Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Kjenner jeg ikke har enegergi til å tenke / skrive om dette engang... Vi har vært sammen i tre år og har kranglet om rase siden start!!

MEN nå får jeg snart viljen min, vi klarte å finne en kompromissrase som egentlig har gjort meg mer gira enn den opprinnelige rasen jeg hadde. Han er ikke gira i det hele tatt, siden han måtte inngå kompromiss. Men jeg bryr meg virkelig ikke lengre, han kan sutre i stillhet.

:P

  • Svar 109
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fordel nr.2718 for å være alene! Det var egentlig alt jeg hadde å bidra med.

Jeg tenker i hvert fall at vi begge deler jo hus og da må vi respektere hverandre, og dette inkluderer valg av kjæledyr. For det har såpass stor innvirkning på hverdagen, at selv om du ikke har noe an

Her i heimen er det jeg som har hovedansvaret for hundene (hadde de da jeg møtte samboern) og det er jeg som går hovedturene, trener og mater de. Om samboern din er villig til å gjøre det meste med hu

Skrevet

Jeg holder på å bearbeide kjæresten (selv om vi ennå ikke bor sammen). Han synes egentlig ikke noe særlig om puddel, og kunne helst tenkt seg en border collie. Jeg skal ikke ha en hund som røyter og i hvertfall ikke en BC som krever langt mer enn noen av oss kan gi nå og i fremtiden. Han er glad i hunder og har sagt nei til rotter, så jeg regner med at det blir puddel når det blir aktuelt. Etter en helg hjemme sier han på vei hjem fra en tur "...hvis jeg skulle hatt puddel, så ville jeg kanskje hatt en som er litt større enn Zelda" (det betyr at det er håp). Jeg tror ikke jeg har lyst på hund hvis jeg ikke får puddel :P

Har en venninne med mellompuddel og hun sier det samme. Hva er det med puddelen som er så fascinerende? 

Skrevet

Har en venninne med mellompuddel og hun sier det samme. Hva er det med puddelen som er så fascinerende? 

Den røyter ikke, (de individene jeg har møtt) er svært intelligent(e), de er herlige, sosiale, lettlærte og underholdende. Fine å se på og gode å kose med. Helsen er jevnt over ganske god og det er ikke vanskelig å få tak i gode individer. De tåler korte lufteturer over en periode uten å gå meg på nervene og er samtidig perfekte å ha med på lange turer. Umulig å trekke frem alt! For meg er det hele pakka, hjerterasen min!:wub:

  • Like 2
Skrevet

Håpar i grunn vi endar opp med kvar vår rase her :P Sjølv om det blir veldig mykje med fire bikkjer :|

Han flytta inn hit med elghunden sin. Han trekker noko jæ****, og eg har ved fleire anledningar nærmast komt flygande etter fordi han brått langar ut til høgre/venstre/fram/bak fordi han kjenner ei lukt. Har også ført til eit par svært såre hender, så han orkar eg kun gå korte turar rundt nabolaget med. Og det er eg som har måtta trene på og gå fint i bånd, så no er han OK når eg luftar han. Heldigvis. 
Men hører støtt og stadig at vi skal ha eit hus fullt av elgbikkjer, og han har fått beskjed om at ansvaret vil ligge på han. Og at båndtrening er alfa og omega om det skulle bli fleire! Og ikkje minst; røytinga!

Eg for min del har gitt ettertrykkelig beskjed om at eg skal ha Etnahund igjen, og at eg allerede står på liste (satte meg på liste før eg vart sammen med han). Ikkje at han har sagt noko særleg på det, men han meinar jo at det ikkje er skikkelig hund :P

Er ikkje så enkelt alltid det her. Men tenker man bør sette seg ned og snakke skikkelig om det, for det blir jo veldig dumt å skaffe seg ein rase som ikkje passar inn med tanke på aktivitetsnivå og slikt. Og om det skal vere "hans" hund, så burde det gjerne vere slikt at det er han som får hovedansvaret.

  • Like 1
Skrevet

Jeg inngikk kompromiss med forrige samboer og endte med boerboel istedet for bullmastiff. Jeg hadde ikke lyst på rasen og mente den var "for mye" for oss, han hadde lite erfaring og kjørte på med at joda, dette går bra. Hver eneste gang det var et problem med hunden så ble jeg enda mer negativ enn jeg kanskje ville ha blitt hvis jeg var enig fra starten... Tenkte ofte at jeg skulle aldri gått med på dette, men jeg følte ikke at jeg hadde noe valg der og da. 

Med nåværende samboer og hundekjøp så snakket vi mye om hva slags hverdag vi ønsker med hunden, og så kom vi frem til en felles løsning. Han ønsket seg egentlig noe fluffy og syns at lapphunder er verdens fineste hunder, mens jeg ønsker meg ikke masse pels og mulighet for mye lyd. Vi brukte ganske lang tid på å la disse tankene modne. Så da ble det whippet :P . Har enda ikke angret! Vi var helt enige om valget av rase.

  • Like 1
Skrevet

Hos oss bestemmer jeg hvordan hund som kommer inn i heimen. Han har noe å si på antallet, men stopper der egentlig. Foreløpig går det vestlig greit med de to vi har, men min plan er jo å øke antallet etterhvert. Han er med på det så lenge det fortsetter å være mitt ansvar, og at det ikke blir for mange hunder inne om gangen ?

Hans drømmerase er en rase jeg gjerne vil ha også, så der har vi ikke noe problem. Men hos oss kommer nok hundeholdet alltid til å være min greie.

Skrevet

Det er vel noe jeg er redd for i fremtiden. At en fremtidig kjæreste/samboer skal si nei til min drømmerase, altså greyhound. (Må skaffe meg det mens jeg er singel altså... :fear:)

Jeg ville stått på det med at jeg ville hatt mest å gjøre med hunden, og har derfor mest jeg skulle sagt. Såklart må man kompromissene på visse områder, men har man hovedansvaret for hunden så må man jo trives med den.

Skrevet

Jeg ser vel for meg at så lenge jeg får hovedtyngden av arbeid, stell og trening har jeg mest å si når det gjelder rase. Litt usikker på om jeg ville sagt ja om han lovte at han skulle ta ansvaret selv, da det hos oss fort blir til at jobben blir min likevel. Får se om han blir mer interessert etterhvert, så langt er hans oppfatning av hundehold at man forer, går rusleturer og gjør enkel lydighetstrening. Det går ikke overens med de hunderasene han helst vil ha.

Skrevet

En ting jeg har erfart er at folk som ikke har så mye erfaring med hund (par og familie), de vil veldig gjerne ha hund i familien, mye pga barna og at det ser så koselig ut. Men så sier utrolig mange: mannen min har lyst å gå på jakt, så da må det bli en hund han kan ha med seg på jakta. Det er så ofte jeg høre det. Greit nok at jakt er en ting, men at det skal være enste grunn når familien vil ha hund er kanskje ikke den beste muligheten. Tanta mi ville ha hund for å gå på tur med, mannen hennes sa: ja da MÅ det bli en jeg kan ha med på elgjakt. De fikk en skarp jakthund, hunden var med to gange på jakt og nå er det tanta mi som har endt opp med å gå tur med denne hunden, som egentlig er aaalt for mye hund for hva de egentlig trenger.  Nå er jo mange jakthunder ypperlige familiehunder da, men det virker som at mange menn får viljen sin også ved hundevalget, selv om det kanskje egentlig ikke passer helt :P

  • Like 5
Skrevet

Mulig det ligger noe i det, at mannen får viljen sin, hehe ;)

Men tja, jeg var så besatt av å få hund at jeg tror det meste ville ha gått gjennom til slutt...

Jeg ville ha schäfer. Det ville ikke han. Vi likte begge amstaff. Så det ble staff.

Så ville jeg ha en staff til. Det ville ikke han. Han ville ha en vokter, og det ville egentlig jeg og. Så da ble det dogo.

Nå vil jeg har sarloos. Det vil ikke han. Han vil derimot *kanskje* ha en dogo til. Eller en liten hund (hæh?!). Jeg vet ikke om jeg vil ha to voktergiganter samtidig, selv om jeg elsker dogoene. Jeg er liten, og det er jeg som uansett må ta størst ansvar. Og jeg har egentlig ikke falt så veldig for de små rasene, de friske av dem.

Men jeg kunne skaffet med sarloos da. Med tanker om at jeg måtte tatt alt ansvar. Jeg tror uansett han til slutt ville forelsket seg nok til å ta sin del av ansvaret ;) 

  • Like 1
Skrevet

Den røyter ikke, (de individene jeg har møtt) er svært intelligent(e), de er herlige, sosiale, lettlærte og underholdende. Fine å se på og gode å kose med. Helsen er jevnt over ganske god og det er ikke vanskelig å få tak i gode individer. De tåler korte lufteturer over en periode uten å gå meg på nervene og er samtidig perfekte å ha med på lange turer. Umulig å trekke frem alt! For meg er det hele pakka, hjerterasen min!:wub:

Takk for at du delte. Jeg har litt sans for den digre varianten selv, skjønner du. Kjente en ferskenfargen hannhund av varianten en gang. Den var skarp, men ikke nervøs, ergo den fungerte godt i hverdagen. 

  • Like 1
Skrevet

Her vil sambo ha siberian husky. Jeg har sagt det at han kan kjøpe seg det når han begynner å tilby å gå lange turer med de vi allerede har. Pr. nå så syter han hvis jeg maser han til å gå en halvtime-time med våre om jeg ikke kan eller er syk osv. Jeg må mase på han for at han skal gå tur med de.

Da vi skulle ha nr. to så valgte jeg med vilje en mindre krevende rase, fordi jeg misstenkte at han ikke kom til å gå noe mer tur selv om vi fikk en til. Han lovet gull og grønne skoger, men det varte bare etpar uker før han falt tilbake til nesa i dataskjermen, så jeg er ikke i det minste tvil om at å nekte han SH var det riktige. JEG vil ikke ha en husky. Det er pene hunder, men det stopper der. Utenom at de er pene så passer de ikke inn hos oss for fem flate. Vel er jeg aktiv med mine, men jeg vil ha en hund som kan gå løs. Jeg kan gå flere timer i skogen med mine, men da er de løse.Jeg vil ikke være avhengig av å måtte gå med den i bånd. 

Sambo har generelt lite å si når det kommer til rasevalg :P Jeg hadde schäferen når vi flytta sammen og jeg bestemte at vi skulle ha whippet. Han syntes de var stygge i starten, men etter hvert ble han mer fan av de. Jeg forklarte hvorfor jeg ønsket vi skulle ha den og den rasen, og når han valgte å se fornuftig på det så var han jo enig. Når jeg vet med meg selv at jeg får hovedansvaret, så kommer det ikke på tale å kjøpe en rase jeg ikke vil trives med/ønsker.

  • Like 5
Skrevet

En ting jeg har erfart er at folk som ikke har så mye erfaring med hund (par og familie), de vil veldig gjerne ha hund i familien, mye pga barna og at det ser så koselig ut. Men så sier utrolig mange: mannen min har lyst å gå på jakt, så da må det bli en hund han kan ha med seg på jakta. Det er så ofte jeg høre det. Greit nok at jakt er en ting, men at det skal være enste grunn når familien vil ha hund er kanskje ikke den beste muligheten. Tanta mi ville ha hund for å gå på tur med, mannen hennes sa: ja da MÅ det bli en jeg kan ha med på elgjakt. De fikk en skarp jakthund, hunden var med to gange på jakt og nå er det tanta mi som har endt opp med å gå tur med denne hunden, som egentlig er aaalt for mye hund for hva de egentlig trenger.  Nå er jo mange jakthunder ypperlige familiehunder da, men det virker som at mange menn får viljen sin også ved hundevalget, selv om det kanskje egentlig ikke passer helt :P

Det der er vel faktisk det motsatte av normalen da :P Den klassiske er at far vil ha jakthund, mens mor vil ha en langpelset mopp. Så ender de med en langhårsdachs eller noe. Far får langt i fra en jakthund, mor får en sur sofasliter.

Skrevet

Hvis mannen min kommer med et fornuftig argument på hvorfor han skal ha den rasen, feks til jakt eller lignende, så skal han få kjøpe seg den hunden han vil..

Men, skal han ha en rase for "kos", så skal det passe hverdagen vår.. 

 

Men; det er vel strengt tatt ingen fare for at han noen gang skal få lyst på en hund da :lol: er vel heller litt der at han prøver å gir bort mine :lol: 

Skrevet

Jeg skaffet meg hund med eksen min. Først min drømmerase, en doberman. Den ble avlivet etter kort tid etter personangrep. Jeg ville ha en ny doberman, valp, men eksen nektet. Han hadde plutselig mye å si om valg av rase, og vi inngikk et kompromiss - staffen. I starten var jeg lei for dette, da hunden endte opp som mitt fulle ansvar (jeg kunne jo like gjerne hatt en doberman). Men så ble jeg gradvis bergtatt av rasen - og nå har jeg to :)

  • Like 2
Skrevet

Det som var "vanskelig " for meg og sambo er at vi begge har hundeerfaring og har forskjellige ting vi vektlegger.  Jeg liker ukomplisert og omgjengelig,  for han er det viktig at bikkja kan gå løs og har snorer :P 

Husky var vel ikke akkurat planen,  men Toddy er alt jeg synes er viktig med en hund.  Sambo synes det er slitsomt at han må binde bikkja i stedenfor å sende han ut i hagen. 

Men jeg har hovedansvaret i hverdagen og jeg er svært vant til gjeterhunder med vokt fra før,  så derfor funker det :) 

Skrevet

En ting jeg har erfart er at folk som ikke har så mye erfaring med hund (par og familie), de vil veldig gjerne ha hund i familien, mye pga barna og at det ser så koselig ut. Men så sier utrolig mange: mannen min har lyst å gå på jakt, så da må det bli en hund han kan ha med seg på jakta. Det er så ofte jeg høre det. Greit nok at jakt er en ting, men at det skal være enste grunn når familien vil ha hund er kanskje ikke den beste muligheten. Tanta mi ville ha hund for å gå på tur med, mannen hennes sa: ja da MÅ det bli en jeg kan ha med på elgjakt. De fikk en skarp jakthund, hunden var med to gange på jakt og nå er det tanta mi som har endt opp med å gå tur med denne hunden, som egentlig er aaalt for mye hund for hva de egentlig trenger.  Nå er jo mange jakthunder ypperlige familiehunder da, men det virker som at mange menn får viljen sin også ved hundevalget, selv om det kanskje egentlig ikke passer helt :P

Det løser man veldig enkelt ved å kutte ut mannen og skaffe seg kjerring i stedet (det var dagens lille brudd på den russiske propaganda-lovgivningen :P) :D

Kona har levd mesteparten av livet med hundefobi, men hun har hele tiden vært klar over at jeg har ønska meg hund (vi har vært sammen i 18 år). Hun har jobbet litt med fobien sin, og pga mine angstproblemer, så var ikke hund riktig tidligere uansett. Min drømmerase de siste 20 åra har vært rottis, men vet at det kan være en vanskelig rase, og ikke en god førstegangshund. En chihuahua var et godt valg for oss, etter at jeg lærte at chi'ene ikke nødvendigvis er små drittbikkjer uten manerer, og den trigger ikke fobien til kjerringa. Vi visste jo at det i hovedsak ville være min hund, både ut fra interesse og tid brukt, men det hadde vært klin umulig for kjerringa å melde seg ut av alt som har med bikkja å gjøre. Jeg er veldig glad for at vi var enige om at selv om det er min hund, så måtte hun også etablere et forhold til Ayla. F.eks. så sliter jeg veldig med en senebetennelse i leggen, og har måttet droppe turer mye i det siste. Da er det veldig greit at Ayla, som er veldig knyttet til meg, synes det er helt greit å bli med andre mamma'n på tur.

  • Like 2
Skrevet

Her i husstanden er det jeg som er urokkelig :P Det er ikke sjans i havet for at jeg godtar noe som helst annet enn lundehund/lundehundprosjekt-hund. 

Samboer vil ikke ha ren lundehund etter vi mistet Shensi, mens for min del er det ren tortur å leve uten vidunderrasen min. Men vi vil begge ha fra prosjektet, så forhåpentligvis, om stamboken blir åpnet mange år fram i tid, så blir det ren lundis på meg. Vi kommer til å følge Banzai sin linje, om han blir å brukes!:ahappy: Og vi kunne selvfølgelig ikke vært mer fornøyd med Banzai, selv om det er lite lundehund i personligheten hans. Han er jo den herligste lille kroppen som finnes <3

Om vi ikke skulle hatt lundehund eller fra lundehundprosjektet, så kunne det bare vært det samme. Da tror jeg ærlig talt ikke jeg hadde giddet hund mer. For hvorfor bytte ut noe jeg vet fungerer hundre prosent.

Det er noe med det, når man har funnet drømmerasen. Jeg er nesten misunnelig på folk som ikke har oppdaget sin drømmerase, for det er jo egentlig helt vanvittig skrullete hvor gal jeg er etter den rasen. Føler meg ikke hel uten en i hus, og blir fylt med alt vidunderlig hver gang jeg møter en. 
Vi er enige om at vi vil ha fra prosjektet da, der er vi like ivrige:) 
__

Men så lenge vi har minst en lundehund/prosjekthund i hus, så kan jeg godta buhund eller en liten prazky i tillegg. Men aller helst vil jeg bare ha en stor flokk lundehunder. Ååh, for en drøm!:wub: 

Skrevet

Vi har mine og dine hunder vi. Det er sånn vi vil ha det, og det funker veldig bra for oss.

Jeg har de hundene jeg vil ha og han har den han vil ha. Mine hunder, mitt ansvar, jeg trener de og jeg gjøre det på min måte hvordan jeg vil ha det, gjør alt med dem. 
Hans hund er hans ansvar, han oppdrar den sånn han vil, gjør alt med sin hund. Men vi hjelper hverandre om vi trenger det, selvsagt. Skulle vi splitte lag, så følger mine hunder med meg og hans hund med han. Det er vi helt klare på. 
Vil han ha en til, så er det helt greit og hans valg. Vi ønsker oss ikke samme hunder, håndterer hund ulikt,  og vi ønsker ikke å dele på dem annet enn den kosen og gleden de gir oss i hverdagen. Og der er vi helt enige. Funker veldig bra for oss. 

Mine hunder kommer som en del av pakka, og jeg går ikke inn i et forhold med en som ikke vil ha hund, ikke liker de hundene jeg har, eller vil begynne å oppdra hundene mine annerledes/trene de selv. 
Det funker ikke for meg, og mannen er helt maken. Så her bor vi one big happy family, med mine og dine barn.
Valpen min som kommer nå straks, er bare min og mitt ansvar. Jeg skal oppdra og trene den. Jeg ga den også navn, helt uten å spørre om hva han syntes. Han hadde gjort det samme.
Hvis mannen etter hvert ønsker seg en hund til, eller overgang til hans gamle, så får han styre helt fritt. Det er hans hund, hans ansvar, han som oppdrar. 
Vi liker det sånn. Heldigvis :P 

Skrevet

Her var det jeg som bestemte rasen, så fikk han lese seg opp på den etterpå. Heldigvis falt han like hardt som meg, så det kommer en til. 
Nå har det blitt veldig min og din føler jeg, men det har mest med kjemi å gjøre. Men de er egentlig våre. Splitter vi lag tar jeg hundene siden det var jeg som ville ha dem, da han ikke har tid til å ture å trene hver dag. 

Skrevet

Vi har mine og dine hunder vi. Det er sånn vi vil ha det, og det funker veldig bra for oss.

Jeg har de hundene jeg vil ha og han har den han vil ha. Mine hunder, mitt ansvar, jeg trener de og jeg gjøre det på min måte hvordan jeg vil ha det, gjør alt med dem. 
Hans hund er hans ansvar, han oppdrar den sånn han vil, gjør alt med sin hund. Men vi hjelper hverandre om vi trenger det, selvsagt. Skulle vi splitte lag, så følger mine hunder med meg og hans hund med han. Det er vi helt klare på. 
Vil han ha en til, så er det helt greit og hans valg. Vi ønsker oss ikke samme hunder, håndterer hund ulikt,  og vi ønsker ikke å dele på dem annet enn den kosen og gleden de gir oss i hverdagen. Og der er vi helt enige. Funker veldig bra for oss. 

Mine hunder kommer som en del av pakka, og jeg går ikke inn i et forhold med en som ikke vil ha hund, ikke liker de hundene jeg har, eller vil begynne å oppdra hundene mine annerledes/trene de selv. 
Det funker ikke for meg, og mannen er helt maken. Så her bor vi one big happy family, med mine og dine barn.
Valpen min som kommer nå straks, er bare min og mitt ansvar. Jeg skal oppdra og trene den. Jeg ga den også navn, helt uten å spørre om hva han syntes. Han hadde gjort det samme.
Hvis mannen etter hvert ønsker seg en hund til, eller overgang til hans gamle, så får han styre helt fritt. Det er hans hund, hans ansvar, han som oppdrar. 
Vi liker det sånn. Heldigvis :P 

Akkurat slik tenker jeg også! :) Ingen skal fortelle meg hva slags hunder jeg skal ha, de er mitt ansvar og en stor del av livet mitt, og jeg tenker også at det er slik for eventuell partner, han får ha akkurat de hundene han vil ha :)

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
    • Hei! Etter å ha kranglet med vår golden retriever hanhund nesten hver dag i ett år så oppdaget jeg dette forumet! Skal prøve å gjøre en lang historie kort. Vi har en golden gutt på 14 mnd som vi plages med. Han er en nydelig hund på alle mulige måter men siden vi fikk han har vi slitt med et og samme problem. Han klikker totalt på tur. Å ikke sånn "han biter i båndet å bjeffer på hunder osv" men ut av det blå så ser han totalt svart å flyr på oss i full kraft. Vi kan gå en kort tur, lang tur, sent eller tidlig, spiller ingen rolle. Ca 85% av turene våre ender i ganske heftige basketak. Vi har vært på valpekurs og grunnkurs og i tillegg hatt 3 ulike hundetrenere hjemme hos oss for å prøve å hjelpe oss. Ingen av de har klart det. Instruktørene på hundekursene fikk også sett noe av adferden hans å mente de kjente det igjen men at han ville vokse det av seg. Trenerne vi har hatt på hjemmebesøk har hatt forskjellige teorier om hvorfor og hvordan det kan løses men ikke noe som har løst problemet.  Vi har forsøkt en hver korrigering vi kan komme over. Vi har avledet, flyttet fokus, godbit søk, distrahere han med leker for å få han til å snappe ut av det. You name it, we've tried it. Vi har også forsøkt å "ta han" ved å fysisk sette han mellom beina våre å holde han fast, men han legger seg ned å biter oppover. Vi har tatt han i nakken, vi har nesten satt oss på han. Ikke for å skvise han men for å få kontroll på han. Vi ser at alle fysiske metoder gjør bare vondt verre. Han eskalerer å blir verre. Problemet er at vi ser ingen mønster i angrepene hans, vi kan gå på fine turer å tro at dette blir en vellykket tur men på 0,5 sekunder så snur han å flyr på oss. Han er 40kg å biter oss i armer, bein, hetten på jakken oppi nakken. Vi har prøvd å stå på båndet men til ingen nytte, han hugger tak i legger og ankler. Den eneste metoden som "funker" er å få bindt han i en lyktestolpe og skape avstand melllom oss å bli stående. Der kan vi bli stående lenge. Til vi tror han har roet seg, forsøker å gå videre å så begynner han igjen å vi binder han på nytt. Har vi ikke en stolpe tilgjengelig så har vi et større problem. Vi har tatt opp dette med flere og de fleste svarer at han vil vokse det av seg å vi må være tålmodige osv, og det kan jeg forstå og være enig i til en viss grad. Men ingen har egentlig sett hvor ille det er til tider. Kan forstå at mye av tullet en unghund gjør er pga alder og umodenhet, men dette er et ekstremt nivå. Å vi kan nesten ikke forstå at dette skal gå over med alderen da det ikke har blitt noe endring i oppførselen hans på ett år, det har bare blitt verre etterhvert som han har blitt eldre. Vi får nye blåmerker å skader på hud og klær hver dag å har ikke "tid" til å vente han ut mer - vi er desperate etter noe som funker kvikt. Det eneste "verktøyet" vi har som faktisk snapper han ut av anfallet er en kompostgrind som han fikk respekt for da han var liten, fordi den veltet. Så om han klikker inne så trengs ikke mer enn å ta i den før han snapper ut av det. Men kan naturligvis ikke gå rundt med den på tur..   Nå ble dette veldig langt, å jeg vet at det er mange ting og detaljer som kunne vært med, men da blir dette en liten novelle. Det vi lurer på er om noen har opplevd lignende å har råd å komme med? Eller eventuelle adferdskonsulenter å anbefale som har ordentlige metoder og erfaringer med denne typen oppførsel? Det er helt tydelig at positiv forsterkning ol. ikke har noen effekt i dette tilfellet. Her må det til en metode som trenger igjennom utbruddet hans.  Håper med dette at noen har kan dele erfaringer eller råd, eller bare en dialog. Å spørr gjerne om noen tenker at detaljer som ikke er med i teksten min er relevant 🙂 Som sagt kunne teksten vært x5 så lang, men frykter at folk ikke gidder å lese da   Legger til at han har vært til flere vetrinærtimer, både kontrolltimer og øvrig, ingenting å bemerke. Vi har begge vokst opp med Golden Retriever og ingen av oss (eller familiene våre) har vært borti den samme adferden. Ikke i denne graden i hvertfall. 
    • Ja, ingen av de du nevner er spesielt enkle å trene eller har lite lyd ihvertfall. Med unntak av whippet og basenji som ikke bjeffer mye, men basenji har ulingen sin. Spanieler luker nok mer hund, og de fleste hunder med underull vil lukte mer enn en puddel. Du kan jo se på de andre vannhundene? Lagotto har hatt mye dårlig gemytt, men portugisisk vannhund er en av mine favoritter som jeg så en del av da jeg drev aktivt med hundesport.
    • Jeg brukte for det meste lek som belønning med puddelen, han krevde en del aktivisering men han begynte ikke å bli destruktiv eller pipete om jeg var litt treg en dag eller to, det var greit. I tilfelle det er interessant har jeg en video av en ekstra lang treningsøkt ute en kveld da han trengte litt ekstra hjelp til å få ut energi. Slikt går helt fint, så lenge hunden ikke sier ifra ved å ødelegge ting 😅   Kan jo hende det blir puddel igjen, men kjekt med input i tilfelle det var noe jeg ikke hadde vurdert. Spaniel var ikke på radaren min, vet ikke om det inntrykket jeg har av dem er helt riktig for meg. Og en tråd jeg fant her inne snakket om at de luktet sterkt for noen, det gjør meg litt skeptisk, lukt er grunn til at jeg ikke ville hatt Golden retriever feks 🫣 Korthår collie så jeg på for en del år tilbake men falt ikke helt i smak. Vurderte også chodsky pes, basenji, lundehund, sort elghund, whippet etc, veldig forskjellige raser med forskjellige behov 😅 
    • Det kommer jo litt på ambisjonene mtp lydighet og sånt også. Hunder som er lette å trene krever ofte også mer aktivisering.  Med labrador er det på godt og vondt mye matfokus, det er et godt verktøy i treningen, men også en utfordring. På samme måte som at mange pudler er kresne og vanskeligere å belønne med mat. Spaniel er generelt også mer matglade, men kanskje ikke så ekstreme som labrador.  Gjeterhundrasene har ofte også en del stress, og gjerne lyd med det.  Korthårscollie er en av de jeg synes er litt annerledes og som er ok hunder på aktivitet, de røyter en god del, men ikke noe pelsstell utover børsting og støvsuging. Jeg er litt usikker på lydnivå der. Men kan være verdt en titt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...