Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Kjenner jeg ikke har enegergi til å tenke / skrive om dette engang... Vi har vært sammen i tre år og har kranglet om rase siden start!!

MEN nå får jeg snart viljen min, vi klarte å finne en kompromissrase som egentlig har gjort meg mer gira enn den opprinnelige rasen jeg hadde. Han er ikke gira i det hele tatt, siden han måtte inngå kompromiss. Men jeg bryr meg virkelig ikke lengre, han kan sutre i stillhet.

:P

  • Svar 109
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fordel nr.2718 for å være alene! Det var egentlig alt jeg hadde å bidra med.

Jeg tenker i hvert fall at vi begge deler jo hus og da må vi respektere hverandre, og dette inkluderer valg av kjæledyr. For det har såpass stor innvirkning på hverdagen, at selv om du ikke har noe an

Her i heimen er det jeg som har hovedansvaret for hundene (hadde de da jeg møtte samboern) og det er jeg som går hovedturene, trener og mater de. Om samboern din er villig til å gjøre det meste med hu

Skrevet

Jeg holder på å bearbeide kjæresten (selv om vi ennå ikke bor sammen). Han synes egentlig ikke noe særlig om puddel, og kunne helst tenkt seg en border collie. Jeg skal ikke ha en hund som røyter og i hvertfall ikke en BC som krever langt mer enn noen av oss kan gi nå og i fremtiden. Han er glad i hunder og har sagt nei til rotter, så jeg regner med at det blir puddel når det blir aktuelt. Etter en helg hjemme sier han på vei hjem fra en tur "...hvis jeg skulle hatt puddel, så ville jeg kanskje hatt en som er litt større enn Zelda" (det betyr at det er håp). Jeg tror ikke jeg har lyst på hund hvis jeg ikke får puddel :P

Har en venninne med mellompuddel og hun sier det samme. Hva er det med puddelen som er så fascinerende? 

Skrevet

Har en venninne med mellompuddel og hun sier det samme. Hva er det med puddelen som er så fascinerende? 

Den røyter ikke, (de individene jeg har møtt) er svært intelligent(e), de er herlige, sosiale, lettlærte og underholdende. Fine å se på og gode å kose med. Helsen er jevnt over ganske god og det er ikke vanskelig å få tak i gode individer. De tåler korte lufteturer over en periode uten å gå meg på nervene og er samtidig perfekte å ha med på lange turer. Umulig å trekke frem alt! For meg er det hele pakka, hjerterasen min!:wub:

  • Like 2
Skrevet

Håpar i grunn vi endar opp med kvar vår rase her :P Sjølv om det blir veldig mykje med fire bikkjer :|

Han flytta inn hit med elghunden sin. Han trekker noko jæ****, og eg har ved fleire anledningar nærmast komt flygande etter fordi han brått langar ut til høgre/venstre/fram/bak fordi han kjenner ei lukt. Har også ført til eit par svært såre hender, så han orkar eg kun gå korte turar rundt nabolaget med. Og det er eg som har måtta trene på og gå fint i bånd, så no er han OK når eg luftar han. Heldigvis. 
Men hører støtt og stadig at vi skal ha eit hus fullt av elgbikkjer, og han har fått beskjed om at ansvaret vil ligge på han. Og at båndtrening er alfa og omega om det skulle bli fleire! Og ikkje minst; røytinga!

Eg for min del har gitt ettertrykkelig beskjed om at eg skal ha Etnahund igjen, og at eg allerede står på liste (satte meg på liste før eg vart sammen med han). Ikkje at han har sagt noko særleg på det, men han meinar jo at det ikkje er skikkelig hund :P

Er ikkje så enkelt alltid det her. Men tenker man bør sette seg ned og snakke skikkelig om det, for det blir jo veldig dumt å skaffe seg ein rase som ikkje passar inn med tanke på aktivitetsnivå og slikt. Og om det skal vere "hans" hund, så burde det gjerne vere slikt at det er han som får hovedansvaret.

  • Like 1
Skrevet

Jeg inngikk kompromiss med forrige samboer og endte med boerboel istedet for bullmastiff. Jeg hadde ikke lyst på rasen og mente den var "for mye" for oss, han hadde lite erfaring og kjørte på med at joda, dette går bra. Hver eneste gang det var et problem med hunden så ble jeg enda mer negativ enn jeg kanskje ville ha blitt hvis jeg var enig fra starten... Tenkte ofte at jeg skulle aldri gått med på dette, men jeg følte ikke at jeg hadde noe valg der og da. 

Med nåværende samboer og hundekjøp så snakket vi mye om hva slags hverdag vi ønsker med hunden, og så kom vi frem til en felles løsning. Han ønsket seg egentlig noe fluffy og syns at lapphunder er verdens fineste hunder, mens jeg ønsker meg ikke masse pels og mulighet for mye lyd. Vi brukte ganske lang tid på å la disse tankene modne. Så da ble det whippet :P . Har enda ikke angret! Vi var helt enige om valget av rase.

  • Like 1
Skrevet

Hos oss bestemmer jeg hvordan hund som kommer inn i heimen. Han har noe å si på antallet, men stopper der egentlig. Foreløpig går det vestlig greit med de to vi har, men min plan er jo å øke antallet etterhvert. Han er med på det så lenge det fortsetter å være mitt ansvar, og at det ikke blir for mange hunder inne om gangen ?

Hans drømmerase er en rase jeg gjerne vil ha også, så der har vi ikke noe problem. Men hos oss kommer nok hundeholdet alltid til å være min greie.

Skrevet

Det er vel noe jeg er redd for i fremtiden. At en fremtidig kjæreste/samboer skal si nei til min drømmerase, altså greyhound. (Må skaffe meg det mens jeg er singel altså... :fear:)

Jeg ville stått på det med at jeg ville hatt mest å gjøre med hunden, og har derfor mest jeg skulle sagt. Såklart må man kompromissene på visse områder, men har man hovedansvaret for hunden så må man jo trives med den.

Skrevet

Jeg ser vel for meg at så lenge jeg får hovedtyngden av arbeid, stell og trening har jeg mest å si når det gjelder rase. Litt usikker på om jeg ville sagt ja om han lovte at han skulle ta ansvaret selv, da det hos oss fort blir til at jobben blir min likevel. Får se om han blir mer interessert etterhvert, så langt er hans oppfatning av hundehold at man forer, går rusleturer og gjør enkel lydighetstrening. Det går ikke overens med de hunderasene han helst vil ha.

Skrevet

En ting jeg har erfart er at folk som ikke har så mye erfaring med hund (par og familie), de vil veldig gjerne ha hund i familien, mye pga barna og at det ser så koselig ut. Men så sier utrolig mange: mannen min har lyst å gå på jakt, så da må det bli en hund han kan ha med seg på jakta. Det er så ofte jeg høre det. Greit nok at jakt er en ting, men at det skal være enste grunn når familien vil ha hund er kanskje ikke den beste muligheten. Tanta mi ville ha hund for å gå på tur med, mannen hennes sa: ja da MÅ det bli en jeg kan ha med på elgjakt. De fikk en skarp jakthund, hunden var med to gange på jakt og nå er det tanta mi som har endt opp med å gå tur med denne hunden, som egentlig er aaalt for mye hund for hva de egentlig trenger.  Nå er jo mange jakthunder ypperlige familiehunder da, men det virker som at mange menn får viljen sin også ved hundevalget, selv om det kanskje egentlig ikke passer helt :P

  • Like 5
Skrevet

Mulig det ligger noe i det, at mannen får viljen sin, hehe ;)

Men tja, jeg var så besatt av å få hund at jeg tror det meste ville ha gått gjennom til slutt...

Jeg ville ha schäfer. Det ville ikke han. Vi likte begge amstaff. Så det ble staff.

Så ville jeg ha en staff til. Det ville ikke han. Han ville ha en vokter, og det ville egentlig jeg og. Så da ble det dogo.

Nå vil jeg har sarloos. Det vil ikke han. Han vil derimot *kanskje* ha en dogo til. Eller en liten hund (hæh?!). Jeg vet ikke om jeg vil ha to voktergiganter samtidig, selv om jeg elsker dogoene. Jeg er liten, og det er jeg som uansett må ta størst ansvar. Og jeg har egentlig ikke falt så veldig for de små rasene, de friske av dem.

Men jeg kunne skaffet med sarloos da. Med tanker om at jeg måtte tatt alt ansvar. Jeg tror uansett han til slutt ville forelsket seg nok til å ta sin del av ansvaret ;) 

  • Like 1
Skrevet

Den røyter ikke, (de individene jeg har møtt) er svært intelligent(e), de er herlige, sosiale, lettlærte og underholdende. Fine å se på og gode å kose med. Helsen er jevnt over ganske god og det er ikke vanskelig å få tak i gode individer. De tåler korte lufteturer over en periode uten å gå meg på nervene og er samtidig perfekte å ha med på lange turer. Umulig å trekke frem alt! For meg er det hele pakka, hjerterasen min!:wub:

Takk for at du delte. Jeg har litt sans for den digre varianten selv, skjønner du. Kjente en ferskenfargen hannhund av varianten en gang. Den var skarp, men ikke nervøs, ergo den fungerte godt i hverdagen. 

  • Like 1
Skrevet

Her vil sambo ha siberian husky. Jeg har sagt det at han kan kjøpe seg det når han begynner å tilby å gå lange turer med de vi allerede har. Pr. nå så syter han hvis jeg maser han til å gå en halvtime-time med våre om jeg ikke kan eller er syk osv. Jeg må mase på han for at han skal gå tur med de.

Da vi skulle ha nr. to så valgte jeg med vilje en mindre krevende rase, fordi jeg misstenkte at han ikke kom til å gå noe mer tur selv om vi fikk en til. Han lovet gull og grønne skoger, men det varte bare etpar uker før han falt tilbake til nesa i dataskjermen, så jeg er ikke i det minste tvil om at å nekte han SH var det riktige. JEG vil ikke ha en husky. Det er pene hunder, men det stopper der. Utenom at de er pene så passer de ikke inn hos oss for fem flate. Vel er jeg aktiv med mine, men jeg vil ha en hund som kan gå løs. Jeg kan gå flere timer i skogen med mine, men da er de løse.Jeg vil ikke være avhengig av å måtte gå med den i bånd. 

Sambo har generelt lite å si når det kommer til rasevalg :P Jeg hadde schäferen når vi flytta sammen og jeg bestemte at vi skulle ha whippet. Han syntes de var stygge i starten, men etter hvert ble han mer fan av de. Jeg forklarte hvorfor jeg ønsket vi skulle ha den og den rasen, og når han valgte å se fornuftig på det så var han jo enig. Når jeg vet med meg selv at jeg får hovedansvaret, så kommer det ikke på tale å kjøpe en rase jeg ikke vil trives med/ønsker.

  • Like 5
Skrevet

En ting jeg har erfart er at folk som ikke har så mye erfaring med hund (par og familie), de vil veldig gjerne ha hund i familien, mye pga barna og at det ser så koselig ut. Men så sier utrolig mange: mannen min har lyst å gå på jakt, så da må det bli en hund han kan ha med seg på jakta. Det er så ofte jeg høre det. Greit nok at jakt er en ting, men at det skal være enste grunn når familien vil ha hund er kanskje ikke den beste muligheten. Tanta mi ville ha hund for å gå på tur med, mannen hennes sa: ja da MÅ det bli en jeg kan ha med på elgjakt. De fikk en skarp jakthund, hunden var med to gange på jakt og nå er det tanta mi som har endt opp med å gå tur med denne hunden, som egentlig er aaalt for mye hund for hva de egentlig trenger.  Nå er jo mange jakthunder ypperlige familiehunder da, men det virker som at mange menn får viljen sin også ved hundevalget, selv om det kanskje egentlig ikke passer helt :P

Det der er vel faktisk det motsatte av normalen da :P Den klassiske er at far vil ha jakthund, mens mor vil ha en langpelset mopp. Så ender de med en langhårsdachs eller noe. Far får langt i fra en jakthund, mor får en sur sofasliter.

Skrevet

Hvis mannen min kommer med et fornuftig argument på hvorfor han skal ha den rasen, feks til jakt eller lignende, så skal han få kjøpe seg den hunden han vil..

Men, skal han ha en rase for "kos", så skal det passe hverdagen vår.. 

 

Men; det er vel strengt tatt ingen fare for at han noen gang skal få lyst på en hund da :lol: er vel heller litt der at han prøver å gir bort mine :lol: 

Skrevet

Jeg skaffet meg hund med eksen min. Først min drømmerase, en doberman. Den ble avlivet etter kort tid etter personangrep. Jeg ville ha en ny doberman, valp, men eksen nektet. Han hadde plutselig mye å si om valg av rase, og vi inngikk et kompromiss - staffen. I starten var jeg lei for dette, da hunden endte opp som mitt fulle ansvar (jeg kunne jo like gjerne hatt en doberman). Men så ble jeg gradvis bergtatt av rasen - og nå har jeg to :)

  • Like 2
Skrevet

Det som var "vanskelig " for meg og sambo er at vi begge har hundeerfaring og har forskjellige ting vi vektlegger.  Jeg liker ukomplisert og omgjengelig,  for han er det viktig at bikkja kan gå løs og har snorer :P 

Husky var vel ikke akkurat planen,  men Toddy er alt jeg synes er viktig med en hund.  Sambo synes det er slitsomt at han må binde bikkja i stedenfor å sende han ut i hagen. 

Men jeg har hovedansvaret i hverdagen og jeg er svært vant til gjeterhunder med vokt fra før,  så derfor funker det :) 

Skrevet

En ting jeg har erfart er at folk som ikke har så mye erfaring med hund (par og familie), de vil veldig gjerne ha hund i familien, mye pga barna og at det ser så koselig ut. Men så sier utrolig mange: mannen min har lyst å gå på jakt, så da må det bli en hund han kan ha med seg på jakta. Det er så ofte jeg høre det. Greit nok at jakt er en ting, men at det skal være enste grunn når familien vil ha hund er kanskje ikke den beste muligheten. Tanta mi ville ha hund for å gå på tur med, mannen hennes sa: ja da MÅ det bli en jeg kan ha med på elgjakt. De fikk en skarp jakthund, hunden var med to gange på jakt og nå er det tanta mi som har endt opp med å gå tur med denne hunden, som egentlig er aaalt for mye hund for hva de egentlig trenger.  Nå er jo mange jakthunder ypperlige familiehunder da, men det virker som at mange menn får viljen sin også ved hundevalget, selv om det kanskje egentlig ikke passer helt :P

Det løser man veldig enkelt ved å kutte ut mannen og skaffe seg kjerring i stedet (det var dagens lille brudd på den russiske propaganda-lovgivningen :P) :D

Kona har levd mesteparten av livet med hundefobi, men hun har hele tiden vært klar over at jeg har ønska meg hund (vi har vært sammen i 18 år). Hun har jobbet litt med fobien sin, og pga mine angstproblemer, så var ikke hund riktig tidligere uansett. Min drømmerase de siste 20 åra har vært rottis, men vet at det kan være en vanskelig rase, og ikke en god førstegangshund. En chihuahua var et godt valg for oss, etter at jeg lærte at chi'ene ikke nødvendigvis er små drittbikkjer uten manerer, og den trigger ikke fobien til kjerringa. Vi visste jo at det i hovedsak ville være min hund, både ut fra interesse og tid brukt, men det hadde vært klin umulig for kjerringa å melde seg ut av alt som har med bikkja å gjøre. Jeg er veldig glad for at vi var enige om at selv om det er min hund, så måtte hun også etablere et forhold til Ayla. F.eks. så sliter jeg veldig med en senebetennelse i leggen, og har måttet droppe turer mye i det siste. Da er det veldig greit at Ayla, som er veldig knyttet til meg, synes det er helt greit å bli med andre mamma'n på tur.

  • Like 2
Skrevet

Her i husstanden er det jeg som er urokkelig :P Det er ikke sjans i havet for at jeg godtar noe som helst annet enn lundehund/lundehundprosjekt-hund. 

Samboer vil ikke ha ren lundehund etter vi mistet Shensi, mens for min del er det ren tortur å leve uten vidunderrasen min. Men vi vil begge ha fra prosjektet, så forhåpentligvis, om stamboken blir åpnet mange år fram i tid, så blir det ren lundis på meg. Vi kommer til å følge Banzai sin linje, om han blir å brukes!:ahappy: Og vi kunne selvfølgelig ikke vært mer fornøyd med Banzai, selv om det er lite lundehund i personligheten hans. Han er jo den herligste lille kroppen som finnes <3

Om vi ikke skulle hatt lundehund eller fra lundehundprosjektet, så kunne det bare vært det samme. Da tror jeg ærlig talt ikke jeg hadde giddet hund mer. For hvorfor bytte ut noe jeg vet fungerer hundre prosent.

Det er noe med det, når man har funnet drømmerasen. Jeg er nesten misunnelig på folk som ikke har oppdaget sin drømmerase, for det er jo egentlig helt vanvittig skrullete hvor gal jeg er etter den rasen. Føler meg ikke hel uten en i hus, og blir fylt med alt vidunderlig hver gang jeg møter en. 
Vi er enige om at vi vil ha fra prosjektet da, der er vi like ivrige:) 
__

Men så lenge vi har minst en lundehund/prosjekthund i hus, så kan jeg godta buhund eller en liten prazky i tillegg. Men aller helst vil jeg bare ha en stor flokk lundehunder. Ååh, for en drøm!:wub: 

Skrevet

Vi har mine og dine hunder vi. Det er sånn vi vil ha det, og det funker veldig bra for oss.

Jeg har de hundene jeg vil ha og han har den han vil ha. Mine hunder, mitt ansvar, jeg trener de og jeg gjøre det på min måte hvordan jeg vil ha det, gjør alt med dem. 
Hans hund er hans ansvar, han oppdrar den sånn han vil, gjør alt med sin hund. Men vi hjelper hverandre om vi trenger det, selvsagt. Skulle vi splitte lag, så følger mine hunder med meg og hans hund med han. Det er vi helt klare på. 
Vil han ha en til, så er det helt greit og hans valg. Vi ønsker oss ikke samme hunder, håndterer hund ulikt,  og vi ønsker ikke å dele på dem annet enn den kosen og gleden de gir oss i hverdagen. Og der er vi helt enige. Funker veldig bra for oss. 

Mine hunder kommer som en del av pakka, og jeg går ikke inn i et forhold med en som ikke vil ha hund, ikke liker de hundene jeg har, eller vil begynne å oppdra hundene mine annerledes/trene de selv. 
Det funker ikke for meg, og mannen er helt maken. Så her bor vi one big happy family, med mine og dine barn.
Valpen min som kommer nå straks, er bare min og mitt ansvar. Jeg skal oppdra og trene den. Jeg ga den også navn, helt uten å spørre om hva han syntes. Han hadde gjort det samme.
Hvis mannen etter hvert ønsker seg en hund til, eller overgang til hans gamle, så får han styre helt fritt. Det er hans hund, hans ansvar, han som oppdrar. 
Vi liker det sånn. Heldigvis :P 

Skrevet

Her var det jeg som bestemte rasen, så fikk han lese seg opp på den etterpå. Heldigvis falt han like hardt som meg, så det kommer en til. 
Nå har det blitt veldig min og din føler jeg, men det har mest med kjemi å gjøre. Men de er egentlig våre. Splitter vi lag tar jeg hundene siden det var jeg som ville ha dem, da han ikke har tid til å ture å trene hver dag. 

Skrevet

Vi har mine og dine hunder vi. Det er sånn vi vil ha det, og det funker veldig bra for oss.

Jeg har de hundene jeg vil ha og han har den han vil ha. Mine hunder, mitt ansvar, jeg trener de og jeg gjøre det på min måte hvordan jeg vil ha det, gjør alt med dem. 
Hans hund er hans ansvar, han oppdrar den sånn han vil, gjør alt med sin hund. Men vi hjelper hverandre om vi trenger det, selvsagt. Skulle vi splitte lag, så følger mine hunder med meg og hans hund med han. Det er vi helt klare på. 
Vil han ha en til, så er det helt greit og hans valg. Vi ønsker oss ikke samme hunder, håndterer hund ulikt,  og vi ønsker ikke å dele på dem annet enn den kosen og gleden de gir oss i hverdagen. Og der er vi helt enige. Funker veldig bra for oss. 

Mine hunder kommer som en del av pakka, og jeg går ikke inn i et forhold med en som ikke vil ha hund, ikke liker de hundene jeg har, eller vil begynne å oppdra hundene mine annerledes/trene de selv. 
Det funker ikke for meg, og mannen er helt maken. Så her bor vi one big happy family, med mine og dine barn.
Valpen min som kommer nå straks, er bare min og mitt ansvar. Jeg skal oppdra og trene den. Jeg ga den også navn, helt uten å spørre om hva han syntes. Han hadde gjort det samme.
Hvis mannen etter hvert ønsker seg en hund til, eller overgang til hans gamle, så får han styre helt fritt. Det er hans hund, hans ansvar, han som oppdrar. 
Vi liker det sånn. Heldigvis :P 

Akkurat slik tenker jeg også! :) Ingen skal fortelle meg hva slags hunder jeg skal ha, de er mitt ansvar og en stor del av livet mitt, og jeg tenker også at det er slik for eventuell partner, han får ha akkurat de hundene han vil ha :)

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
    • Jeg skjønner ikke at en oppdretter skal se det som noe negativt at dere har en trygg, voksen hund fra før. Ja, det er noen som har fordommer, men hvis hunden faktisk ikke har noe problemer med utagering eller aggresjon hverken mot folk eller andre hunder, eller ressursforsvar eller andre ting, så vil de fleste seriøse oppdrettere se det som positivt. "Dominant" er et ord som trigger veldig mange diskusjoner i hundemiljøer. En dominant hund lager ikke bråk, den kan "ta kontroll", men en dominant hund er som oftest en trygg hund som kan ha god innvirkning på de rundt seg. Hvis hunden din er den som kan finne på å gå mellom do hunder som bråker kan det godt være hun er dominant. Dominans i denne sammenhengen betyr ikke å undertrykke og bølle med, den typen adferd er det vanligvis utrygge hunder som har. Det er en stor misforståelse at dominant adferd hos hund er en dårlig ting og et tegn på "dårlig oppdragelse" eller at den prøver å ta over styringen i husholdningen. Det er ikke så mye å forklare, hvis du sier til oppdretter at dere har en stor voksen, trygg hund fra før så bør det bare være positivt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...