvar for mine hunder og slik kommer det til å fortsette å være og samme motsatt. E skal ha hund etterhvert, kanskje flere og det er helt greit, men jeg ønsker på ingen måte å ha 3-4-5 hunder å ha ansvaret for og det kommer heller ikke til å skje at jeg er med å deler på det ansvaret. Stille opp å lufte når han er syk og evt pass om han skal noe spesielt, ja det er greit så lenge han spør meg og det passer slik. Samme motsatt. Det finnes så mange tilbud at det bør jo over hodet ikke være et problem å få til å gå opp. Om en av oss skal bort over lengre tid så må vi nok begge belage oss på å ordne pass til våre bikkjer til kjente eller på kennel. På samme måte som man da måtte ha gjort om man hadde vært alene.

Flott at det fungerer for dere, men i mitt hodet føles det veldig feil. Spesielt det der med at man ordner pass selv om den andre er hjemme. Hadde kjerringa krevd noe sånt, så hadde jeg faktisk aldri skaffet meg hund. Eller kanskje skaffet hund og tuppa ut kjerringa. Det blir litt samme prinsippet som med stebarn. Man passer da de man bor sammen med, enten de er egne eller ei, hunder eller unger. Hvis man legger opp hverdagen på samme måte som om man var alene, hva er vitsen med å bo sammen med noen da? Er ikke en stor del av poenget at man faktisk er to, og dermed sammen om slike ting?

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, Lene_S skrev:

Flott at det fungerer for dere, men i mitt hodet føles det veldig feil. Spesielt det der med at man ordner pass selv om den andre er hjemme. Hadde kjerringa krevd noe sånt, så hadde jeg faktisk aldri skaffet meg hund. Eller kanskje skaffet hund og tuppa ut kjerringa. Det blir litt samme prinsippet som med stebarn. Man passer da de man bor sammen med, enten de er egne eller ei, hunder eller unger. Hvis man legger opp hverdagen på samme måte som om man var alene, hva er vitsen med å bo sammen med noen da? Er ikke en stor del av poenget at man faktisk er to, og dermed sammen om slike ting?

Jeg synes også man bør kunne hjepe hverandre. Det gjør vi i mitt tilfelle, det er bare ansvaret vi har helt adskilt fordi vi ønsker å ha det sånn. Vi koser med hverandres hunder også. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Pixie skrev:

Men hva er god nok grunn til å legge ned veto? Feil aktivitetsnivå, for krevende (skarphet, vakt/vokt osv, jaktinstikter osv), for stor, upraktisk (nakenhund der det blir -25 mye av vinteren), dårlig helse hos rasen? Er det nok med at hen bare ikke liker rasen, uten å egentlig vite noe særlig om den?

Føler litt på at jeg ikke har like mye å si i valget her. Han liker ikke katter, så det er uaktuelt. Han liker ikke små hunder, så det er uaktuelt. De rasene jeg har lagt ned veto på har jo rett og slett vært helt feil for en sofapotet uten interesse for trening eller oppdragelse av hund, det har vært raser som lett kunne endt opp understimulerte med stygge uvaner om vi skulle hatt dem som førstegangshund. 

Det må vell egentlig bare dere finne utav. For min del så må sambo komme hjem med akkurat det han vil så lenge han finner en løsning på de evt vanskelige sidene. Jeg har generelt en innstilling som tenker at ting ordner seg og jeg er ikke "redd" for å ta i et tak der det trengs så lenge jeg kan det, men hovedansvaret må ligge på han ettersom jeg har nok med mine egne når det kommer til tur og trening i det store og det hele.

Edit: Vi har vell lagt ned veto på chihuahua og lignende, men det er vi heldigvis enige om begge to :P Men ikke for det, hadde han absolutt ønsket seg en miniatyr så hadde jeg vell forsonet meg med det også. 

1 time siden, Lene_S skrev:

Flott at det fungerer for dere, men i mitt hodet føles det veldig feil. Spesielt det der med at man ordner pass selv om den andre er hjemme. Hadde kjerringa krevd noe sånt, så hadde jeg faktisk aldri skaffet meg hund. Eller kanskje skaffet hund og tuppa ut kjerringa. Det blir litt samme prinsippet som med stebarn. Man passer da de man bor sammen med, enten de er egne eller ei, hunder eller unger. Hvis man legger opp hverdagen på samme måte som om man var alene, hva er vitsen med å bo sammen med noen da? Er ikke en stor del av poenget at man faktisk er to, og dermed sammen om slike ting?

Det er jo så enkelt som at vi begge er hundeinteresserte og vil ha hver våre brukshunder. Det er ikke mulig, for meg ihvertfall, å ha 4-5 store brukshunder som krever sitt, alene, så om han skal bort mer enn en dag eller tre(hvor det holder med litt begrenset aktivitet) så har jeg rett og slett ikke mulighet/kapasitet til å passe alle. Og samme omvendt. Det har ingenting med at man ikke vil eller ikke er to om ting. Det kommer sikkert også litt an på hvorfor man har hund. Skal man ha en familiehund så er det sikkert litt av poenget, vi har begge hund for å trene med eller drive med hvert vårt som krever at vi har hver våre hunder. Det er mange fordeler med å være i et forhold, å få litt hjelp til småting i hundeholdet er kjekt når man er syk eller skal ut en tur, men for min del er ikke hundepass eller turhjelp noe som er relevant for forholdet ihvertfall. Hverdagen er jo ikke den samme som om jeg er alene uansett. Man har noen å legge seg sammen med/våkne med, man lager mat sammen, vi er sammen på trening selv om vi trener hver vår hund, vi går ofte tur sammen med våre hunder, finner på ikke-hundeting sammen, deler husarbeidet osv. :) og hjelper selvsagt til der det trengs så langt det er mulig. Og med det så forventer jeg egentlig at jeg får ha den hunden jeg vil og jeg legger meg ikke borti hva mannen vil ha så lenge det er hans hund både i teori og i praksis. Barn blir noe helt annet med helt andre hensyn som må taes.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg forventer faktisk ikke at sambo skal passe min hund, den er mitt ansvar, ikke hans. Jeg sørger alltid for å finne alternativ så langt det er mulig. (Ikke kennel dog, det har jeg ikke økonomi til) Heldigvis har jeg andre familiemedlemmer og venninner som mer enn gjerne passer Rocky når jeg/vi skal bort. Rett og slett fordi jeg vet at han helst vil slippe å passe ham. Dog skjer det jo iblant at mannen må passe bikkja, men da forventer jeg ikke at hunden får tur. Da hyrer jeg inn andre til å komme innom å gå med ham om de har mulighet til det. (svigermor, eller svigersøs f.eks) Mannen er generelt svært sjeldent med på tur, av og til i helger på toppturer, men så og si aldri på hverdagsturer. Han har rett og slett ikke interessen. 

Forventer heller ikke at han skal dele ansvar hverken økonomisk eller i hverdagen. 
Hadde det derimot vært en hund vi felles gikk inn for å anskaffe så hadde jeg forventet alt dette, delt ansvar rett og slett, slik som med kattene. De er våre, ikke mine eller hans. Vi har selvfølgelig våre favoritter og tydelig hvilke katter som er mest knyttet til hvem osv. (Hadde vi skilt lag hadde jeg beholdt den yngste og han de to elste f.eks) men økonomisk og slikt så deler vi på alt. 
Da hadde selvfølgelig rase, tidspunkt, oppdretter, valp osv vært bestemt sammen. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg bodde med eksen min hadde vi tre hunder i en periode. To var hans og en var min. Han gikk tur med sine, jeg gikk tur og trente med min. Og når en av oss skulle avgårde så måtte den finne pass til sin hund/hunder. Blir litt mye å ha tre hunder aleine når to av dem ikke går sammen. Men idag bor jeg sammen med en annen som ikke har hund, men er glad i hunder. Så nå tar han det som en selvfølge at han skal passe bikkja når jeg skal noe. :D Men hadde han ikke vært hundeinteressert eller vært flink med bikkja, eller ikke hatt noe interesse for å passe han, så hadde jeg selvfølgelig ordna pass av andre. Jeg hadde jo hund fra før av, så jeg tar ikke det som noe selvfølge at han skal stille opp, men setter veldig stor pris på at han gjør det. 

Eksen vurderte å skaffe seg doberman da vi var sammen, og jeg visste at det var en rase med alt for høyt aktivitetsnivå for han. Jeg gjorde det jeg kunne for å overtale han til å velge noe annet, og det gjorde han heldigvis. Men om han absolutt ville ha hatt doberman kunne jeg jo ikke nekta. Men jeg vet at det ville blitt MYE styr! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det finnes selvsagt ingen fasit her, folk er forskjellige, vi vil forskjellig, prioriterer forskjellig og trives med forskjellig. Jeg har vært i forhold med menn som har vært totalt uinteressert i hund utover at de synes hunder er søte og godt kan bo med hund. Her har jeg selvsagt hatt alt ansvaret og dermed også valgt den hunden og det hundeholdet jeg vil. Jeg ville aldri forventet at disse skulle gidde å gå timeslange turer med hunden min, når de ikke liker å gå tur, fordi jeg skal bort, men jeg forventer egentlig at jeg får gjøre som jeg vil og ha den hunden jeg vil så lenge jeg tar ansvaret også. Å ikke ha hund er ikke et alternativ for meg og å ha en annen hund enn det jeg vil er egentlig heller ikke et alternativ. Jeg må ha hund som passer til det jeg vil drive med.. Nå er jeg med en som er like hundeinteressert som meg, da kommer jo andre utfordringer, feks antall hunder, og det må da løses på andre vis, men en løsning finnes alltids tenker jeg. Synes ikke det er noe merkeligere å ha "mine" hunder i et forhold enn det var å ha hest alene som jeg måtte bruke mye tid på hver dag, stort sett uten sambo. Om jeg ikke ville ha hund, så hadde sambo fortsatt fått ha akkurat hvilken hund(er) han ønsker, så lenge min aktivitet med de hundene er begrenset til det som passer meg. Hadde vi kjøpt hund sammen fordi vi begge ville ha hund og litt av kriteriet var at vi kunne dele på det så hadde det vært noe annet, da er det vår hund og delt ansvar og delt beslutning på hvilken rase. 

Det er ganske mye arbeid med en hund, spesielt om man ikke er interessert i det i utgangspunktet, så for meg så er det helt rimelig å ta alt ansvar selv i en setting hvor det er jeg som ønsker hund og ikke den andre parten. Evt om jeg ønsker en hund som blir for mye for den andre. Og det er definitivt verdt det :) All interesse som evt måtte komme og alt selskap jeg måtte få på tur tas som en positiv overaskelse. :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også hatt mine og dine hunder, før. Begge hadde til spesifikt formål. Vi luftet hverandres hunder, og passet de visa versa ved behov. Men hovedansvaret for mine hunder var på meg og omvendt. 

Jeg som gjerne skal ha hunden nettopp til ett spesifikt formål så vil jeg akspetere minimalt med innblanding faktisk. (Men så klarer jeg også tenke litt selv når det kommer til livsituasjon og rase feks) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hos oss kjøper vi hund sammen - selv om jeg bestemmer og ordner en del må jeg ha med sambo på laget, og det blir i så måte våre hunder. Siden jeg har familiehunder hadde noe annet blitt veldig snålt. Jeg betaler nok for neste hund, men med stadig mer felles økonomi betaler i prinsippet begge to for dagligdagse utgifter. Vi passer også når den andre drar vekk, noe annet ville føltes veldig unaturlig hos oss. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er det i utgangspunktet mine hunder, jeg som betaler for dem, men vi og har mer eller mindre delt økonomi så det går jo av potten. Jeg er veldig glad han kan ha dem om jeg skal bort, kan lufte dem om jeg er opptatt eller kan gi dem mat om jeg ikke kan. Men jeg forventer ikke at han skal dra på tur med dem, eller gjøre andre ting enn det som er helt nødvendig. Men den dagen han nekter å hjelpe meg ved behov så kan vi ikke ha hund for da går ikke hverdagen rundt mer og jeg har ikke nok å tilby. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her kunne vi ikke hatt min og din hund, det hadde ikke fungert i det hele tatt. Vi velger jo og ha hund sammen i" flokken" vår som et familiemedlem, og da er jo det begge sitt ansvar på en måte. Selv om jeg er den som vil ha hund aller mest. Det blir jo slik som med barna( uten og nødvendigvis sammenligne barn og dyr altså) , de er like mye våre begge to, men det faller jo en del mer praktiske oppgaver/ansvar på meg av litt praktiske grunner likevel. Kattene er også våre katter, vi begge betaler for mat og det de trenger.  Men burfuglene og akvariet  er ene og alene mitt ansvar, og samme når vi hadde kanin og høns, fordi det er mer hobby. Jeg ser ikke helt på hunder som hobby, de tar for mye plass til og være det, det er mer livstil, og både jeg og mannen min lever jo sammen i livet og da blir hundene en større del av et felles Oss og ikke mitt og hans. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hos oss deler vi sånn at sambo pleier å lufte hundene og som regel å fôre de. Nå har vi rutine på at han fôrer på kveld og jeg på morgen. Jeg går tur og begge koser med dem. Det er i hovedsak også jeg som trener dem. Jeg har det overordnede ansvaret, men sambo har ingen problem med å ha hundene alene en dag eller to. Den største utfordringen her mtp. å være borte over en lenger periode er ikke det at sambo ikke ønsker å passe hundene, men heller at han ikke tørr å ha de løse og dermed får de for lite aktivitet, noe jeg respekterer. Nå er det ytterst sjeldent at jeg skal noe over lenger tid, så det har egentlig ikke blitt en problemstilling her.

Jeg sørger for at hundene har det de trenger i hverdagen. Jeg passer på å dra til dyrlegen(og betaler for det selv i 99% av tilfellene), jeg passer på at de har nok mat og kjøper/henter mat om det begynner å bli tomt, jeg kjøper utstyr de trenger osv, så hovedansvaret ligger på meg, men sambo tar en del han også. Nemi dro jeg med inn i forholdet. Blitz ble vi enige om sammen, men det er likevel jeg som står som eier og det er jeg som ender opp med begge hundene om det blir slutt.

Sambo må gjerne kjøpe seg en hund selv om han vil ha en, men han virker egentlig fornøyd med å ha "kosejobben" i hans øyne, med å bo med mine hunder. Jeg tror ikke han føler behovet for å ha noe mer samhandling enn han har. Han synes det er kjekt å leke og kose med de. 

Det er nå en ting å ha dine og mine til en viss grad, men jeg mener jo at hundekjøp også skal være en felles beslutning man er enige om. I vårt forhold så hører sambo veldig på meg når det kommer til hund fordi jeg har mye mer kunnskap, så det er sjeldent vi krangler om noe hunderelatert. Jeg er ikke så veldig kresen på hunderaser, men jeg hadde satt meg på bakbeina om han ville kjøpt en fransk bulldog, engelsk bulldog eller noen av de mer krevende mastifftypene. Jeg mener at man til en viss grad skal være enig om rasevalg, hvert fall er det sånn hos oss og være enig i at det er en rase som passer inn hos oss. Både i forhold til de andre hundenes aktivitetsnivå og hva vi kan tilby.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Fikk ikke quote-greine til å fungere..

@Sprettballen: "Her vil sambo ha siberian husky. Jeg har sagt det at han kan kjøpe seg det når han begynner å tilby å gå lange turer med de vi allerede har. Pr. nå så syter han hvis jeg maser han til å gå en halvtime-time med våre om jeg ikke kan eller er syk osv. Jeg må mase på han for at han skal gå tur med de."
@HeleneFS: "Samboer gidder jo ikke bli med MEG på tur, så hvorfor skulle han gjort det med den rasen han ønsker seg som krever MASSE stimuli"

Dette høres ut som min sambo :lol: Og meg i andre enden, som må mase på han for at han skal gjøre noe med mine hunder. Og mase om å bli med MEG på tur, fordi "det er lenge siden vi har gjort noe sammen annet enn å se film". Sambo vil også ha en SH, eller annen fluffy-sak (hva er det med mannfolk og slike raser egentlig??), men jeg vet jo at han kommer ikke til å gidde å ta noe (skikkelig) ansvar for den..

Så ja, jeg nekter faktisk min sambo til å anskaffe seg slik en. Selv om jeg er litt "min hund og din hund" så påvirker det meg som bor sammen med han, at han anskaffer seg en hund han ikke gidder å ta ansvar for. Jeg har ikke hjerte til å se en slik hund ikke få det den krever, og jeg vet fra tidligere erfaringer (ikke hunde-relatert) at jeg ender opp med å mase på han om ting og tang, for han sitter klistret foran dataskjermen med en gang han kommer hjem fra jobb. Hadde han faktisk KLART å ta ansvar, hadde jeg ikke sagt så mye, annet enn at jeg måtte overlevd hunden jeg også (en SH hadde fint gått i huset her f.eks så lenge jeg ikke har hovedansvaret, men siklehunder igjen takler jeg litt dårlig). Alt i alt er det jeg som bestemmer, jeg er hundenerden. Men han skal takle å bo med hunden også, men jeg pusher nok litt, haha. Han ville f.eks ikke ha Schäferhund fordi han var blitt skremt når han var liten, men nå er de bestevenner. Så sånne "hindringer" blåser jeg litt i å kjører litt på som jeg vil :lol: 

Sånn ellers har han tatt greit ansvar for dem hvis jeg er avgårde en helg, noe jeg ofte er. Eller hvis jeg er syk. Men han har også gjort ting jeg ikke er begeistret over, så nå har jeg vel egentlig sagt nei, han får faktisk ikke lov til å passe dem noe mer, for han kort fortalt prioriterer den forbaskade maskinen sin (ja, jeg misliker den) fremfor hundene mine som han liksom skal passe. Og forsåvidt helt greit, jeg kan ikke tvinge han til å passe dem.. Men så har jeg nesten ingen andre heller :lol: I hverdagen tar jeg av meg det meste, men hvis jeg spør om han orker å lufte og/eller fôre de er han ikke vrang på det heller, spesielt nå som helsen min er veldig opp og ned.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

19 minutter siden, Titovn skrev:

(...)

Han høres veldig lik ut som min. Nå har han fått seg PS4, så han bytter på å spille på den og spille data. Han har egentlig ikke peiling på hund, og det er litt deilig, for da gjør han som jeg sier. Vi har de samme reglene(vel...det er ikke så veldig mange regler egentlig). 

Han har blitt litt flinkere til å gå tur med minien, men hun er jo lettere i og med at hun er liten og dermed ikke så stress om hun drar i båndet. Hun ble vi enige om å kjøpe. Schäferen er veldig enmannshund og for henne er sambo bare noe tungt som henger i andre enden av båndet og hun hører lite på han, så jeg skjønner at han synes det er kjedelig å gå med henne.

Jeg er ikke nervøs for å reise bort en helg, han tar så godt vare på de som han kan og han lar ikke spillinga gå ut over dem i sånn grad at de ikke får dekka behovene sine. Men jeg tar ikke 3 mnd. utenlandspraksis neste år, for å si det sånn. Han virker fornøyd med de hundene vi har, og han vurderer jo ikke seriøst en husky og han forstår veldig godt hvorfor vi ikke kan ha en sånn. Hvis han neste gang skulle komme med et ønske på en selskapsrase når det evt. blir aktuelt og det er en rase jeg synes passer fint og sånt, så får han veldig gjerne et ord med i laget altså. Og han har jo noe å si på antallet. Likevel virker han ikke overrasket når jeg annonserte at jeg planlegger hund nr. 3 og at det enten blir schäfer eller kelpie. Det eneste han sier er at han tipper jeg ombestemmer meg for rasen 100 ganger og at han ikke har noen formening eller forventning om hvilken rase det blir før det nærmer seg *ler*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg blir dårlig av å lese om den adferden der. ..fra eieren, altså. Idiot. Sånne som det der er årsaken til at jeg har vurdert svi av altfor mye penger på å skaffe meg formell kompetanse som hundetrener - for å ha noe konkret å skilte med i sånne tilfeller som det der - fordi jeg er en spinkel og feminint utseende kvinne som fremmede menn stort sett ALDRI respekterer som et intelligent og kompetent vesen, med mindre de tror det hjelper dem komme ned i buksa på meg, men jeg kom til at sånne aldri kommer til å høre på noen som meg uansett, fordi de har sett DogDaddy på YouTube, eller: "Familien min drev oppdrett av schæfer på 80-tallet, så jeg KAN hund, lille venn." 
    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...